Reisebrev fra et nådelandskap, del V

Det føles som om jeg har sluknet.

Jeg har ikke lenger et håp om å bli frisk. Jeg venter ikke på gode nyheter.

Hittil har jeg vært godtroende og positiv, optimistisk og vist gå-på-vilje.

Denne naive, troskyldige fasen er over. Jeg skal ikke la meg lure igjen. Taktikken heretter er å stålsette seg for de aller verste nyhetene, muligheten for at tanke-basillen over julepynten var en åpenbaring av en absolutt sannhet:

At jeg aldri skulle pynte juletreet mitt igjen.

Jeg har lovet Hans at jeg skal gjennomgå alle undersøkelser som trengs og alle behandlingsformer de tilbyr meg.

Derfor gjør jeg gode miner til slett spill.

Men alt gjennomføres med en trøtt likegyldighet.

I helse-appen står de røde varslene og lyser i kø om om stadig nye undersøkelser som skal utføres på meg, eller rettere, på kroppen min. Og jeg stiller opp med kroppen min, men jeg hilser knapt på dem som undersøker den; jeg kler av meg uengasjert, uten blygt å vente på at operatøren skal gå ut. Jeg bryr meg ikke.

Den søte unge jenta som plasserer meg på CT-benken har så iskalde hender som om hun skulle komme ekspress fra Nordpolen, og når hun plasserer dem på kroppen min, slår kulden inn i huden som et elektrosjokk. Jeg leer ikke på et øyelokk.

I magnet-trommelen som skal ta MR av skjelettet mitt får jeg utdelt en ballong til å klemme på hvis jeg skulle ha behov for å meddele meg. Jeg tenker at det kommer jeg ikke til å få behov for. Jeg har sluttet å meddele noe som helst.

Jeg slutter også å sminke meg og å pynte meg.

Nå er det straks påskeferie, så når jeg har gjennomgått alle mulige undersøkelser som er bestilt for å lete etter spredning til skjelett og indre organer, skal jeg på utstudert vis gå og tortureres med total uvitenhet hele påskeferien før jeg får vite noe resultat.

Det er helt uutholdelig.

Jeg er dessuten helt mentalt utslitt av å håpe og tvile og av å bakse omkring i den svarte gjørmegropa fylt med skrekk og avmakt.

Jeg vil ikke mer.

Når vi sitter i bilen på vei til en eller annen ny undersøkelse, merker jeg Hans sine raske, sky blikk, bekymret og fortvilet. Han skjønner ikke hva han skal gjøre for å gjenoppvekke viljen min.

Det er mest av alt irriterende. Jeg skulle virkelig ønske han kunne la meg være i fred.

Jeg holder jo min del av avtalen, og underkaster meg alt som kreves.

Men det er uten innlevelse. Uten mitt vanlige nærvær.

Håpet og jeg, begge har sluknet.

Thousands of vendings

Slik kan det ikke fortsette. Og det gjør det heller ikke. Det er som om alle gode krefter sammensverger seg for å slepe meg ut av apatien.

For det første er det sykepleier Solveig. Når jeg ringer henne og spør om det virkelig er slik at jeg skal være nødt til å gå og vente hele påska for å servert en skarve dødsdom, viser Solveig seg fra sin mest menneskelige og resolutte side. Den dagen tror jeg Solveig setter himmel og jord i bevegelse for at jeg skal få vite resultatet av alle metastase-screeningene før påskeferien. Hun lover ingenting, men jeg er hellig overbevist om at hun prøver.

Først flyttes CT-undersøkelsen på Orkanger fram til torsdag kveld i stedet for neste onsdag. Jeg konstruerer et helte-epos i hodet mitt der en ninja-utgave av sykepleier Solveig uredd tar opp kampen mot klokka og legene for å skaffe meg en samtale med kreftlegen før påske. Det er MR-undersøkelsen det står i. Den er siste arbeidsdag før påske, og det er klart at de må ha resultatet av den før de kan prate med meg.

I siste instans glipper det, det går ikke, men min hellige overbevisning om at Solveig virkelig har prøvd, det viser seg å få voldsomt stor betydning for å riste meg ut av apatien. At noen virkelig strekker seg så langt for meg.

Jeg sitter og venter på at sykepleier Solveig skal ringe, og ved første knyst kaster meg over mobilen for å svare. Det er min storesøster, som vil avtale forskjellige ting om påsken. Jeg plumper ut med all min dødsangst og mitt totale fravær av håp i et ras av snørr og hikst, hulter til bulter med pappa og cellegift og skyldfølelse for Hans, barna mine og nære venner, for at jeg har gitt opp.

«Nå må du bare ta deg sammen,» sier hun på gjenkjennbart storesøstervis. «Dette er ikke den du er. Du er den med vilje av stål og fandenivoldsk besluttsomhet. Hent fram den siden av deg, dette er bare et blaff, dette er ikke deg.»

Og autopiloten slår seg på «lillesøster som gjør det hun får beskjed om» akkurat lenge nok til at det virker. I hvert fall litt.

Dessuten er det utrettelige Tove, som utholder alt og tåler alt i sine forsetter om å få meg ut i frisk luft, helst opp på Kopparn. Tove lar meg heller ikke få lov til å gi opp.

Det er ikke snakk om.

Så er det psykologen. Han er bestemt på at det faktisk er mulig å konstruere en utgang på historien der jeg IKKE skal dø i nærmeste framtid. Det KUNNE jo tenkes at jeg til og med skal overleve.

Det er jo en hel del som gjør det. Og legene mine har jo gitt greit positive utsagn.

Min nylig gjenfunne kompis Tom har alltid tid til å prate med meg, på zoomlenke fra England. Dvelende, grundige samtaler om livet. Tom er enig med psykologen. Tenk om det går bra? Tenk om undersøkelsene gir et positivt utfall?

Jeg tenker over saken, og finner ut at situasjonen egentlig er som Schrödingers katt: Vi har en lukket boks der vi har en katt, og det kan tenkes den er død, men det kan også tenkes at den lever. Vi vet ikke før vi åpner. Til vi har åpnet boksen, er den derfor både levende og død. Vi kan egentlig bestemme selv.

Ja, faktisk, til jeg vet det sikkert, kan jeg selv bestemme om budskapet er postivt eller negativt.

Og siden Hans og jeg skal reise til Krakow i påskehelga sammen med Astrid og Geir, bestemmer jeg meg for at katten er levende. Eller, uansett om svarene jeg får er bra eller dårlige, skal jeg legge hele sykdommen i en boks og lukke den godt igjen, og ikke tenke på den før etter påske.

Påsketur til Krakow

Påsketuren til Krakow har vært bestemt i mange, mange måneder. Den var spikret lenge før det ble snakk om noen sykdom. Selv om Astrid er en av de ytterst få som har vært innviet i hemmeligheten om min sykdom helt siden begynnelsen, har hun holdt seg respektfullt tilbake hele tiden, tålmodig ventende. Helt til de siste ukene har det vært usikkert om jeg kunne reise, på grunn av operasjon og eventuelle andre behandlingsforløp. Astrid og Geir er midt i en flytteprosess, og sier det blir fint med en tur slik at det blir en pause fra all flyttingen.

Selv om de hensynsfullt lar være å spørre, virker de glade og lettet når det endelig blir klart at turen ikke skal gå i vasken.

Vi kjører sammen til Værnes og prater i bilen. Her forteller jeg alt om forløpet i sykehistorien, hvor vi står med tester og undersøkelser, at vi ikke får vite noe før etter påske. Og så har jeg tenkt at vi ikke skal prate noe som helst om denne sykdommen før vi er tilbake i Norge, ETTER påsketuren.

Vi har vært på tur med Astrid og Geir før, og det er turer preget av ytterst lite baluba og hurlumhei, det er lave skuldre og «tar det som det kommer». Siden vi trives så godt i hverandres selskap, er forutsetningene for en fin tur tilstede allerede ved avreise fra ferjekaia. Alt oppå dette blir bonus.

Det er muligens ikke helt åpenbart hva vi fire har til felles, men en del av forklaringen på vår sans for hverandre ligger antakelig i det personlighetstrekket som følger av å ha hatt mye ansvar for andre mennesker helt fra barnsben av. Det stille alvoret og instinktene som følger med dette, innebærer for eksempel at vi må avtale hvem som skal printe ut billettene, ellers vil alle fire printe opp alle fire settene. For sikkerhets skyld.

Geirs lune humor og Astrids lettrørte tårer er faste ingredienser i alle våre treff, i det hele tatt er det mye latter og en hel del grining hver gang vi treffes. Dermed kan vi ikke regne med at det blir noe mindre av dette på Krakow-turen heller, det ville være et under hvis det ikke blir noen sentimentale dykk.

Det blir antakelig andre typer dykk også, for Astrid har skaffet oss rom på et spahotell i gamlebyen, med boblebad, svømmebasseng og alle typer bastu.

Astrid overlater ikke noe til tilfeldighetene.

Mens andre folk kan sitte oppe til halv fire på morgenen og diskutere om glasset er halvfullt eller halvtomt, er Astrid hellig overbevist om at poenget er at man kan hente flere glass, folk får fylle på hva de vil, og hvordan de vil omtale vannstanden i glasset er fullstendig opp til dem.

Hvis folk for eksempel skulle komme til å takke henne for dette, spruter tårene som en fontene ut av øynene hennes. Uten forvarsel.

Geir prøver alltid å late som om at han «aldeles ikke» tar aktivt ansvar for alle dem han er glad i ved å begrense enhver risiko for at de skal gå på snørra. Men når folk gjør det, og det gjør vi, er han klar til å fange oss opp med et usynlig støttetrinn som nesten ikke merkes.

Det går ikke an å ha en mislykka tur med sånne folk. Og det går i hvert fall ikke an å gå inn for å velte seg i sykdom og sorg og død. Da måtte vi heller avlyst hele turen.

Turen til Krakow blir et pusterom og et friminutt fra alt av triste tanker og slitsomme undersøkelser. Vi sitter i sola med utepils, damene ivrig strikkende og karene i trivelig passiar.

Hjertet mitt fylles til randen av takknemlighet og livsglede på nytt.

Jeg vil leve. Men det er vel klart at jeg vil leve!!!

Livet er jo det vakreste som finnes.

Og jeg er da vel ikke noen unge, heller!! Hvor vanskelig kan det egentlig være å ta seg litt sammen?

Når vi kommer heim påskedagen, vil det være to dager igjen til det møtet der vi skal få vite om og eventuelt, hvor, jeg har spredning.

I en påskepyntet butikk i gamlebyen kjøper jeg en liten plysjkanin.

Jeg kaller den HOPE.