Måned: april 2026

Realitetsorientering I

«Det er fint om min erfaring kan gjøre deg litt bedre forberedt, » sier Solveig.

Ja, det kryr av Solveiger i denne historien.

Denne Solveig er min svært kloke og svært gode venninne gjennom etter hvert et tiår. Solveig har hatt brystkreft og blitt frisk, og nå er det hennes omsorg og omtanke for meg som har fått henne til å tilby seg å komme på besøk ei helg, for å hjelpe til med alt mulig, støvsuge, stille som selskapsdame, turkamerat, sjelesørger.

Jeg skal være mye alene denne helga og takker ja til besøk, selv om jeg allerede vet at jeg kommer til å slite med å ta imot hjelp til husarbeid. Jeg liker ikke så godt å ta imot hjelp, sjøl om kreftdiagnosen allerede har tvunget meg til å innse at jeg rett og slett får lære meg det. Snarest. Men må det være akkurat i dag?

Dessuten er det ikke bare husarbeid Solveig har tilbudt seg hjelpe meg med. Hun vil hjelpe meg med hva jeg enn måtte ha bruk for. Solveig er en allsidig og svært ressurssterk person.

Men først og fremst kan Solveig, i motsetning til nesten alle andre venner jeg har, realitetsorientere meg litt om hva cellegift og kreftbehandling kan komme til å gjøre med kroppen min. Med familien min. Med livet mitt. Med den måten jeg forholder meg til min egen kapasitet på.

Her har hun førstehånds kunnskap og erfaring, og hun vil gjerne dele den med meg. Jeg tenker at Solveig utfører denne oppgaven av omsorg, men også av ren og skjær pliktfølelse. Det som er viktig for min kjære venninne, er at hun besitter en kunnskap som jeg ikke har, som hun stiller til min disposisjon, slik at jeg ikke stiller til min egen kreftkamp like uforberedt som hun selv var.

Det er bare det at jeg har ekstremt dårlig erfaring med realitetsorientering. Realitetsorientering for meg framstår antakelig slik avprogrammering framstår for tildligere kultmedlemmer.

Som ekstremt uvelkomne sannheter jeg er redd for å høre.

Dessuten har jeg et ganske dårlig forhold til det som er «realistisk».

Vi gifta oss da jeg var 18 og Hans var 22. Det var ingen som syntes det var særlig realistisk at det ekteskapet skulle holde lenger enn akkurat til at blekket var tørket på vielsesattesten. Jeg var trebarnsmor som 23-åring. Det var ikke særlig realistisk at vi skulle makte å oppdra disse tre guttene til gagns mennesker, unge som vi selv var. Men de er skjønne karer som jeg elsker og ikke minst liker kjempegodt. De er ansvarsbevisste og morsomme, jeg hadde virkelig likt dem om de ikke var mine egne sønner også.

Da jeg begynte å studere da minstemann var 3, var det ikke særlig realistisk at jeg skulle ende opp med en masterutdanning. Og i hvert fall ikke at jeg, husmora, skulle gå ut med så flotte karakterer. Og i hvert fall ikke at jeg skulle få doktorgradsstipend i knivskarp konkurranse med massevis av søkere. Og slett ikke at jeg skulle få fast jobb på NTNU, eller at jeg skulle bli professor i språkvitenskap, eller at jeg skulle bli valgt inn i NTNU-styret for to perioder.

Vi kan slenge på at jeg har fått reise verden rundt og holde gjesteforelesninger og foredrag i alle verdenshjørner, blant annet har jeg opplevd å få holde gjesteforelesninger på universitetet i New Delhi, India, der jeg blant annet trakk inn eksempler fra Fosendialekten.

Jeg har skrevet et titalls bøker og regelmessig vært gjest i radioprogrammer om språk.

Ikke noe av dette hadde jeg bedømt som realistisk, om du hadde spurt meg bare noen få år før de faktisk skjedde. Ikke planer.

Hver enkelt av disse tingene ville tvert imot ha framstått som mer enn urealistiske, jeg ville ha vurdert dem direkte umulig for meg å oppnå.

Jeg har kanskje litt mer hang til magisk tenking.

Solveig bretter uselvisk ut om det å miste håret, det å informere venner og slekt om kreftsykdommen, om fatigue, om dager svarte av mismot og redsel, om dårlig samvittighet for mann og barn, for slektninger forøvrig, hvor utslitt en blir, og ikke minst frykten for at dette helvetet aldri skal ta slutt. Eller at det plutselig gjør det.

Og så forteller Solveig om det som ligger henne aller mest på hjertet. Om hvor viktig det er å ta imot hjelp, å hvile. Selv gjorde hun alt for at familien ikke skulle merke hvor sliten hun var. Stilte som heiagjeng på fotballkamp, som oppkvinne for laget, organiserte kjøring, skysset guttene sine hit og dit, stilte på korpsøving, og gikk turer.

Det er en høy terskel for mange ressurssterke damer å ta inn at en trenger å hvile. Å ta imot hjelp. De er dette Solveig ønsker å vise meg, at det er mulig å lære seg det. Og helt nødvendig.

Derfor er det med takknemlighet Solveig snakker varmt om vår felles venninne Marit som stilte opp for henne og familien, med avlastning, en varm klem, og eplekake. Uten å gjøre noe nummer av det.

Jeg skjønner at det er dette Solveig gjør for meg nå. Stiller opp.

Men Solveig kommer ikke særlig langt i sin fortelling.

Min aldri hvilende fantasi tar Solveigs ord om «hvile» og «ta i mot hjelp» og bruker dem som påskudd til å male ut bilder av min nære framtid, av dager og uker og måneder jeg skal tilbringe i fosterstilling på sofaen. Der cellegiften tvinger meg til å bare krype sammen rundt min egen navle, der ingenting betyr noe, bortsett fra å få smertene, apatien og energiløsheten til å ta en pause, slik at man skal orke å leve videre. Og kreke seg opp til den neste dosen med cellegift, eller stråling, eller hva det nå måtte være.

Et eller annet smertefullt som er bestemt av noen høyere opp.

Disse skrekkbildene melder seg helt av seg selv, siden jeg allerede har en grunnfestet panikk for cellegift fra før. Etter å ha observert på kloss hold min far som langsomt døde av kreft, fem års kreftsykdom der cellegiften etter min daværende oppfatning var det som pinte ham hinsides all livskvalitet, har jeg få og ingen illusjoner om hva cellegift er.

Jeg var 12 da han fikk diagnosen og 17 da han døde.

Pappa hadde så mye vondt at etterdønningene av hans sykdom fremdeles sitter i min egen kropp. Intense smerter i skjelettet, høye rop av smerte på nettene, plutselige brekninger og frostrier, kaldsvette og uvante besøk av legevakt. Og den konstante, kvalme, søtlige lukten av metadon. For å ta toppen av smertene. Gjøre dem mulig å holde ut. En dag til.

Mamma fant situasjonen såpass uutholdelig at hennes hjerne reagerte med blackout. Det hendte jeg stod opp på morgenen og at mamma ikke skjønte hvem jeg var. Selv om disse anfallene vanligvis gikk fort over, var det ufattelig skremmende.

Jeg har kommet i tanker om at jeg muligens burde ha vært diagnostisert med post-traumatisk-stress-syndrom etter disse fem årene.

For eksempel husker jeg bare en eneste ting fra pappas begravelse. Mamma i mørk blå kåpe som henger i armene til to av mine eldre søsken, hun jamrer seg fortvilt og klarer ikke å gå selv etter kisten der pappas døde kropp ligger.

Nå når jeg kaller fram dette glimtet, husker jeg samtidig at jeg hakket tenner av skrekk og sorg. Helt klart av dette synet, men nå forekommer det meg at tennene mine klapret ubehagelig, høyt og flaut, slik at jeg skammet meg, under hele seremonien. Det var som om frosten hadde satt seg i kroppen min.

Men jeg husker absolutt ingenting annet fra pappas begravelsesdag. Ikke noe fra minnesamværet, ingenting fra kirken, ingenting fra den dagen.

Oppmerksomheten min vender seg igjen mot Solveig, jeg sier at jeg ikke klarer å ta inn mer. Jeg klarer ikke at vi snakker om det. Det blir for mye. Jeg får det ikke til.

Selv denne rolige, edruelige samtalen slenger meg rett inn i panikken.

Jeg begynner å strigråte, og snille Solveig ser forskrekket på idet jeg går i total oppløsning foran øynene hennes. Jeg hikster fram noen highlights fra mitt eget skrekk-kabinett der cellegiften og pappas dødskamp bor. Jeg flyttet rett tilbake i det skapet da jeg fikk denne diagnosen, og blir dyttet lengst inn i de mørkeste og mest skremmende krokene hver gang legene opplyser meg om alle de cellegiftbehandlingene jeg skal igjennom.

Hver dag har vært en kamp for å bevege seg ut av dette skrekk-kabinettet. Og nå er jeg livredd for å snuble inn i det igjen.

Jeg hikster og gråter, babler usammenhengende om pappa og meg selv, mens Solveig ulykkelig gjør alt hun kan for å trøste. Hun har all grunn til å være tatt på sengen over min reaksjon. Denne versjonen av meg ligner ikke på noen versjon hun har truffet før. Hun er vant til at jeg oppfører meg relativt rasjonelt. Eller i det minste forståelig.

Og hun blir lei seg over at hun har gjort meg så ulykkelig.

Derfor må Solveig og jeg trøste hverandre. En ganske lang stund.

Vi er medsøstre i denne sykdommen, der den mer erfarne prøver å styrke novisen.

Men novisen er ute av stand til å ta i mot, eller høre, de kloke rådene. Det øredøvende duret fra fortiden overdøver dem, som hvit støy på en radiokanal.

For meg sier det svært mye om både Solveig, vårt vennskap, gjensidig respekt og utstrakt tillit, at vi ganske fort og greit klarer å bevege oss videre fra dette. Resten av helgen blir både oppbyggelig og morsom.

Realitetsorientering II

Min facebookfeed strømmer over av minneord for Heidi Sørensen. Et par dager før dette skrives, døde Heidi, 56 år gammel. En bursdag hun feiret på Lovisenberg sykehus.

Heidi Sørensen var en frontfigur for norsk miljøvern og veldig mange har mye godt de vil si, mye de trenger å dele.

Hun ser ut til å ha vært en enestående dame.

Hun døde av brystkreft, en diagnose hun fikk i 2018. Hun skriver selv på sin facebookside om sin kreftsykdom, og skriver en gledesstrålende julestatus om at hun slipper cellegift.

I 2022 ble det oppdaget spredning. Til overalt, kan det se ut til, indre organer og skjelettet. På sin facebookvegg i september 2023 forteller Heidi mer om å leve med en kreft som har spredt seg.

To og et halvt år til var det hun fikk.

Jeg kjenner at jeg blir voldsomt grepet, trist og også fryktelig desillusjonert av Heidis sykehistorie.

Heidi erklæres tydeligvis frisk, og fire år etter er det plutselig spredning overalt. I fire år har den skumle sykdommen, vurdert som den minst farlige typen, i all stillhet, inntatt hele kroppen hennes. Lurt seg forbi alle kontroller, alle kroppens forsvarsverker, alle undersøkelser. Dette er helt uutholdelig å tenke på.

Samtidig gjør det at jeg forstår hvorfor legene presser på om at jeg skal gjennomgå cellegiftbehandling. Jeg forstår det. De ønsker å minimere risiko.

Jeg har underkastet meg totalt legenes medisinske vurdering, og sagt ja til alt de anbefaler av cellegiftbehandling, selv om det er min største skrekk. Men fremdeles finnes det ingen garantier.

Heidi Sørensen var yngre enn meg, svært oppegående, fysisk sterk, selverklært optimist, ukuelig. Hvilken sjanse har da en sånn depressiv stormfugl som jeg til å overleve dette?

Jeg blir sittende oppe til klokka er over tre og google statistikker.

https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/brystkreft–handlingsprogram/epidemiologi/overlevelse

«Prognosen ved brystkreft er sterkt avhengig av stadium.»

«Brystkreft er den viktigste årsak til tapte leveår hos kvinner opp til 65 år og rangerer således foran både hjerte/kar sykdommer og ulykker.»

«Brystkreftpasienter har en klar overdødelighet i mer enn 20 år etter at diagnosen er stillet. Ett år etter operasjon er 98,2 % i live. Etter 15 år er 83.6 % i live (Larsen, 2024)»

Klar overdødelighet.

I mer enn 20 år.

Jeg har gått og innbilt meg at jeg bare skal igjennom dette programmet, jeg setter av ett år av livet mitt til å bli frisk av en skikkelig bedriten sykdom.

Jeg har tenkt at det kan jeg holde ut.

Det føles som at jeg har insistert på å beholde min naive optimisme i den grad det i det hele tatt er mulig. Nå står det tindrende klart for meg at denne optimismen like gjerne kan ses på som fornektelse og virkelighetsflukt.

Det går opp for meg at jeg aldri mer skal være trygg for denne sykdommen, denne ubudne gjesten som har sneket seg inn i kroppen min. Faren for ny oppvekst av svulster og plutselig spredning skal jeg leve med hver dag resten av mitt liv.

Kreften er tydeligvis for alltid.

Jeg kommer til meg selv når jeg ser på klokka og ser at den er over tre på natta.

Jeg sniker meg til sengs så stille jeg kan, prøver å ikke vekke Hans. Det går ikke, denne gangen heller. Han stryker meg med snille hender og oier seg over at jeg er så kald. Han trekker meg tett inntil og legger seg trygt bak ryggen min. Hans vet jeg er hinsides redsel over cellegiftbehandlingen, og hvisker søvnig noen trøstende ord om at det kommer til å gå bra. Hvisker, for ikke å forstyrre husgjesten som sover i rommet rett over vårt.

Men jeg hvisker rasende tilbake.

«Jeg har jo sagt at jeg skal gjennomgå alt de har bestemt. Men det hjelper ikke. Behandlingen gir deg bare en liten utsettelse. Man dør likevel.»

Hans stivner, handa hans som stryker over skulderen min, stopper brått mens den søvnige hjernen hans tar inn budskapet.

Og lenge, lenge blir vi liggende slik, i skje, halvvåkne, sinte og redde. Sengen står plutselig godt plantet inne i det fryktelige skrekk-kabinettet mitt.

Og det er jeg som egenhendig har dyttet den inn dit.

Realitetsorientering III

Etter at jeg begynte å skrive denne bloggen, er det mange som tar kontakt. Fryktelig mange som heier på meg. Det er folk jeg kjenner, og folk jeg ikke kjenner. Folk som jeg ikke kjenner, forteller gjerne sterke historier om hva det betyr for dem å lese disse tekstene. At det hjelper dem. At de forstår mer, både som pårørende til sine kjære med kreft, som helsepersonell, som privatpersoner.

Folk som kjenner meg litt, blir engasjert i min kamp for en bedre helse, ganske mange synes plutselig de kjenner meg bedre, og jeg har blitt kjent med mange, mange fryktelig fine folk gjennom denne bloggen. Jeg har hatt masse fine samtaler med flere folk som sannsynligvis kommer til å bli venner for livet. Som er på helt riktig bølgelengde.

For alle de jeg nevner her, er det en ting som er helt avgjørende: At jeg er brutalt ærlig. Hvis jeg friserer for mye på hvordan jeg opplever min egen situasjon, mister ordene sin funksjon. Da blir det ikke lenger sant. Da slutter det å være en ekte fortelling og blir en fiksjon. Det er det ærlige og ekte som er poenget med å dele disse opplevelsene med deg som leser dette.

Men så har vi alle dem som er oppriktig glad i meg, som gråter med meg når de leser at jeg er lei meg, som holder pusten når jeg gjør det, som lever seg inn i min dødsangst, mitt håp, mitt raseri. Og det gjør dem sterkt bekymret. Fordi de kjenner seg så berørt av mine dårlige dager.

Det er lett å forstå at folk velger å ikke dele slike dårlige dager. Man vil jo helst ikke uroe dem man er glad i. I stedet kan man pynte på det verste litt, si at det går bedre enn det gjør, leke være-glad-leken.

Men da vil det bildet plutselig bli veldig falskt.

Jeg vil si en ting. For meg er skrivingen terapi. Det hjelper meg å sette ord på det jeg er redd for. Når jeg får tilbakemeldinger om at det også hjelper folk på ulike vis, da sier det seg selv at skrivingen får enda høyere verdi for meg. Det betyr også svært mye at så mange tar kontakt, tar seg tid til å skrive fine meldinger og at dere heier på meg.

Dette betyr igjen at hver gang jeg legger ut et nytt innlegg, har jeg det sannsynligvis veldig bra. Ellers kunne jeg ikke skrive og fullføre og legge ut den nye posten.

Jeg håper det kan være en trøst for dere som bekymrer dere for mine aller mest depressive og dystre bloggposter.

Når jeg skriver, når jeg legger ut, når jeg svarer på kommentarer, da har jeg det egentlig veldig bra.

Men jeg må fortsette å skrive det jeg husker om det jeg faktisk følte der og da, ellers blir det ikke ekte og sant.

Alle de store kanonene

«Adjuvant behandling er oppfølgende eller forebyggende kreftbehandling, typisk cellegift, stråling eller hormonterapi, som gis etter en primær operasjon. Målet er å drepe mikroskopiske kreftceller som kan være igjen i kroppen, og dermed redusere risikoen for tilbakefall og øke sjansen for full helbredelse.«

«Legetime for info om adjuvant behandling. Møter med sin mann. Hun er påvirket av situasjonen, og hun forteller om en kreftsyk far da hun var barn/ungdom, og mange minner kommer tilbake nå. Er nervøs for situasjonen.«

Ingen spredning, altså. Jeg tror aldri jeg har vært så lettet noen gang. Hans og jeg gråter, begge to, det er ufattelig stort. Jeg ser at Hans stråler av «Hva sa jeg?», mens jeg må gjenta det stille for meg selv:

Ingen spredning. Ingen spredning. Ingen spredning.

Doktor Solveig trekker fram planen for behandlingsprogrammet framover. Det inneholder alle de store kanonene. Cellegift, stråling, hormonterapi.

«Vi vil veldig gjerne at det skal forbli slik,» sier hun. «For å gi kroppen din de aller beste sjanser til å oppnå varig kreftfrihet, anbefaler vi dette pakkeforløpet.»

Øverst står det linje på linje med planlagt infusjon av cellegift.

Følelsen av lettelse erstattes raskt av tilløpet til et angstanfall.

«Er det ingen sjanse til at jeg kan få slippe cellegift,» spør jeg.

«Da snakker vi om et opplegg med et helt annet nivå av risiko,» sier doktor Solveig. Det er ikke et opplegg jeg ville ønske å stå bak og anbefale, i hvert fall.»

Cellegift.

Jeg hater dette ordet. Det vekker en gru i meg som er rotfestet langt inne i sjelen. Da Vibeke kirurg presenterte dette som en mulighet, sa jeg at jeg heller ville dø enn å få cellegift.

Det er bare at i mitt hode er den forskjellen minimal.

Cellegift eller døden. «Poteito-potato.»

Jeg har observert cellegiftens skrekk-kabinett på altfor nært hold. I så fryktelig mange år.

Jeg har lovet Hans at jeg skal prøve alt, og det skal jeg. Jeg vil ikke dø fordi jeg er dum og gir meg til å overprøve leger og fagfolks medisinske vurdering.

«Når tror du at du vil bli klar til å starte behandlingen med cellegift,» spør doktor Solveig.

Nå. Jeg er klar nå. Hvis jeg uansett må til pers, la oss få det overstått.

Doktor Solveig forklarer at cellegift er et helt annet regime nå enn det var da min far gjennomgikk slik behandling.

Jeg underkaster meg. Men jeg må stålsette meg for ikke å nekte.

Jeg tror jeg vet hva cellegift innebærer, bedre enn de fleste.

«Du trenger nok bare en utfordring»

Jeg er fjorten år og har fått ny pianolærer. Jeg har spilt piano bare siden jeg var elleve. Det er egentlig for seint å begynne, sier alle. Men jeg gjør så godt jeg kan.

Pianolæreren er ikke pianolærer, men klaverpedagog, heter Turi uten d og har krøllete, beksvart hår og kraftig sminke rundt øynene.

Og dyktig er hun! Hun kan spille hva som helst rett av arket. Hun klarer å overdrive alt slik at jeg forstår. Hun lærer meg å klappe taktstrekene og viser hvorfor synkopene henger over og på tvers av disse, som hubba-bubba-tyggis.

Hun er virkelig pedagog.

Men så vidt jeg kan forstå, liker hun meg ikke noe særlig. For det første avskyr hun at jeg biter negler og piller på neglebåndene mine til de blør og blir betente skorper.

«Fingrene dine ser jo ikke ut!» sier klaverpedagogen. Og det har hun helt rett i.

Dessuten hater hun at jeg øver så lite. Jeg er kvikk og tar ting fort, har passe bra gehør og potensial til å formidle.

Men, altså, åpenbart for lat til å øve.

Det kan tenkes at de tidligere pianolærerne mine ikke har hatt høye nok ambisjoner for meg. «Du trenger nok bare en utfordring,» sier Turi.

Hun trekker fram et nytt stykke fra en kunstnerisk utseende lærveske.

Ave Maria av Hugo Gyldmark.

Jeg ser på notearkene som er fulle av noter. Hm. Det ser veldig vanskelig ut.

Klaverpedagogen har fingre som stålvaiere og spiller igjennom stykket som om det var en bagatell. Hm. Jeg er litt skeptisk. Jeg tror nok ikke jeg klarer å spille det der. Jeg har jo ikke spilt så lenge.

Men Turi er fast bestemt. Denne skal du spille på julekonserten, sier hun.

Å nei.

Julekonserten i Jøssundkirka,. Jeg skal spille der med skolekorpset, og sangkoret og mannskoret skal også opptre. Og mamma og pappa er fast publikum på julekonsertene. De elsker korsang, pappa er gammel korsanger, og nesten alle ungene deres har spilt i korpset.

Men pappa er veldig syk. Så det er ikke sikkert at han klarer.å være der på denne julekonserten.

Jeg prøver å forklare klaverpedagogen at jeg ikke tror jeg klarer å lære et så vanskelig stykke på de få ukene som er igjen.

Hun blir streng. Det går ikke an å gi seg før en har prøvd engang, sier hun. Jeg kommer aldri til å komme videre med pianospillingen min hvis jeg er så redd for å få prøvd meg litt. Jeg har jo ikke en gang prøvd å spille igjennom stykket, og allerede har jeg bestemt meg for at jeg ikke kommer til å klare det. Stemmen hennes renner over av skuffelse, jeg mener også jeg hører et hint av forakt.

Jeg trekker hendene ut av ermene på genseren. Jeg prøver alltid å gjemme fingrene mine så lenge jeg kan. Nå må de til pers.

Jeg prøver litt på de første linjene. Jeg har aldri hørt denne melodien før, det er jeg helt sikker på. Men den er ganske fin.

Jeg putter notene i et A4-hefte i skolesekken og lover, dyrt og hellig, at jeg skal øve.

Men jeg vet allerede at det ikke er sikkert at det går.

Cellegift

Pappa har levd med kreft lenge.

Han sitter for det meste i stresslessen sin på stua og har det vondt.

Likevel holder han humøret oppe, han ler og spøker, forteller historier fra gamle dager, lærer meg en masse artige ordtak, snekrer rare rim og regler, leser avisen med brillene langt oppe på pannen, tar i mot besøk når som helst, om så i helsetrøye og med tjafsete hår.

Pappa har svart hår og rekker aldri å bli grå. Noe av det beste han vet, er å bli kammet. Og han blir aldri lei. Det er aldri nok. Jeg kammer og kammer, og etter hvert som sykdommen skrider fram, blir mer og mer av håret med i kammen, løsner og faller av.

Men han mister aldri alt håret sitt, uansett hvor mange cellegiftkurer han får. Sykepleierne på Orkanger sier dette er en merkelig ting. Veldig uvanlig.

Pappa kan ha alle slags humør, men dess sykere han blir, dess mer bestemt virker han på at han skal telle de gode stundene.

Det er bare noen ganger at livet blir helt uutholdelig for pappa.

Det er når han har vært på Orkanger sykehus og fått cellegift. Det har han nå.

Det betyr at de nærmeste ti dagene har vi et regime med sprutbrekninger og voldsomme smerter i muskler og skjelett. Mamma går i fjøset og melker kyrne morgen og kveld når pappa er hjemme. Kommunen har ordnet sykeavløser, men i et begrenset antall dager. Disse må spares til de dagene mamma kan følge pappa på sykehuset.

Det faller gjerne på meg å komme løpende med bøtta så pappa ikke kaster opp på gulvet. Mamma viser meg hvordan det er smart å ha litt kaldt vann i bøtta så oppkastet har noe å lande i. Ikke for mye. Bare fem centimeter eller så.

Hver dag prøver mamma å friste pappas dårlige matlyst. En januar får hun tak i lever og rogn. Pappa gleder seg som et barn, spiser godt, og holder på det, uten å kaste opp.

Dagen etter stolprer han seg ut på kjøkkenet mens mamma er i fjøset og tar kveldsstellet. Det er kokt rogn igjen, han skjærer den i skriver og legger i panna.

Jeg hjelper ham med alt som skal løftes og flyttes, uten å brenne meg selv eller ham. Innvendig er jeg rasende på pappa som skal spise dette. Med svære skiver av mammas hjemmebakte brød, med tjukke lag av smør. Og han spiser med stor apetitt, tennene hans setter takkete merker i smøret på brødskiva. Rognskivene er varme og svir i den såre munnen. Pappa lager en trakt av leppene og trekker luft inn i raske hikst for å avkjøle dem. Endelig noe han har lyst på. Jeg er jo glad for det, likevel spretter sinte tårer fram i øynene mine.

Jeg vet allerede hvordan dette kommer til å se ut og lukte i den svarte vaskebøtta om ei times tid. Jeg hater torskerogn, til denne dag, og kunne ikke finne på å spise det om livet mitt avhang av det.

Øve, øve, jevnt og trutt

Pianoet står på stua, noen få meter fra pappas stressless. To skyveporter kan trekkes for mellom stuene, men de holder ikke lyden ute. Pianoet har dempepedal, men det blir ullent og rart å spille. I dette stykket betyr anslaget alt, for ellers kommer melodistemmen til å drukne i alle arpeggioene omkring. Jeg får prøve likevel.

Skyveportene ramler når jeg prøver å dra dem lydløst igjen, og pappa våkner. Eller kanskje han aldri har sovet. Pannen hans er permanent rynket i en smertegrimase de første dagene etter cellegiften, og han ynker seg. «Hva gjør du,» spør han. Leppene hans er sammenklistret og tørre, og huden ligger stramt over kinnbeina. «Jeg tenkte å øve,» sier jeg. «Jeg har en ny sang og læreren vil jeg skal spille den på julekonserten.»

Det glipper ut før jeg rekker å stoppe det. Pappa blir så glad. Han er oppvokst i svært beskjedne kår, og det er åpenbart en livslang drøm som går i oppfyllelse når han har et piano i si eiga stue og til og med noen som lærer å spille på det.

«Men jeg kan øve senere hvis du har vondt.» Pappa smiler nesten, ja, han smiler.

«Du må jo øve, » sier han. Han myser litt når han ser mot meg. Tenk om han må kaste opp?

Jeg henter bøtta, tapper i litt vann, og setter den på gulvet mellom beina hans, i tilfelle. Bedre det, enn at jeg blir for sein.

Det er jo ikke sikkert jeg hører ham rope mens jeg spiller.

Jeg setter meg på pianokrakken og prøver å spille så stille jeg kan. Det er et veldig vanskelig stykke. Tredje eller fjerde gangen jeg prøver, er det allerede litt bedre. Men jeg kommer aldri til å klare å lære den på den tiden jeg har. Jeg har allerede bestemt meg for å si i fra at jeg ikke vil spille dette stykket på julekonserten. Jeg har tenkt å «feige ut», som klaverpedagogen kaller det.

Og så kjenner jeg hårene reise seg på hodet mitt. Pappa synger. Den sangen jeg akkurat har prøvd å spille. Han synger.

Hjertet må banke, salige tanke! Himmel, jeg elsker og elskes igjen! Ydmykt jeg kneler, stille besjeler! Andakt mit Sind hvor jeg vender meg hen.

Jeg stivner og slutter å spille. Jeg drar opp portene og stikker hodet ut. Jeg har ikke noe å si. Jeg vil bare se at det faktisk er faren min som synger. Og det er det.

«Det der en en fining,» sier pappa. «Vi sang den i koret i mange år. Er det den du skal spille på julekonserten?» Han er glad, og jeg ser han er stolt, selv om han aldri ville finne på å innrømme det.

Nå er det allerede blitt en umulig tanke, at jeg skulle skuffe pappa ved å feige ut fra julekonserten. Jeg blir nødt til å lære meg Ave Maria, uansett hva det vil koste.

Kvalmt

Det er bare at pappas sykdom gjør det ganske umulig å øve. Selv om pappa er tapper og vil holde ut, er det umulig. Å øve inn lyriske triller akkompagnert av brekninger er umulig. Og ikke kan jeg øve hjemme hos noen andre. Jeg kjenner ingen som har piano her vi bor.

Ukene raser i vei, og jeg kan ikke Ave Maria. Jeg begynner å leke med tanken på å skulke pianoundervisningen. Eller slutte. Klaverpedagogen legger mer press på meg, hun er skuffet over meg, og en dag truer hun med å ringe til foreldrene mine og sladre på meg om hvor ekstremt lat jeg er til å øve. Vet de at jeg kaster bort pengene deres?

Jeg jamrer meg av skrekk, mamma og pappa har altfor mye fra før, sykdom, gården, tusen ting, dette er en umulig floke.

En morgen våkner jeg kaldsvett og tenker at jeg må si ifra. Navnet mitt må fjernes fra programmet, jeg vet ikke hvem jeg kan vende meg til.

Kanskje mamma? Jeg følger etter mamma inn på badet når hun kommer heim fra fjøset. Hun sitter på badekarkanten og kler av seg. Det første hun spør om, som alltid, er hvordan pappa har hatt det, om han har sovet, om han har spist, om han har hatt mye vondt. Mamma og pappa har et ekteskap propp fullt av gjensidig kjærlighet.

Jeg rapporterer fort og slurvete, for jeg trenger å snakke om kirkekonserten.

«Hva er det med den,» spør mamma. Jeg forklarer at jeg ikke kommer til å klare å lære meg sangen. Mamma tror hun trøster meg. Hun har da hørt meg spille. Hun syns jeg spiller fint. Jeg skjærer tenner. Det handler jo ikke om å spille fint eller stygt, saken er jo at jeg ikke kan stykket. På langt nær!

«Du øver kanskje for lite, da», sier mamma. «Men da er det jo bare å øve litt mer.»

Javisst. Det er jo bare å øve litt mer, det stemmer sikkert. Hvorfor har ikke jeg tenkt på det. Jeg gir opp.

Kanskje det går an å lære seg tolv ukers pianolekse på et par dager. SÆRLIG.

Jeg sover dårlig på nettene og er kvalm. Kvalmen kan gjerne også komme av at det enkelte dager hviler en eim av spy over stua.

I tillegg stinker det kvalmt og søtt av pappas målebeger for den klissete, lett rosa væsken som heter metadon, som pappa må ha stående på bordet ved siden av seg når smertene blir for ille. Og som man må være veldig forsiktig når man måler opp, ikke søle og fremfor alt ikke slikke på fingrene sine. Det er veldig farlig.

Jeg får ikke til å si at jeg ikke kan spille Ave Maria på kirkekonserten. Ingen hører på meg. Og jeg klarer ikke å få øvd det jeg skal. Og for hver dag vokser panikken min.

Jeg er ombord på et tog jeg ikke har forutsetning for å stoppe.

Julekonsert I

Kirken er stappfull den dagen konserten er. Thormod prest, vår kule, unge sogneprest, har satt seg ved siden av mamma og pappa, på tredje rad. Han prater lystig med mamma og pappa, som har vanskelig for skjule sin stolthet. Det er ikke en dagligdags ting dette, å være utvalgt av sognepresten. Pappa ler av noe presten sier ut av munnviken, pappa ler høyt, med de mørke øyenbrynene trukket høyt opp i pannen, jeg får klump i halsen av å se på det.

Mamma har vesken sin på fanget og kikker rett frem, hun prøver å ikke smile av pappa og prestens ablegøyer. Dette er tross alt i kirken. Og presten selv som sitter her og spøker! Men dette er mammas store last, at hun ikke kan la være å le når noe er morsomt, uansett hvor upassende det er. Brødrene mine og jeg har som en slags pågående sport å prøve å få mamma til å le når hun absolutt ikke vil.

Dette er åpenbart en gledens dag for mamma og pappa. Det er en dag der man nesten klarer å late som om alt er normalt og at pappa ikke er dødssyk.

Jeg sitter sammen med korpset, fremst i kirken, og føler meg som en fange på vei til skafottet. Jeg er sjefen på andrekornett, og julesangene er patetisk lette. Likevel spiller jeg feil også her, og aspirantene mine, Helene og Mariann, kikker forbauset opp på meg.

Jeg er i en felle. Jeg kommer meg ikke ut.

Navnet mitt blir annonsert. Nå skal vi få høre Kristin Melum som skal spille for oss på piano, Ave Maria av Hugo Gyldmark.

Jeg har med meg notearkene og setter meg forsiktig ned på pianokrakken. Hodet mitt er en ørken. Jeg kan den ikke.

Jeg begynner å spille. Jeg spiller feil. Jeg hakker videre. Spiller mer feil. Jeg gir meg ikke. Jeg hakker og hakker, spiller feil og feil og feil og feil.

Det har bredt seg en lamslått stillhet i kirken. Sjokk og skadefro og medynk. Jeg er da alltid så flink. Nå er jeg en total fiasko.

Jeg blåser luggen ut av den svette pannen og titter skrekkslagen over kanten på pianoet. Spiller mer feil. Jeg får øye på pappas ansikt. Han ser i gulvet og har trukket munnen sammen i en bister mine, men han er ikke sint. Han er bekymret. Jeg kan se at han allerede sitter og planlegger hvordan han skal trøste meg etter denne knusende fadesen. At jeg gjorde så godt jeg kunne. At han er stolt av meg likevel. At dette kan skje den beste, selv verdensberømte konsertpianister får jernteppe av og til.

Mamma er også lett å lese. Hun lider på mine vegne. Hun skjønner at det kommer til å ta lang tid før jeg kommer over dette. Hun holder blikket limt fast i gulvet.

Jeg er nesten ferdig. Jeg har noen få takter igjen. Hakker meg igjennom dem også.

Så er det et eller annet som fyller meg. Den dag i dag er det ubegripelig for meg, dette som skjer. Jeg trekker lungene fulle med luft, jeg lar alt, kirken og alle i den, seile bort, jeg blir et vesen som består av øynene mine, hendene, foten som styrer sustainpedalen, og pust.

Og så begynner jeg forfra.

Det er raseriet mitt som spiller nå. Prikkfritt. Ikke ett eneste feilslag. Dynamikken er flott, sustain der det skal være, følsomme ritardandoer, triolene er like lange. Melodistemmen høres ut som når pappa synger.

Ave Maria. Slik den skal spilles.

Framføringen er så full av inderlighet og følelse at jeg hører det selv, dette er ikke en fjortenåring som spiller. Jeg skjønner det ikke, mens jeg sitter der og hører meg selv spille helt fantastisk, jeg kan ikke denne sangen.

Det er et julemirakel.

Jeg lar siste tone klinge ut og reiser meg.

Det er ikke en lyd å høre i kirken. Vi klapper ikke på julekonserter her jeg bor.

Thormod prest reiser seg fra benken, ved siden av mamma.

«Jeg vet vi ikke har for vane å klappe i kirken,» sier Thormod prest. «Men akkurat her syns jeg ho Kirsten fortjener en applaus.»

Jeg legger såvidt merke til at han sier feil på navnet mitt. Jeg bryr meg ikke.

Applausen braker løs i kirken, taket løfter seg, jeg ser pappa er oppe med en kraftig pekefinger i øyekroken. Han holder spaserstokken sin over arma, mister den så den bråker litt mot benkeryggen foran. Han leter etter lommetørkle.

Jeg holder notene foran meg og knikser før jeg beveger meg tilbake mot plassen min i korpset.

Folk klapper vilt av lettelse, jeg har utsatt dem for det verste en kan gjøre på en julekonsert. En flause. Og nå har jeg suverent reddet dem ut av den igjen. De oser av takknemlighet mot Thormod prest som lar dem få lov til å få utløp for alt de har følt i de siste minuttene. De klapper og klapper.

Jeg har nådd plassen min og vil bare at konserten skal være slutt og at jeg kan dra hjem, legge meg i senga og dra dyna over hodet. Jeg er fremdeles for rasende til å få fram en lyd, flere andre i korpset lener seg fram mot meg og sier «BRA!» Jeg føler ingen lettelse, jeg føler ingen triumf.

Jeg føler meg bare forferdelig ensom.

På turen hjem sier jeg det høyt. Jeg vil slutte å spille piano. Pappa snur seg forbauset og kikker på meg såvidt over skulderen.

Han ler høyt. Slutte nå? Etter en slik prestasjon? Nei nei nei nei.

Han antar at jeg tuller. Jeg skal så absolutt ikke slutte nå. Nå skal det tvert i mot øves. Og spilles piano for gjester, hver gang sjansen byr seg.

Julekonsert II

Et siste minne knyttet til denne sangen kommer til meg mens jeg sitter og skriver. Pappas siste jul.

Han er på Orkanger sykehus, vi er alle samlet rundt sengen hans. Han er fryktelig dårlig og glir inn og ut av bevissthet. Han vet selv at det går raskt mot slutten.

Jeg klarer ikke å være der. Jeg får ikke puste. Jeg er utmattet av å være lei meg for pappa som snart skal dø. Jeg sniker meg ned korridoren og smetter inn på stua. Der står det et piano, og det er ikke låst. Jeg setter meg ned på pianokrakken og begynner å spille. Stille og mykt, for ikke å forstyrre.

Ave Maria av Hugo Gyldmark.

Jeg har lært meg den nå.

Midtveis i stykket står det plutselig et par damer i døråpningen, de nikker og skal tydeligvis til å hilse på meg, men stopper så brått og snur seg mot korridoren og kikker forbauset oppover. «Er det noen som synger?» spør den ene. «Visst er det det,» sier den andre. «Det høres ut som en mann som synger». Jeg reiser meg brått og tar tre steg ut på korridoren. Jeg hører pappas stemme. Det er han som synger. Med en inderlighet en ikke kunne tro det var plass til i en kropp så full av sykdom og død.

Ave Maria, Ave Maria!

Blindet av tårer styrter jeg bort til pianokrakken på nytt og starter forfra. Denne gangen spiller jeg så høyt jeg kan. Jeg bryr meg ikke filla om de andre pasientene. Jeg vil at pappa skal høre det borte på rommet sitt.

Jeg spiller ut all min fortvilelse og kjærlighet, og jeg kan formelig se strengen mellom pappa og meg, en vibrerende gulltråd som svinger seg i lufta fra mitt hjerte til hans.

Og hele veien tilbake.

Så lenge jeg spiller, vil han leve.

Pappa.

«Arma til han Hans»

Uansett hvor anspent eller overtrøtt eller urolig jeg er, finnes det et velbrukt triks jeg kan benytter meg av for å lure kroppen min til å slappe av og, som oftest, sovne søtt:

Å ligge på arma til Hans.

Den arma til Hans ble tema for et helt intervju jeg kom i skade for å gi en novemberdag i 2023. Jeg skulle på jobbintervju på Stortinget (de tilbød meg å ta det på zoom, men jeg tenkte: Hvor ofte får man sjanse til å dra på jobbintervju på STORTINGET?) og hadde akkurat hoppa av flytoget på Oslo S da jeg ble shanghaiet av Nitimens utegående reporter Øyvind (for deg som vil høre innslaget, starter det på 41.91 i lenka nedenfor).

https://bit.ly/3QjGnG7

Store deler av innslaget handler om «arma til Hans». Jeg kan jo ikke takke ja til denne jobben uansett om jeg skulle blir tilbudt den, siden det ville medføre at jeg ikke kunne ligge på arma til Hans. Tidligere valg, som dagpendling i stedet for ukependling, er påvirket av den samme prioriteringen. Mitt valg av fag, spesialisering, samt jobb, alt er gjort ut fra dette ene, viktige kriteriet: At jeg må hjem og sove på arma til Hans.

Til slutt ber Øyvind meg om å sende en hilsen til Hans, som sitter i kommunestyremøte. Og jeg benytter straks sjansen:

«Hans, du er lyset i livet mitt. Det er du alltid, har alltid vært, og vil alltid forbli.»

Det betyr at jeg egentlig har en nesten alltid lett tilgjengelig metode for å klare å skrape til meg noen timers søvn uansett hvordan tilstand jeg er i.

Det er bare det, at Hans også har sovet lite og dårlig i flere uker. Siden de fant kulene i brystet mitt.

Dette bekymrer meg en hel del. Hans er nylig endelig friskmeldt av hjertetrøbbel, og jeg har svært lite lyst til at min helsesituasjon skal medføre dårligere helse hos Hans. Og det kan jeg si med en gang, at hvis det skjer noe med Hans, da er det over og ut med meg også.

Hans har vært sentrum i livet mitt siden vi traff hverandre på fest i Skihytta høsten 1983, og i hvert fall siden vi gifta oss i Jøssundkirka i juli 1984. Vi var såpass unge at svigerfar så seg nødt til å nevne det seks ganger i talen sin til oss under bryllupsmiddagen («Det er jo et meget, meeeeget ungt brudepar vi har her i dag»).

Min eldste søster sverget på at dersom dette barne-ekteskapet holdt i fem år, skulle hun gå på hendene fra vårt barndomshjem og ned på fylkesveien, og det er et bra stykke.

Når vår fem års bryllupsdag var like rundt hjørnet, forhørte jeg meg om hvordan hun lå an med treningen, ettersom jeg kunne opplyse om at jeg hadde bestilt hornorkester og gått til innkjøp av vimpler til å pryde hele ruta. Av ulike, for meg litt uklare årsaker ble det aldri noe av dette arrangementet, som i grunnen lå an til å bli en flott festivitas. «Du må jo huske at din søster er dårlig i ryggen,» sa mamma, med dårlig skjult munterhet.

Det verste? Eller bare nest verste?

Jeg har søvnapné og sover med pustemaskin. Derfor vet jeg ganske nøyaktig hvor mye søvn det ble på meg natten før avtalen med kreftlegen.

Jeg valgte å la Hans sove mest mulig uforstyrret. Likevel blir det ikke mye søvn på Hans heller, siden tima mi er klokka halv ni.

Vi kan absolutt ikke komme for seint til denne tima. Det er her jeg skal få vite hvordan og hvor langt resten av livet mitt skal bli, og vi beregner gode buffere med tid, til å nå ferga, til å kjøre omveier i Trondheim på grunn av veiarbeid, på til å parkere og til å finne riktig korridor.

Altså er vi oppe i god tid før fem.

Jeg har ikke sagt mer enn nødvendig til Hans om min nattlige googling om blodprøvesvarene mens vi var i Krakow, men siden jeg tåler svært dårlig å skjule noe for ham, har jeg sagt litt.

Før vi reiste til Krakow, var jeg dessuten på legekontoret for å få sjekket ut hvorfor jeg har så vondt i nyrene. Jeg har hatt en vann-cyste på nyren en gang, da var det ganske likt som det kjennes nå. Men jeg skjønner jo at det sikkert er noe annet denne gangen, selv om det kjennes likt. Nå er det sikkert ondartet.

Vi er relativt tause i bilen, vi er ikke i særlig humør til å høre på verken musikk, nyheter eller lydbok. Det er en nokså trykket stemning, spent til bristepunktet som vi begge er.

Jeg bestemmer meg for å gi Hans min vurdering av det sannsynlige utfallet av dagens time. Ut fra blodprøvene vil jeg anta at det er sannsynlig at jeg har spredning til leveren. Ut fra smertene i nyrene, antar jeg det som sannsynlig at jeg har spredning til nyrene, og siden jeg har så dårlig pust når Tove og jeg går på Koppar’n, antar jeg at det ikke er usannsynlig med spredning også til lungene.

Jeg håper, håper, håper at det ikke er spredning til skjelettet. For da tror jeg at mine sjanser er veldig dårlige. I hvert fall var det da alt håp var ute for pappa, da han fikk spredning til skjelettet.

Men kanskje det går an å gjøre noe med alle svulstene jeg klart ser for mitt indre øye i lunger, nyrer og lever. De er hvite, bleke og slimete, og pulserer.

Hva tenker Hans?

«Om hva?» spør Hans.

Om mine sjanser til å overleve hvis det bare er spredning til indre organer og ikke til skjelettet?

Hans nekter å gå inn på slike hypotetiske gjetteleker. Nå er det såpass liten tid til vi får vite hva som er hva. Nå venter vi.

Men Hans sier at han venter seg det beste.

Jeg biter tennene sammen. Jeg har hatt veldig lite igjen for å leke «venter det beste»-leken. Nå bedriver jeg aktiv stålsetting for de verste, eller nest verste nyheter som tenkes kan.

Jeg sukker og prøver litt umotivert å strikke på genseren som ligger i fanget mitt. Jeg vet jo ikke om jeg kommer til å rekke å bruke den.

Jeg vet bedre enn så ytre denne morbide tanken høyt for Hans.

«Da var det oss»

Klokka er ikke engang åtte når vi finner riktig venterom i riktig korridor. Jeg finner en stol, prøver å puste, og tar fram strikketøyet. Og strikker.

Det kommer flere pasienter. En dame med en svart, merkelig slags kosakkhatt på hodet setter seg på skrå overfor meg og smiler humoristisk til meg. Jeg møter blikket hennes fort før jeg begraver hele meg i strikketøyet, jeg vil for alt i verden ikke bli dratt inn i en koselig liten prat om strikking og forskjellig.

For alt i verden!

Pusten min går fortere og fortere, jeg er livredd for at jeg skal bli avtvunget noen form for menneskelig interaksjon nå, jeg bøyer meg fortvilt mot øret til Hans og hvisker:

«Jeg tror jeg holder på å besvime. Jeg kan ikke snakke om strikking nå.»

Så kommer det. Å nei. Å nei.

«Beklager at jeg nistirrer sånn på strikketøyet ditt! Jeg bare syns det er så veldig vakre farger.»

Jeg ser fort opp og nikker en gang. Det er det jeg klarer å få til akkurat nå. Jeg sitter her og venter på en dødsdom, ventetiden har kjentes umenneskelig lang. Nå har jeg noen få minutter igjen av ventingen.

Damen bestemmer seg for å si det hun syns jeg burde ha svart, med en tilgjort stemme som skal forestille meg:

«Det syns jeg selv også, si!» Insisterer damen. «Det var derfor jeg tok dem!»

Det kjennes ut som om gjør narr av meg i mitt livs verste øyeblikk.

Jeg er ikke langt unna tårene når jeg klarer å presse fram et «JEPPS!»

Jeg skammer meg. Jeg oppfører meg som om jeg aldri har lært folkeskikk.

Men jeg kan ikke. Jeg har brukt opp alt, alt av reserver. Det kjennes som om jeg skal bli gal.

Så begraver jeg meg i strikkingen på nytt. Damen tar det tilsynelatende ikke ille opp, men fortsetter å søke blikk-kontakt.

Jeg kan ikke.

Jeg snur meg litt demonstrativt mot Hans. Da kommer det et par langs korridoren, og jeg blir kald av angst, nei, nei, dette kan ikke være tilfelle, hva skal jeg gjøre?

Dette er en dame jeg kjenner godt. Hun har vært min vara i NTNU-styret, og nylig stod hun fram i Universitetsavisa i et intervju der hun fortalte om sin diagnose: Uhelbredelig kreft i bukspyttkjertelen. Nå tar hun retning mot stolen rett overfor knærne mine.

Å nei, å nei, å nei.

Inne i hodet mitt går det en jamring i loop, jeg har panikk. Dette klarer jeg ikke. Jeg syns forferdelig synd på min kollega, og på mannen hennes. Samtidig kjennes dette som et fryktelig dårlig omen for meg selv, og jeg får fryktelig dårlig samvittighet bare over den tanken. Jeg ser fortvilet på klokka.

To minutter over halv ni.

Men — vi skulle jo ha vært inne for lenge siden?

Jeg er kvalm av redsel og puster hakkete og grunt. Det kommer en liten hvinelyd etter hver gang jeg trekker pusten. Det er som en hundefløyte med bare litt lyd.

Jeg er antakelig i ferd med å besvime, for Hans reiser seg plutselig, henter en plastkopp med vann fra automaten og presser den inn i handa mi. Jeg søler vann på strikketøyet fordi jeg skjelver sånn på hendene, jeg må holde koppen med begge hender til slutt. Og gulper vannet ned i halsen. Hoster.

Mannen til min kollega tvers over følger Hans sitt eksempel og henter vann til kona si. Hun følger ham med blikket, så hun har ikke sett på meg så langt. Men jeg skjønner at det må være spørsmål om ytterst få sekunder før hun kjenner meg igjen. Og vil prate. Om kreft, sannsynligvis, og om død, og om prognoser.

Jeg rister fortvilt alt jeg har av krøller fram over ansiktet og begraver hodet mellom skuldrene. Lykke til med å få blikk-kontakt med denne ull-dotten.

Jeg strikker og strikker, i vill fart.

Klokka blir ti på ni. Og fem på ni. Og ni. Og fem over ni. Og ti over ni.

Jeg hvisker min forklaring i øret på Hans.

Det er fordi de må hente inn en krisepsykiater. De har kanskje funnet ut at jeg bare har noen uker igjen å leve, og så trenger de fagfolk for å overbringe budskapet.

Hans klapper meg snilt på handa, før han bøyer seg fram til øret mitt og hvisker:

«Gå og spør hvorfor de er så forsinket.»

Jeg reiser meg, men skjelver så fælt i knærne at føttene knapt bærer meg. Jeg er oppgitt og sint over at jeg ikke klarer å ta meg sammen, det er jo bare minutter igjen å vente, det må da gå an å…

«Værsågod,» sier damen i skranken.

«Hvorfor er de så forsinket?» spør jeg fortvilet.

«Når hadde du time?» spør damen i skranken. Stemmen min brister, og jeg klarer ikke å få stemmen til å virke. Jeg harker det fram til slutt. «Halv ni!» Tårene ligger i halen på ordene, og jeg kan ikke si ett ord til, hvis jeg ikke skal bryte sammen og hylskrike.

Det skulle tatt seg ut, om det ble lukket avdeling i stedet.

Jeg blunker vekk tårene. «Det blir når som helst nå,» sier damen i skranken. «De har legemøte fra ni til halv ti.»

HVA??? De sitter i møte???

Jeg er så fortvilet at jeg ikke en gang klarer å fortelle Hans hva damen sa. Jeg bare rister på hodet og piper «blir snart».

Og så lyder det, rett bak skulderen min: «Eide? Da var det oss.»

Jeg reiser meg så kjapt at blodet raser fra hodet mitt, garnnøstene mine faller utover gulvet og legen, Hans og jeg bøyer oss alle tre for å plukke opp, jeg er så fortvilet, jeg vil ikke gjøre dette nå, hvert sekund som går før jeg vet, hvert sekund er en tortur.

Omsider er alle nøstene på plass i garnbagen og vi strener inn på legens kontor.

Jeg stuper bort til pasientstolen og dumper ned på den, klemmer handa mi mellom stolen og kontorpulten, bryr meg ikke, bare si det, si det nå, si det fort, om jeg skal leve eller dø.

Vær så snill.

Legen rekker fram handa. «Vi kan jo hilse,» sier hun, og presenterer seg. Hun heter også Solveig. «Du rakk vel nesten å strikke en genser på den tida du måtte vente,» ler hun unnskyldende. «Siden jeg var så forsinket.»

Jeg jamrer meg innvendig, men klarer å presse fram et blekt, tafatt smil, eller noe som skal forestille et slikt.

Vær så snill. Vær så snill. Kjære alle gode makter.

«Hvordan har du det, da?» spør doktor Solveig deltakende, men jeg kan ikke tenke.

Si det, bare si det.

«Jeg er helt skrekkslagen,» kvekker jeg fram. «Jeg har sånn dødsangst.»

«Har du det? Men det er det overhodet ingen grunn til,» sier doktor Solveig bestemt.

«Absolutt alle prøvene vi har tatt av deg, er fantastisk fine. MR, CT, ikke noe spredning noe sted, som vi kan se. Du har en slags cyste på nyren, men det har jo ingenting med dette her å gjøre.»

«Ikke NOE spredning?» gisper jeg fram.

«Ikke noe spredning,» gjentar doktor Solveig.

Jeg lar hodet falle ned på pulten hennes og slipper all gråten ut.

«Pasienten møter med sin mann. Grei form, men hun er påvirket av situasjonen.«

Verdigrunnlag

Krakowturen har vært helt fantastisk, og jeg har vært i boblebadet hver dag. Vi har vært på Chopin-konsert, spist mye god mat og ruslet masse i gamlebyen.

I det hele tatt blir det ganske mye rusling, og så har vi spilt musikkspillet Hitster.

I morgen er siste dagen i Krakow, men flyet går ganske seint på ettermiddagen, og vi kan gjerne sove litt utpå om vi vil.

Hans stuper i seng til vanlig tid. Jeg har derimot alltid vært en natteravn.

Jeg har lovet Hans at jeg ikke skal google etter opplysninger og prognoser for sykdommen min mens jeg er i Krakow. Jeg klarer å holde det ganske greit, men det hender jo at jeg blir sittende oppe og strikke ei stund, og så skal jeg bare sjekke en liten ting før jeg legger meg.

Da hender det også at jeg svipper innom helseplattformen for en sniktitt, i tilfelle det har kommet noen nye opplysninger i det siste.

Og der har det kommet blodprøvesvar.

Alle andre resultater er blokkert for brukeren selv, det vil si meg:

«Du ble undersøkt med CT lunge/buk/bekken(…). Svar på undersøkelsen vil sendes til helsepersonell som henviste deg når den er ferdig vurdert.»

«Du ble undersøkt med MR totalcolumna (rygg) […]. Svar på undersøkelsen vil sendes til helsepersonell som henviste deg når den er ferdig vurdert.«

Disse opplysningene må altså formidles muntlig av legen og kan åpenbart ikke overlates til pasienten selv. Det finnes det sikkert gode grunner til.

Men blodprøvesvarene ligger der.

Det er 15 ulike prøver som er tatt. Nesten alle viser verdier innenfor normalen.

Men to av prøvene viser unormalt høye verdier. De kalles S-GT og S-LD.

Med skyldbevisste blikk bort på Hans som sover søtt i hotellsenga (jeg bedriver jo egentlig en strengt forbudt aktivitet), googler jeg kjapt hva slags verdier dette er. Og google vet alt.

S-Gamma GT (GGT): En  markør for leverskade.

LD (Laktatdehydrogenase):  En markør for celledød eller skade.

Kombinasjonen av forhøyet GT og LD kan sees ved flere tilstander, for eksempel kreftspredning til leveren. 

Det er likevel ikke noe sikker indikasjon. Forhøyede verdier på disse to variablene kan også være tegn på en rekke andre ting.

Jeg har ikke kommet noe nærmere sikker viten. Jeg har bare oppnådd å skremme meg selv ut av den relative roen jeg hadde.

Jeg lukker lydløst lokket på laptopen og skubber den inn på skrivepulten. Lamslått blir jeg sittende i hotellstolen med strikketøyet i fanget til jeg slokner av ren utmattelse. Utpå morgenkvisten våkner jeg iskald og stolprer stivbeint til sengs. Jeg passer på å legge meg langt ute på sengekanten under dobbeldyna for at ikke Hans skal våkne av det arktiske gufset fra istapp-tærne mine.

Jeg er fullstendig utslitt, men søvnen kommer ikke.

Hvorfor måtte jeg sjekke de blodprøvene? Hvorfor er jeg så innmari dum?

Hjemferd

Vi kjører hjem fra Værnes midt på natta. Hans er en effektiv og solid sjåfør, han har avslått flere tilbud å bli avløst, han har sovet greit på flyet heim.

Etterhvert stilner samtalen, Astrid dormer i baksetet og Geir blir også etterhvert stillere og stillere. Alvoret siger inn over oss.

Klokka er tre på natta når vi slipper dem av og takker for en fantastisk tur.

Jeg er tankefull og sliter med å skjule de tunge tankene mine, selv om jeg prøver det beste jeg kan. Jeg strever med å skjønne hvordan jeg kan gjennomleve de nærmeste to dagene uten å gå til grunne.

Jeg er utslitt av ikke å vite hvor syk jeg er.

Akkurat nå ligger alle opplysninger klare i en eller annen database. Alle resultater foreligger. I prinsippet kunne jeg få dommen nå. Men jeg må vente.

Det er en uutholdelig tanke.

Dagen før timen med kreftlegen sender jeg en melding til Bente og Roar.

Bente og Roar har fulgt meg gjennom livet fra jeg var tolv-tretten år.

Roar var min lærer i flere fag på skolen, og Bente ble jeg kjent med etterhvert som jeg begynte å besøke dem etter skoletid. Det var et hjem preget av en sterk gudstro, de ba for maten før alle måltider, spilte moderne salmer på pianoet og gospel på lydanlegget.

Da min klaverpedagog sluttet, fikk jeg overtalt Bente til å ta over som pianolærer for en periode. Jeg var alltid lykkelig når jeg fikk være hos dem, behovet for kontakt var som en sult. Et fysisk behov for ubetinget aksept. Å kunne senke skuldrene og bare være meg selv.

Hjemmet mitt var sterkt preget av en kreftsyk far, og besøkene hos Bente og Roar, som bodde like ved skolen, gav meg sjansen til å puste fritt og slippe unna skrekken for pappas nær forestående død.

Dette svært unge ekteparet gav meg plass og lov til å være meg selv. De ga meg utvetydige tilbakemeldinger på at jeg var spesiell på en bra måte, at jeg var reflektert og morsom, og ikke minst snill. De var helt klare på at de verdsatte meg for min personlighet, ikke min potensielle nytteverdi.

Som et barn som har slått kneet og trenger plaster, tar jeg kontakt hver gang jeg er i krise. Og nå er jeg i krise.

Svaret kommer raskt, i form av et direkte spørsmål:

Og straks etter:

Det orker jeg.

Bente og Roar har nettopp vært gjennom noen knallharde måneder med kreft hos et kjært familiemedlem, månedsvis med usikkerhet og skrekk. De vet hva jeg står i. De kan følge meg og min avmakt punkt for punkt. De forstår.

Som vanlig.

Etter en lang samtale der gråt og avmakt gradvis viker plassen for en indre ro, latter og takknemlighet, erstattes mitt indre kaos med en slags lettelse, en ro eller besluttsomhet om at jeg må avfinne meg med ventetiden.

Det skal gå bra. Jeg klarer det. De minner meg på at jeg er sterk. De ramser opp for meg alt jeg har å regne med i mitt hjørne av ringen. Jeg kommer til å klare det, alt sammen, uansett hva det blir.

Pusten min roer seg, skuldrene mine blir lavere. Som alltid er kontakten med Bente og Roar et lag med balsam på nervene mine. De minner meg på hvilke ressurser jeg har.

Og jeg vet at jeg aldri kan klare å fortelle dem hvor mye de betyr for meg, deres konstante støtte, deres resolutte grep under armene mine når de enda en gang reiser meg opp og setter meg tilbake opp på egne bein.

Dette at de aldri slutter å investere i meg, det i seg selv gir meg en tro på min egen verdi.

De sier det også.

«Du er ett av solstreifene vi tok med oss fra vår tid i Bjugn», sier Roar.

Jeg kjenner det, når jeg legger på etter facetime-samtalen med dem, at jeg kan være et solstreif. Jeg kan klare å se meg selv med deres øyne, som alltid skinner av uforstilt beundring, forståelse og kjærlighet.

Jeg skal klare dette.

I’ll get by — with a little help from my friends.

Det føles som om jeg har sluknet.

Jeg har ikke lenger et håp om å bli frisk. Jeg venter ikke på gode nyheter.

Hittil har jeg vært godtroende og positiv, optimistisk og vist gå-på-vilje.

Denne naive, troskyldige fasen er over. Jeg skal ikke la meg lure igjen. Taktikken heretter er å stålsette seg for de aller verste nyhetene, muligheten for at tanke-basillen over julepynten var en åpenbaring av en absolutt sannhet:

At jeg aldri skulle pynte juletreet mitt igjen.

Jeg har lovet Hans at jeg skal gjennomgå alle undersøkelser som trengs og alle behandlingsformer de tilbyr meg.

Derfor gjør jeg gode miner til slett spill.

Men alt gjennomføres med en trøtt likegyldighet.

I helse-appen står de røde varslene og lyser i kø om om stadig nye undersøkelser som skal utføres på meg, eller rettere, på kroppen min. Og jeg stiller opp med kroppen min, men jeg hilser knapt på dem som undersøker den; jeg kler av meg uengasjert, uten blygt å vente på at operatøren skal gå ut. Jeg bryr meg ikke.

Den søte unge jenta som plasserer meg på CT-benken har så iskalde hender som om hun skulle komme ekspress fra Nordpolen, og når hun plasserer dem på kroppen min, slår kulden inn i huden som et elektrosjokk. Jeg leer ikke på et øyelokk.

I magnet-trommelen som skal ta MR av skjelettet mitt får jeg utdelt en ballong til å klemme på hvis jeg skulle ha behov for å meddele meg. Jeg tenker at det kommer jeg ikke til å få behov for. Jeg har sluttet å meddele noe som helst.

Jeg slutter også å sminke meg og å pynte meg.

Nå er det straks påskeferie, så når jeg har gjennomgått alle mulige undersøkelser som er bestilt for å lete etter spredning til skjelett og indre organer, skal jeg på utstudert vis gå og tortureres med total uvitenhet hele påskeferien før jeg får vite noe resultat.

Det er helt uutholdelig.

Jeg er dessuten helt mentalt utslitt av å håpe og tvile og av å bakse omkring i den svarte gjørmegropa fylt med skrekk og avmakt.

Jeg vil ikke mer.

Når vi sitter i bilen på vei til en eller annen ny undersøkelse, merker jeg Hans sine raske, sky blikk, bekymret og fortvilet. Han skjønner ikke hva han skal gjøre for å gjenoppvekke viljen min.

Det er mest av alt irriterende. Jeg skulle virkelig ønske han kunne la meg være i fred.

Jeg holder jo min del av avtalen, og underkaster meg alt som kreves.

Men det er uten innlevelse. Uten mitt vanlige nærvær.

Håpet og jeg, begge har sluknet.

Thousands of vendings

Slik kan det ikke fortsette. Og det gjør det heller ikke. Det er som om alle gode krefter sammensverger seg for å slepe meg ut av apatien.

For det første er det sykepleier Solveig. Når jeg ringer henne og spør om det virkelig er slik at jeg skal være nødt til å gå og vente hele påska for å servert en skarve dødsdom, viser Solveig seg fra sin mest menneskelige og resolutte side. Den dagen tror jeg Solveig setter himmel og jord i bevegelse for at jeg skal få vite resultatet av alle metastase-screeningene før påskeferien. Hun lover ingenting, men jeg er hellig overbevist om at hun prøver.

Først flyttes CT-undersøkelsen på Orkanger fram til torsdag kveld i stedet for neste onsdag. Jeg konstruerer et helte-epos i hodet mitt der en ninja-utgave av sykepleier Solveig uredd tar opp kampen mot klokka og legene for å skaffe meg en samtale med kreftlegen før påske. Det er MR-undersøkelsen det står i. Den er siste arbeidsdag før påske, og det er klart at de må ha resultatet av den før de kan prate med meg.

I siste instans glipper det, det går ikke, men min hellige overbevisning om at Solveig virkelig har prøvd, det viser seg å få voldsomt stor betydning for å riste meg ut av apatien. At noen virkelig strekker seg så langt for meg.

Jeg sitter og venter på at sykepleier Solveig skal ringe, og ved første knyst kaster meg over mobilen for å svare. Det er min storesøster, som vil avtale forskjellige ting om påsken. Jeg plumper ut med all min dødsangst og mitt totale fravær av håp i et ras av snørr og hikst, hulter til bulter med pappa og cellegift og skyldfølelse for Hans, barna mine og nære venner, for at jeg har gitt opp.

«Nå må du bare ta deg sammen,» sier hun på gjenkjennbart storesøstervis. «Dette er ikke den du er. Du er den med vilje av stål og fandenivoldsk besluttsomhet. Hent fram den siden av deg, dette er bare et blaff, dette er ikke deg.»

Og autopiloten slår seg på «lillesøster som gjør det hun får beskjed om» akkurat lenge nok til at det virker. I hvert fall litt.

Dessuten er det utrettelige Tove, som utholder alt og tåler alt i sine forsetter om å få meg ut i frisk luft, helst opp på Kopparn. Tove lar meg heller ikke få lov til å gi opp.

Det er ikke snakk om.

Så er det psykologen. Han er bestemt på at det faktisk er mulig å konstruere en utgang på historien der jeg IKKE skal dø i nærmeste framtid. Det KUNNE jo tenkes at jeg til og med skal overleve.

Det er jo en hel del som gjør det. Og legene mine har jo gitt greit positive utsagn.

Min nylig gjenfunne kompis Tom har alltid tid til å prate med meg, på zoomlenke fra England. Dvelende, grundige samtaler om livet. Tom er enig med psykologen. Tenk om det går bra? Tenk om undersøkelsene gir et positivt utfall?

Jeg tenker over saken, og finner ut at situasjonen egentlig er som Schrödingers katt: Vi har en lukket boks der vi har en katt, og det kan tenkes den er død, men det kan også tenkes at den lever. Vi vet ikke før vi åpner. Til vi har åpnet boksen, er den derfor både levende og død. Vi kan egentlig bestemme selv.

Ja, faktisk, til jeg vet det sikkert, kan jeg selv bestemme om budskapet er postivt eller negativt.

Og siden Hans og jeg skal reise til Krakow i påskehelga sammen med Astrid og Geir, bestemmer jeg meg for at katten er levende. Eller, uansett om svarene jeg får er bra eller dårlige, skal jeg legge hele sykdommen i en boks og lukke den godt igjen, og ikke tenke på den før etter påske.

Påsketur til Krakow

Påsketuren til Krakow har vært bestemt i mange, mange måneder. Den var spikret lenge før det ble snakk om noen sykdom. Selv om Astrid er en av de ytterst få som har vært innviet i hemmeligheten om min sykdom helt siden begynnelsen, har hun holdt seg respektfullt tilbake hele tiden, tålmodig ventende. Helt til de siste ukene har det vært usikkert om jeg kunne reise, på grunn av operasjon og eventuelle andre behandlingsforløp. Astrid og Geir er midt i en flytteprosess, og sier det blir fint med en tur slik at det blir en pause fra all flyttingen.

Selv om de hensynsfullt lar være å spørre, virker de glade og lettet når det endelig blir klart at turen ikke skal gå i vasken.

Vi kjører sammen til Værnes og prater i bilen. Her forteller jeg alt om forløpet i sykehistorien, hvor vi står med tester og undersøkelser, at vi ikke får vite noe før etter påske. Og så har jeg tenkt at vi ikke skal prate noe som helst om denne sykdommen før vi er tilbake i Norge, ETTER påsketuren.

Vi har vært på tur med Astrid og Geir før, og det er turer preget av ytterst lite baluba og hurlumhei, det er lave skuldre og «tar det som det kommer». Siden vi trives så godt i hverandres selskap, er forutsetningene for en fin tur tilstede allerede ved avreise fra ferjekaia. Alt oppå dette blir bonus.

Det er muligens ikke helt åpenbart hva vi fire har til felles, men en del av forklaringen på vår sans for hverandre ligger antakelig i det personlighetstrekket som følger av å ha hatt mye ansvar for andre mennesker helt fra barnsben av. Det stille alvoret og instinktene som følger med dette, innebærer for eksempel at vi må avtale hvem som skal printe ut billettene, ellers vil alle fire printe opp alle fire settene. For sikkerhets skyld.

Geirs lune humor og Astrids lettrørte tårer er faste ingredienser i alle våre treff, i det hele tatt er det mye latter og en hel del grining hver gang vi treffes. Dermed kan vi ikke regne med at det blir noe mindre av dette på Krakow-turen heller, det ville være et under hvis det ikke blir noen sentimentale dykk.

Det blir antakelig andre typer dykk også, for Astrid har skaffet oss rom på et spahotell i gamlebyen, med boblebad, svømmebasseng og alle typer bastu.

Astrid overlater ikke noe til tilfeldighetene.

Mens andre folk kan sitte oppe til halv fire på morgenen og diskutere om glasset er halvfullt eller halvtomt, er Astrid hellig overbevist om at poenget er at man kan hente flere glass, folk får fylle på hva de vil, og hvordan de vil omtale vannstanden i glasset er fullstendig opp til dem.

Hvis folk for eksempel skulle komme til å takke henne for dette, spruter tårene som en fontene ut av øynene hennes. Uten forvarsel.

Geir prøver alltid å late som om at han «aldeles ikke» tar aktivt ansvar for alle dem han er glad i ved å begrense enhver risiko for at de skal gå på snørra. Men når folk gjør det, og det gjør vi, er han klar til å fange oss opp med et usynlig støttetrinn som nesten ikke merkes.

Det går ikke an å ha en mislykka tur med sånne folk. Og det går i hvert fall ikke an å gå inn for å velte seg i sykdom og sorg og død. Da måtte vi heller avlyst hele turen.

Turen til Krakow blir et pusterom og et friminutt fra alt av triste tanker og slitsomme undersøkelser. Vi sitter i sola med utepils, damene ivrig strikkende og karene i trivelig passiar.

Hjertet mitt fylles til randen av takknemlighet og livsglede på nytt.

Jeg vil leve. Men det er vel klart at jeg vil leve!!!

Livet er jo det vakreste som finnes.

Og jeg er da vel ikke noen unge, heller!! Hvor vanskelig kan det egentlig være å ta seg litt sammen?

Når vi kommer heim påskedagen, vil det være to dager igjen til det møtet der vi skal få vite om og eventuelt, hvor, jeg har spredning.

I en påskepyntet butikk i gamlebyen kjøper jeg en liten plysjkanin.

Jeg kaller den HOPE.

En språkforskers hjerne tar nesten aldri fri, om en er aldri så sykmeldt. Undervisning og veiledning krever riktignok et konstant bevisst nærvær, men språkforskning kan skje helt ufrivillig. Hodet jobber av seg selv.

Nå er jeg veldig glad for dette. Jeg tar i mot all adspredelse jeg kan få i denne tiden.

Jeg har jobbet med mange ulike skriveprosjekter det siste året. Det er ulike biter som sammen utgjør en sammenhengende teori, og selv om det er radikale greier, ser det ut som om det går opp.

En av bitene skal publiseres i ei internasjonal bok som handler om historisk språkvitenskap. Det er to solide navn som er redaktører for denne boka, og den ene redaktøren, den tyske professoren Remus, har spurt om jeg vil skrive et kapittel sammen med ham.

Det er en stor ære og fryktelig mye arbeid. Vi trekker tråder tilbake til proto-indo-europeisk. Det er lange og gamle tråder!

Remus og jeg diskuterer, vi krangler så busta fyker, vi furter, vi leser hverandres forslag og diskuterer igjen, forhandler og prater og ler, etterhvert masse, på teams. Og underveis blir vi veldig gode venner. Han er noen år yngre enn jeg er, omkring femti, men han er en stor kapasitet, med hundre jern ilden.

En dag forteller jeg Remus at jeg er syk, og at framdriften til kapitlet vårt kan bli preget av det. Remus er full av omsorg. Hver gang vi snakker sammen, passer han på å presisere at jeg ikke må jobbe hardere enn jeg klarer. Jeg må ikke presse meg, sier han. Han vil ikke kunne tilgi seg selv om jeg blir sykere på grunn av vårt samarbeidsprosjekt.

Remus drar hånden bakfra nakken og fram over det strie håret, det er så mye å gjøre. Han har mange verv og oppgaver, han har en kone og en sønn, mange studenter, administrasjon, alt skal tas vare på. Men det går nok bra, ler han. Han er i det hele tatt optimistisk av natur. Dette går bra, hvis jeg bare lover at jeg skal ta vare på min helse.

«I hope you are hanging in there. Whenever you have the energy, let me know when we can catch up on the chapter. Please take good care,» sier Remus.

Jeg lover. Så er jeg ferdig med min innsats for ei stund, og Remus tar over. I mellomtiden sender jeg ham tips, lenker til kart, referanser til artikler.

Det er veldig lite respons. Jeg er inne og sjekker på vårt felles dokument, det er veldig lite som skjer. Men det er travelt å være Remus, det vet jeg.

Plutselig, ut av intet, får jeg e-post fra medredaktøren til Remus.

Remus er død.

Helt plutselig.

Dette kan jeg ikke ta innover meg. Det er bare helt absurd. Det kan umulig være sant.

Det er veldig lite informasjon å finne, og jeg blir hengende i et slags limbo der jeg må stoppe meg sjøl flere ganger om dagen for ikke å skrive til Remus og be ham avkrefte dette fryktelige ryktet.

Jeg kan ikke tro det.

Jeg vet ikke hva jeg skal føle eller tenke eller mene. Men hodet mitt er bestemt på at dette ikke kan være sant.

Hva er det som skjer? Kan det være riktig at man bare kan dø sånn? Uten forvarsel?

Det er som om vi var i et venterom sammen, uten å vite det.

Dødens forværelse.

Tanken på Remus’ død fyller meg med en rent påtagelig fysisk følelse av vantro uhygge som legger seg som en permanent klump i magen.

Den ene dagen er han frisk og vital, gestikulerer, ler og diskuterer.

Neste dag er han ikke mer. Stakkars familien hans.

Hvis dette er et sjokk for meg, hva er det da for dem?

Tanken er ikke til å holde ut.

Tidsvindu

Dagene snegler seg lynraskt av gårde.

Hver dag føles lang, men når man ser seg tilbake, har det plutselig gått mange av de dagene som hver for seg stod helt stille.

Endelig har det gått tre uker, og jeg skal inn på sykehuset og prate med Vibeke om svarene på vevsprøvene og alt de har tatt ut. Hans er med.

For Hans begynner det å bli et problem å stadig måtte avlyse møter og oppgaver i siste liten, jeg vet det, selv om han ikke klager. Han har snakket med personalsjefen og fått velferdspermisjon.

Det er så mange gode hjelpere, så mange snille folk. Og den norske velferdsstaten viser seg fra sin beste side for oss begge i denne tiden.

Alle utviser omsorg, de fleste utviser en rent imponerende medmenneskelighet og omtanke. Det kan gi enhver tilbake troen på menneskets fortreffelighet.

Men jeg vil jo ikke at noen skal vite noe.

Jeg har bestemt meg for å tenke positivt. Hittil har det nesten bare vært dårlige nyheter, hver gang jeg har sittet slik og ventet. Alltid har det vært fryktelig dårlige nyheter på den andre siden av døra.

Alltid.

Men denne gangen MÅ det være bedre nyheter. Det bare MÅ det.

Vibeke hilser blidt, men virker stiv og alvorlig der hun setter seg ned sammen med sykepleier Solveig. Jeg kjenner at jeg blir engstelig.

«Du er så alvorsam?» sier jeg.

Vibeke er uenig, det er nok heller slik at jeg frykter det verste og leser min egen engstelse inn i kroppsspråket hennes, mener hun, og kaster et raskt blikk bort på sykepleier Solveig. Men jeg kjenner det, på hele stemningen, det er noe veldig galt.

Solveig har et uttrykksfullt ansikt som ser bekymret og medfølende ut.

Det brygger opp til en storm i hodet mitt.

Ikke mer nå. Ikke mer.

Nåde.

Stormen tiltar i styrke. Lydene i rommet vrenger seg.

Jeg blunker og svelger for å skjønne hva Vibeke sier.

Og så forklarer Vibeke at jeg pr. i dag er kreftfri, såvidt de har oversikt over. Det har fått ut alt av kreftceller, det er ingenting å spore i lymfeknutene de har tatt ut.

Men likevel vil de anbefale alle de store kanonene, full pakke med cellegift, flere typer, stråling og antihormon-behandling.

Det er fordi det er en snikende krefttype de fant i vevet, en som allerede hadde rukket å spre seg over et stort felt på kort tid. Et helt kakestykke.

A piece of cake.

De kan selvfølgelig bare anbefale. Det er jeg som bestemmer. De kan ikke tvinge meg til cellegift om jeg ikke vil.

Men før alt dette må de finne ut hvordan det egentlig står til i kroppen min, om det kan være spredning til skjelettet og lever, lunger, nyrer, andre viktige organer.

Hva? Spredning til skjelettet? Har det overhodet vært nevnt noen gang? Selve muligheten?

Og alt som sies, overdøves av den rasende stormen som durer inne i hodet mitt. Hans sier noe, Solveig sier noe, Vibeke sier noe.

Men jeg gråter. Jeg hulkegråter rasende. Og hører ingenting. Men jeg vet det likevel, hvordan dette kommer til å foregå.

Jeg skjønner det nå. Jeg skal dø, slik pappa satt i stresslessen sin og døde. I fem år døde han, hver dag, mens cellegiften herjet hver siste rest av livskraft ut av kroppen hans.

Jeg var tolv år da han ble diagnostisert. Og jeg var nesten hundre år da han døde av kreft med spredning til skjelettet og indre organer.

Cellegiften oppleves noen ganger som verre enn kreften, sier vår amerikanske slektning og venn, som selv gjennomgår kreftbehandling.

Nå skjønner jeg hva som er den bitre slanten på bunnen av denne kalken.

Jeg skal dø av det samme som pappa døde av. En smertefull ferd mot en fryktelig død, som rammer hele familien, i en sky av konstant kjemisk angstsvette, akkompagnert av smerterop på nettene og brutale brekningslyder til hvert måltid.

I noen minutter gråter jeg hysterisk. Hans prøver å sette seg inntil meg, å holde omkring meg. Jeg rister ham vekk idet jeg kjenner iskulden bre seg som en gass i hele kroppen min.

Jeg kjenner at jeg har lagt inn all den innsatsen jeg har.

Jeg har satset mye på denne samtalen.

Dette har jeg igjen for å være positiv og tapper, for å holde motet oppe hos alle sammen. Jeg har vært så takknemlig, så positiv, så medgjørlig.

Jeg føler meg forrådt. Jeg føler meg lurt, ført bak lyset. Jeg har vært troskyldig og dum.

Det finnes ingen nåde.

Da vet jeg det.

Raseriet fyller meg så jeg ikke klarer å puste.

«Dere trenger ikke å planlegge noen behandling», presser jeg fram, med en skingrende stemme jeg ikke kjenner igjen.

«Jeg er ferdig. Dere kan bare skrive meg ut. Jeg vil ikke behandles. Og aldeles ikke med cellegift. Alt er slutt uansett.»

«Get busy living, or get busy dying» sier Andy Dufresne i fengselsfilmen Shawshank Redemption. En av de klassiske filmene jeg og Einar, yngstesønn, elsker.

Jeg går ut fra at vi rett og slett lander på det siste, da. Get busy dying.

Når det nå først er dette skjebnen har lagt på lur til meg.

Raseriet som tar pusten fra meg, er også det samme som gjør meg i stand til å røre meg, å reise meg, å ta i mot sykepleierens omsorg for sårtilhelingen. Når Solveig er ferdig med å ta på ny kompress, kler jeg på meg med effektive bevegelser.

Dette er jammen ikke noe blivende sted.

Jeg pakker sammen sakene mine, tar på meg jakken, og rister av meg handa til Hans, som tar etter min.

Jeg betakker meg for hans medynk forkledd som omsorg.

Jeg prøver å holde på sinnet der jeg småløper ut av kontoret, korridoren og bygningen. Det kjennes som om raseriet er min venn, det er det eneste som holder meg fra å besvime og lande med ansiktet først i asfalten.

Det holder helt til vi er i parkeringskjelleren.

Hans tvinger meg til å stoppe og holder meg fast. Hardt, nesten brutalt.

«Vi er nødt til å prøve alt,» sier han med tykk stemme. «Du får ikke lov til å dø ifra meg. Det blir ikke saken. Du får ikke lov til å gi opp. Jeg elsker deg så forferdelig mye.»

Før vi setter oss inn i bilen, har jeg lovt ham alt han vil. Raseriet mitt er smeltet vekk og gjør meg bittelita og helt alene inne i den skyen som er frykten min.

Jeg føler meg fremdeles forrådt.

Ikke en gang raseriet skulle jeg få lov til å beholde.

Jeg snur ansiktet mot sideruta og later som jeg sover på turen hjem.

Jeg blir inspisert og instruert og sendt hjem. Hjem til Thomas. Vi lager det så koselig vi kan, har normal familietid sammen, i denne totalt unormale tilstanden. Nå skal bare denne natten gå, og så skal jeg gro sammen helt fint, og så skal jeg bli frisk. Easy peasy.

Etterhvert går Hans og legger seg, totalt utslitt av lange dager med venting og angst, mens jeg vil sitte oppe. Når jeg skal kle av meg og legge meg, oppdager jeg at operasjonssåret har blødd uhyggelig mye.

Oi.

Jeg har fått et nummer jeg kan ringe, hvis noe kritisk skulle oppstå. Men jeg vet ikke om dette kvalifiserer til kritisk. Jeg har ingen jeg kan spørre.

Thomas er urokkelig. Jeg skal på sykehuset.

Thomas har alltid vært ansvarsfull, helt siden han var bitteliten. Jeg husker en skitur vi var på i Vardeheia, med alle tre guttene, seks, fem og tre år. Vi hadde ikke pakket sekk, for det skulle bare være en veldig kort tur. I første bakken tråkket Jon Gunnar skiskoen full av vann. Og fem år gamle Thomas vrenger nonsjalant av seg barnehagesekken og tar fram et par ekstra sokker han har pakket. Uten å spørre noen.

Værsågod. Problem fixed.

På toppen av bakken tok vi en rast, og jeg måtte beklage at jeg ikke hadde pakket noe niste. Thomas dukker ned i sekken sin igjen, og trekker fram en pakke gjendekjeks og en plasttermos med saft. Og kopper. Denne lille duden reddet hele turen.

Nå er han helt bestemt, han vil kjøre meg ned til St. Olavs. Jeg vil ringe først og snakke med dem. Det er jo nesten midnatt. Jeg treffer på en veldig hyggelig sykepleier, som mener det er tryggest å komme ned. Men jeg nøler. Kan vi finne en mellomløsning? Kan jeg ta bilder av bandasjen og sende?

Hun er litt usikker. De har ikke noe nummer jeg kan sende til, og hennes private mobil er problematisk å bruke på grunn av personvern etc. Til slutt finner vi en løsning, og Thomas fotograferer fra alle vinkler, som en helt.

Min sykdom tvinger oss alle over stadig nye grenser. Det er ikke dagligdags for meg, å vise brystene for sønnene mine. Det er heller ikke uten sjenanse og blygsel for dem.

Men her må alle andre hensyn fare. Helsen foran alt.

Sykepleieren ringer tilbake, de har konferert med en kirurg over bildene, og bestemt at jeg må komme ned på akutten.

Det kjennes ut som om jeg har strøket til en prøve. Jeg hadde en jobb, å sitte her og ikke blø for mye, bare gro pent. Men jeg fikser ikke det engang.

Og tenk om jeg overdramatiserer?

At jeg plager de stakkars legene og sykepleierne helt unødvendig. Men det ville ha vært verre å bagatellisere noe som potensielt må følges opp.

Tenk om jeg ødelegger hele det fine resultatet som Vibeke var så fornøyd med?

Senere skjønner jeg at denne blødningen ikke nødvendigvis er så dramatisk, men at det er snakk om å være på den trygge siden.

Jeg vekker Hans for å si at Thomas må kjøre meg til sykehuset. Hans fyker opp av senga, Thomas står med bilnøklene i handa, men det er ikke snakk om. Hans vil kjøre meg.

Selv.

På sengeposten treffer vi den hyggelige sykepleieren, Ann-Judith, hun er akkurat så trivelig som hun hørtes ut. Etter at kirurgen har vært innom og sett på meg fysisk, bestemmer de at jeg skal overnatte på sengeposten. Men hvor? Ann-Judith klarer på mystisk vis å skaffe til veie et rom, lånt fra lungeavdelingen.

Jeg føler at jeg brenner inne med all den takknemligheten jeg føler. Jeg får ikke til den riktige tonen mellom tapper og takknemlig.

Men de er så snille og vil meg så vel.

Hans må kjøre hjem en tur til. Vi har ikke med ovenattingssaker.

Urutinert.

Ganske riktig, det blir Ikke noe soving, i stedet sitter jeg i en stol og strikker hele natten.

Strikketøyet vokser, i hvert fall.

Jeg følger knappest med hva som skjer. Av og til må man innse at man er prisgitt.

Det føles trygt å underkaste seg ekspertisen til folk som vet bedre.

Pasientens opplevelse av situasjonen

I journalen står det videre: «Full mobilisering og mat etter ønske. Time hos kirurg om 3 uker for histologisvar.»

Nå skal vi altså dra hjem og vente i tre uker.

Da skal vi få vite mer om tilstanden, om vevet de har tatt ut, og om mulige veier videre.

Om det er noe reelt håp om å bli frisk.

Unntakstilstand

Jeg er 100% sykmeldt fra jobben min. Men ellers vil jeg ikke at folk skal vite hva som feiler meg, eller hvor syk jeg er.

Jeg vil ikke ha alle de medlidende blikkene når jeg er ute blant folk.

Og denne sykdommen er altfor vanskelig å snakke om.

Kreft er tildels en livsstilssykdom, det er de fleste enige om. Og dette er en såpass skremmende sykdom for alle, selve ordet høres ut som en forbannelse.

Kreft.

Det er ikke rart at man har lyst til å distansere seg fra dette ordet, denne sykdommen. Selv om kreft ikke er smittsomt, kjennes det litt slik ut. Det er et slags lotteri som ingen vil vedkjenne seg at de har tatt lodd i.

Mange kjenner naturlig nok en voldsom trang til å prøve å kontrollere alle mulig variabler ved kosthold og livsstil, slik at man ikke skal få kreft, å minimere risiko.

Også jeg.

Så nå føles det som om jeg har tapt en eller annen slags konkurranse.

Jeg klarer å få til en avtale med en psykolog jeg kjenner fra før. Jeg har stor tillit til denne fagpersonen, og han hjelper meg å sortere tankene.

Han får meg til å forstå at jeg ikke har noen grunn til å føle skyld for at jeg er syk. Og det er ingen skam forbundet med noen type sykdom.

«Jeg syns det er så urettferdig,» sier jeg.

«Det er fordi det ER urettferdig,» sier han. «Så det har du helt rett i. «

Jeg tror ikke denne mannen selv vet hvor mye han betyr i denne tiden, med sin profesjonelle kompetanse, med sin omsorg og forståelse.

Jeg har et telefonnummer jeg kan ringe, til poliklinikken, når presset blir for stort. Jeg har fått tildelt en fast sykepleier, Nina, som jeg helst skal ringe. Jeg prøver å holde meg strengt til den oppsatte ringetiden. Men Nina gjør også unntak. Hennes forståelse og tålmodighet er tilsynelatende nærmest uten grenser.

Vennene mine og familien min.

De få som vet, omslutter meg med en innbitt positivitet, jeg skal ikke dø. Det er ikke snakk om. Jeg har å holde motet oppe, dermed basta.

Mange tror ikke de klarer å formidle det de vil, som er omsorg, kjærlighet og støtte. Det er et uvant landskap for mange av dem jeg er glad i. Men jeg ser og forstår. Og tar i mot alt jeg klarer.

Jeg føler meg verdsatt og elsket. Men jeg er redd, redd for å dø fra all denne kjærligheten,

Venninne Tove får meg med på tur, opp på fjelltoppen Kopparn. Flest mulig ganger.

Dette er sakte turer, gjennomsyret av krisepsykiatri.

Jeg må prøve å ikke støtte meg for tungt til dem jeg er glad i. De vil gjerne at jeg skal bruke dem, stole på at de holder meg oppe.

Men jeg kan ikke la dem knuses under vekten. De skal også ha krefter til sine egne liv.

Jeg våkner mange ganger hver natt, fordi jeg har vondt i operasjonssåret, fordi jeg har mareritt og fordi jeg ikke klarer å finne en god stilling.

Fire timers søvn blir vurdert som fantastisk.

Det er fremdeles en masse ting som må gjøres og passes og tenkes på. Livet skal gå sin gang, med jobb og sykmelding, med gården, med teaterlaget, det er ting som skal meldes inn, det er søknader og frister.

Det er etterhvert en del folk som vet at jeg er sykmeldt, men de færreste spør.

Og jeg har ikke lyst til å fortelle om sykdommen. Det er akkurat som om at det blir mer sant jo flere som vet det.

Jeg bare orker ikke. Det er ikke noe å fortelle, jeg vet ingenting enda. Hvorfor skal jeg trekke enda flere ned i dette gjørmehullet av skrekk og avmakt?

I stedet går jeg her, i denne boblen, i et slags halvliv fylt av morbide tanker jeg ikke kan fortelle bort.

Som den verste tanken, som det går lang tid før jeg får sagt til noen, fordi den er så makaber:

Da jeg pakket bort julepynten i januar, var jeg ekstremt nøye med å merke alt. Så det skulle være lett å finne igjen. Kassene kunne ikke ha vært mer systematisert om det hadde vært min kjære venninne Marit (med store arkivartilbøyeligheter) som hadde pakket dem ned.

Og mens jeg stod og betraktet verket med stolthet, strålte det en fryktelig tanke inn i hjernen min. Den kjentes ut som en ekkel visshet:

«Dette er siste gangen jeg pynter juletreet mitt.»

Jeg vet ikke hvor den ideen kom fra. Dette var før jeg hadde vært til en eneste undersøkelse. Det er en overspent, ubegrunnet tankebasill.

Men den plager meg, hver dag, og særlig på nettene.

Jeg finner trøst i at Hans sover og puster rolig ved siden av meg, at jeg kan strekke handa ut og kjenne at han er der.

Selv sitter jeg i senga, hører på lydbok og stirrer ut i mørket med tørre øyne.

Natt etter natt.

Hemmelig operasjon

Et stort rom der sengen er avdelt av trekkspillformede blå forheng som skiller den ene sengen fra den andre. Jeg har fått utdelt en seng, og sakene mine står på gulvet. I fotenden ligger det ei rutete sykehusskjorte.

For meg er det største og mest presserende problemet akkurat nå at Hans ikke fikk være med inn og sitte ved siden av sengen. Han sitter ute på et venterom, langt unna.

Altfor langt unna.

Det er ikke plass til pårørende her.

Jeg setter meg på sengekanten og strikker. Jeg har lagt opp vrangbord til en ny genser i pastellfarger, ganske åttitalls. Flere av sykepleierne har allerede kommentert den.

«Den blir virkelig lekker,» sier sykepleier Nina.

Kirurgen og assistentlegen kommer, kirurg Vibeke trekker for forhenget med et rutinert rykk. Hun spør hva jeg strikker, og virker oppriktig interessert. «Du er så effektiv,» sier hun. «Det gir meg dårlig samvittighet for mitt eget strikketøy».

Hjertet mitt svulmer mot dette mennesket, som skal redde meg. Som samtidig lar meg være et helt menneske. Vi er lege og pasient, men vi er også to kvinner med en felles hobby.

Jeg må skamfullt vise Vibeke ringfingeren med gifteringen min.

I går kveld ble jeg bestemt på at jeg skulle klare å få den av. Den har sittet på denne fingeren siden forlovelsesdagen vår for 43 år siden. Men i natt, etter at Hans hadde lagt seg, ble jeg helt bestemt på at jeg skulle klare å fjerne den før operasjonen. Det kjennes som at hele utfallet av operasjonen avhenger av dette, mitt eget bidrag, å få av den ringen.

Jeg lirker og drar og styrer, til hele fingeren er hovnet opp til dobbel størrelse og er full av vannblemmer. Hans våkner forskrekket av min hysteriske hulking. Jeg har maltraktert den stakkars fingeren fullstendig, og i hvert fall alle sjanser til å berge ringen. Hans roer det som kan roes av nerver før han leier meg til sengs.

«Huff,» sier Vibeke nå. «Det ser ikke bra ut. Men vi fikser det. »

Vibeke tegner og tusjer for en siste justering. Planen er at jeg skal få beholde brystet. Men kreftkulene ligger egentlig ikke helt optimalt til. De dekker et stort område som er formet som et kakestykke.

Jeg er utrustet med en hjerne som alltid går på høygir. Nå tenker den «a piece of cake».

Det burde jo være enkelt.

Men jeg sensurerer meg selv. Dette er en alvorlig situasjon. Jeg må prøve å ikke tulle og tøyse, selv om hele meg strekker seg etter alt, hva som helst, noe, et lite lyspunkt. Noe som kan klemme inn et bittelite pusterom i den erkjennelsen som nå har nådd hver celle i kroppen min.

At dette kan være slutten.

Denne erkjennelsen ligger som en sky, en stank av angst, rundt hele kroppen min, som gjør at jeg holder meg på corona-avstand i båtkøen. Den viser seg som en stivhet i bevegelsene, en skyhet i blikket, en motstand mot å besvare andres smil.

Som om jeg bor i en snøkule. En vegg mellom meg og det som er omkring meg, livet mitt.

Jeg har husket å si ifra om at jeg er allergisk mot lateks. Av en eller annen grunn har kroppen min på et tidspunkt bestemt at dette er noe farlig, og jeg får blemmer og væskende sår på huden av dette stoffet.

Slike opplysninger kan være helt avgjørende for operasjonens utfall, hvordan kroppen reagerer og hvordan sårene gror i etterkant. Nå har alle involverte lateksfrie hansker og alle plaster og forbindinger skal være av riktig sort.

Jeg har kommet meg i sykehushabitten, jeg får kanyler og ledninger og alt koblet opp. Jeg trilles inn på operasjonssalen og får som snarest hilse på legen og sykepleieren som har ansvar for anestesi.

Alt skjer raskt og effektivt, jeg kobles opp mot all slags maskineri. Jeg er redd nå, selv om jeg har fått en likeglad-pille. Jeg kjenner hvordan bevisstheten slipper, og det kommer en skarp, stikkende smerte i armen, hele armen, det må være noe galt, jeg prøver å rope, det er så vondt, dette kan ikke være riktig.

Det hender at folk dør under operasjoner.

Og hjernen min rekker å tenke at dette er en hemmelig operasjon.

Jeg tenker: Det er ingen som vet at jeg er her. Og jeg vet ikke hvor Hans er.

Bevisstheten min strekker seg mot Hans. Lyset i livet mitt.

Anestesilege Baba klemmer godt om masken på ansiktet mitt der jeg ligger og vrir meg. «Så, så», trøster han. «Det er bare anestesien, det kjennes, men det er ikke farlig. Pust. Bare pust.»

Post-op

Helsearbeidere har forkortelser for alt mulig. Post-op, for eksempel. Det betyr etter operasjonen.

Det visste jeg fra før.

De kaller det dagkirurgi når en sendes hjem samme dag som operasjonen. Det er det jeg har hatt, så jeg skal altså hjem, eller rettere, jeg skal helst på pasienthotellet. De vil absolutt ikke ha meg på andre siden av fjorden hvis jeg skulle få blødninger og ulike uventede reaksjoner i natt.

Jeg har en «hybel» i Trondheim, i leiligheten der Thomas, sønnen vår, bor. Vi har avtalt at Hans og jeg skal ligge over der i natt. Så jeg slipper pasienthotellet.

Nå ligger jeg i sykesengen, innenfor de samme blå forhengene som før operasjonen. Det er her det ikke er lov med pårørende. Sykepleieren kommer og ser til meg. Hun sier at alt har gått etter planen.

Alt ser bra ut.

Hun lurer på hva hun kan gjøre for meg, om jeg klarer å drikke noe, om jeg trenger noe å spise. Jeg vet bare en ting jeg trenger.

Jeg trenger å holde i handa til Hans.

Dessverre, det går ikke. Dette er en stor sal, men kanskje senere når det begynner å tømmes litt for pasienter?

Jeg ser ned på høyrehanda mi. Gifteringen er borte. Den ligger i en pose på nattbordet.

Jeg finner mobilen. Jeg er omtåket, men jeg trenger å ha forbindelse med Hans. Jeg vet at han er redd, at han venter. Jeg vet ikke hvor mye de har fortalt ham.

Jeg klarer å klore ned en beskjed.

Jeg har dårlig samvittighet for ringen. Det var bare dumskap å prøve å fjerne den. Jeg bare gjorde alt verre.

Det er så typisk meg.

Jeg sjekker e-post mens jeg venter.

Og der er det e-post fra sjefen, Lars-August. Han er en dyktig og oppmerksom sjef, som klart har mitt beste for øye. Oppfølging uten press. Uten å tenke særlig mye over det, fyrer jeg av et svar. Også det fullt av skrivefeil.

Jeg får en åpenbart rørt beskjed tilbake. Sjefen min er heldigvis et svært omsorgsfullt medmenneske.

Kirurg Vibeke og assistenlege Lorentze kommer og ser til meg. «Nei, men, ligger du her og gråter?» utbryter Vibeke forskrekket.

Nå kjenner jeg det, at hele ansiktet mitt er fullt av tårer. De bare renner og renner.

«Jeg vil at Hans skal komme,» gråter jeg. Sykepleieren forklarer at de prøver å holde seg til at det er de samme reglene som gjelder for alle her, og pårørende må begrenses av mange ulike årsaker. Smittefare. Bråk. Plasshensyn.

Vibeke lurer på om det går an å gjøre et unntak. Det er jo åpenbart et sterkt behov her, og det er jo også et kilde til uro for alle pasientene at jeg ligger her og gråter.

Og så kommer Hans.

Da så.

Antakelig er det slik: Hele mitt liv har jeg prøvd å være en person det ikke er synd på. Det er ikke det at jeg ikke vet hvilke fordeler det kan gi, å vekke andres medynk og beskyttelsestrang. Jeg vet veldig mye om det.

«Men nå er det nå deg det er synd på», sier Hans.

Det er bare at jeg VIL ikke være en person det er synd på.

Og dessuten: Jeg vil være en som hjelper. Jeg vil ikke være en som trenger hjelp.

Og likevel skriver jeg dette. Fullt vitende om at dette vil gjøre meg til nettopp den personen. Som det er synd på.

Jeg er ikke nødt til dette. Ingen har pålagt meg det. Men jeg gjør det likevel. Det finnes noen veldig gode grunner.

Jeg kjenner forferdelig masse folk, og det finnes mange, mange flere enn jeg har oversikt over, som bryr seg om meg og har omsorg for meg. Og når folk ikke vet, finner de opp ting. De spekulerer. Sånn er våre fantastiske hjerner utstyrt. Men da er det bedre med informasjon direkte fra kilden.

Dette er også en reise inn i et nådens land, der folk evner å vise medmenneskelighet og gi deg verdighet i de mest umulig situasjoner. Der en føler seg sett og ivaretatt, som menneske og person, i situasjoner der et mindre menneskelig system lar deg være et nummer i rekken. Jeg har lyst til å løfte fram noen slike folk jeg møter på denne reisen.

Til sist er det en arv etter mine staute forfedre og ikke minst -mødre, dette å ta et emne eller et råmateriale som i utganspunktet er helt forferdelig og ubrukelig, og støype og smi det om til noe som kan bli brukelig. Noe som kan være til nytte. Til og med noe fint.

En eller annen kan helt sikkert bruke dette. Forhåpentligvis til noe bra.

Men det er ingen garantier på det nådeløse internettet. Så dette er en risiko.

Det kjennes.

Det er sikkert ikke noen ting

Det kjennes ut som om noe har endret seg i brystet. Jeg går regelmessig til mammografi. Og dessuten: Det er jo bare kort tid siden jeg var inne til ultralyd og sjekket brystene og armhulen. Så det kan umulig være noe.

Men likevel. Kanskje best å få seg time til fastlegen.

Henvisningen følges raskt opp, og jeg får timer til ultralyd og mammografi.

Det er dårlige nyheter. De finner kuler.

Mange.

Det blir biopsi. Dårlige nyheter igjen.

Det er kreft.

Og slike ting jeg husker: En episode fra et halvmørkt rom der jeg tar ultralyd, der det er opptil flere sykepleiere og leger til stede, jeg har snakket med flere kirurger allerede i dag. Sykepleieren er fast bestemt på å la meg få vite om alle de positive punktene som finnes. Kirurgene prøver å ikke love for mye. Jeg prøver fortvilt å ta inn alt jeg kan av informasjon.

Men det er akkurat som om hjernen min er blitt en murstein. Jeg forstår ikke ordene. Jeg glemmer det som nettopp er sagt. Jeg klarer ikke å holde noe i hodet. Alt høres som gjennom en høytaler på en utenlandsk flyplass. Jeg får akkurat ikke tak i beskjeden. Jeg vet ikke hvem det handler om.

Det kan umulig være meg.

Og idet jeg skal til å sette meg opp og kle på meg, slik jeg har fått beskjed om, kommer kreftlege Helge bort til meg og holder meg et øyeblikk om albuen.

«Vi fikser dette, altså», sier han fast. Og holder blikket mitt.

Det. Bare det.

Gjennomskuet

Det er et utall undersøkelser man skal igjennom, magnet-tromler, massevis av blodprøver, all slags bildediagnostikk. Noe på Orkanger, noe på Øya. Noen undersøkelser får jeg time til klokka seks om kvelden, så Hans må kjøre. Noe er så tidlig at jeg må stå opp klokka halv fem for å rekke det. Alt for å skaffe seg så god oversikt over situasjonen som mulig. Det er radioaktive stoffer, kontrastvæske, det er masse pipende maskiner, stetoskop, blodprøver, venflon, det er plaster av og på, det er forgjeves stikking etter blodårer som har bestemt seg for å trekke seg så langt tilbake at det ikke er råd å finne dem.

Kroppen min kryper inn i seg selv.

Kroppen min og jeg lister oss omkring i livet.

Livet som på uforståelig vis bare fortsetter, i auditoriet mitt, i teaterlaget, i bygda.

På ikea.

Og jeg prøver å tenke bare på de riktige tingene. Jeg holder mine kjære tett, tett inntil meg, i tanken, på telefon, på epost, og i virkeligheten.

Men ellers kan ingen annen få vite noe. Bare de som må.

Og det er veldig sårbart. Når som helst kan en glippe ut med noe, ufrivillig.

Det er særlig vanskelig å passe på at en informerer de som trenger det, og ikke alle andre. Uten å ville det, kan en lage situasjonen voldsomt mye verre for en nær venn eller en pårørende, som plutselig får beskjeder de ikke er klare for, bare ved å tilfeldig overhøre en sladder-fadder på butikken eller båten.

Det kjennes som et tungt ansvar å informere folk i riktig rekkefølge.

Det er mye å tenke på. Forferdelig mye.

Naken

Jeg settes opp til kirurgi. Kulene må ut, kreften må fjernes snarest, det er det som er så skummelt med denne sykdommen, den ligger på lur, og den jobber hele tiden. Fortere og fortere.

Kirurgene forteller meg om ulike typer av operasjoner, at jeg kan være med å bestemme. At dersom det oppstår en risiko underveis, kommer de til å velge det trygge.

Uansett hva jeg selv tenker og bestemmer.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har kledd av meg foran fremmede de siste ukene. På et eller annet vis er det i ferd med å bli en vanlig ting, å stå i et rom med masse påkledde mennesker der jeg står naken eller delvis naken.

Nå står jeg avkledd foran lege og en legeassistent i spesialisering, de har spurt om hun får være til stede. Den beklemtheten jeg føler ved min uvanlige nakenhet, kan overhodet ikke merkes hos dem. De er proffe.

Kirurg Vibeke tusjer og tegner og forklarer. Spør meg om ting, justerer, omprioriterer. Spør hva jeg vil. Jeg svarer at jeg vil bli frisk.

«Det punktet er ikke forhandlingsbart,» sier Vibeke. «Det er en forutsetning for alt vi gjør. Det punktet er vi forbi.»

Jeg har så lyst til å beholde brystet.

Stakkars brystet mitt, det har da aldri gjort noe galt.

Å stålsette seg

Dagen før operasjonen får jeg lagt inn noen styreskinner i brystet. Det er for at kirurgen skal få tatt akkurat det som er nødvendig, ikke altfor mye, og absolutt ikke for lite.

Bioingeniør Tamara har tysk aksent og tilsvarende grundighet. Hun vet at prosedyren er smertefull, og roser meg for at jeg er tålmodig og utholdende. Hun bestemmer seg for at vi skal legge inn en tredje skinne. Dermed blir det hele enda mer nøyaktig.

Jeg blir litt stressa. Jeg har nye avtaler, det har Tamara også.

Men Tamara smiler søtt, men trygt og bestemt. «Vi tar oss den tida,» sier hun.

MR-operatør Sverre stusser over at jeg har så mange skinner stikkende ut av brystet. Det er uvanlig mange. En hel bukett som må snirkles og snurres når jeg skal på benken. Kontrastvæsken er satt og har begynt å virke. Vi må bare få tatt de bildene.

Om kvelden er det umulig å sove. De har bundet opp og surret sammen og teipet styreskinnene som står som spyd inne i mitt venstre bryst. Så de ikke skal være fullt så mye i veien. Men sove kan man jo ikke.

Man kan ikke sove, eller tenke, eller trekke pusten.

Eller se på dem jeg elsker, uten å tenke at nå skal jeg muligens dø ifra dem. Og så øver jeg meg frenetisk på å late som ingenting. Det går ikke an å bryte sammen hver gang den tanken risler gjennom hodet.

Altså må man ta på seg sitt tapreste ansikt. Jeg er jo ikke alene i dette. Det er mange som vil lide om jeg bryter helt sammen. Samtidig er alle klare på at jeg selvfølgelig må få lov til å være svak.

Det er min rett. Det er helt forståelig, gitt situasjonen.

Men jeg vil ikke. Jeg vil ikke være en som det er synd på.

Jeg er jo den fornuftige. Jeg er alltid stor og flink. Jeg fikser dette også.

Det samler seg som et uutholdelig trykk i brystkassen og hodet. Jeg får ikke puste.

Det kjennes som om alt som angår pust er panisk sammensnørt og blir en pipende, raslende hvesing.

Det svartner foran øynene, noe må slippes løs. Pusten sitter fast.

Og så løsner den. Pusten. Den løsner i en elv av gråt, hjelpeløshet og skrekk.

Jeg vil så gjerne leve.