Reisebrev fra et nådelandskap, del VII

«Arma til han Hans»

Uansett hvor anspent eller overtrøtt eller urolig jeg er, finnes det et velbrukt triks jeg kan benytter meg av for å lure kroppen min til å slappe av og, som oftest, sovne søtt:

Å ligge på arma til Hans.

Den arma til Hans ble tema for et helt intervju jeg kom i skade for å gi en novemberdag i 2023. Jeg skulle på jobbintervju på Stortinget (de tilbød meg å ta det på zoom, men jeg tenkte: Hvor ofte får man sjanse til å dra på jobbintervju på STORTINGET?) og hadde akkurat hoppa av flytoget på Oslo S da jeg ble shanghaiet av Nitimens utegående reporter Øyvind (for deg som vil høre innslaget, starter det på 41.91 i lenka nedenfor).

https://bit.ly/3QjGnG7

Store deler av innslaget handler om «arma til Hans». Jeg kan jo ikke takke ja til denne jobben uansett om jeg skulle blir tilbudt den, siden det ville medføre at jeg ikke kunne ligge på arma til Hans. Tidligere valg, som dagpendling i stedet for ukependling, er påvirket av den samme prioriteringen. Mitt valg av fag, spesialisering, samt jobb, alt er gjort ut fra dette ene, viktige kriteriet: At jeg må hjem og sove på arma til Hans.

Til slutt ber Øyvind meg om å sende en hilsen til Hans, som sitter i kommunestyremøte. Og jeg benytter straks sjansen:

«Hans, du er lyset i livet mitt. Det er du alltid, har alltid vært, og vil alltid forbli.»

Det betyr at jeg egentlig har en nesten alltid lett tilgjengelig metode for å klare å skrape til meg noen timers søvn uansett hvordan tilstand jeg er i.

Det er bare det, at Hans også har sovet lite og dårlig i flere uker. Siden de fant kulene i brystet mitt.

Dette bekymrer meg en hel del. Hans er nylig endelig friskmeldt av hjertetrøbbel, og jeg har svært lite lyst til at min helsesituasjon skal medføre dårligere helse hos Hans. Og det kan jeg si med en gang, at hvis det skjer noe med Hans, da er det over og ut med meg også.

Hans har vært sentrum i livet mitt siden vi traff hverandre på fest i Skihytta høsten 1983, og i hvert fall siden vi gifta oss i Jøssundkirka i juli 1984. Vi var såpass unge at svigerfar så seg nødt til å nevne det seks ganger i talen sin til oss under bryllupsmiddagen («Det er jo et meget, meeeeget ungt brudepar vi har her i dag»).

Min eldste søster sverget på at dersom dette barne-ekteskapet holdt i fem år, skulle hun gå på hendene fra vårt barndomshjem og ned på fylkesveien, og det er et bra stykke.

Når vår fem års bryllupsdag var like rundt hjørnet, forhørte jeg meg om hvordan hun lå an med treningen, ettersom jeg kunne opplyse om at jeg hadde bestilt hornorkester og gått til innkjøp av vimpler til å pryde hele ruta. Av ulike, for meg litt uklare årsaker ble det aldri noe av dette arrangementet, som i grunnen lå an til å bli en flott festivitas. «Du må jo huske at din søster er dårlig i ryggen,» sa mamma, med dårlig skjult munterhet.

Det verste? Eller bare nest verste?

Jeg har søvnapné og sover med pustemaskin. Derfor vet jeg ganske nøyaktig hvor mye søvn det ble på meg natten før avtalen med kreftlegen.

Jeg valgte å la Hans sove mest mulig uforstyrret. Likevel blir det ikke mye søvn på Hans heller, siden tima mi er klokka halv ni.

Vi kan absolutt ikke komme for seint til denne tima. Det er her jeg skal få vite hvordan og hvor langt resten av livet mitt skal bli, og vi beregner gode buffere med tid, til å nå ferga, til å kjøre omveier i Trondheim på grunn av veiarbeid, på til å parkere og til å finne riktig korridor.

Altså er vi oppe i god tid før fem.

Jeg har ikke sagt mer enn nødvendig til Hans om min nattlige googling om blodprøvesvarene mens vi var i Krakow, men siden jeg tåler svært dårlig å skjule noe for ham, har jeg sagt litt.

Før vi reiste til Krakow, var jeg dessuten på legekontoret for å få sjekket ut hvorfor jeg har så vondt i nyrene. Jeg har hatt en vann-cyste på nyren en gang, da var det ganske likt som det kjennes nå. Men jeg skjønner jo at det sikkert er noe annet denne gangen, selv om det kjennes likt. Nå er det sikkert ondartet.

Vi er relativt tause i bilen, vi er ikke i særlig humør til å høre på verken musikk, nyheter eller lydbok. Det er en nokså trykket stemning, spent til bristepunktet som vi begge er.

Jeg bestemmer meg for å gi Hans min vurdering av det sannsynlige utfallet av dagens time. Ut fra blodprøvene vil jeg anta at det er sannsynlig at jeg har spredning til leveren. Ut fra smertene i nyrene, antar jeg det som sannsynlig at jeg har spredning til nyrene, og siden jeg har så dårlig pust når Tove og jeg går på Koppar’n, antar jeg at det ikke er usannsynlig med spredning også til lungene.

Jeg håper, håper, håper at det ikke er spredning til skjelettet. For da tror jeg at mine sjanser er veldig dårlige. I hvert fall var det da alt håp var ute for pappa, da han fikk spredning til skjelettet.

Men kanskje det går an å gjøre noe med alle svulstene jeg klart ser for mitt indre øye i lunger, nyrer og lever. De er hvite, bleke og slimete, og pulserer.

Hva tenker Hans?

«Om hva?» spør Hans.

Om mine sjanser til å overleve hvis det bare er spredning til indre organer og ikke til skjelettet?

Hans nekter å gå inn på slike hypotetiske gjetteleker. Nå er det såpass liten tid til vi får vite hva som er hva. Nå venter vi.

Men Hans sier at han venter seg det beste.

Jeg biter tennene sammen. Jeg har hatt veldig lite igjen for å leke «venter det beste»-leken. Nå bedriver jeg aktiv stålsetting for de verste, eller nest verste nyheter som tenkes kan.

Jeg sukker og prøver litt umotivert å strikke på genseren som ligger i fanget mitt. Jeg vet jo ikke om jeg kommer til å rekke å bruke den.

Jeg vet bedre enn så ytre denne morbide tanken høyt for Hans.

«Da var det oss»

Klokka er ikke engang åtte når vi finner riktig venterom i riktig korridor. Jeg finner en stol, prøver å puste, og tar fram strikketøyet. Og strikker.

Det kommer flere pasienter. En dame med en svart, merkelig slags kosakkhatt på hodet setter seg på skrå overfor meg og smiler humoristisk til meg. Jeg møter blikket hennes fort før jeg begraver hele meg i strikketøyet, jeg vil for alt i verden ikke bli dratt inn i en koselig liten prat om strikking og forskjellig.

For alt i verden!

Pusten min går fortere og fortere, jeg er livredd for at jeg skal bli avtvunget noen form for menneskelig interaksjon nå, jeg bøyer meg fortvilt mot øret til Hans og hvisker:

«Jeg tror jeg holder på å besvime. Jeg kan ikke snakke om strikking nå.»

Så kommer det. Å nei. Å nei.

«Beklager at jeg nistirrer sånn på strikketøyet ditt! Jeg bare syns det er så veldig vakre farger.»

Jeg ser fort opp og nikker en gang. Det er det jeg klarer å få til akkurat nå. Jeg sitter her og venter på en dødsdom, ventetiden har kjentes umenneskelig lang. Nå har jeg noen få minutter igjen av ventingen.

Damen bestemmer seg for å si det hun syns jeg burde ha svart, med en tilgjort stemme som skal forestille meg:

«Det syns jeg selv også, si!» Insisterer damen. «Det var derfor jeg tok dem!»

Det kjennes ut som om gjør narr av meg i mitt livs verste øyeblikk.

Jeg er ikke langt unna tårene når jeg klarer å presse fram et «JEPPS!»

Jeg skammer meg. Jeg oppfører meg som om jeg aldri har lært folkeskikk.

Men jeg kan ikke. Jeg har brukt opp alt, alt av reserver. Det kjennes som om jeg skal bli gal.

Så begraver jeg meg i strikkingen på nytt. Damen tar det tilsynelatende ikke ille opp, men fortsetter å søke blikk-kontakt.

Jeg kan ikke.

Jeg snur meg litt demonstrativt mot Hans. Da kommer det et par langs korridoren, og jeg blir kald av angst, nei, nei, dette kan ikke være tilfelle, hva skal jeg gjøre?

Dette er en dame jeg kjenner godt. Hun har vært min vara i NTNU-styret, og nylig stod hun fram i Universitetsavisa i et intervju der hun fortalte om sin diagnose: Uhelbredelig kreft i bukspyttkjertelen. Nå tar hun retning mot stolen rett overfor knærne mine.

Å nei, å nei, å nei.

Inne i hodet mitt går det en jamring i loop, jeg har panikk. Dette klarer jeg ikke. Jeg syns forferdelig synd på min kollega, og på mannen hennes. Samtidig kjennes dette som et fryktelig dårlig omen for meg selv, og jeg får fryktelig dårlig samvittighet bare over den tanken. Jeg ser fortvilet på klokka.

To minutter over halv ni.

Men — vi skulle jo ha vært inne for lenge siden?

Jeg er kvalm av redsel og puster hakkete og grunt. Det kommer en liten hvinelyd etter hver gang jeg trekker pusten. Det er som en hundefløyte med bare litt lyd.

Jeg er antakelig i ferd med å besvime, for Hans reiser seg plutselig, henter en plastkopp med vann fra automaten og presser den inn i handa mi. Jeg søler vann på strikketøyet fordi jeg skjelver sånn på hendene, jeg må holde koppen med begge hender til slutt. Og gulper vannet ned i halsen. Hoster.

Mannen til min kollega tvers over følger Hans sitt eksempel og henter vann til kona si. Hun følger ham med blikket, så hun har ikke sett på meg så langt. Men jeg skjønner at det må være spørsmål om ytterst få sekunder før hun kjenner meg igjen. Og vil prate. Om kreft, sannsynligvis, og om død, og om prognoser.

Jeg rister fortvilt alt jeg har av krøller fram over ansiktet og begraver hodet mellom skuldrene. Lykke til med å få blikk-kontakt med denne ull-dotten.

Jeg strikker og strikker, i vill fart.

Klokka blir ti på ni. Og fem på ni. Og ni. Og fem over ni. Og ti over ni.

Jeg hvisker min forklaring i øret på Hans.

Det er fordi de må hente inn en krisepsykiater. De har kanskje funnet ut at jeg bare har noen uker igjen å leve, og så trenger de fagfolk for å overbringe budskapet.

Hans klapper meg snilt på handa, før han bøyer seg fram til øret mitt og hvisker:

«Gå og spør hvorfor de er så forsinket.»

Jeg reiser meg, men skjelver så fælt i knærne at føttene knapt bærer meg. Jeg er oppgitt og sint over at jeg ikke klarer å ta meg sammen, det er jo bare minutter igjen å vente, det må da gå an å…

«Værsågod,» sier damen i skranken.

«Hvorfor er de så forsinket?» spør jeg fortvilet.

«Når hadde du time?» spør damen i skranken. Stemmen min brister, og jeg klarer ikke å få stemmen til å virke. Jeg harker det fram til slutt. «Halv ni!» Tårene ligger i halen på ordene, og jeg kan ikke si ett ord til, hvis jeg ikke skal bryte sammen og hylskrike.

Det skulle tatt seg ut, om det ble lukket avdeling i stedet.

Jeg blunker vekk tårene. «Det blir når som helst nå,» sier damen i skranken. «De har legemøte fra ni til halv ti.»

HVA??? De sitter i møte???

Jeg er så fortvilet at jeg ikke en gang klarer å fortelle Hans hva damen sa. Jeg bare rister på hodet og piper «blir snart».

Og så lyder det, rett bak skulderen min: «Eide? Da var det oss.»

Jeg reiser meg så kjapt at blodet raser fra hodet mitt, garnnøstene mine faller utover gulvet og legen, Hans og jeg bøyer oss alle tre for å plukke opp, jeg er så fortvilet, jeg vil ikke gjøre dette nå, hvert sekund som går før jeg vet, hvert sekund er en tortur.

Omsider er alle nøstene på plass i garnbagen og vi strener inn på legens kontor.

Jeg stuper bort til pasientstolen og dumper ned på den, klemmer handa mi mellom stolen og kontorpulten, bryr meg ikke, bare si det, si det nå, si det fort, om jeg skal leve eller dø.

Vær så snill.

Legen rekker fram handa. «Vi kan jo hilse,» sier hun, og presenterer seg. Hun heter også Solveig. «Du rakk vel nesten å strikke en genser på den tida du måtte vente,» ler hun unnskyldende. «Siden jeg var så forsinket.»

Jeg jamrer meg innvendig, men klarer å presse fram et blekt, tafatt smil, eller noe som skal forestille et slikt.

Vær så snill. Vær så snill. Kjære alle gode makter.

«Hvordan har du det, da?» spør doktor Solveig deltakende, men jeg kan ikke tenke.

Si det, bare si det.

«Jeg er helt skrekkslagen,» kvekker jeg fram. «Jeg har sånn dødsangst.»

«Har du det? Men det er det overhodet ingen grunn til,» sier doktor Solveig bestemt.

«Absolutt alle prøvene vi har tatt av deg, er fantastisk fine. MR, CT, ikke noe spredning noe sted, som vi kan se. Du har en slags cyste på nyren, men det har jo ingenting med dette her å gjøre.»

«Ikke NOE spredning?» gisper jeg fram.

«Ikke noe spredning,» gjentar doktor Solveig.

Jeg lar hodet falle ned på pulten hennes og slipper all gråten ut.

«Pasienten møter med sin mann. Grei form, men hun er påvirket av situasjonen.«