Reisebrev fra et nådelandskap, del II

Hemmelig operasjon

Et stort rom der sengen er avdelt av trekkspillformede blå forheng som skiller den ene sengen fra den andre. Jeg har fått utdelt en seng, og sakene mine står på gulvet. I fotenden ligger det ei rutete sykehusskjorte.

For meg er det største og mest presserende problemet akkurat nå at Hans ikke fikk være med inn og sitte ved siden av sengen. Han sitter ute på et venterom, langt unna.

Altfor langt unna.

Det er ikke plass til pårørende her.

Jeg setter meg på sengekanten og strikker. Jeg har lagt opp vrangbord til en ny genser i pastellfarger, ganske åttitalls. Flere av sykepleierne har allerede kommentert den.

«Den blir virkelig lekker,» sier sykepleier Nina.

Kirurgen og assistentlegen kommer, kirurg Vibeke trekker for forhenget med et rutinert rykk. Hun spør hva jeg strikker, og virker oppriktig interessert. «Du er så effektiv,» sier hun. «Det gir meg dårlig samvittighet for mitt eget strikketøy».

Hjertet mitt svulmer mot dette mennesket, som skal redde meg. Som samtidig lar meg være et helt menneske. Vi er lege og pasient, men vi er også to kvinner med en felles hobby.

Jeg må skamfullt vise Vibeke ringfingeren med gifteringen min.

I går kveld ble jeg bestemt på at jeg skulle klare å få den av. Den har sittet på denne fingeren siden forlovelsesdagen vår for 43 år siden. Men i natt, etter at Hans hadde lagt seg, ble jeg helt bestemt på at jeg skulle klare å fjerne den før operasjonen. Det kjennes som at hele utfallet av operasjonen avhenger av dette, mitt eget bidrag, å få av den ringen.

Jeg lirker og drar og styrer, til hele fingeren er hovnet opp til dobbel størrelse og er full av vannblemmer. Hans våkner forskrekket av min hysteriske hulking. Jeg har maltraktert den stakkars fingeren fullstendig, og i hvert fall alle sjanser til å berge ringen. Hans roer det som kan roes av nerver før han leier meg til sengs.

«Huff,» sier Vibeke nå. «Det ser ikke bra ut. Men vi fikser det. »

Vibeke tegner og tusjer for en siste justering. Planen er at jeg skal få beholde brystet. Men kreftkulene ligger egentlig ikke helt optimalt til. De dekker et stort område som er formet som et kakestykke.

Jeg er utrustet med en hjerne som alltid går på høygir. Nå tenker den «a piece of cake».

Det burde jo være enkelt.

Men jeg sensurerer meg selv. Dette er en alvorlig situasjon. Jeg må prøve å ikke tulle og tøyse, selv om hele meg strekker seg etter alt, hva som helst, noe, et lite lyspunkt. Noe som kan klemme inn et bittelite pusterom i den erkjennelsen som nå har nådd hver celle i kroppen min.

At dette kan være slutten.

Denne erkjennelsen ligger som en sky, en stank av angst, rundt hele kroppen min, som gjør at jeg holder meg på corona-avstand i båtkøen. Den viser seg som en stivhet i bevegelsene, en skyhet i blikket, en motstand mot å besvare andres smil.

Som om jeg bor i en snøkule. En vegg mellom meg og det som er omkring meg, livet mitt.

Jeg har husket å si ifra om at jeg er allergisk mot lateks. Av en eller annen grunn har kroppen min på et tidspunkt bestemt at dette er noe farlig, og jeg får blemmer og væskende sår på huden av dette stoffet.

Slike opplysninger kan være helt avgjørende for operasjonens utfall, hvordan kroppen reagerer og hvordan sårene gror i etterkant. Nå har alle involverte lateksfrie hansker og alle plaster og forbindinger skal være av riktig sort.

Jeg har kommet meg i sykehushabitten, jeg får kanyler og ledninger og alt koblet opp. Jeg trilles inn på operasjonssalen og får som snarest hilse på legen og sykepleieren som har ansvar for anestesi.

Alt skjer raskt og effektivt, jeg kobles opp mot all slags maskineri. Jeg er redd nå, selv om jeg har fått en likeglad-pille. Jeg kjenner hvordan bevisstheten slipper, og det kommer en skarp, stikkende smerte i armen, hele armen, det må være noe galt, jeg prøver å rope, det er så vondt, dette kan ikke være riktig.

Det hender at folk dør under operasjoner.

Og hjernen min rekker å tenke at dette er en hemmelig operasjon.

Jeg tenker: Det er ingen som vet at jeg er her. Og jeg vet ikke hvor Hans er.

Bevisstheten min strekker seg mot Hans. Lyset i livet mitt.

Anestesilege Baba klemmer godt om masken på ansiktet mitt der jeg ligger og vrir meg. «Så, så», trøster han. «Det er bare anestesien, det kjennes, men det er ikke farlig. Pust. Bare pust.»

Post-op

Helsearbeidere har forkortelser for alt mulig. Post-op, for eksempel. Det betyr etter operasjonen.

Det visste jeg fra før.

De kaller det dagkirurgi når en sendes hjem samme dag som operasjonen. Det er det jeg har hatt, så jeg skal altså hjem, eller rettere, jeg skal helst på pasienthotellet. De vil absolutt ikke ha meg på andre siden av fjorden hvis jeg skulle få blødninger og ulike uventede reaksjoner i natt.

Jeg har en «hybel» i Trondheim, i leiligheten der Thomas, sønnen vår, bor. Vi har avtalt at Hans og jeg skal ligge over der i natt. Så jeg slipper pasienthotellet.

Nå ligger jeg i sykesengen, innenfor de samme blå forhengene som før operasjonen. Det er her det ikke er lov med pårørende. Sykepleieren kommer og ser til meg. Hun sier at alt har gått etter planen.

Alt ser bra ut.

Hun lurer på hva hun kan gjøre for meg, om jeg klarer å drikke noe, om jeg trenger noe å spise. Jeg vet bare en ting jeg trenger.

Jeg trenger å holde i handa til Hans.

Dessverre, det går ikke. Dette er en stor sal, men kanskje senere når det begynner å tømmes litt for pasienter?

Jeg ser ned på høyrehanda mi. Gifteringen er borte. Den ligger i en pose på nattbordet.

Jeg finner mobilen. Jeg er omtåket, men jeg trenger å ha forbindelse med Hans. Jeg vet at han er redd, at han venter. Jeg vet ikke hvor mye de har fortalt ham.

Jeg klarer å klore ned en beskjed.

Jeg har dårlig samvittighet for ringen. Det var bare dumskap å prøve å fjerne den. Jeg bare gjorde alt verre.

Det er så typisk meg.

Jeg sjekker e-post mens jeg venter.

Og der er det e-post fra sjefen, Lars-August. Han er en dyktig og oppmerksom sjef, som klart har mitt beste for øye. Oppfølging uten press. Uten å tenke særlig mye over det, fyrer jeg av et svar. Også det fullt av skrivefeil.

Jeg får en åpenbart rørt beskjed tilbake. Sjefen min er heldigvis et svært omsorgsfullt medmenneske.

Kirurg Vibeke og assistenlege Lorentze kommer og ser til meg. «Nei, men, ligger du her og gråter?» utbryter Vibeke forskrekket.

Nå kjenner jeg det, at hele ansiktet mitt er fullt av tårer. De bare renner og renner.

«Jeg vil at Hans skal komme,» gråter jeg. Sykepleieren forklarer at de prøver å holde seg til at det er de samme reglene som gjelder for alle her, og pårørende må begrenses av mange ulike årsaker. Smittefare. Bråk. Plasshensyn.

Vibeke lurer på om det går an å gjøre et unntak. Det er jo åpenbart et sterkt behov her, og det er jo også et kilde til uro for alle pasientene at jeg ligger her og gråter.

Og så kommer Hans.

Da så.