Verdigrunnlag
Krakowturen har vært helt fantastisk, og jeg har vært i boblebadet hver dag. Vi har vært på Chopin-konsert, spist mye god mat og ruslet masse i gamlebyen.
I det hele tatt blir det ganske mye rusling, og så har vi spilt musikkspillet Hitster.
I morgen er siste dagen i Krakow, men flyet går ganske seint på ettermiddagen, og vi kan gjerne sove litt utpå om vi vil.
Hans stuper i seng til vanlig tid. Jeg har derimot alltid vært en natteravn.
Jeg har lovet Hans at jeg ikke skal google etter opplysninger og prognoser for sykdommen min mens jeg er i Krakow. Jeg klarer å holde det ganske greit, men det hender jo at jeg blir sittende oppe og strikke ei stund, og så skal jeg bare sjekke en liten ting før jeg legger meg.
Da hender det også at jeg svipper innom helseplattformen for en sniktitt, i tilfelle det har kommet noen nye opplysninger i det siste.
Og der har det kommet blodprøvesvar.
Alle andre resultater er blokkert for brukeren selv, det vil si meg:
«Du ble undersøkt med CT lunge/buk/bekken(…). Svar på undersøkelsen vil sendes til helsepersonell som henviste deg når den er ferdig vurdert.»
«Du ble undersøkt med MR totalcolumna (rygg) […]. Svar på undersøkelsen vil sendes til helsepersonell som henviste deg når den er ferdig vurdert.«
Disse opplysningene må altså formidles muntlig av legen og kan åpenbart ikke overlates til pasienten selv. Det finnes det sikkert gode grunner til.
Men blodprøvesvarene ligger der.
Det er 15 ulike prøver som er tatt. Nesten alle viser verdier innenfor normalen.
Men to av prøvene viser unormalt høye verdier. De kalles S-GT og S-LD.
Med skyldbevisste blikk bort på Hans som sover søtt i hotellsenga (jeg bedriver jo egentlig en strengt forbudt aktivitet), googler jeg kjapt hva slags verdier dette er. Og google vet alt.
S-Gamma GT (GGT): En markør for leverskade.
LD (Laktatdehydrogenase): En markør for celledød eller skade.
Kombinasjonen av forhøyet GT og LD kan sees ved flere tilstander, for eksempel kreftspredning til leveren.
Det er likevel ikke noe sikker indikasjon. Forhøyede verdier på disse to variablene kan også være tegn på en rekke andre ting.
Jeg har ikke kommet noe nærmere sikker viten. Jeg har bare oppnådd å skremme meg selv ut av den relative roen jeg hadde.
Jeg lukker lydløst lokket på laptopen og skubber den inn på skrivepulten. Lamslått blir jeg sittende i hotellstolen med strikketøyet i fanget til jeg slokner av ren utmattelse. Utpå morgenkvisten våkner jeg iskald og stolprer stivbeint til sengs. Jeg passer på å legge meg langt ute på sengekanten under dobbeldyna for at ikke Hans skal våkne av det arktiske gufset fra istapp-tærne mine.
Jeg er fullstendig utslitt, men søvnen kommer ikke.
Hvorfor måtte jeg sjekke de blodprøvene? Hvorfor er jeg så innmari dum?
Hjemferd
Vi kjører hjem fra Værnes midt på natta. Hans er en effektiv og solid sjåfør, han har avslått flere tilbud å bli avløst, han har sovet greit på flyet heim.
Etterhvert stilner samtalen, Astrid dormer i baksetet og Geir blir også etterhvert stillere og stillere. Alvoret siger inn over oss.
Klokka er tre på natta når vi slipper dem av og takker for en fantastisk tur.
Jeg er tankefull og sliter med å skjule de tunge tankene mine, selv om jeg prøver det beste jeg kan. Jeg strever med å skjønne hvordan jeg kan gjennomleve de nærmeste to dagene uten å gå til grunne.
Jeg er utslitt av ikke å vite hvor syk jeg er.
Akkurat nå ligger alle opplysninger klare i en eller annen database. Alle resultater foreligger. I prinsippet kunne jeg få dommen nå. Men jeg må vente.
Det er en uutholdelig tanke.
Dagen før timen med kreftlegen sender jeg en melding til Bente og Roar.
Bente og Roar har fulgt meg gjennom livet fra jeg var tolv-tretten år.
Roar var min lærer i flere fag på skolen, og Bente ble jeg kjent med etterhvert som jeg begynte å besøke dem etter skoletid. Det var et hjem preget av en sterk gudstro, de ba for maten før alle måltider, spilte moderne salmer på pianoet og gospel på lydanlegget.
Da min klaverpedagog sluttet, fikk jeg overtalt Bente til å ta over som pianolærer for en periode. Jeg var alltid lykkelig når jeg fikk være hos dem, behovet for kontakt var som en sult. Et fysisk behov for ubetinget aksept. Å kunne senke skuldrene og bare være meg selv.
Hjemmet mitt var sterkt preget av en kreftsyk far, og besøkene hos Bente og Roar, som bodde like ved skolen, gav meg sjansen til å puste fritt og slippe unna skrekken for pappas nær forestående død.
Dette svært unge ekteparet gav meg plass og lov til å være meg selv. De ga meg utvetydige tilbakemeldinger på at jeg var spesiell på en bra måte, at jeg var reflektert og morsom, og ikke minst snill. De var helt klare på at de verdsatte meg for min personlighet, ikke min potensielle nytteverdi.
Som et barn som har slått kneet og trenger plaster, tar jeg kontakt hver gang jeg er i krise. Og nå er jeg i krise.
Svaret kommer raskt, i form av et direkte spørsmål:
Og straks etter:
Det orker jeg.
Bente og Roar har nettopp vært gjennom noen knallharde måneder med kreft hos et kjært familiemedlem, månedsvis med usikkerhet og skrekk. De vet hva jeg står i. De kan følge meg og min avmakt punkt for punkt. De forstår.
Som vanlig.
Etter en lang samtale der gråt og avmakt gradvis viker plassen for en indre ro, latter og takknemlighet, erstattes mitt indre kaos med en slags lettelse, en ro eller besluttsomhet om at jeg må avfinne meg med ventetiden.
Det skal gå bra. Jeg klarer det. De minner meg på at jeg er sterk. De ramser opp for meg alt jeg har å regne med i mitt hjørne av ringen. Jeg kommer til å klare det, alt sammen, uansett hva det blir.
Pusten min roer seg, skuldrene mine blir lavere. Som alltid er kontakten med Bente og Roar et lag med balsam på nervene mine. De minner meg på hvilke ressurser jeg har.
Og jeg vet at jeg aldri kan klare å fortelle dem hvor mye de betyr for meg, deres konstante støtte, deres resolutte grep under armene mine når de enda en gang reiser meg opp og setter meg tilbake opp på egne bein.
Dette at de aldri slutter å investere i meg, det i seg selv gir meg en tro på min egen verdi.
De sier det også.
«Du er ett av solstreifene vi tok med oss fra vår tid i Bjugn», sier Roar.
Jeg kjenner det, når jeg legger på etter facetime-samtalen med dem, at jeg kan være et solstreif. Jeg kan klare å se meg selv med deres øyne, som alltid skinner av uforstilt beundring, forståelse og kjærlighet.
Jeg skal klare dette.
I’ll get by — with a little help from my friends.
Norwegian 
English
Jeg har først nå sett reisebrevene dine og lest igjennom dem. Jeg har vært igjennom dette 2 ganger selv, og det vekker opp minnene. Men pussig nok er det de «gode’ minnene jeg husker best! Støtten jeg fikk, ikke bare fra mine nærmeste, kolleger og gode venner, men også venner av mine barn som hadde fagkompetanse og aldri slapp taket.
Det var mye værre da jeg mistet min mann, men støtten var der da også og hjalp meg gjennom det – kan aldri få takket dem nok.
Barnebarn og andre små venner som kalte meg Mone, var medisin, for de tok det for gitt at det skule gå bra, selv om de største forsto at det var alvorlig.
Ta imot all den støtten du får og lykke til !
Hei Solfrid,
tusen takk for kommentar. Jeg tror du har aldeles rett; det er de gode tingene man tar med seg. Jeg merker allerede at det er ting jeg har glemt, selv om dette er svært nær fortid. Og det er de trasige tingene som slipper fortest.
For min egen del må jeg si at det er blitt så mye lettere å skille mellom de tingene som det er verdt å bruke tid på, og de tingene det ikke er verdt å bruke tid på. Med en gang en blir minnet på at livet ikke er en utømmelig ressurs, begynner en å bli mer bevisst på hva denne ressursen skal brukes til.
Folk en bryr seg om, strikking og drivhus kommer jo automatisk høyt opp på lista, eller hva?
Kristin