Jeg blir inspisert og instruert og sendt hjem. Hjem til Thomas. Vi lager det så koselig vi kan, har normal familietid sammen, i denne totalt unormale tilstanden. Nå skal bare denne natten gå, og så skal jeg gro sammen helt fint, og så skal jeg bli frisk. Easy peasy.
Etterhvert går Hans og legger seg, totalt utslitt av lange dager med venting og angst, mens jeg vil sitte oppe. Når jeg skal kle av meg og legge meg, oppdager jeg at operasjonssåret har blødd uhyggelig mye.
Oi.
Jeg har fått et nummer jeg kan ringe, hvis noe kritisk skulle oppstå. Men jeg vet ikke om dette kvalifiserer til kritisk. Jeg har ingen jeg kan spørre.
Thomas er urokkelig. Jeg skal på sykehuset.
Thomas har alltid vært ansvarsfull, helt siden han var bitteliten. Jeg husker en skitur vi var på i Vardeheia, med alle tre guttene, seks, fem og tre år. Vi hadde ikke pakket sekk, for det skulle bare være en veldig kort tur. I første bakken tråkket Jon Gunnar skiskoen full av vann. Og fem år gamle Thomas vrenger nonsjalant av seg barnehagesekken og tar fram et par ekstra sokker han har pakket. Uten å spørre noen.
Værsågod. Problem fixed.
På toppen av bakken tok vi en rast, og jeg måtte beklage at jeg ikke hadde pakket noe niste. Thomas dukker ned i sekken sin igjen, og trekker fram en pakke gjendekjeks og en plasttermos med saft. Og kopper. Denne lille duden reddet hele turen.
Nå er han helt bestemt, han vil kjøre meg ned til St. Olavs. Jeg vil ringe først og snakke med dem. Det er jo nesten midnatt. Jeg treffer på en veldig hyggelig sykepleier, som mener det er tryggest å komme ned. Men jeg nøler. Kan vi finne en mellomløsning? Kan jeg ta bilder av bandasjen og sende?
Hun er litt usikker. De har ikke noe nummer jeg kan sende til, og hennes private mobil er problematisk å bruke på grunn av personvern etc. Til slutt finner vi en løsning, og Thomas fotograferer fra alle vinkler, som en helt.
Min sykdom tvinger oss alle over stadig nye grenser. Det er ikke dagligdags for meg, å vise brystene for sønnene mine. Det er heller ikke uten sjenanse og blygsel for dem.
Men her må alle andre hensyn fare. Helsen foran alt.
Sykepleieren ringer tilbake, de har konferert med en kirurg over bildene, og bestemt at jeg må komme ned på akutten.
Det kjennes ut som om jeg har strøket til en prøve. Jeg hadde en jobb, å sitte her og ikke blø for mye, bare gro pent. Men jeg fikser ikke det engang.
Og tenk om jeg overdramatiserer?
At jeg plager de stakkars legene og sykepleierne helt unødvendig. Men det ville ha vært verre å bagatellisere noe som potensielt må følges opp.
Tenk om jeg ødelegger hele det fine resultatet som Vibeke var så fornøyd med?
Senere skjønner jeg at denne blødningen ikke nødvendigvis er så dramatisk, men at det er snakk om å være på den trygge siden.
Jeg vekker Hans for å si at Thomas må kjøre meg til sykehuset. Hans fyker opp av senga, Thomas står med bilnøklene i handa, men det er ikke snakk om. Hans vil kjøre meg.
Selv.
På sengeposten treffer vi den hyggelige sykepleieren, Ann-Judith, hun er akkurat så trivelig som hun hørtes ut. Etter at kirurgen har vært innom og sett på meg fysisk, bestemmer de at jeg skal overnatte på sengeposten. Men hvor? Ann-Judith klarer på mystisk vis å skaffe til veie et rom, lånt fra lungeavdelingen.
Jeg føler at jeg brenner inne med all den takknemligheten jeg føler. Jeg får ikke til den riktige tonen mellom tapper og takknemlig.
Men de er så snille og vil meg så vel.
Hans må kjøre hjem en tur til. Vi har ikke med ovenattingssaker.
Urutinert.
Hans kommer tilbake med overnattingsbagen min og drar så hjem til Thomas. Men nå har jeg mistet alle forhåpninger om å få sove noe.
Ganske riktig, det blir Ikke noe soving, i stedet sitter jeg i en stol og strikker hele natten.
Strikketøyet vokser, i hvert fall.
Dagen etterpå er det nye post-operative undersøkelser, nå med kirurg Vibeke, og hos sykepleierne på poliklinikken. Dessuten tas det alle slags prøver, blodprøver, blodtrykk, jeg vet ikke alt.
Jeg følger knappest med hva som skjer. Av og til må man innse at man er prisgitt.
Det føles trygt å underkaste seg ekspertisen til folk som vet bedre.
Pasientens opplevelse av situasjonen
«Pasienten møter som avtalt til vurdering etter dagkirurgi i går. Kommer fra sengeposten hvor hun ble innlagt i natt pga blødning i bandasjen. Har hatt visitt ved operatør i dag. Bandasjen er skiftet, tørr bandasje. Myke forhold i brystet, ikke mistanke om blødning i brystkjertelvevet. Ingen smerter. Hun forteller at hun har sovet svært lite i natt, kun 20 minutter, men gir uttrykk for at hun føler seg i god form og at hun har hatt lite smerter etter operasjonen.»
I journalen står det videre: «Full mobilisering og mat etter ønske. Time hos kirurg om 3 uker for histologisvar.»
Nå skal vi altså dra hjem og vente i tre uker.
Da skal vi få vite mer om tilstanden, om vevet de har tatt ut, og om mulige veier videre.
Om det er noe reelt håp om å bli frisk.
Unntakstilstand
Jeg er 100% sykmeldt fra jobben min. Men ellers vil jeg ikke at folk skal vite hva som feiler meg, eller hvor syk jeg er.
Jeg vil ikke ha alle de medlidende blikkene når jeg er ute blant folk.
Og denne sykdommen er altfor vanskelig å snakke om.
Kreft er tildels en livsstilssykdom, det er de fleste enige om. Og dette er en såpass skremmende sykdom for alle, selve ordet høres ut som en forbannelse.
Kreft.
Det er ikke rart at man har lyst til å distansere seg fra dette ordet, denne sykdommen. Selv om kreft ikke er smittsomt, kjennes det litt slik ut. Det er et slags lotteri som ingen vil vedkjenne seg at de har tatt lodd i.
Mange kjenner naturlig nok en voldsom trang til å prøve å kontrollere alle mulig variabler ved kosthold og livsstil, slik at man ikke skal få kreft, å minimere risiko.
Også jeg.
Så nå føles det som om jeg har tapt en eller annen slags konkurranse.
Jeg klarer å få til en avtale med en psykolog jeg kjenner fra før. Jeg har stor tillit til denne fagpersonen, og han hjelper meg å sortere tankene.
Han får meg til å forstå at jeg ikke har noen grunn til å føle skyld for at jeg er syk. Og det er ingen skam forbundet med noen type sykdom.
«Jeg syns det er så urettferdig,» sier jeg.
«Det er fordi det ER urettferdig,» sier han. «Så det har du helt rett i. «
Jeg tror ikke denne mannen selv vet hvor mye han betyr i denne tiden, med sin profesjonelle kompetanse, med sin omsorg og forståelse.
Jeg har et telefonnummer jeg kan ringe, til poliklinikken, når presset blir for stort. Jeg har fått tildelt en fast sykepleier, Nina, som jeg helst skal ringe. Jeg prøver å holde meg strengt til den oppsatte ringetiden. Men Nina gjør også unntak. Hennes forståelse og tålmodighet er tilsynelatende nærmest uten grenser.
Vennene mine og familien min.
De få som vet, omslutter meg med en innbitt positivitet, jeg skal ikke dø. Det er ikke snakk om. Jeg har å holde motet oppe, dermed basta.
Mange tror ikke de klarer å formidle det de vil, som er omsorg, kjærlighet og støtte. Det er et uvant landskap for mange av dem jeg er glad i. Men jeg ser og forstår. Og tar i mot alt jeg klarer.
Jeg føler meg verdsatt og elsket. Men jeg er redd, redd for å dø fra all denne kjærligheten,
Venninne Tove får meg med på tur, opp på fjelltoppen Kopparn. Flest mulig ganger.
Dette er sakte turer, gjennomsyret av krisepsykiatri.
Jeg må prøve å ikke støtte meg for tungt til dem jeg er glad i. De vil gjerne at jeg skal bruke dem, stole på at de holder meg oppe.
Men jeg kan ikke la dem knuses under vekten. De skal også ha krefter til sine egne liv.
Jeg våkner mange ganger hver natt, fordi jeg har vondt i operasjonssåret, fordi jeg har mareritt og fordi jeg ikke klarer å finne en god stilling.
Fire timers søvn blir vurdert som fantastisk.
Det er fremdeles en masse ting som må gjøres og passes og tenkes på. Livet skal gå sin gang, med jobb og sykmelding, med gården, med teaterlaget, det er ting som skal meldes inn, det er søknader og frister.
Det er etterhvert en del folk som vet at jeg er sykmeldt, men de færreste spør.
Og jeg har ikke lyst til å fortelle om sykdommen. Det er akkurat som om at det blir mer sant jo flere som vet det.
Jeg bare orker ikke. Det er ikke noe å fortelle, jeg vet ingenting enda. Hvorfor skal jeg trekke enda flere ned i dette gjørmehullet av skrekk og avmakt?
I stedet går jeg her, i denne boblen, i et slags halvliv fylt av morbide tanker jeg ikke kan fortelle bort.
Som den verste tanken, som det går lang tid før jeg får sagt til noen, fordi den er så makaber:
Da jeg pakket bort julepynten i januar, var jeg ekstremt nøye med å merke alt. Så det skulle være lett å finne igjen. Kassene kunne ikke ha vært mer systematisert om det hadde vært min kjære venninne Marit (med store arkivartilbøyeligheter) som hadde pakket dem ned.
Og mens jeg stod og betraktet verket med stolthet, strålte det en fryktelig tanke inn i hjernen min. Den kjentes ut som en ekkel visshet:
«Dette er siste gangen jeg pynter juletreet mitt.»
Jeg vet ikke hvor den ideen kom fra. Dette var før jeg hadde vært til en eneste undersøkelse. Det er en overspent, ubegrunnet tankebasill.
Men den plager meg, hver dag, og særlig på nettene.
Jeg finner trøst i at Hans sover og puster rolig ved siden av meg, at jeg kan strekke handa ut og kjenne at han er der.
Selv sitter jeg i senga, hører på lydbok og stirrer ut i mørket med tørre øyne.
Natt etter natt.
Norwegian 
English
Takk for det du deler. At du er innlevet i egen situasjon det gir seg selv – men at du evner å la oss andre leve oss inn – det er sterkt! De bedste og medfølende hilsener, Kristen.
Tusen takk, Kristen. Det er heftig å skrive dette, og det er ikke umulig at jeg vil angre senere. Men akkurat nå kjennes det ganske terapeutisk.
Kristin