Måned: juni 2026

Alt man ikke vet

Det er så merkelig, det der. Med dagsformen. 

Den ene dagen kan humør, energi og innsatsvilje være på topp, en tåler alt, en utholder alt, en fikser det meste. 

Bring it on!

Og så neste dag. All piffen er forsvunnet, så langt bort at en ikke kan forstå at det har vært noen som helst piff der, noen gang. Så langt tilbake en kan huske. 

Det er et ork å stable seg opp av senga. 

En takler ikke å være i nærheten av dem, du vet, de som suger all energien ut av deg som en svamp. De som krever at du har full tank allerede før du treffer dem. For du trenger alt du har. 

Og i dag har du ikke. Det er ikke egentlig noe energi å suge. Så da må en sky dem, disse energi-sugefiskene, som pesten. For her er det tomt på tanken. 

Og det mikroskopiske energilageret som finnes, det trenger du til å tvinge tankene dine inn i et litte grann mer optimistisk mønster. 

At det kommer til å bli bedre. 

At DU kommer til å bli bedre. 

At det kommer bedre dager. 

Mye å glede seg over. 

Mye. 

Å glede seg over. 

Jada. 

Hjertet på utsida

Og så er det ikke alltid at det syns på utsida, hvordan det står til på innsida. 

Utsida kan se ut aldeles som vanlig. Selv om innsida er et svart hav. 

Noen av oss har litt vanskeligere for å skjule sinnsstemningen, da. 

Kroppsspråket, holdningen, blikk og fakter, energien en utstråler, alt avsløres bare en kaster et blikk i din retning. 

 Og likevel prøver en så godt en kan. En vil jo gjerne prøve. Det er jo ikke din skyld at jeg har en dårlig dag. Ikke din skyld i det hele tatt. 

Neida. 

Så det. 

Et daglig valg

Det er så mange slags oppbyggelige historier, ordtak og fine vendinger en kan bruke når en vil forklare for andre eller seg sjøl, at en kan gjøre det valget. Hver dag. 

Om en vil være en som dunster negativitet rundt seg, eller om en vil prøve å gjøre verden litt bedre for en eller annen i dag. Det kan godt være en tilfeldig person. 

Telefonselgeren. Sommervikaren på Rema. Sekretæren som prøver å gjøre jobben sin så godt hun kan, selv om alle legene er på ferie og alt roterer altfor seint. 

Det er ikke alltid en klarer å velge sprudlemodus. 

Men en kan alltids prøve å ikke legge stein til byrden. 

Det gjelder for dem vi bryr oss om, og dem vi ikke bryr oss så veldig mye om. De er uansett en slags mennesker. 

Som, må en gå ut fra, har sine egne dagsformer som kan variere. 

De også. 

Jeg har skrevet en liten snutt om det. 

Jeg har utvekslet noen tanker om denne teksten med hun som var læreren min den gang. 

Et hjertegodt menneske. 

Hun sier at jeg skal bare bruke det jeg har skrevet. 

Selv om hun ikke kan huske at hun var SÅ kvass. Det var hun antakelig ikke, heller.  Men alt kjennes uutholdelig kvasst for den som er hudløs. 

Slik jeg var den dagen. 

Å lære en lekse

For ikke så lenge siden fikk jeg en venneforespørsel på sosiale medier fra en dame som nå er min jevnaldrige. Men for førti år siden var vi ikke det. Da var hun min tysklærer på videregående, og selvfølgelig hundgammel i forhold til 17-årige meg.  

Men nå er vi altså jevngamle, og det var hyggelig å ta opp igjen tråden med en tidligere lærer – vi hadde jo snart russejubileum også. 

Ja, jeg gikk jo faktisk videre til å studere tysk på NTNU, fortalte jeg henne. “Så du må antakelig ha lært meg mang en lekse,” tastet jeg. 

“Så hyggelig,” svarte hun. “Du lærte meg mitt livs viktigste lekse, også.” 

Dette gjorde meg selvfølgelig nysgjerrig. Jeg har jo gått videre til å livnære meg som forsker og ikke minst pedagog, men at jeg hadde tilbøyeligheter i den retning da jeg gikk på videregående? I den grad at jeg lærte min tysklærer hennes livs viktigste lekse? 

Veldig spennende. Men hun vil ikke fortelle meg det, ikke da. Uansett hvor mye jeg maser. Hun er ikke klar.

Og ett av leksene livet har lært meg, er at du ikke kan tvinge folk til å være fortrolige. 

Joda, du kan det, men i ettertid kommer de til å kjenne det som et overgrep. Og lykke til med å finne tilbake til den fortroligheten da. 

Men senere fikk jeg vite det. Og det hun fortalte, tok meg tilbake til det krittluktende klasserommet, der jeg var en skoleflink, men litt storkjefta elev, alltid med en kjapp replikk, et ordtak i rett tid, en metafor, en som presterte godt, tilsynelatende uten at det kosta meg noe. 

Noe som var ganske irriterende for en nyutdannet lærer, som så det som sin oppgave å få elevene til å yte maksimalt. Og siden hun egentlig ikke var stort eldre enn meg, var det nok et snev av kamp om autoritet også. 

Og så kommer vi til den mandagen i april, dobbeltime i tysk, der jeg skal høres i bruk av konjunktiv eller fri dativ, eller hva vet jeg. Og jeg er åpenbart totalt uforberedt. Og her skal alt på bordet.

Det var ikke alltid av jeg var superforberedt i valgfagtysken. 

Vi som gikk på språklinja hadde nemlig “linjetysk” også, og der hadde vi en lærer som oppførte rene Nürnberg-utspørringer på den uheldige stakkaren som ikke kunne leksa på langs og på tvers, som hengte deg ut, uten skrupler, om du svarte feil, som satte opp et totalt uforstående ansikt og lurte på nøyaktig hva du hadde misforstått ved oppdraget ditt  – om det var rollefordelingen som var uavklart, om du kanskje hadde trodd at læreren ga lekser for sin fornøyelses skyld, eller nøyaktig HVA var det som hadde forhindret deg i å oppfylle din del av kontrakten som gikk ut på at ditt eminente sosialdemokratiske hjemland tilbød deg en gratis utdanning av ypperste kvalitet, mens du utelukkende hadde som  din skarve, minuskule plikt å absorbere den kunnskapen som var stykket opp og dandert og klargjort for ditt konsum, fritt og franko, gratis, men med et utfall som ÅÅÅÅÅBENBART var å kategorisere under rubrikken “perrrrler for sviiiiiinh”. Utttalt med en distinkt rulle-r og laaaaang i. 

Og sleng gjerne på en nasal post-aspirasjon på n-en også, for godt mål.

Så altså, det er ikke til å stikke under stol at den linjetysken definitivt ble auto-plotta relativt mange plasser høyere på prioriteringslista enn valgfagtysken. Men likevel. 

Denne mandagen er jeg åpenbart langt fra min vanlige, sprudlende person; jeg er sliten og grå i ansiktet, tverr i framtoning og oppsyn, har ikke lyst til å svare, ser ned i pulten og krasser på neglebåndene. 

Men den unge tysklæreren har vent seg til å stole på meg, at jeg bidrar, at jeg har sympati for den jobben hun gjør der oppe på tavla. Jeg er blitt en ressurs å ha i ryggen, en som er i lærerens hjørne, en man kan ty til. 

Og det kan vel skje den beste at man har en dårlig dag? Litt vel mye festing i helgen, kanskje? Litt mange hormoner å holde styr på? En liten puppy-love som røk åt pipslengen, eller en barnevaktjobb som varte litt for lenge? Hæ? Hæ?

Hun dytter litt på meg nå, en liten psykologisk pirkelek, kom igjen, du kan hvis du vil. 

Men jeg er ikke med på leken. Jeg bare ser ned på neglene mine og lar den røde luggen falle fram i pannen. 

Men læreren gir seg ikke. Hun har ikke tenkt å la hele dobbeltimen gå i stå for det om jeg er tverr og umulig. 

Hun har jo gått og lært om det her, akkurat slike ting har de øvd på på Lærerhøyskolen, rollespill til å oppøve egen autoritet, og hun har gjort seg avhengig av meg, hennes sparringpartner i et klasserom fullt av “tause Birgitter”. 

Og så vil jeg ikke?!

Her må hun åpenbart bli litt sterkere i klypa. Hun slenger krittet fra seg på kateteret, tramper bort til vindusrekka og griper med en hånd på hver side av pulten min. 

Og fra den andre siden av pulten stikker hun det rødkinnede ansiktet sitt helt opp i mitt, mobiliserer hele arnsenalet fra sin pedagogiske praksis, det er ikke slik hun er, hun er ung og velmenende, så snill og blid, altfor snill og altfor blid, det er derfor hun sliter med å holde disiplin, men her skal det statueres et eksempel. 

Og så freser hun, med trykk på hvert ord.

“Hva i alle dager er det som FEILER deg i dag?!”

Og nå står hun altfor nært, så nært at noen av tårene mine treffer hendene hennes, hennes hender på min pult, hennes ansikt altfor nært, altfor nært, hun kjenner det selv nå, hun kommer til å angre på dette resten av dette året og lenge, lenge etter at hun egentlig har glemt meg og hele klassen, i sjokk og vantro ser hun ansiktet mitt gå i oppløsning, jeg strigråter og hikster, og hvisker i rykkete hulk:

“Pappaen min døde.”

Jeg hadde tenkt at jeg skulle prøve å gå på skolen likevel, kanskje det kunne ta tankene vekk fra pappa som døde altfor ung, mamma som er blitt enke altfor tidlig, jeg som er den eldste som nå bor hjemme, som skal bli mammas klippe i sykdom og sorg, jeg er bare sytten, og alt er for tidlig. 

Alt. 

Men nå reiser jeg meg fra pulten, pakker ned tyskbøkene og forlater klasserommet. 

Ut av tysktimen. Ut av skolen. Jeg trekker hetta på boblejakken opp over ansiktet og tar den ulovlige stien tvers over rektors stolthet, den vakre plenen. Og tysklæreren står og ser meg gå, hun står i vinduet med korslagte armer og holder rundt seg selv, og kjenner klassens blikk på hele seg. 

Og hun svelger og svelger og blir blank på øynene. 

Og førti år senere husker hun fremdeles hver eneste liten detalj. 

“Og hva var leksen?” Spør jeg.

“Leksen?!” Nå skjønner hun ikke hva jeg spør om. 

“Du sa at jeg lærte deg ditt livs viktigste lekse?”

Og det var denne: 

Du vet ikke hva et annet menneske bærer på. Det kan man aldri vite. Derfor er det bestandig viktigere å være et medmenneske enn å beholde disiplin. 

Det hadde de aldri sagt noe om på Lærerhøyskolen. 

Men nå har hun lært det. 

Og hun skal aldri glemme det igjen. 

Endimensjonal

Jeg ser det selv.

Jeg er blitt endimensjonal. Akkurat som alle som nettopp har kommet ut av skapet med en eller annen legning de har holdt skjult. Akkurat som de som er nyfrelst. Akkurat som vennene dine når de endelig får det barnet de har ventet på i evigheter.

Eller venninna di som er nyskilt.

Det finnes liksom bare ett eneste tema her i livet.

Ett tema hver, da.

Og jeg:

Jeg er syk. Jeg vil bli frisk. Akkurat nå er jeg nesten bare opptatt av dette ene.

Mamma pleide å si det, ofte, veldig ofte: Den som er frisk, ønsker seg så mange slags ting.

Men den som er syk ønsker seg bare en eneste ting.

Å bli frisk.

Det eneste ene

Jeg ser det kanskje enda lettere hos andre. Opp gjennom årene har jeg opplevd det mange ganger. Og jeg har definitivt vært slik selv, mange ganger.

Hvert år, når vi har innspurt på revyen, for eksempel. Da er det bare revyen som er i fokus, bare det som er verdt å tenke på, bare det jeg finner det verdt å skrive om på sosiale medier. Bilder, reels, artige tilbakeblikk på tidligere revyer.

Det finnes et ord for en slik som jeg er da.

MONOMAN.

Det er lett å bruke det spøkefullt og uhøytidelig, men det har også en psykiatrisk definisjon.

I eldre psykiatri var monomani en betegnelse på en sinnstilstand der pasienten var sykelig opptatt av kun ett begrenset tema, mens resten av sjelslivet fungerte normalt.

Vi er mange monomane mennesker.

Jeg kjenner mange.

Nå er det for eksempel fotball-VM. Og jeg forstår og ser skjønnheten i en hel masse norske-norskinger som setter seg på fortauet i amerikanske storbyer, i tyggisklyser, sprøytespisser og hundebæsj, for å delta i det taktfaste RO! RO!

Det er helt sant, jeg skjønner det.

Og likevel syns jeg det er litt tåpelig. Litt kleint. Litt. At man blir så opptatt av dette eneste ene.

Jeg har antakelig veldig få, eller ingen berøringspunkter med dem som gjør slikt.

Men det betyr ikke at jeg ikke kan skjønne besettelsen.

Det er også litt av det samme, og samtidig noe helt annet, å være vitne til at noen kommer ut av skapet, på ett eller annet vis.

Den moralske forpliktelsen man kjenner på for å være talsmann, ikke bare for sin egen del, men for alle slike som en selv som aldri har hatt noen stemme.

Men nå er du en slik stemme, du har ordene, du har publikum.

Og derfor kjennes det som et kall. Enten man vil eller ikke, er man blitt en representant.

En representant med en røst.

Berøringspunkter

En stor fare når en er slik, midt i sykdom, nettopp kommet ut av skapet, som mor, som nyfrelst, som nyskilt, eller uansett hvilken legning du har, kommer du snart til å svikte vennene dine.

Du bare vet det ikke selv.

Når vennene dine etter hvert går lei av alle statusene dine om ditt nye, fantastiske liv, eller forferdelige liv, alt ettersom, vil de først komme med noen litt morsomme og litt spydige kommentarer. Noen vil drive et slikt passivt-aggressivt spill ei stund, i håp om at du skal skjønne tegninga.

Andre vil etter hvert si det rett ut:

Jeg syns ikke vi har noe til felles lenger. Men jeg skjønner at du er veldig opptatt av dette akkurat nå.

Og da går vi nyfrelste som oftest rett i forsvar, og vi kan unne oss å være skikkelig sinte også, på den fine moralske måten som heter indignert. For vi har nemlig retten på vår side.

For min egen del, for eksempel: Det går ikke an å bli sur på noen fordi de er opptatt av å bli friske av kreft.

Og det er ikke det du er, heller. Du er ikke sur.

Men du er lei deg, og sørger for hvert ankertau som kappes, hver eneste trosse mellom deg og meg som klippes rett av, fordi jeg bare er vendt mot dette ene, som er det viktigste i verden for meg nå.

Det du kjenner, er ikke sinne først og fremst. Det er skuffelse og sorg. Kanskje litt såret stolthet, men mest sørger du over alle berøringspunktene du hadde med meg.

Alle de berøringspunktene som nå er avgått ved en stille død.

Vi som hadde så enormt mye å snakke med hverandre om. Det ble aldri slutt på nye tema.

Hvem vet om de noen gang kommer tilbake?

Kanske når jeg er ferdig med å bruke all min tid inne i denne boblen.

Men det er ikke sikkert.

Og derfor sørger du, uten at du vet det selv, mens jeg er stinn av moralsk oppblåst selvgodhet og skuler stygt på deg slik at du ikke skal komme på den tanken å si det du mener:

«Jeg savner den du var før. Jeg likte den du var før. Jeg skjønte den du var før. Den kunne jeg. Den kunne jeg ut og inn.

Denne nye, monomane? Sorry, men den begriper jeg ikke.

Kanskje jeg hadde skjønt det om du hadde holdt noen av våre berøringspunkter levende, så vi kunne snakke om andre ting, av og til.

Men det går visst ikke.»

Min tyske kollega Stefan

For noen år siden fikk jeg noen penger til å arrangere en liten konferanse. Den skulle handle om hvordan ulike språk uttrykker tid. Og det første jeg gjorde, var å sette meg ned og tenke på hvem jeg kjente, eller ikke kjente, eller kjente litt, som jeg kunne invitere og som kanskje hadde lyst til å komme til Trondheim. 

En av de første jeg tenkte på, var en tysk professor, la oss kalle ham Stefan. 

Han kom til Trondheim, holdt et par glitrende gjesteforelesninger, kunnskapsrike og morsomme. Og så deltok han på konferansen, litt stille første dag, trøtt, kanskje, men neste dag var han full av pepp, tok ordet, stilte spørsmål, kom med lesetips og saksopplysninger til oss alle.

I lunsjen var han et oppkomme av hyggelige kommentarer mot alle studentene, som følte seg tatt på alvor, sett.

Og alt gjorde han med rause smil og en humrende, godsinnet latter. Herrefred, for en fin fyr.

En slik konferansedeltaker vi svært gjerne vil ha.

Han var en lysfontene. Hele tiden.

Den siste kvelden tok han meg litt til siden, og så takket han meg for konferansen. Han skulle med seksflyet, og det hadde ikke jeg tenkt å stå opp til. Så vi hadde en siste hyggelig prat, lovte å holde kontakt, snakket om reiseregningen hans.

Så ble Stefan plutselig alvorlig.

Jeg tror ikke du forstår hva dette har betydd, sa han, beveget.

Jeg stivna som et troll i sola. Her var det noe. Jeg laget noen oppmuntrende lyder, de få jeg kan på tysk.

Og så fortalte han.

Om det vonde året han var i ferd med å legge bak seg, gråflekkede dager som slepte seg vekk, den ene etter den andre, fulle av tårer, søvnløse netter og tause frokoster. Om han og kona som ikke lenger klarte å se på hverandre.

Etter at den eneste sønnen deres døde. 17 år gammel. For egen hånd.

Om kollegene, som ikke har klart å snakke til ham om noe som helst etter dette.

I ti måneder har folk slått blikket ned når de treffer ham på korridoren.

Han forteller om studentene som unngår ham, for å skåne ham, tror han.

Om kompisene som han ikke har hørt fra på månedsvis, men som går ut og drikker øl uten ham, på andre kneiper enn før.

Han sier det har vært som å leve i et glassbur. Der alle kan se ham, alltid, men ingen prøver å nå fram til ham. Og ingen vet hva de kan si, hva de burde si.

Det tar aldri slutt. Alle vet at han er faren til Hanno.

At han VAR faren til Hanno.

Og så. Å få komme hit, der ingen vet noe. Jeg visste ikke noe, Ingen visste noe.

Og så ble det lov å le, høyt, og prate om fag, og la seg smigre av studenter og kolleger. Og fnise over hvor elendig tysken min har blitt. Og hvor grønne de hardkokte eggene på hotelfrokosten var.

Vet du, sier Stefan, I dag gledet jeg meg som bare det til å stå opp og spise frokost, sammen med deg og alle dere andre. Jeg GLEDET meg. Vet du hvor lenge det er siden jeg gledet meg til å spise frokost?

Og så takker han meg igjen. For at jeg ikke visste noe. For at jeg inviterte ham. Og for at jeg lot ham le, støyende og ofte, uten at han måtte tåle fordømmende blikk og sure miner.

Og for at han selv glemte å ha det forferdelig et par dager, i noen øyeblikk av gangen.

Han var blank i øynene da han reiste seg fra den dype lenestolen i hotellresepsjonen. Og nikket kort, nesten bryskt, da han gikk. Men før han gikk inn i heisen snudde han så vidt hodet over skulderen, og da gråt han.

Eller: Sånn så det ut.

Og jeg tenker, det er prisen en betaler. For å være eller gjøre seg synlig når livet rammer en. For å være sterk. For å stå i det.

Mens vennene dine står på land og ser deg drive bort, de vet ikke hva de skal gjøre.

De savner deg. De sørger.

Mens du er rasende for at de ikke begriper det døyt.

Og det gjør de ikke, heller.

Det er ingen som skjønner noen verdens ting.

Miraklenes tid

Jeg forfølges av mirakler.

Jeg pleier ikke å ta lett på en slik ordbruk. Men det er egentlig ganske vanskelig å finne andre ord som er dekkende.

Jeg vet at det kan være tilfelle at jeg har pådratt meg det såkalte «lucky girl syndrome«.

Det vil si, i korte trekk, at jeg blir heldig fordi jeg tror at jeg er heldig.

Men dette tror jeg må være noe annet.

Det ser ut som om miraklenes tid slett ikke er forbi.

Miraklenes tid er NÅ.

I hvert fall er dette tiden for mine mirakler.

Remus

I de dagene at jeg gikk og ventet på svar fra legen om kreften hadde spredt seg eller ikke, etter alle slags skanninger og ultralyder og magnettromlinger, da satt jeg også og ventet på e-post, et eller annet budskap, fra min tyske kollega Remus, professor i engelsk språkvitenskap.

Han og jeg skulle skrive et kapittel sammen, et kapittel om en bestemt type språkutvikling fra indoeuropeisk fram til moderne tid, en språkhistorie som strekker seg over ganske mange tusen år.

Etter å ha diskutert heftig via digitale møter i månedsvis, ble vi omsider enige om det meste, og veldig gode venner.

Remus var veldig bekymret for min helse, at jeg skulle presse meg for mye, at jeg skulle kjøre meg sjøl i grøfta. Han minnet meg på at helsen er det viktigste.

Og plutselig får jeg beskjed om at Remus er død. 52 år gammel.

Remus døde helt brått og uventet, falt på sin post, uvirkelig, mens jeg gikk og ventet på min egen dødsdom. Det var og er helt ubegripelig. Remus var ikke syk, som han nevnte noe om, i hvert fall. Han var kronisk overarbeidet og strevde med å få tiden til å strekke til for alt han måtte og deretter ville gjøre, uten at det skulle gå altfor mye utover studentene hans, eller kona, eller sønnen.

Og så plutselig er han borte.

Det blir fryktelig smålig å diskutere et faglig arbeid som et kapittel i en slik forbindelse.

Og samtidig ikke. Det handler ikke primært om at jeg har lagt ned en vanvittig mengde arbeid i dette prosjektet allerede. Selv om jeg har det også. Min andel i dette felles prosjektet kan jeg ganske greit få publisert et annet sted. Det er ikke det som er problemet.

Men dette er Remus’ siste skriftlige produkt. Dette er det eneste bidraget fra ham selv i ei bok han og medredaktør Ans har jobbet sammen om i snart tre år.

Det er fryktelig å tenke på at kapitlet vårt ikke skal bli ferdig. Jeg syns jeg skylder ham det. Eller, kanskje ikke, men jeg VIL gjøre dette for Remus. For å hedre hans minne. Fordi han var en flott kollega og en god venn.

Fordi han hadde invitert meg til å besøke dem denne våren, eller til høsten, hvis det passet bedre. Hvis jeg hadde lyst. Og gjerne holde et par gjesteforelesninger, alene eller felles.

Fordi han valgte meg til å være medforfatter på hans eget kapittel til denne boka.

Fordi han stolte på meg.

Og jeg vil vise meg tilliten verdig. Det er da ikke så rart?

Den pliktfølelsen er ikke avhengig av hvem som lever og hvem som er død. Et løfte er et løfte. Det går ikke bort.

Mirakel 1

Jeg prøver så godt jeg kan å skrive ferdig kapitlet basert på Remus’ kladdversjoner. Jeg prøver å sy sammen de to delene til ett kapittel. Jeg jevner og glatter, og prøver å dekke sprekkene så godt jeg kan.

Det minner meg på den historien om han som var på en fin katteutstilling og endte opp med å kjøpe seg en dyr og fin siamesisk katt. Og så, da han kom hjem og fikk sett litt nøyere på den, oppdaget han at det var to helt vanlige huskatter som var sydd nødtørftig sammen.

Uansett hvor mye jeg strever, blir ikke dette noen siamesisk katt. Det er og blir to vanlige huskatter. Og sømmene er veldig tydelige.

Redaktør Ans, som nå må fullføre bokprosjektet alene, skaffer en fagfelle til å vurdere kapitlet.

De to er ganske enige. Det mangler en stor bit, gjerne om tyske modalverb, og utviklingen av bestemte lesninger. De som ofte kalles epistemiske lesninger.

Jeg trenger egentlig en medforfatter til.

Men hvem kan tenkes å gå inn i prosjektet på et så sent stadium? Med slike vilkår, der det Remus har skrevet, må inngå mest mulig urørt? Og der det blir masse jobb med en altfor kort tidsfrist, for å være tredjeforfatter på kapitlet?

En av Remus’ studenter, kanskje, men de vil føle seg presset, med god grunn. Det kjennes for ubarmhjertig. Han hadde ikke villet det.

Jeg foretar et kjapt nettsøk. Det første navnet som kommer opp, er Augustin S. Han har nettopp publisert en artikkel om tematikken i den biten som mangler.

På mammas bursdag, faktisk. I mars.

Jeg finner adressen hans og fyrer av en litt desperat brev. Om han kan tenkes å ville ta et møte med meg på zoom, så jeg kan forklare hva prosjektet går ut på.

Og han foreslår samme dag, på ettermiddagen. Bare det er jo et lite mirakel, så opptatte som vi alle er bestandig.

Klokka to har vi kontakt, og jeg forklarer litt rotete hva som er dilemmaet. Jeg forklarer at det viktigste er at dette blir bra nok til å holde Remus’ vanlige standard. Og at det Remus rakk å skrive, må behandles med andakt. Og at jeg gjør dette desperate forsøket på grunn av Remus, at jeg ønsker å hedre hans minne, det er på grunn av ham.

Jeg venter ikke egentlig at Augustin skal skjønne hva jeg prøver å si. Jeg venter ikke at verken han eller noen andre skal kunne skjønne motivasjonen min her. For jeg er kanskje litt rar sånn, når det gjelder pliktfølelse og alt dette andre.

Omsider slutter jeg å bable og overlater ordet til Augustin, som har sittet og lyttet med hendene foldet under haken.

Og så forteller han.

At han jobber ved samme universitet som Remus (det visste jeg allerede, det skaffet jeg meg rede på mellom brevet i morges og nå, selv om det ser ut til at de to jobbet ved helt ulike avdelinger).

At Remus hadde vært på døra til kontoret hans og pratet med ham om dette kapitlet. Og han hadde bedt om å få artikkelen Augustin hadde skrevet, for å bygge videre på det grunnlaget, selvfølgelig med behørig kreditering og referanser.

At han mer enn gjerne skal gå inn i prosjektet på slike forferdelige vilkår, at han rett og slett er takknemlig for å få lov til å være med å ferdigstille Remus’ siste verk.

Fordi Remus var vennen hans.

Ikke bare en god kontornabo-venn.

Remus var fadder på sønnen hans.

Idet Augustin forteller dette, kjenner jeg at alle hårene på armene og i nakken min, de få jeg har igjen, står rett opp.

Jeg må forte meg å avslutte samtalen, etter å ha gjort avtale om videre arbeid med Augustin. Jeg er rystet, helt inn i margen. Jeg er så takknemlig.

Jeg må gråte litt også. Jeg kan ikke forklare dette som akkurat har skjedd.

Det finnes sikkert flere hundre forskere jeg kunne ha funnet i nettsøket mitt, kanskje flere, som jobber med dette temaet.

Jeg fant Augustin på første forsøk.

Det er definitivt et mirakel.

Han svarte straks. Det er også et mirakel.

Og så alt det andre mirakuløse. At Remus var fadder på sønnen hans.

Jeg kontakter redaktør Ans og forteller hva som har skjedd. Hun sier det også.

Dette er rett og slett et mirakel.

Mirakel 2

Nettene mine er blitt veldig korte. Jeg er sjeleglad om jeg klarer å sove i fire timer sammenhengende. Fem timer er luksus.

Jeg våkner veldig tidlig og prøver å ligge stille og bare slappe av, så jeg ikke vekker Hans.

Jeg har ligget våken lenge allerede.

Nå lyser det i mobilen på nattbordet.

Jeg lurer meg til å sjekke hva det er, prøver å dimme skjermen mest mulig.

Det er et nyhetsvarsel fra The Guardian.

Oppslaget er om et foredrag som skal holdes senere den dagen, på en årlig, internasjonal kreftkongress i Chicago. De skal presentere resultatene fra en undersøkelse om effekten av cellegift på brystkreftpasienter.

Jeg sniker meg opp av senga og setter meg på stua for å lese dette skikkelig.

Undersøkelsen handler om adjuvant cellegiftbehandling. Det betyr cellegift som gis etter at kreftsvulstene er fjernet, etter operasjon.

Krefttypen er også spesifisert, det er hormonsensitiv brystkreft med negativ vekstreseptorprofil, HER2 negativ.

Dette er akkurat den typen jeg har.

Jeg kunne ha vært med i denne undersøkelsen.

Det er 4429 pasienter som er fulgt over år, de fleste i fem år, noen mer, andre mindre.

Disse pasientene har tatt en gentest av kreftcellene, en test som kalles en prosigna-test.

Den genetiske sammensetningen av kreftcellene blir vurderert ut fra 50 ulike markører og gir en samlet score på risiko for tilbakefall.

Pasienter som hadde en score på over 60 fikk cellegift, uten spørsmål om annet, i kombinasjon med hormonbehandling og stråling.

Pasienter som hadde en prosigna-score på 60 eller lavere ble delt i to grupper, der den ene gruppa fikk hormonbehandling og stråling, men ikke cellegift. Den andre gruppa fikk cellegift i tillegg til hormonbehandling og stråling.

Etter fem år så de på tilbakefall, spredning, overlevelse og generell helse i de to gruppene.

Det var ingen forskjell.

Maksimalt 2% av pasientene kunne sies å ha noen positiv helsemessig effekt av cellegiftbehandlingen.

Jeg leser og leser, flere ganger.

Bevæpnet med disse tallene skriver jeg en melding til kreftlegene på St. Olavs via helseplattformen.

Jeg har underkastet meg cellegiftbehandlingen, med alle de midlertidige og varige bivirkningene det har. Fordi jeg, vi alle, var overbevist om at cellegift er det som står mellom meg og døden.

Nå viser denne store undersøkelsen, Optima-undersøkelsen, noe annet.

Jeg skriver fort og slurvete en melding til min amerkanske legevenn, som kan mye om cellegift.

Han sier at dette er en stor og grundig undersøkelse, og at det som er spørsmålet nå, er hvorvidt legene kan overtales til å ta en slik genetisk prosignatest av det syke vevet de har tatt ut.

Det forutsetter så klart at vevet er tatt vare på (det er det).

Det forutsetter videre at prosignatesten er tilgjengelig i Norge (det er den).

Det forutsetter til sist at jeg har en type sykeforsikring som dekker en slik test (sånn er det ikke i Norge. Det offentlige dekker testen, om legene vurderer testen til å være nødvendig).

Men så er det jo bare å presse på for at dette skal skje.

Jeg forklarer at det er ikke nødvendig.

Den testen er allerede tatt, det var resultatet av den vi ventet på hele påsken.

Min score på prosignatesten er 48. Langt unna terskelverdien på 60.

Jeg skriver brev til kreftavdelingen via helseplattformen, samme kveld, selv om det er lørdag, og ber om at legene gjør en ny vurdering.

Og det gjør de.

Over helgen, når de er tilbake på jobb.

Doktor Solveig ringer meg, faktisk. Jeg skal få slippe å starte på Taxol-behandling.

Dette er 12 uker planlagt cellegiftbehandling med infusjoner hver uke. Jeg har grudd meg forferdelig til den.

Og nå slipper jeg.

Men de anbefaler at jeg fullfører kuren med cellegiften C90. Jeg har jo bare en gang igjen.

Jeg går og kjenner på at dette er enda et mirakel.

Hvorfor skulle jeg lese den eposten, akkurat denne dagen?

Hvorfor skulle jeg ha lest beskrivelsen av min krefttype, hvilke tester som er tatt, etc., noen få kvelder før? Hvorfor skulle jeg vite, akkurat i tide, at jeg hadde tatt en prosignatest og hva som var scoren på den?

Hvordan kunne jeg vite akkurat hvordan jeg skulle nyttiggjøre meg denne informasjonen, slik at jeg kunne argumentere på nøyaktig riktig måte overfor legeteamet?

Jeg syns dette er et mirakel.

Det ER et mirakel.

Mirakel 3

Jeg er ganske spent.

I dag skal jeg ha møte med onkologen, kreftlegen, doktor Solveig. Et par timer etter er jeg satt opp for å ha den siste infusjonen med cellegiften C90. Den som gjør meg syk i flere dager. Som gjør meg så kvalm at jeg bare må sitte helt stille i en stol. Den som gir meg smerter overalt, så det kjennes ut som om noen har banka meg opp med balltre.

Etter at håret mitt falt ut, har jeg gått i store buer utenom speil og vinduer. Jeg skvetter hver gang jeg ser meg i speilet. Jeg kjenner ikke meg selv igjen, verken med eller uten parykk.

Jeg savner håret mitt slik en savner en trofast venn.

Jeg savner meg selv.

Siden jeg fikk løfte om at jeg skulle slippe cellegiftkur 2, har jeg følt meg sterk og optimistisk på en måte som har vært fullstendig borte etter første infusjon med cellegift, det kjennes ut som om jeg har stått opp for meg selv og kroppen min.

Og jeg er helt bestemt på at jeg ikke skal ha flere infusjoner med cellegift. Jeg vil ikke ha den siste C90-infusjonen, heller.

Jeg har med overlegg latt være å kjøpe inn arsenalet med kvalmestillende midler som skal inntas en time før infusjonen.

Jeg vil ikke.

Hvis legene mener at dette er å handle stikk i strid med deres anbefalinger, er jeg villig til å ta det ansvaret.

Jeg vil ikke ha mer cellegift. Det er nok nå.

Men doktor Solveig er enig med meg. Hun sier at vi stryker den timen.

I stedet kan jeg starte hormonbehandling med en gang, og strålebehandling så snart det er mulig.

Hun har selv hatt pasienter med i Optima-undersøkelsen, og har lest seg opp grundig på resultatene. Det er få som har hatt utbredelsesområder for celleforandringer så store som mitt, men til gjengjeld er det med en hel rekke pasienter som har fått påvist spredning til opptil ni lymfeknuter.

Hos meg er det ikke påvist noe spredning.

Noe sted.

Så det er en trygg beslutning, en forsvarlig beslutning, å avslutte cellegiftkuren.

Når vi nå likevel tilfeldigvis har tatt den prosignatesten.

Ja, apropos det, sier jeg. Var det ikke derfor du ba om prosignatest? For å avgjøre om jeg skulle ha cellegift eller ikke?

Nei, det var det ikke, viste det seg. Doktor Solveig bestilte den testen fordi hun ønsket å sjekke om jeg kunne ha utbytte av en type ekstra tilleggsbehandling som viste seg å være uaktuell.

Det var aldri noe spørsmål om jeg skulle ha cellegift, siden området med svulster var på over 10 cm i utstrekning. De har en absolutt grense på 5 cm. Så lenge området er større enn dette, får man cellegift uansett.

Helt til denne undersøkelsen. Heretter kan opptil 70% av slike pasienter som meg slippe cellegiftbehandling, på grunn av at prosignatesten er en såpass pålitelig indikator for prognosen og risikoen for tilbakefall.

Det var altså nokså tilfeldig at det ble tatt en slik test av mine celler, virker det som.

Men når vi nå har resultatet av testen, kan vi jo bruke det for det det er verdt, sier doktor Solveig.

Og for meg betyr det at jeg slipper å vente i mange uker, kanskje måneder, i kø for å få resultatet av en slik test, om den måtte ha blitt forordnet nå.

Legeteamet har akkurat, to dager før, fattet vedtak om nye rutiner om prosignatest og hvordan de skal forholde seg til scoren på den.

Jeg var bare så fantastisk heldig at jeg fikk min avgjørelse flere uker før legene fattet denne generelle beslutningen.

Og det var igjen basert på at testen var tatt, og at den undersøkelsen kom da den kom, og at jeg forstod hvilke konsekvenser dette kunne få for akkurat meg, at jeg klarte å nyttiggjøre meg informasjonen, og at jeg kunne bruke den til å argumentere for å slippe mer cellegift.

Det var jo skikkelig flaks. Alt sammen.

En kan egentlig snakke om et mirakel.

Et mirakel til.

Feiring

Den ettermiddagen danser jeg på stua, til Carolas Fångad av en stormvind på repeat 163 ganger. Noen ganger er det bare Carola som duger.

Alle cellene i kroppen min har bestemt seg for å ta del i feiringen, jeg sprudler over av energi og optimisme. Jeg er glad i hele meg.

Helt til jeg kommer i skade for å gå forbi speilet i gangen. Jeg skvetter som vanlig idet jeg ser glimtet av mitt hårløse hode i forbifarten. Og grøsser litt.

Men — hva var det?

Jeg rygger. Jeg syns jeg har sett noe i speilet, noe som ikke kan være tilfelle.

Men jeg syntes så tydelig….

Det tar mellom tre og seks måneder å få tilbake hårvekst etter cellegiftbehandling.

Det står på alle sidene til kreftforeningen, St. Olavs, overalt.

Jeg har hatt nedtelling til julaften, da har jeg regnet ut at jeg skal ha begynt å få tilbake bittelitt hår.

Men det skinner da vitterlig i gull og kobber i hodebunnen?

Jeg stiller meg opp slik at lyset fra takvinduet faller rett på issen.

Det er noen stive, rare hår. Og så er det noen dunete fjoner.

Men det er nye fjoner.

Håret mitt har visst begynt å vokse.

Hjertet mitt hamrer. Det kan ikke være riktig.

Det er bare innbilning. Det er bare gått noen uker.

I så fall ville det være et mirakel til.

Jeg må ikke bli grådig.

Jeg lister meg stille bort fra speilet.

Men hjertet mitt hamrer fremdeles.

Og tårene er ikke langt unna.

Du klarer det du må klare

«Gråter du, bestemor? Har du så vondt?»

Barnebarnet er myk i stemmen, og dette fantastiske lille miraklet av et menneske ser opp på meg med sine vakre, mørke øyne. Hun er bekymret, og også klart skyldbetynget fordi jeg er den som må kjøre henne til kulturhuset på Ung Kultur Møtes, tidligere Ungdommens kulturmønstring. Regionfestivalen avholdes her hos oss, og Hans er festivalsjef og prosjektleder, slik han har vært de siste fem gangene.

Jeg var egentlig satt opp som medlem i en av juryene. Jeg var kjempelei meg over å måtte melde avbud til det, siden jeg hadde gleda meg til å bli kjent med de andre jurymedlemmene. Og å gi tilbakemelding til unge folk på ting de har prestert, det er faktisk noe jeg har god kompetanse på. Jeg mener i hvert fall sjøl at jeg er flink til det.

Det er bare en ting til på den ufattelig lange lista over ting jeg må gi avkall på fordi jeg er syk. Uken før har jeg hatt min første infusjon med cellegift, og jeg har vært ganske dårlig. Jeg har tilbrakt dagene i godstolen på stua, verkende over hele kroppen.

Siden cellegiften gir meg så dårlig immunforsvar, blir jeg veldig isolert. I det minste må jeg unngå folkeansamlinger.

UKM, med sine hundrevis av fjortis i verste kyssesykealder, er ikke stedet å være når en er i en slik situasjon.

For barnebarnet, straks fjorten, stiller det seg klart en smule annerledes.

Hun er assistent for pappa, som er lydtekniker for forestillingene, og bestefar festivalsjef, siden mammaen er i Oslo for å bli valgt inn i landsstyret for sin studentorganisasjon.

En bekymret familie har konkludert med at bestemor, selv om hun er syk av cellegiften, kanskje kan få lov til å være sjåfør for vår unge skatt, siden hun ikke kan ha tjuetimersdager i felten slik som pappa og bestefar. Nå sitter vi i bilen på vei til festivalen, det er noen skarve få kilometer, a piece of cake.

Men barnebarnet blir sterkt bekymret over tårene mine.

Jeg forter meg å berolige henne.

«Jeg har ikke noe vondt i det hele tatt, akkurat nå. Jeg gråter fordi jeg blir så rørt; jeg husket plutselig på en gang pappaen min kjørte meg til en fest, slik jeg kjører deg nå. Og han hadde fryktelig vondt. Han klarte egentlig ikke å kjøre. Men han gjorde det likevel.»

«Var du så gammel som meg?»

«Litt eldre. Jeg var 16 og hadde nettopp fått meg kjæreste. Men han ville ta på kroppen min på en måte som jeg absolutt ikke var klar for. Jeg ville ikke det.»

Barnebarnets mørke øyne ser granskende på meg, holder blikket festet på ansiktet mitt. Jeg ser at hun prøver å skrelle av meg alle årene og forestille seg bestemor som 16-åring. Og selvfølgelig klarer hun det. Hun er som sagt et mirakel. Blikket hennes er forståelsesfullt og medfølende.

«Fikk du til å si i fra til ham om det, da, bestemor?»

«Ja. Det fikk jeg til. Men han hørte ikke på meg. «

«For en dum kjæreste!»

Ja.

Streng

Pappa er streng. Fryktelig streng.

Foreldrene mine var 41 og 45 da de fikk meg. Attpåklatten.

Jeg hadde søsken som var 21 og 15 år eldre enn meg, så det er klart at jeg har strammere tøyler enn nesten alle av mine venninner. Jeg får ikke lov til noe. Pappas regler er kalibrert etter generasjonen over meg.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har rast og grått over at pappa er så streng. Han er ubøyelig. Og han har et røntgenblikk som kan avsløre selv den hviteste løgn på en kilometers avstand.

Og jeg er ekstremt dårlig til å lyve.

Jeg husker en episode fra flere år senere, etter at pappa er borte og jeg har blitt kjæreste med Hans, en samtale med mamma ved frokostbordet søndag morgen. Eller rettere, et forhør. Avhørsleder er mamma, som står med ryggen til og øser kaffe opp i den blanke kaffekjelen.

Avhørsleder: «Du var ikke hjemme før halv fire i natt?»

Mistenkte: » Hva? Halv fire? Nei, jeg tror ikke det var så sent…»

Avhørsleder: «Den var halv fire. Jeg hørte du kom. Jeg så på klokka, den var halv fire.»

Mistenkte: «Åja, kanskje det ble så sent.»

Jeg romsterer rundt i hjernen min etter en mulig tanke. Og så kommer jeg på det. At jeg hadde kommentert på at det var full fest hos Njål da vi kjørte forbi i halvtretida, nachspiel hos Njål. «De holder jammen på enda,» sa jeg til Hans, og han bekreftet, ja, de holder visst på enda.

«My storfæstera i bøgda her, sjø.»

Og nå kaster jeg fram dette for mamma. Med tynn stemme, totalt urutinert i løgnens rike, kvekker jeg det fram: «Det var nachspiel hos Njål!»

Tabbe.

Mamma kjenner jo alle, hun er fast gjest på Felleskjøputsalget ved siden av gården til Njål, og hun snakker med alle. Bestandig.

«Var dere i nyhuset da, eller bor han i det gamle?»

Jeg vakler. Dette er en test. Selvfølgelig er det en test. «Njææææii… jeg husker ikke at det var så veldig nytt akkurat… Det var kanskje…..»

Det stopper opp for meg. Hjernen er blank.

Mamma begynner å le. Det er ingen triumferende eller ondsinnet latter. Mer en kjærlig, omsorgsfull latter. Overbærende. Full av forståelse. Og viten. Og jeg vet at hun ser rett gjennom meg. Hu n er glad for at jeg ikke er god til å lyve.

Hun står på kjøkkengulvet og ler, og jeg er rød som en tomat i ansiktet. Og vi vet det begge to, det mamma ikke sier, men som til gjengjeld hele blikket hennes sier, med svære bokstaver til og med:

HVIS DU SKAL LYVE SÅ FORFERDELIG DÅRLIG, ER DET SIKKERT BEST Å LA VÆRE.

Ja.

To år tidligere er kombinasjonen av mine elendige skillz som løgner og pappas strenghet en stadig tilbakevendende hodepine, særlig i helgene.

Siden jeg er en dårlig løgner, må unnskyldningene være sanne, selv om de tilhørende geberdene er godt innøvd og perfeksjonert:

Jeg himler med øynene, jeg trekker på skuldrene, jeg sukker tungt, så veldig tungt.

«Jeg kan nok ikke være med deg hjem. Faren min er så fryktelig streng. »

Eller: «Jeg tør ikke å drikke dette. Pappa kommer til å få spader. Han er så streng, du aner ikke.»

Eller: «Jeg kan ikke sitte på bak på motorsykkelen din, faren min kommer til å komme ut med hagla. Så når jeg sier nei, er det for din skyld, ikke for min.»

Jeg later som om pappas strenghet er et kjempeproblem, en ufattelig stor hindring jeg ikke rår over. En enorm begrensing på min frihet, på hele min ungdomstid.

I virkeligheten er dette en redningsbøye. Et «get-out-of-jail»-card, som har berget meg ut av en vanvittig lang rekke truende og ellers uhåndterlige situasjoner. Jeg ser ikke bort fra at det faktisk har berget livet mitt etter noen ellers idiotiske beslutninger.

«Du skjønner, faren min er kreftsyk og går på cellegift. Han er ufattelig streng. Jeg er bare nødt til å føye ham. Beklager. Det er han som bestemmer.»

Størst av alt er kjærligheten

Vi sitter i bilen utenfor festlokalet. Den nye typen har egen bil, han har vært sjåfør for kompisene, det er de som betaler bensin. Pluss litt ekstra.

Jeg har lyst til å gå inn på festen. Alle venninnene mine er der inne. Jeg vil inn og danse.

Men den nye typen er en økonomisk anlagt fyr. Han ser ingen grunn til å gå inn på en fest når han allerede har fått seg dame. Hvorfor skulle han det, ta med seg fisk til Lofoten, liksom.

Niks. De inngangspengene er så veldig bortkastede penger.

Han har nettopp vært gjennom den skjærsilden det er å bli framvist foran pappa. Det er helt uaktuelt for pappa at jeg skal få sitte på med noen han ikke selv har inspisert og avhørt. Det skal redegjøres for slektstavle, utdanning, jobbplaner, politisk orientering, og i den grad det kan avklares, moralsk integritet.

Pappa kjenner gutten; eller, han kjenner foreldrene hans. Pappa kjenner alle.

Sjåførvirksomheten er altså godkjent. Men under tvil. Hva angår sjåføren selv er juryen fremdeles ute. «Kavaleren» har dermed foreløpig uavklart status.

Og han er ekstremt lite blid over å å ha blitt paradert som en premiepurke foran faren min. Han er i dårlig humør.

Men han kommer fort på noe som kan sette ham i bedre humør. Hendene hans begynner å vandre over kroppen min.

Jeg kjenner klart at dette vil jeg ikke.

Jeg dytter vekk de uvelkomne hendene, trekker meg helt unna. Jeg vil ikke. Bestemt.

Han begynner å furte. «Herregud, hva er det med deg?! Slapp av litt, da!»

Jeg klemmer meg enda nærmere bildøra. Jeg kjenner handtaket i ryggen. Jeg vil ikke.

Han blir sint.

«Vet du, hvis du skal være så innmari prippen, så er det jo ikke noen vits i at vi er kjærester.»

Jeg kjenner at frykten min erstattes av irritasjon, sinne.

«Men da kanskje vi ikke skal være kjærester, da.»

Jeg er ganske stolt av meg selv. Jeg begynner å åpne døra. Det går ikke.

Han har låst den med sentrallåsen.

Jeg blir stadig sintere. «Hva gjør du, er du gal, låser du meg inne? Slipp meg ut! Jeg skal inn på festen! «

Han er iskald i stemmen. «Det skal du faen meg ikke.»

Han starter bilen, vi triller sakte ut fra parkeringsplassen. Nå blir jeg redd.

Jeg ber tynt om at han skal slippe meg ut.

Han svarer ikke. Nå er vi på landeveien.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg har aldri opplevd ham sånn. Jeg har aldri opplevd noen som har vært sånn.

Raseriet hans står som en isvind fra kroppen hans, og han kjører altfor fort, uvørent, slurvete.

Kjære Gud. Ikke la ham drepe meg. Ikke la ham drepe oss.

Jeg prøver døra igjen, nå er den ikke låst lenger. Kanskje sentrallåsen ikke virker når bilen er i fart. Men om jeg prøver å kaste meg ut i fart, er det nok den visse død.

Typen slenger et blikk til høyre. I min retning. Han ser fingrene mine om dørlåsen.

Ikke vær idiot, sier han.

Nei. Jeg er enig. Jeg må ikke være idiot.

Hjernen min er en ost. Jeg kommer ikke på noe jeg kan gjøre. Jeg er prisgitt.

Jeg kjenner tårene velle opp i øynene mine. Jeg blunker sint. Ikke gråte. Ikke det. Tårene mine skal han ikke få.

Jeg vet ikke hva som skjer i hodet på mennesket ved siden av meg. Han er blitt en fremmed. For noen timer siden var vi så nær som to mennesker kunne være. Opp over ørene forelsket. I hvert fall jeg.

Han har buskete, sammenrynkede øyenbryn. Svarte, viltvoksende, stygge.

Herregud, hvordan kunne jeg for alvor noen gang ha syntes at dette mennesket var en kjekk fyr.

Det er ikke til å forstå.

Gradvis tar sinnet over for redselen og føder en fornuftig tanke.

«Det var jo fint du rakk å hilse på pappa,» sier jeg. «Han kjenner jo hele slekta di, tydeligvis. Faren din også.»

Han skifter litt grep om rattet. Flytter hendene umotivert oppover og nedover.

Kjevene hans arbeider.

«Og så var det jo greit av du lovte pappa å bringe meg hjem i god behold.»

Han tygger på noe. Tyggis, muligens.

Stemmen hans er rusten, tykk av raseri.. Det ser ut som at det roterer ganske sakte bak den rynkede pannen. For en treig fyr. Stokk dum, tenker jeg nå.

«Du kunne jo ha satt deg inn i en annen bil. Jeg bare sier at du satt på med noen andre hiem.»

Men jeg hører det nå. Han er ikke overbevist av det han selv sier. Han hadde ikke tenkt på pappa. Nå gjør han det. Og dermed har han tapt.

Han er redd for pappa.

Jeg driver kniven inn.

«Det hjelper ikke, » sier jeg. «Du lovte pappa. Hvis det skjer meg noe, kommer han til å drepe deg med sine egne hender. Uansett.»

Dette er selvfølgelig ikke sant. Pappa er ekstremt lite voldelig anlagt. Han har aldri lagt hånd på verken meg eller noen av søskenene mine.

Jeg trekker pusten lettet idet bilen svinger opp i gårdsplassen hjemme hos oss. Mammas ansikt dukker opp i kjøkkenvinduet, permanentkrøllene er opplyst bakfra av lysrørene på kjøkkenet og gir henne en glorie.

Hun er en engel.

Takk og lov.

Jeg smeller bildøra så hardt jeg kan og motstår såvidt den overveldende lysten til å sparke inn den forbaska bildøra hans. Men kjenner jeg ham rett, vil han i så fall benytte sjansen til å servere meg en regning på hellakkering av bilen og full service og overhaling av alt.

Han er ekstremt gnien med penger.

Jeg tar strekkmetalltrappa i to klyv og skynder meg å sparke av meg de blå seilerskoene. Jeg hilser ikke på mamma og pappa engang. Jeg bare spurter opp trappa til andre etasje, til rommet mitt, og kaster meg på magen på senga, med den lyseblå catalinajakka fremdeles på.

Jeg hører mamma roper navnet mitt. Hun står på det nest nederste trinnet og roper opp.
Det der er en merkelig greie, hun tar aldri bare ett trinn, og går aldri helt opp. Hun går to trinn opp i trappa og roper. Kanskje stemmen hennes bærer spesielt godt derfra.

Hva er det, roper jeg halvkvalt tilbake.

Pappa vil snakke med meg. Han lurer på om jeg kan komme ned.

Jeg vil ikke komme ned. Jeg er utgrått og sint og skammer meg. Mest over at jeg er så dum at jeg lar meg behandle slik denne gutten har behandlet meg.

Men pappa er syk. Og selv før han ble syk, var det helt uaktuelt å nekte å adlyde en direkte ordre fra pappa. Det er en situasjon som ikke hører til i det kjente universet.

Jeg viser meg så vidt i dørsprekken til stua.

«Skulle ikke du på fest», spør pappa.

«Tydeligvis ikke, da,» kvekker jeg.

«Og hvordan ble det med kavaleren?» spør pappa. «Skulle ikke han kjøre deg?»

Jeg har vanskelig for å skjule sinnet mitt når jeg tenker på det.

«Vi var utafor Bjugnhallen,» sier jeg. «Og jeg villle inn og danse. Men så ble han sint og kjørte meg hiem.»

«Kunne du ikke bare si at han skulle slippe deg av?»

Jeg svelger og svelger så ikke tårene skal ta meg igjen.

«Jeg gjorde det. Han låste meg inne.»

Jeg ser det nå, pappa blir sint, han bruser seg opp.

«Det skjedde ikke noe,» sier jeg.

Og under sterk tvil legger jeg til:

«Det var derfor.

Derfor han ble sint.»

Pappa bakser seg opp av stresslessen. Han kaver for å få fotfeste på de glatte golvmattene, han er så dårlig.

Han aker seg fram, ytterst på stolsetet. «Bare kle på deg, » sier han. «Jeg kjører deg.»

Mamma, som har holdt seg på kjøkkenet, men med ørene på stilk, kommer styrtende ut på stua. «Nei men, Gunnar,» roper hun. «Du kan ikke kjøre. Du har ikke kjørt på lenge. Og Kristin vil jo ikke tilbake på festen, kan du skjønne. Hun vil jo ikke, ikke sant Kristin, du vil ikke det, nei?»

Jeg gjør alt jeg kan for å overbevise pappa om at jeg ikke vil tilbake til festen. Det er to mil å kjøre, pappa har ikke servo på rattet og har veldig dårlig styrke i føttene. Jeg vil ikke på noe vis at han skal kjøre meg på fest.

Men jeg VIL egentlig på festen. Om ikke annet så for å vise den bedritne dusten av en kavaler.

Men jeg er redd for pappa. Altfor redd. Tenk om har kjører seg utfor veien på tur tilbake, og så er det min skyld.

Men pappa har bestemt seg. Han ber om kjøresko, mamma snører dem på mens hun jamrer fram de samme protestene. Med skjelvende ganglag kjemper pappa seg over golvet, trykker resolutt på seg den grønne fløyelshatten sin, og tar den svarte spaserstokken med. Han trenger den til å hjelpe den svake høyrefoten å trykke på gassen.

Skaisetene i den lyseblå Cortinaen er iskalde og stive under rumpa når vi setter oss inn. Pappa starter motoren og ruser den som en månerakett.

Så er vi på veien. Jeg er nesten reddere på denne bilturen enn den forrige.

Men fram kommaer vi. Klokka er over ti, det er altfor seint å komme på fest. Men i alle fall er vi framme.

Jeg rekker å smelle igjen bildøra før jeg hører ham rope noe.

Jeg åpner bildøra igjen: «Har du festpenger?» spør pappa.

Jeg nikker, jeg har penger til inngangsbilletten.

Han finner fram den enorme lommeboka si, på størrelse med en velvoksen skinke. Den ser litt sånn ut også, blankslitt og skjev av å bo i baklomma hans i årevis.

Han tar ut en uhyre sum og rekker meg lappene over passasjersetet.

Jeg bøyer meg inn og tar i mot. Dette er for mye, sier jeg.

Ta dem, sier pappa. I tilfelle du må ta drosje hjem.

Før jeg lukker døra, rekker jeg akkurat å se pappas snille ansikt. Pannen og kinnbeina er dekket av store svetteperler. Men jeg kan også se at han er ytterst fornøyd med seg selv.

I det måneraketten ruser ut fra parkeringsplassen, sender jeg noen dypfølte bønner om at hjemturen hans skal gå bra.

Og det gjorde den.

Epilog

«Men gikk du på festen da?» spør barnebarnet.

«Ja,» svarer jeg. «Og jeg danset hele kvelden med venninnene mine. Og så kom han gutten. Sammen med kompisene sine.»

«Hva, «sier barnebarnet indignert. «Gikk han på festen selv? Og han lot ikke deg få lov? For en teit fyr!»

Der er vi fullstendig enige.

«Men så,» sier jeg «så fikk han øye på meg som drev og danset med vennene mine, og jeg skal si han fikk hakeslepp! Og da skyndte jeg meg å danse med en annen gutt også.

Dermed ble han helt rasende, han kom trampende bort til oss og begynte å rope og banne, hva jeg gjorde der og hvordan hadde jeg kommet meg dit?»

Barnebarnet er spent nå. «Hva svarte du?»

Jeg får et flashback tilbake, jeg flyr gjennom årtiene, og jeg kan gjenskape den følelsesstormen ganske nøyaktig, fra det første hugget i magen, det forte blaffet av skrekk, over til den triumfen, den lettelsen, den seieren, den enorme styrken det ga meg å kunne slenge et overlegent svar over skuldra til den ekle typen, som jeg aldri skal veksle ett eneste ord med igjen etter denne kvelden.»

«Du tror vel ikke at jeg er avhengig av deg?

Ikke vær idiot.»

Barnebarnet og jeg ler i kor, fulle av skadefryd og triumf.

«Derfor er det jeg gråter, » forklarer jeg. «Dette var det faren min ville gi meg. Akkurat den følelsen. Selv om han var så syk. Han ville ikke at jeg skulle straffes for å stå opp for meg selv og for kroppen min.»

Det alvorlige blikket hviler på ansiktet mitt. Vi har stått stille i busslomma ei god stund nå. Men hun ville høre slutten før hun går. Hun er klar for konklusjonen.

Og så gir hun den.

«Fin pappa!» fastslår hun.

Ja.

Pakkeforløp

Det kalles et pakkeforløp.

Den kreftbehandlingen jeg er inne i.

Men jeg føler meg absolutt ikke som noen pakke.

Jeg er helt overbevist om at Norge har verdens beste helsevesen, og St. Olavs må rett og slett være helt på toppen i Norge.

Helt siden den første dagen jeg satte beina mine på kreftklinikken, har jeg følt meg sett, forstått, ivaretatt.

Den første dagen, da jeg kom alene, og de oppriktig bekymrede minene til alle, legene, sykepleierne, bioingeniørene, radiografene, avslørte, lenge før de hadde sagt noe, at de kom til å gi meg dårlige nyheter.

Og de avslørte også, uten å si det direkte, at uansett hvor mange pasienter de har hatt til samme undersøkelse, slutter de aldri å bry seg om hver enkelt pasient.

Og noe av det første de spurte om, før de lot meg få vite noe som helst, var om det virkelig var tilfelle at jeg kom alene.

For ingen burde møte en slik beskjed alene, uten å ha en hånd å holde i.

Det var helt klart en feilvurdering, misforstått tapperhet. Jeg ville ikke at Hans skulle kaste bort hele dagen på å følge meg til undersøkelser.

Men ved alle senere undersøkelser vurderte vi det annerledes.

Han er der for meg. Akkurat som jeg følger ham til alle hans undersøkelser.

Du och jag, Hans.

Og dessuten alle de fine folkene som jobber på St. Olavs, inkludert folk vi kjenner og var glad i fra før. Noen av dem er jeg blitt veldig glad i etter hvert.

Fordi de bærer livet mitt i hendene sine med en selvfølgelighet av mest sympatiske sort.

Og likevel klarer de å se mennesket, å se meg.

Ikke bare kroppen min. Ikke bare kreften.

Meg.

Cellegift, kjemoterapi eller cytostatika

Cellegift er og forblir en stor, skremmende sky over hodet mitt. Og alle jeg møter, tar min skrekk på alvor.

Kirurg Vibeke er helt klar på at det er jeg som bestemmer. De kan ikke tvinge meg til å ta cellegift. De kan bare gjøre anbefalinger, basert på den samla kompetansen til alle som inngår i det tverrfaglige teamet som samles hver uke og diskuterer hver eneste pasient på selvstendig grunnlag.

Men jeg har jo ikke lyst til å dø fordi jeg er dum. Jeg må velge å overgi meg i tillit til denne samla kompetansen.

Jeg leser på nett om kreftpasienter som har bestemt seg for ikke å få cellegift. For eksempel hadde VG for flere år siden en dokumentarserie om Tarjei Flove, 26 år, som ville tenke seg frisk fra lymfekreft. Han takket nei til behandlingen legene tilbød, inkludert cellegiftkurer, selv om han visste at 95% av pasientene blir friske av denne behandlingen.

I artikkelen «Gift er ofte den beste medisin«, diskuterer Anne Rokkan i BT medienes omtale av Tarjei og flere kreftpasienter som har nektet å få cellegift.

«Like før han er i ferd med å dø kryper Flove til korset og ønsker cellegiftbehandling. Den fjerner som lovet svulstene på få måneder.»

Etter å ha vært kreftfri i noen år, får Tarjei på nytt beskjed om at legene har funnet en svulst. Igjen takker Tarjei nei til cellegift, og vil tenke seg frisk. Hvordan dette går til slutt, er vanskelig å si, ettersom hovedpersonen har solgt rettighetene til sitt sykdomsforløp til VG, så han har ikke lov til å snakke om det til andre:

«Jeg så på cellegiften som styrketrening for immunforsvaret. Det gikk veldig bra. Men det adresserte fortsatt ikke rotårsaken, så kreften kom tilbake. Jeg kan ikke gå inn på alt dette nå. Det er et stort norsk medieselskap som har fulgt meg gjennom alt dette som skal publisere resten av historien min som en podcast senere.»

For meg framstår hovedpersonen i denne historien som totalt uansvarlig. En som er forledet av useriøse alternativbehandlere. Som det forøvrig kryr av rundt oss kreftpasienter, alle algoritmer på alle mine plattformer spyr ut lenker til alle slags alternative opplegg for kreftfjernende kosthold, magiske kosttilskudd, kreftreduserende trening, optimale teknikker for lymfedrenasje, hvordan du mangedobler din egen tankekraft og dessuten alle typer grupper, webinar, podcaster, bøker og fellesskap som skal hjelpe meg å manifestere en frisk framtid.

Det er så mye skrekk, så mye desperasjon, så mange store og sterke følelser. Enkelte dager finnes det ingen grenser for hva jeg kunne ha gitt for bitte litt håp.

Jeg har kjent det på kroppen.

Men jeg er samtidig et rasjonelt menneske. Jeg er forsker. Jeg er akademiker. Jeg vet forskjellen på seriøse og useriøse aktører, på pålitelige og upålitelige kilder. På ulike typer av motivasjon.

Noen har kreftbehandling som et kall, mens andre gjør hva som helst mot andre for å tjene penger. Og så finnes det alle slags avskygninger der i mellom.

De som er hellig overbevist om at de gjør godt ved å overtale andre til ikke å få cellegift.

De som mener det er bedre å ha livskvalitet enn livskvantitet.

De som syns at det å dø er en naturlig ting, uansett hvilken alder det skjer.

Selv er jeg vanvittig takknemlig for skolemedisin. For kreftforskning. For skattepengene som er betalt inn, med eller uten glede, i generasjon etter generasjon.

Til forskning, til utprøving, til modifisering.

Og alle de pasientene som har meldt seg frivillig til å delta i studier, til og med i krystallklar viten om at denne forskningen ikke vil tjene dem selv, men pasienter som kommer etter dem.

Det er som et enormt stort maskineri som drives av idealisme, raushet, faglig nysgjerrighet, medmenneskelighet og tillit til systemet. Tillit til legene. Tillit til forskerne.

Hvis jeg ikke trodde at lange utdanninger og faglige praksisfellesskap skulle utgjøre det beste grunnlaget for gode beslutninger, så hadde jeg vel ikke selv kunnet jobbe i akademia?

Selv om jeg også er overbevist om at det finnes mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder. For mirakler skjer. Uforklarlige ting.

Likevel:

«Det eneste «alternativet» til tradisjonell kreftbehandling er å dø,» sier Anne Rokkan.

Amen til det, tenker jeg, og underkaster meg.

Infusert

Vanligvis får man enerom ved første infusjon, hvis det overhodet er mulig, sier sykepleier Bente. Ved senere infusjoner må man helst sitte på felllessalen, ellers rekker de ikke å behandle like mange.

Sykepleier Bente er egentlig pensjonist, men tar vakter av og til. Jeg blir ganske raskt overbevist om at dette skyldes hennes omtanke for pasienter og kolleger mer enn noe annet. Hun virker utrolig proff, hun forklarer meg i detalj hva som skal skje, hvilke typer cellegift det er snakk om, hun får meg til å gjenta den viktigste informasjonen, slik at det er helt sikkert at jeg har fått det med meg.

Hun har helt klart en genuin forståelse for at dette er en stressende og belastende situasjon som gjør pasientens hjerne om til en ost. I hvert fall har min hjerne blitt ganske ostete. Så det er veldig bra at sykepleier Bente vet hva hun driver med.

Og så prater hun interessert med meg og Hans, hun er påpasselig med å inkludere Hans også, om hva vi liker å holde på med. Hun kommenterer flyttelasset vi drar på på en koselig måte, jeg har jo med meg alt nødvendig handarbeid, og dessuten stakk svigerinne Randi innom med en blomst mens vi satt på cafeen. Der satt jeg for en time siden og proppet meg med kvalmestillende preparater, en hel masse forskjellige medisiner for å lure kroppen min til ikke å kaste opp når jeg får cellegift en time senere. Randi hadde altså tenkt på at det ved en slik anledning kunne være hyggelig med en blomst, med en kjempekoselig, hjertevarmende hilsen.

Det er så en blir litt på gråten over alle snille mennesker en kjenner.

Sykepleier Bente kommer med puter, hjelper oss å justere stolen og gir meg en varmeflaske til å legge oppå hendene for å åpne blodårene mest mulig, hele tiden mens hun kommenterer alt hun gjør, og finner ut hvem vi er, Hans og jeg.

Ved alle slike anledninger må jeg tvinge meg til å ta det inn, det faktum at Hans glatt og utvungent omtaler meg som om jeg var verdens åttende underverk. Ja, faktisk er det nok antakelig jeg som utgjør det niende, tiende og ellevte underverket også.

Jeg er nemlig helt fantastisk, enestående, det har aldri eksistert et mer fantastisk damemenneske enn jeg.

Synes Hans.

Og han har ikke det minste i mot å fortelle om det.

Og selv om jeg burde være vant til dette etter førti års ekteskap, denne nesegruse beundringen og monsterrosen mannen min strør over meg overfor alle nye folk vi blir kjent med, så blir jeg fremdeles rød i kinnene og het i toppen av så mye ros.

Sykepleier Bente lukter lunta. Hun ler høyt og hjertelig og mener jeg er en heldig dame.

Hun tar også inn at jeg er fryktelig nervøs for å få cellegift, på en måte som tilsier noen dypereliggende årsaker. Og uten at jeg vet det, eller har spurt om det, foreslår hun i journalnotatene for neste besøk at de gjerne kan vise meg litt ekstra omtanke også ved senere infusjoner.

Cellegiften utraderer immunforsvaret mitt, derfor må jeg på legevakta eller Fosen DMS og få satt en sprøyte dagen etter. Den skal stimulere dannelsen av hvite blodlegemer, så jeg ikke dør av en skarve liten infeksjon.

Igjen treffer vi på en superhyggelig sykepleier, Hanna, som også er «frivillig» på jobb. Vi forteller om besøket på kreftavdelingen dagen før, og snakker om hvor trivelig og proff sykepleier Bente var.

Og så har Hanna selvfølgelig jobbet på kreftavdelingen, også sammen med sykepleier Bente, og er enig i vår uforbeholdne skryt av denne dama. Men av hele kreftavdelingen, og St. Olavs, ja, det norske helsevesenet generelt, egentlig.

Jeg må vente i en halvtime etter at Hanna har satt sprøyta, for å være sikker på at jeg ikke får noen allergiske reaksjoner.

Den halvtima går jaggu fort.

Ved neste infusjon, tre uker senere, treffer vi på sykepleier Janne. Hun er ikke mindre raus og generøs, ikke bare får hun skaffa til veie enerom slik at Hans kan holde meg med selskap under infusjonen, hun er også like interessert i vår gjøren og laden.

Selv om jeg i prinsippet kunne ha satt sprøyta selv denne gangen, stiller Fosen DMS opp igjen.

Tredje infusjon. Nå begynner ting å gå litt mer trått. Selv om jeg også denne gangen får enerom, selv om alle er rause og snille, begynner jeg å preges en hel del mer.

Håret mitt er falt ut, etter hver infusjon kjennes det ut som om noen har banka meg opp over hele kroppen med tjukke reip, jeg har infeksjoner i kroppen og sover nesten ikke.

Dessuten har jeg begynt å google skadevirkningene av cellegift, både på kort og lang sikt.

Om at cellegift i seg sjøl kan være kreftfremkallende og gi sekundære krefttyper som lymfekreft og blodkreft etter ti, femten eller tjue år.

Om nevropati, døde nervebaner, som jeg opplever i rikt monn, og som som oftest, men ikke alltid, går tilbake. Jeg har allerede mistet mye følelse under føttene, og det går veldig sakte tilbake.

Om senskader, som kronisk utmattelse, nedstemthet, tap av muskelmasse, urinveisproblemer, hjerte-karsykdommer, problemer med balanse og førlighet.

Tap av stemmevolum, smaks- og luktesans, kroniske smerter i fingre og tær.

Hittil har absolutt alle kilder jeg regner som pålitelige sagt det samme som Anne Rokkan, at det ikke finnes noen gode alternativer til tradisjonell kreftbehandling.

Generalsekretær i Kreftforeningen, Ingrid Stenstadvold Ross, sier det slik:

«Det vi vet om cellegift, er at det er en av de største og viktigste behandlingsformene vi har mot kreft. Det har reddet og redder livet til svært mange mennesker over hele verden. I dag overlever tre av fire kreftdiagnosen sin, og det skal cellegift ha stor del av æren for.»

Og likevel begynner jeg å helle i en annen retning.

Jeg finner plutselig en undersøkelse om akkurat min krefttype og min type behandlingsforløp som gir meg alle de vitenskapelige argumenter jeg trenger for å be legene om å ta en ny beslutning.

Og dermed har jeg bestemt meg.

Jeg vil ikke ha mer cellegift.