Reisebrev fra et nådelandskap, del I

Antakelig er det slik: Hele mitt liv har jeg prøvd å være en person det ikke er synd på. Det er ikke det at jeg ikke vet hvilke fordeler det kan gi, å vekke andres medynk og beskyttelsestrang. Jeg vet veldig mye om det.

«Men nå er det nå deg det er synd på», sier Hans.

Det er bare at jeg VIL ikke være en person det er synd på.

Og dessuten: Jeg vil være en som hjelper. Jeg vil ikke være en som trenger hjelp.

Og likevel skriver jeg dette. Fullt vitende om at dette vil gjøre meg til nettopp den personen. Som det er synd på.

Jeg er ikke nødt til dette. Ingen har pålagt meg det. Men jeg gjør det likevel. Det finnes noen veldig gode grunner.

Jeg kjenner forferdelig masse folk, og det finnes mange, mange flere enn jeg har oversikt over, som bryr seg om meg og har omsorg for meg. Og når folk ikke vet, finner de opp ting. De spekulerer. Sånn er våre fantastiske hjerner utstyrt. Men da er det bedre med informasjon direkte fra kilden.

Dette er også en reise inn i et nådens land, der folk evner å vise medmenneskelighet og gi deg verdighet i de mest umulig situasjoner. Der en føler seg sett og ivaretatt, som menneske og person, i situasjoner der et mindre menneskelig system lar deg være et nummer i rekken. Jeg har lyst til å løfte fram noen slike folk jeg møter på denne reisen.

Til sist er det en arv etter mine staute forfedre og ikke minst -mødre, dette å ta et emne eller et råmateriale som i utganspunktet er helt forferdelig og ubrukelig, og støype og smi det om til noe som kan bli brukelig. Noe som kan være til nytte. Til og med noe fint.

En eller annen kan helt sikkert bruke dette. Forhåpentligvis til noe bra.

Men det er ingen garantier på det nådeløse internettet. Så dette er en risiko.

Det kjennes.

Det er sikkert ikke noen ting

Det kjennes ut som om noe har endret seg i brystet. Jeg går regelmessig til mammografi. Og dessuten: Det er jo bare kort tid siden jeg var inne til ultralyd og sjekket brystene og armhulen. Så det kan umulig være noe.

Men likevel. Kanskje best å få seg time til fastlegen.

Henvisningen følges raskt opp, og jeg får timer til ultralyd og mammografi.

Det er dårlige nyheter. De finner kuler.

Mange.

Det blir biopsi. Dårlige nyheter igjen.

Det er kreft.

Og slike ting jeg husker: En episode fra et halvmørkt rom der jeg tar ultralyd, der det er opptil flere sykepleiere og leger til stede, jeg har snakket med flere kirurger allerede i dag. Sykepleieren er fast bestemt på å la meg få vite om alle de positive punktene som finnes. Kirurgene prøver å ikke love for mye. Jeg prøver fortvilt å ta inn alt jeg kan av informasjon.

Men det er akkurat som om hjernen min er blitt en murstein. Jeg forstår ikke ordene. Jeg glemmer det som nettopp er sagt. Jeg klarer ikke å holde noe i hodet. Alt høres som gjennom en høytaler på en utenlandsk flyplass. Jeg får akkurat ikke tak i beskjeden. Jeg vet ikke hvem det handler om.

Det kan umulig være meg.

Og idet jeg skal til å sette meg opp og kle på meg, slik jeg har fått beskjed om, kommer kreftlege Helge bort til meg og holder meg et øyeblikk om albuen.

«Vi fikser dette, altså», sier han fast. Og holder blikket mitt.

Det. Bare det.

Gjennomskuet

Det er et utall undersøkelser man skal igjennom, magnet-tromler, massevis av blodprøver, all slags bildediagnostikk. Noe på Orkanger, noe på Øya. Noen undersøkelser får jeg time til klokka seks om kvelden, så Hans må kjøre. Noe er så tidlig at jeg må stå opp klokka halv fem for å rekke det. Alt for å skaffe seg så god oversikt over situasjonen som mulig. Det er radioaktive stoffer, kontrastvæske, det er masse pipende maskiner, stetoskop, blodprøver, venflon, det er plaster av og på, det er forgjeves stikking etter blodårer som har bestemt seg for å trekke seg så langt tilbake at det ikke er råd å finne dem.

Kroppen min kryper inn i seg selv.

Kroppen min og jeg lister oss omkring i livet.

Livet som på uforståelig vis bare fortsetter, i auditoriet mitt, i teaterlaget, i bygda.

På ikea.

Og jeg prøver å tenke bare på de riktige tingene. Jeg holder mine kjære tett, tett inntil meg, i tanken, på telefon, på epost, og i virkeligheten.

Men ellers kan ingen annen få vite noe. Bare de som må.

Og det er veldig sårbart. Når som helst kan en glippe ut med noe, ufrivillig.

Det er særlig vanskelig å passe på at en informerer de som trenger det, og ikke alle andre. Uten å ville det, kan en lage situasjonen voldsomt mye verre for en nær venn eller en pårørende, som plutselig får beskjeder de ikke er klare for, bare ved å tilfeldig overhøre en sladder-fadder på butikken eller båten.

Det kjennes som et tungt ansvar å informere folk i riktig rekkefølge.

Det er mye å tenke på. Forferdelig mye.

Naken

Jeg settes opp til kirurgi. Kulene må ut, kreften må fjernes snarest, det er det som er så skummelt med denne sykdommen, den ligger på lur, og den jobber hele tiden. Fortere og fortere.

Kirurgene forteller meg om ulike typer av operasjoner, at jeg kan være med å bestemme. At dersom det oppstår en risiko underveis, kommer de til å velge det trygge.

Uansett hva jeg selv tenker og bestemmer.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har kledd av meg foran fremmede de siste ukene. På et eller annet vis er det i ferd med å bli en vanlig ting, å stå i et rom med masse påkledde mennesker der jeg står naken eller delvis naken.

Nå står jeg avkledd foran lege og en legeassistent i spesialisering, de har spurt om hun får være til stede. Den beklemtheten jeg føler ved min uvanlige nakenhet, kan overhodet ikke merkes hos dem. De er proffe.

Kirurg Vibeke tusjer og tegner og forklarer. Spør meg om ting, justerer, omprioriterer. Spør hva jeg vil. Jeg svarer at jeg vil bli frisk.

«Det punktet er ikke forhandlingsbart,» sier Vibeke. «Det er en forutsetning for alt vi gjør. Det punktet er vi forbi.»

Jeg har så lyst til å beholde brystet.

Stakkars brystet mitt, det har da aldri gjort noe galt.

Å stålsette seg

Dagen før operasjonen får jeg lagt inn noen styreskinner i brystet. Det er for at kirurgen skal få tatt akkurat det som er nødvendig, ikke altfor mye, og absolutt ikke for lite.

Bioingeniør Tamara har tysk aksent og tilsvarende grundighet. Hun vet at prosedyren er smertefull, og roser meg for at jeg er tålmodig og utholdende. Hun bestemmer seg for at vi skal legge inn en tredje skinne. Dermed blir det hele enda mer nøyaktig.

Jeg blir litt stressa. Jeg har nye avtaler, det har Tamara også.

Men Tamara smiler søtt, men trygt og bestemt. «Vi tar oss den tida,» sier hun.

MR-operatør Sverre stusser over at jeg har så mange skinner stikkende ut av brystet. Det er uvanlig mange. En hel bukett som må snirkles og snurres når jeg skal på benken. Kontrastvæsken er satt og har begynt å virke. Vi må bare få tatt de bildene.

Om kvelden er det umulig å sove. De har bundet opp og surret sammen og teipet styreskinnene som står som spyd inne i mitt venstre bryst. Så de ikke skal være fullt så mye i veien. Men sove kan man jo ikke.

Man kan ikke sove, eller tenke, eller trekke pusten.

Eller se på dem jeg elsker, uten å tenke at nå skal jeg muligens dø ifra dem. Og så øver jeg meg frenetisk på å late som ingenting. Det går ikke an å bryte sammen hver gang den tanken risler gjennom hodet.

Altså må man ta på seg sitt tapreste ansikt. Jeg er jo ikke alene i dette. Det er mange som vil lide om jeg bryter helt sammen. Samtidig er alle klare på at jeg selvfølgelig må få lov til å være svak.

Det er min rett. Det er helt forståelig, gitt situasjonen.

Men jeg vil ikke. Jeg vil ikke være en som det er synd på.

Jeg er jo den fornuftige. Jeg er alltid stor og flink. Jeg fikser dette også.

Det samler seg som et uutholdelig trykk i brystkassen og hodet. Jeg får ikke puste.

Det kjennes som om alt som angår pust er panisk sammensnørt og blir en pipende, raslende hvesing.

Det svartner foran øynene, noe må slippes løs. Pusten sitter fast.

Og så løsner den. Pusten. Den løsner i en elv av gråt, hjelpeløshet og skrekk.

Jeg vil så gjerne leve.