Reisebrev fra et nådelandskap, del IV

En språkforskers hjerne tar nesten aldri fri, om en er aldri så sykmeldt. Undervisning og veiledning krever riktignok et konstant bevisst nærvær, men språkforskning kan skje helt ufrivillig. Hodet jobber av seg selv.

Nå er jeg veldig glad for dette. Jeg tar i mot all adspredelse jeg kan få i denne tiden.

Jeg har jobbet med mange ulike skriveprosjekter det siste året. Det er ulike biter som sammen utgjør en sammenhengende teori, og selv om det er radikale greier, ser det ut som om det går opp.

En av bitene skal publiseres i ei internasjonal bok som handler om historisk språkvitenskap. Det er to solide navn som er redaktører for denne boka, og den ene redaktøren, den tyske professoren Remus, har spurt om jeg vil skrive et kapittel sammen med ham.

Det er en stor ære og fryktelig mye arbeid. Vi trekker tråder tilbake til proto-indo-europeisk. Det er lange og gamle tråder!

Remus og jeg diskuterer, vi krangler så busta fyker, vi furter, vi leser hverandres forslag og diskuterer igjen, forhandler og prater og ler, etterhvert masse, på teams. Og underveis blir vi veldig gode venner. Han er noen år yngre enn jeg er, omkring femti, men han er en stor kapasitet, med hundre jern ilden.

En dag forteller jeg Remus at jeg er syk, og at framdriften til kapitlet vårt kan bli preget av det. Remus er full av omsorg. Hver gang vi snakker sammen, passer han på å presisere at jeg ikke må jobbe hardere enn jeg klarer. Jeg må ikke presse meg, sier han. Han vil ikke kunne tilgi seg selv om jeg blir sykere på grunn av vårt samarbeidsprosjekt.

Remus drar hånden bakfra nakken og fram over det strie håret, det er så mye å gjøre. Han har mange verv og oppgaver, han har en kone og en sønn, mange studenter, administrasjon, alt skal tas vare på. Men det går nok bra, ler han. Han er i det hele tatt optimistisk av natur. Dette går bra, hvis jeg bare lover at jeg skal ta vare på min helse.

«I hope you are hanging in there. Whenever you have the energy, let me know when we can catch up on the chapter. Please take good care,» sier Remus.

Jeg lover. Så er jeg ferdig med min innsats for ei stund, og Remus tar over. I mellomtiden sender jeg ham tips, lenker til kart, referanser til artikler.

Det er veldig lite respons. Jeg er inne og sjekker på vårt felles dokument, det er veldig lite som skjer. Men det er travelt å være Remus, det vet jeg.

Plutselig, ut av intet, får jeg e-post fra medredaktøren til Remus.

Remus er død.

Helt plutselig.

Dette kan jeg ikke ta innover meg. Det er bare helt absurd. Det kan umulig være sant.

Det er veldig lite informasjon å finne, og jeg blir hengende i et slags limbo der jeg må stoppe meg sjøl flere ganger om dagen for ikke å skrive til Remus og be ham avkrefte dette fryktelige ryktet.

Jeg kan ikke tro det.

Jeg vet ikke hva jeg skal føle eller tenke eller mene. Men hodet mitt er bestemt på at dette ikke kan være sant.

Hva er det som skjer? Kan det være riktig at man bare kan dø sånn? Uten forvarsel?

Det er som om vi var i et venterom sammen, uten å vite det.

Dødens forværelse.

Tanken på Remus’ død fyller meg med en rent påtagelig fysisk følelse av vantro uhygge som legger seg som en permanent klump i magen.

Den ene dagen er han frisk og vital, gestikulerer, ler og diskuterer.

Neste dag er han ikke mer. Stakkars familien hans.

Hvis dette er et sjokk for meg, hva er det da for dem?

Tanken er ikke til å holde ut.

Tidsvindu

Dagene snegler seg lynraskt av gårde.

Hver dag føles lang, men når man ser seg tilbake, har det plutselig gått mange av de dagene som hver for seg stod helt stille.

Endelig har det gått tre uker, og jeg skal inn på sykehuset og prate med Vibeke om svarene på vevsprøvene og alt de har tatt ut. Hans er med.

For Hans begynner det å bli et problem å stadig måtte avlyse møter og oppgaver i siste liten, jeg vet det, selv om han ikke klager. Han har snakket med personalsjefen og fått velferdspermisjon.

Det er så mange gode hjelpere, så mange snille folk. Og den norske velferdsstaten viser seg fra sin beste side for oss begge i denne tiden.

Alle utviser omsorg, de fleste utviser en rent imponerende medmenneskelighet og omtanke. Det kan gi enhver tilbake troen på menneskets fortreffelighet.

Men jeg vil jo ikke at noen skal vite noe.

Jeg har bestemt meg for å tenke positivt. Hittil har det nesten bare vært dårlige nyheter, hver gang jeg har sittet slik og ventet. Alltid har det vært fryktelig dårlige nyheter på den andre siden av døra.

Alltid.

Men denne gangen MÅ det være bedre nyheter. Det bare MÅ det.

Vibeke hilser blidt, men virker stiv og alvorlig der hun setter seg ned sammen med sykepleier Solveig. Jeg kjenner at jeg blir engstelig.

«Du er så alvorsam?» sier jeg.

Vibeke er uenig, det er nok heller slik at jeg frykter det verste og leser min egen engstelse inn i kroppsspråket hennes, mener hun, og kaster et raskt blikk bort på sykepleier Solveig. Men jeg kjenner det, på hele stemningen, det er noe veldig galt.

Solveig har et uttrykksfullt ansikt som ser bekymret og medfølende ut.

Det brygger opp til en storm i hodet mitt.

Ikke mer nå. Ikke mer.

Nåde.

Stormen tiltar i styrke. Lydene i rommet vrenger seg.

Jeg blunker og svelger for å skjønne hva Vibeke sier.

Og så forklarer Vibeke at jeg pr. i dag er kreftfri, såvidt de har oversikt over. Det har fått ut alt av kreftceller, det er ingenting å spore i lymfeknutene de har tatt ut.

Men likevel vil de anbefale alle de store kanonene, full pakke med cellegift, flere typer, stråling og antihormon-behandling.

Det er fordi det er en snikende krefttype de fant i vevet, en som allerede hadde rukket å spre seg over et stort felt på kort tid. Et helt kakestykke.

A piece of cake.

De kan selvfølgelig bare anbefale. Det er jeg som bestemmer. De kan ikke tvinge meg til cellegift om jeg ikke vil.

Men før alt dette må de finne ut hvordan det egentlig står til i kroppen min, om det kan være spredning til skjelettet og lever, lunger, nyrer, andre viktige organer.

Hva? Spredning til skjelettet? Har det overhodet vært nevnt noen gang? Selve muligheten?

Og alt som sies, overdøves av den rasende stormen som durer inne i hodet mitt. Hans sier noe, Solveig sier noe, Vibeke sier noe.

Men jeg gråter. Jeg hulkegråter rasende. Og hører ingenting. Men jeg vet det likevel, hvordan dette kommer til å foregå.

Jeg skjønner det nå. Jeg skal dø, slik pappa satt i stresslessen sin og døde. I fem år døde han, hver dag, mens cellegiften herjet hver siste rest av livskraft ut av kroppen hans.

Jeg var tolv år da han ble diagnostisert. Og jeg var nesten hundre år da han døde av kreft med spredning til skjelettet og indre organer.

Cellegiften oppleves noen ganger som verre enn kreften, sier vår amerikanske slektning og venn, som selv gjennomgår kreftbehandling.

Nå skjønner jeg hva som er den bitre slanten på bunnen av denne kalken.

Jeg skal dø av det samme som pappa døde av. En smertefull ferd mot en fryktelig død, som rammer hele familien, i en sky av konstant kjemisk angstsvette, akkompagnert av smerterop på nettene og brutale brekningslyder til hvert måltid.

I noen minutter gråter jeg hysterisk. Hans prøver å sette seg inntil meg, å holde omkring meg. Jeg rister ham vekk idet jeg kjenner iskulden bre seg som en gass i hele kroppen min.

Jeg kjenner at jeg har lagt inn all den innsatsen jeg har.

Jeg har satset mye på denne samtalen.

Dette har jeg igjen for å være positiv og tapper, for å holde motet oppe hos alle sammen. Jeg har vært så takknemlig, så positiv, så medgjørlig.

Jeg føler meg forrådt. Jeg føler meg lurt, ført bak lyset. Jeg har vært troskyldig og dum.

Det finnes ingen nåde.

Da vet jeg det.

Raseriet fyller meg så jeg ikke klarer å puste.

«Dere trenger ikke å planlegge noen behandling», presser jeg fram, med en skingrende stemme jeg ikke kjenner igjen.

«Jeg er ferdig. Dere kan bare skrive meg ut. Jeg vil ikke behandles. Og aldeles ikke med cellegift. Alt er slutt uansett.»

«Get busy living, or get busy dying» sier Andy Dufresne i fengselsfilmen Shawshank Redemption. En av de klassiske filmene jeg og Einar, yngstesønn, elsker.

Jeg går ut fra at vi rett og slett lander på det siste, da. Get busy dying.

Når det nå først er dette skjebnen har lagt på lur til meg.

Raseriet som tar pusten fra meg, er også det samme som gjør meg i stand til å røre meg, å reise meg, å ta i mot sykepleierens omsorg for sårtilhelingen. Når Solveig er ferdig med å ta på ny kompress, kler jeg på meg med effektive bevegelser.

Dette er jammen ikke noe blivende sted.

Jeg pakker sammen sakene mine, tar på meg jakken, og rister av meg handa til Hans, som tar etter min.

Jeg betakker meg for hans medynk forkledd som omsorg.

Jeg prøver å holde på sinnet der jeg småløper ut av kontoret, korridoren og bygningen. Det kjennes som om raseriet er min venn, det er det eneste som holder meg fra å besvime og lande med ansiktet først i asfalten.

Det holder helt til vi er i parkeringskjelleren.

Hans tvinger meg til å stoppe og holder meg fast. Hardt, nesten brutalt.

«Vi er nødt til å prøve alt,» sier han med tykk stemme. «Du får ikke lov til å dø ifra meg. Det blir ikke saken. Du får ikke lov til å gi opp. Jeg elsker deg så forferdelig mye.»

Før vi setter oss inn i bilen, har jeg lovt ham alt han vil. Raseriet mitt er smeltet vekk og gjør meg bittelita og helt alene inne i den skyen som er frykten min.

Jeg føler meg fremdeles forrådt.

Ikke en gang raseriet skulle jeg få lov til å beholde.

Jeg snur ansiktet mot sideruta og later som jeg sover på turen hjem.