Reisebrev fra et nådelandskap, del VIII

Alle de store kanonene

«Adjuvant behandling er oppfølgende eller forebyggende kreftbehandling, typisk cellegift, stråling eller hormonterapi, som gis etter en primær operasjon. Målet er å drepe mikroskopiske kreftceller som kan være igjen i kroppen, og dermed redusere risikoen for tilbakefall og øke sjansen for full helbredelse.«

«Legetime for info om adjuvant behandling. Møter med sin mann. Hun er påvirket av situasjonen, og hun forteller om en kreftsyk far da hun var barn/ungdom, og mange minner kommer tilbake nå. Er nervøs for situasjonen.«

Ingen spredning, altså. Jeg tror aldri jeg har vært så lettet noen gang. Hans og jeg gråter, begge to, det er ufattelig stort. Jeg ser at Hans stråler av «Hva sa jeg?», mens jeg må gjenta det stille for meg selv:

Ingen spredning. Ingen spredning. Ingen spredning.

Doktor Solveig trekker fram planen for behandlingsprogrammet framover. Det inneholder alle de store kanonene. Cellegift, stråling, hormonterapi.

«Vi vil veldig gjerne at det skal forbli slik,» sier hun. «For å gi kroppen din de aller beste sjanser til å oppnå varig kreftfrihet, anbefaler vi dette pakkeforløpet.»

Øverst står det linje på linje med planlagt infusjon av cellegift.

Følelsen av lettelse erstattes raskt av tilløpet til et angstanfall.

«Er det ingen sjanse til at jeg kan få slippe cellegift,» spør jeg.

«Da snakker vi om et opplegg med et helt annet nivå av risiko,» sier doktor Solveig. Det er ikke et opplegg jeg ville ønske å stå bak og anbefale, i hvert fall.»

Cellegift.

Jeg hater dette ordet. Det vekker en gru i meg som er rotfestet langt inne i sjelen. Da Vibeke kirurg presenterte dette som en mulighet, sa jeg at jeg heller ville dø enn å få cellegift.

Det er bare at i mitt hode er den forskjellen minimal.

Cellegift eller døden. «Poteito-potato.»

Jeg har observert cellegiftens skrekk-kabinett på altfor nært hold. I så fryktelig mange år.

Jeg har lovet Hans at jeg skal prøve alt, og det skal jeg. Jeg vil ikke dø fordi jeg er dum og gir meg til å overprøve leger og fagfolks medisinske vurdering.

«Når tror du at du vil bli klar til å starte behandlingen med cellegift,» spør doktor Solveig.

Nå. Jeg er klar nå. Hvis jeg uansett må til pers, la oss få det overstått.

Doktor Solveig forklarer at cellegift er et helt annet regime nå enn det var da min far gjennomgikk slik behandling.

Jeg underkaster meg. Men jeg må stålsette meg for ikke å nekte.

Jeg tror jeg vet hva cellegift innebærer, bedre enn de fleste.

«Du trenger nok bare en utfordring»

Jeg er fjorten år og har fått ny pianolærer. Jeg har spilt piano bare siden jeg var elleve. Det er egentlig for seint å begynne, sier alle. Men jeg gjør så godt jeg kan.

Pianolæreren er ikke pianolærer, men klaverpedagog, heter Turi uten d og har krøllete, beksvart hår og kraftig sminke rundt øynene.

Og dyktig er hun! Hun kan spille hva som helst rett av arket. Hun klarer å overdrive alt slik at jeg forstår. Hun lærer meg å klappe taktstrekene og viser hvorfor synkopene henger over og på tvers av disse, som hubba-bubba-tyggis.

Hun er virkelig pedagog.

Men så vidt jeg kan forstå, liker hun meg ikke noe særlig. For det første avskyr hun at jeg biter negler og piller på neglebåndene mine til de blør og blir betente skorper.

«Fingrene dine ser jo ikke ut!» sier klaverpedagogen. Og det har hun helt rett i.

Dessuten hater hun at jeg øver så lite. Jeg er kvikk og tar ting fort, har passe bra gehør og potensial til å formidle.

Men, altså, åpenbart for lat til å øve.

Det kan tenkes at de tidligere pianolærerne mine ikke har hatt høye nok ambisjoner for meg. «Du trenger nok bare en utfordring,» sier Turi.

Hun trekker fram et nytt stykke fra en kunstnerisk utseende lærveske.

Ave Maria av Hugo Gyldmark.

Jeg ser på notearkene som er fulle av noter. Hm. Det ser veldig vanskelig ut.

Klaverpedagogen har fingre som stålvaiere og spiller igjennom stykket som om det var en bagatell. Hm. Jeg er litt skeptisk. Jeg tror nok ikke jeg klarer å spille det der. Jeg har jo ikke spilt så lenge.

Men Turi er fast bestemt. Denne skal du spille på julekonserten, sier hun.

Å nei.

Julekonserten i Jøssundkirka,. Jeg skal spille der med skolekorpset, og sangkoret og mannskoret skal også opptre. Og mamma og pappa er fast publikum på julekonsertene. De elsker korsang, pappa er gammel korsanger, og nesten alle ungene deres har spilt i korpset.

Men pappa er veldig syk. Så det er ikke sikkert at han klarer.å være der på denne julekonserten.

Jeg prøver å forklare klaverpedagogen at jeg ikke tror jeg klarer å lære et så vanskelig stykke på de få ukene som er igjen.

Hun blir streng. Det går ikke an å gi seg før en har prøvd engang, sier hun. Jeg kommer aldri til å komme videre med pianospillingen min hvis jeg er så redd for å få prøvd meg litt. Jeg har jo ikke en gang prøvd å spille igjennom stykket, og allerede har jeg bestemt meg for at jeg ikke kommer til å klare det. Stemmen hennes renner over av skuffelse, jeg mener også jeg hører et hint av forakt.

Jeg trekker hendene ut av ermene på genseren. Jeg prøver alltid å gjemme fingrene mine så lenge jeg kan. Nå må de til pers.

Jeg prøver litt på de første linjene. Jeg har aldri hørt denne melodien før, det er jeg helt sikker på. Men den er ganske fin.

Jeg putter notene i et A4-hefte i skolesekken og lover, dyrt og hellig, at jeg skal øve.

Men jeg vet allerede at det ikke er sikkert at det går.

Cellegift

Pappa har levd med kreft lenge.

Han sitter for det meste i stresslessen sin på stua og har det vondt.

Likevel holder han humøret oppe, han ler og spøker, forteller historier fra gamle dager, lærer meg en masse artige ordtak, snekrer rare rim og regler, leser avisen med brillene langt oppe på pannen, tar i mot besøk når som helst, om så i helsetrøye og med tjafsete hår.

Pappa har svart hår og rekker aldri å bli grå. Noe av det beste han vet, er å bli kammet. Og han blir aldri lei. Det er aldri nok. Jeg kammer og kammer, og etter hvert som sykdommen skrider fram, blir mer og mer av håret med i kammen, løsner og faller av.

Men han mister aldri alt håret sitt, uansett hvor mange cellegiftkurer han får. Sykepleierne på Orkanger sier dette er en merkelig ting. Veldig uvanlig.

Pappa kan ha alle slags humør, men dess sykere han blir, dess mer bestemt virker han på at han skal telle de gode stundene.

Det er bare noen ganger at livet blir helt uutholdelig for pappa.

Det er når han har vært på Orkanger sykehus og fått cellegift. Det har han nå.

Det betyr at de nærmeste ti dagene har vi et regime med sprutbrekninger og voldsomme smerter i muskler og skjelett. Mamma går i fjøset og melker kyrne morgen og kveld når pappa er hjemme. Kommunen har ordnet sykeavløser, men i et begrenset antall dager. Disse må spares til de dagene mamma kan følge pappa på sykehuset.

Det faller gjerne på meg å komme løpende med bøtta så pappa ikke kaster opp på gulvet. Mamma viser meg hvordan det er smart å ha litt kaldt vann i bøtta så oppkastet har noe å lande i. Ikke for mye. Bare fem centimeter eller så.

Hver dag prøver mamma å friste pappas dårlige matlyst. En januar får hun tak i lever og rogn. Pappa gleder seg som et barn, spiser godt, og holder på det, uten å kaste opp.

Dagen etter stolprer han seg ut på kjøkkenet mens mamma er i fjøset og tar kveldsstellet. Det er kokt rogn igjen, han skjærer den i skriver og legger i panna.

Jeg hjelper ham med alt som skal løftes og flyttes, uten å brenne meg selv eller ham. Innvendig er jeg rasende på pappa som skal spise dette. Med svære skiver av mammas hjemmebakte brød, med tjukke lag av smør. Og han spiser med stor apetitt, tennene hans setter takkete merker i smøret på brødskiva. Rognskivene er varme og svir i den såre munnen. Pappa lager en trakt av leppene og trekker luft inn i raske hikst for å avkjøle dem. Endelig noe han har lyst på. Jeg er jo glad for det, likevel spretter sinte tårer fram i øynene mine.

Jeg vet allerede hvordan dette kommer til å se ut og lukte i den svarte vaskebøtta om ei times tid. Jeg hater torskerogn, til denne dag, og kunne ikke finne på å spise det om livet mitt avhang av det.

Øve, øve, jevnt og trutt

Pianoet står på stua, noen få meter fra pappas stressless. To skyveporter kan trekkes for mellom stuene, men de holder ikke lyden ute. Pianoet har dempepedal, men det blir ullent og rart å spille. I dette stykket betyr anslaget alt, for ellers kommer melodistemmen til å drukne i alle arpeggioene omkring. Jeg får prøve likevel.

Skyveportene ramler når jeg prøver å dra dem lydløst igjen, og pappa våkner. Eller kanskje han aldri har sovet. Pannen hans er permanent rynket i en smertegrimase de første dagene etter cellegiften, og han ynker seg. «Hva gjør du,» spør han. Leppene hans er sammenklistret og tørre, og huden ligger stramt over kinnbeina. «Jeg tenkte å øve,» sier jeg. «Jeg har en ny sang og læreren vil jeg skal spille den på julekonserten.»

Det glipper ut før jeg rekker å stoppe det. Pappa blir så glad. Han er oppvokst i svært beskjedne kår, og det er åpenbart en livslang drøm som går i oppfyllelse når han har et piano i si eiga stue og til og med noen som lærer å spille på det.

«Men jeg kan øve senere hvis du har vondt.» Pappa smiler nesten, ja, han smiler.

«Du må jo øve, » sier han. Han myser litt når han ser mot meg. Tenk om han må kaste opp?

Jeg henter bøtta, tapper i litt vann, og setter den på gulvet mellom beina hans, i tilfelle. Bedre det, enn at jeg blir for sein.

Det er jo ikke sikkert jeg hører ham rope mens jeg spiller.

Jeg setter meg på pianokrakken og prøver å spille så stille jeg kan. Det er et veldig vanskelig stykke. Tredje eller fjerde gangen jeg prøver, er det allerede litt bedre. Men jeg kommer aldri til å klare å lære den på den tiden jeg har. Jeg har allerede bestemt meg for å si i fra at jeg ikke vil spille dette stykket på julekonserten. Jeg har tenkt å «feige ut», som klaverpedagogen kaller det.

Og så kjenner jeg hårene reise seg på hodet mitt. Pappa synger. Den sangen jeg akkurat har prøvd å spille. Han synger.

Hjertet må banke, salige tanke! Himmel, jeg elsker og elskes igjen! Ydmykt jeg kneler, stille besjeler! Andakt mit Sind hvor jeg vender meg hen.

Jeg stivner og slutter å spille. Jeg drar opp portene og stikker hodet ut. Jeg har ikke noe å si. Jeg vil bare se at det faktisk er faren min som synger. Og det er det.

«Det der en en fining,» sier pappa. «Vi sang den i koret i mange år. Er det den du skal spille på julekonserten?» Han er glad, og jeg ser han er stolt, selv om han aldri ville finne på å innrømme det.

Nå er det allerede blitt en umulig tanke, at jeg skulle skuffe pappa ved å feige ut fra julekonserten. Jeg blir nødt til å lære meg Ave Maria, uansett hva det vil koste.

Kvalmt

Det er bare at pappas sykdom gjør det ganske umulig å øve. Selv om pappa er tapper og vil holde ut, er det umulig. Å øve inn lyriske triller akkompagnert av brekninger er umulig. Og ikke kan jeg øve hjemme hos noen andre. Jeg kjenner ingen som har piano her vi bor.

Ukene raser i vei, og jeg kan ikke Ave Maria. Jeg begynner å leke med tanken på å skulke pianoundervisningen. Eller slutte. Klaverpedagogen legger mer press på meg, hun er skuffet over meg, og en dag truer hun med å ringe til foreldrene mine og sladre på meg om hvor ekstremt lat jeg er til å øve. Vet de at jeg kaster bort pengene deres?

Jeg jamrer meg av skrekk, mamma og pappa har altfor mye fra før, sykdom, gården, tusen ting, dette er en umulig floke.

En morgen våkner jeg kaldsvett og tenker at jeg må si ifra. Navnet mitt må fjernes fra programmet, jeg vet ikke hvem jeg kan vende meg til.

Kanskje mamma? Jeg følger etter mamma inn på badet når hun kommer heim fra fjøset. Hun sitter på badekarkanten og kler av seg. Det første hun spør om, som alltid, er hvordan pappa har hatt det, om han har sovet, om han har spist, om han har hatt mye vondt. Mamma og pappa har et ekteskap propp fullt av gjensidig kjærlighet.

Jeg rapporterer fort og slurvete, for jeg trenger å snakke om kirkekonserten.

«Hva er det med den,» spør mamma. Jeg forklarer at jeg ikke kommer til å klare å lære meg sangen. Mamma tror hun trøster meg. Hun har da hørt meg spille. Hun syns jeg spiller fint. Jeg skjærer tenner. Det handler jo ikke om å spille fint eller stygt, saken er jo at jeg ikke kan stykket. På langt nær!

«Du øver kanskje for lite, da», sier mamma. «Men da er det jo bare å øve litt mer.»

Javisst. Det er jo bare å øve litt mer, det stemmer sikkert. Hvorfor har ikke jeg tenkt på det. Jeg gir opp.

Kanskje det går an å lære seg tolv ukers pianolekse på et par dager. SÆRLIG.

Jeg sover dårlig på nettene og er kvalm. Kvalmen kan gjerne også komme av at det enkelte dager hviler en eim av spy over stua.

I tillegg stinker det kvalmt og søtt av pappas målebeger for den klissete, lett rosa væsken som heter metadon, som pappa må ha stående på bordet ved siden av seg når smertene blir for ille. Og som man må være veldig forsiktig når man måler opp, ikke søle og fremfor alt ikke slikke på fingrene sine. Det er veldig farlig.

Jeg får ikke til å si at jeg ikke kan spille Ave Maria på kirkekonserten. Ingen hører på meg. Og jeg klarer ikke å få øvd det jeg skal. Og for hver dag vokser panikken min.

Jeg er ombord på et tog jeg ikke har forutsetning for å stoppe.

Julekonsert I

Kirken er stappfull den dagen konserten er. Thormod prest, vår kule, unge sogneprest, har satt seg ved siden av mamma og pappa, på tredje rad. Han prater lystig med mamma og pappa, som har vanskelig for skjule sin stolthet. Det er ikke en dagligdags ting dette, å være utvalgt av sognepresten. Pappa ler av noe presten sier ut av munnviken, pappa ler høyt, med de mørke øyenbrynene trukket høyt opp i pannen, jeg får klump i halsen av å se på det.

Mamma har vesken sin på fanget og kikker rett frem, hun prøver å ikke smile av pappa og prestens ablegøyer. Dette er tross alt i kirken. Og presten selv som sitter her og spøker! Men dette er mammas store last, at hun ikke kan la være å le når noe er morsomt, uansett hvor upassende det er. Brødrene mine og jeg har som en slags pågående sport å prøve å få mamma til å le når hun absolutt ikke vil.

Dette er åpenbart en gledens dag for mamma og pappa. Det er en dag der man nesten klarer å late som om alt er normalt og at pappa ikke er dødssyk.

Jeg sitter sammen med korpset, fremst i kirken, og føler meg som en fange på vei til skafottet. Jeg er sjefen på andrekornett, og julesangene er patetisk lette. Likevel spiller jeg feil også her, og aspirantene mine, Helene og Mariann, kikker forbauset opp på meg.

Jeg er i en felle. Jeg kommer meg ikke ut.

Navnet mitt blir annonsert. Nå skal vi få høre Kristin Melum som skal spille for oss på piano, Ave Maria av Hugo Gyldmark.

Jeg har med meg notearkene og setter meg forsiktig ned på pianokrakken. Hodet mitt er en ørken. Jeg kan den ikke.

Jeg begynner å spille. Jeg spiller feil. Jeg hakker videre. Spiller mer feil. Jeg gir meg ikke. Jeg hakker og hakker, spiller feil og feil og feil og feil.

Det har bredt seg en lamslått stillhet i kirken. Sjokk og skadefro og medynk. Jeg er da alltid så flink. Nå er jeg en total fiasko.

Jeg blåser luggen ut av den svette pannen og titter skrekkslagen over kanten på pianoet. Spiller mer feil. Jeg får øye på pappas ansikt. Han ser i gulvet og har trukket munnen sammen i en bister mine, men han er ikke sint. Han er bekymret. Jeg kan se at han allerede sitter og planlegger hvordan han skal trøste meg etter denne knusende fadesen. At jeg gjorde så godt jeg kunne. At han er stolt av meg likevel. At dette kan skje den beste, selv verdensberømte konsertpianister får jernteppe av og til.

Mamma er også lett å lese. Hun lider på mine vegne. Hun skjønner at det kommer til å ta lang tid før jeg kommer over dette. Hun holder blikket limt fast i gulvet.

Jeg er nesten ferdig. Jeg har noen få takter igjen. Hakker meg igjennom dem også.

Så er det et eller annet som fyller meg. Den dag i dag er det ubegripelig for meg, dette som skjer. Jeg trekker lungene fulle med luft, jeg lar alt, kirken og alle i den, seile bort, jeg blir et vesen som består av øynene mine, hendene, foten som styrer sustainpedalen, og pust.

Og så begynner jeg forfra.

Det er raseriet mitt som spiller nå. Prikkfritt. Ikke ett eneste feilslag. Dynamikken er flott, sustain der det skal være, følsomme ritardandoer, triolene er like lange. Melodistemmen høres ut som når pappa synger.

Ave Maria. Slik den skal spilles.

Framføringen er så full av inderlighet og følelse at jeg hører det selv, dette er ikke en fjortenåring som spiller. Jeg skjønner det ikke, mens jeg sitter der og hører meg selv spille helt fantastisk, jeg kan ikke denne sangen.

Det er et julemirakel.

Jeg lar siste tone klinge ut og reiser meg.

Det er ikke en lyd å høre i kirken. Vi klapper ikke på julekonserter her jeg bor.

Thormod prest reiser seg fra benken, ved siden av mamma.

«Jeg vet vi ikke har for vane å klappe i kirken,» sier Thormod prest. «Men akkurat her syns jeg ho Kirsten fortjener en applaus.»

Jeg legger såvidt merke til at han sier feil på navnet mitt. Jeg bryr meg ikke.

Applausen braker løs i kirken, taket løfter seg, jeg ser pappa er oppe med en kraftig pekefinger i øyekroken. Han holder spaserstokken sin over arma, mister den så den bråker litt mot benkeryggen foran. Han leter etter lommetørkle.

Jeg holder notene foran meg og knikser før jeg beveger meg tilbake mot plassen min i korpset.

Folk klapper vilt av lettelse, jeg har utsatt dem for det verste en kan gjøre på en julekonsert. En flause. Og nå har jeg suverent reddet dem ut av den igjen. De oser av takknemlighet mot Thormod prest som lar dem få lov til å få utløp for alt de har følt i de siste minuttene. De klapper og klapper.

Jeg har nådd plassen min og vil bare at konserten skal være slutt og at jeg kan dra hjem, legge meg i senga og dra dyna over hodet. Jeg er fremdeles for rasende til å få fram en lyd, flere andre i korpset lener seg fram mot meg og sier «BRA!» Jeg føler ingen lettelse, jeg føler ingen triumf.

Jeg føler meg bare forferdelig ensom.

På turen hjem sier jeg det høyt. Jeg vil slutte å spille piano. Pappa snur seg forbauset og kikker på meg såvidt over skulderen.

Han ler høyt. Slutte nå? Etter en slik prestasjon? Nei nei nei nei.

Han antar at jeg tuller. Jeg skal så absolutt ikke slutte nå. Nå skal det tvert i mot øves. Og spilles piano for gjester, hver gang sjansen byr seg.

Julekonsert II

Et siste minne knyttet til denne sangen kommer til meg mens jeg sitter og skriver. Pappas siste jul.

Han er på Orkanger sykehus, vi er alle samlet rundt sengen hans. Han er fryktelig dårlig og glir inn og ut av bevissthet. Han vet selv at det går raskt mot slutten.

Jeg klarer ikke å være der. Jeg får ikke puste. Jeg er utmattet av å være lei meg for pappa som snart skal dø. Jeg sniker meg ned korridoren og smetter inn på stua. Der står det et piano, og det er ikke låst. Jeg setter meg ned på pianokrakken og begynner å spille. Stille og mykt, for ikke å forstyrre.

Ave Maria av Hugo Gyldmark.

Jeg har lært meg den nå.

Midtveis i stykket står det plutselig et par damer i døråpningen, de nikker og skal tydeligvis til å hilse på meg, men stopper så brått og snur seg mot korridoren og kikker forbauset oppover. «Er det noen som synger?» spør den ene. «Visst er det det,» sier den andre. «Det høres ut som en mann som synger». Jeg reiser meg brått og tar tre steg ut på korridoren. Jeg hører pappas stemme. Det er han som synger. Med en inderlighet en ikke kunne tro det var plass til i en kropp så full av sykdom og død.

Ave Maria, Ave Maria!

Blindet av tårer styrter jeg bort til pianokrakken på nytt og starter forfra. Denne gangen spiller jeg så høyt jeg kan. Jeg bryr meg ikke filla om de andre pasientene. Jeg vil at pappa skal høre det borte på rommet sitt.

Jeg spiller ut all min fortvilelse og kjærlighet, og jeg kan formelig se strengen mellom pappa og meg, en vibrerende gulltråd som svinger seg i lufta fra mitt hjerte til hans.

Og hele veien tilbake.

Så lenge jeg spiller, vil han leve.

Pappa.