Du klarer det du må klare
«Gråter du, bestemor? Har du så vondt?»
Barnebarnet er myk i stemmen, og dette fantastiske lille miraklet av et menneske ser opp på meg med sine vakre, mørke øyne. Hun er bekymret, og også klart skyldbetynget fordi jeg er den som må kjøre henne til kulturhuset på Ung Kultur Møtes, tidligere Ungdommens kulturmønstring. Regionfestivalen avholdes her hos oss, og Hans er festivalsjef og prosjektleder, slik han har vært de siste fem gangene.
Jeg var egentlig satt opp som medlem i en av juryene. Jeg var kjempelei meg over å måtte melde avbud til det, siden jeg hadde gleda meg til å bli kjent med de andre jurymedlemmene. Og å gi tilbakemelding til unge folk på ting de har prestert, det er faktisk noe jeg har god kompetanse på. Jeg mener i hvert fall sjøl at jeg er flink til det.
Det er bare en ting til på den ufattelig lange lista over ting jeg må gi avkall på fordi jeg er syk. Uken før har jeg hatt min første infusjon med cellegift, og jeg har vært ganske dårlig. Jeg har tilbrakt dagene i godstolen på stua, verkende over hele kroppen.
Siden cellegiften gir meg så dårlig immunforsvar, blir jeg veldig isolert. I det minste må jeg unngå folkeansamlinger.
UKM, med sine hundrevis av fjortis i verste kyssesykealder, er ikke stedet å være når en er i en slik situasjon.
For barnebarnet, straks fjorten, stiller det seg klart en smule annerledes.
Hun er assistent for pappa, som er lydtekniker for forestillingene, og bestefar festivalsjef, siden mammaen er i Oslo for å bli valgt inn i landsstyret for sin studentorganisasjon.
En bekymret familie har konkludert med at bestemor, selv om hun er syk av cellegiften, kanskje kan få lov til å være sjåfør for vår unge skatt, siden hun ikke kan ha tjuetimersdager i felten slik som pappa og bestefar. Nå sitter vi i bilen på vei til festivalen, det er noen skarve få kilometer, a piece of cake.
Men barnebarnet blir sterkt bekymret over tårene mine.
Jeg forter meg å berolige henne.
«Jeg har ikke noe vondt i det hele tatt, akkurat nå. Jeg gråter fordi jeg blir så rørt; jeg husket plutselig på en gang pappaen min kjørte meg til en fest, slik jeg kjører deg nå. Og han hadde fryktelig vondt. Han klarte egentlig ikke å kjøre. Men han gjorde det likevel.»
«Var du så gammel som meg?»
«Litt eldre. Jeg var 16 og hadde nettopp fått meg kjæreste. Men han ville ta på kroppen min på en måte som jeg absolutt ikke var klar for. Jeg ville ikke det.»
Barnebarnets mørke øyne ser granskende på meg, holder blikket festet på ansiktet mitt. Jeg ser at hun prøver å skrelle av meg alle årene og forestille seg bestemor som 16-åring. Og selvfølgelig klarer hun det. Hun er som sagt et mirakel. Blikket hennes er forståelsesfullt og medfølende.
«Fikk du til å si i fra til ham om det, da, bestemor?»
«Ja. Det fikk jeg til. Men han hørte ikke på meg. «
«For en dum kjæreste!»
Ja.
Streng
Pappa er streng. Fryktelig streng.
Foreldrene mine var 41 og 45 da de fikk meg. Attpåklatten.
Jeg hadde søsken som var 21 og 15 år eldre enn meg, så det er klart at jeg har strammere tøyler enn nesten alle av mine venninner. Jeg får ikke lov til noe. Pappas regler er kalibrert etter generasjonen over meg.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har rast og grått over at pappa er så streng. Han er ubøyelig. Og han har et røntgenblikk som kan avsløre selv den hviteste løgn på en kilometers avstand.
Og jeg er ekstremt dårlig til å lyve.
Jeg husker en episode fra flere år senere, etter at pappa er borte og jeg har blitt kjæreste med Hans, en samtale med mamma ved frokostbordet søndag morgen. Eller rettere, et forhør. Avhørsleder er mamma, som står med ryggen til og øser kaffe opp i den blanke kaffekjelen.
Avhørsleder: «Du var ikke hjemme før halv fire i natt?»
Mistenkte: » Hva? Halv fire? Nei, jeg tror ikke det var så sent…»
Avhørsleder: «Den var halv fire. Jeg hørte du kom. Jeg så på klokka, den var halv fire.»
Mistenkte: «Åja, kanskje det ble så sent.»
Jeg romsterer rundt i hjernen min etter en mulig tanke. Og så kommer jeg på det. At jeg hadde kommentert på at det var full fest hos Njål da vi kjørte forbi i halvtretida, nachspiel hos Njål. «De holder jammen på enda,» sa jeg til Hans, og han bekreftet, ja, de holder visst på enda.
«My storfæstera i bøgda her, sjø.»
Og nå kaster jeg fram dette for mamma. Med tynn stemme, totalt urutinert i løgnens rike, kvekker jeg det fram: «Det var nachspiel hos Njål!»
Tabbe.
Mamma kjenner jo alle, hun er fast gjest på Felleskjøputsalget ved siden av gården til Njål, og hun snakker med alle. Bestandig.
«Var dere i nyhuset da, eller bor han i det gamle?»
Jeg vakler. Dette er en test. Selvfølgelig er det en test. «Njææææii… jeg husker ikke at det var så veldig nytt akkurat… Det var kanskje…..»
Det stopper opp for meg. Hjernen er blank.
Mamma begynner å le. Det er ingen triumferende eller ondsinnet latter. Mer en kjærlig, omsorgsfull latter. Overbærende. Full av forståelse. Og viten. Og jeg vet at hun ser rett gjennom meg. Hu n er glad for at jeg ikke er god til å lyve.
Hun står på kjøkkengulvet og ler, og jeg er rød som en tomat i ansiktet. Og vi vet det begge to, det mamma ikke sier, men som til gjengjeld hele blikket hennes sier, med svære bokstaver til og med:
HVIS DU SKAL LYVE SÅ FORFERDELIG DÅRLIG, ER DET SIKKERT BEST Å LA VÆRE.
Ja.
To år tidligere er kombinasjonen av mine elendige skillz som løgner og pappas strenghet en stadig tilbakevendende hodepine, særlig i helgene.
Siden jeg er en dårlig løgner, må unnskyldningene være sanne, selv om de tilhørende geberdene er godt innøvd og perfeksjonert:
Jeg himler med øynene, jeg trekker på skuldrene, jeg sukker tungt, så veldig tungt.
«Jeg kan nok ikke være med deg hjem. Faren min er så fryktelig streng. »
Eller: «Jeg tør ikke å drikke dette. Pappa kommer til å få spader. Han er så streng, du aner ikke.»
Eller: «Jeg kan ikke sitte på bak på motorsykkelen din, faren min kommer til å komme ut med hagla. Så når jeg sier nei, er det for din skyld, ikke for min.»
Jeg later som om pappas strenghet er et kjempeproblem, en ufattelig stor hindring jeg ikke rår over. En enorm begrensing på min frihet, på hele min ungdomstid.
I virkeligheten er dette en redningsbøye. Et «get-out-of-jail»-card, som har berget meg ut av en vanvittig lang rekke truende og ellers uhåndterlige situasjoner. Jeg ser ikke bort fra at det faktisk har berget livet mitt etter noen ellers idiotiske beslutninger.
«Du skjønner, faren min er kreftsyk og går på cellegift. Han er ufattelig streng. Jeg er bare nødt til å føye ham. Beklager. Det er han som bestemmer.»
Størst av alt er kjærligheten
Vi sitter i bilen utenfor festlokalet. Den nye typen har egen bil, han har vært sjåfør for kompisene, det er de som betaler bensin. Pluss litt ekstra.
Jeg har lyst til å gå inn på festen. Alle venninnene mine er der inne. Jeg vil inn og danse.
Men den nye typen er en økonomisk anlagt fyr. Han ser ingen grunn til å gå inn på en fest når han allerede har fått seg dame. Hvorfor skulle han det, ta med seg fisk til Lofoten, liksom.
Niks. De inngangspengene er så veldig bortkastede penger.
Han har nettopp vært gjennom den skjærsilden det er å bli framvist foran pappa. Det er helt uaktuelt for pappa at jeg skal få sitte på med noen han ikke selv har inspisert og avhørt. Det skal redegjøres for slektstavle, utdanning, jobbplaner, politisk orientering, og i den grad det kan avklares, moralsk integritet.
Pappa kjenner gutten; eller, han kjenner foreldrene hans. Pappa kjenner alle.
Sjåførvirksomheten er altså godkjent. Men under tvil. Hva angår sjåføren selv er juryen fremdeles ute. «Kavaleren» har dermed foreløpig uavklart status.
Og han er ekstremt lite blid over å å ha blitt paradert som en premiepurke foran faren min. Han er i dårlig humør.
Men han kommer fort på noe som kan sette ham i bedre humør. Hendene hans begynner å vandre over kroppen min.
Jeg kjenner klart at dette vil jeg ikke.
Jeg dytter vekk de uvelkomne hendene, trekker meg helt unna. Jeg vil ikke. Bestemt.
Han begynner å furte. «Herregud, hva er det med deg?! Slapp av litt, da!»
Jeg klemmer meg enda nærmere bildøra. Jeg kjenner handtaket i ryggen. Jeg vil ikke.
Han blir sint.
«Vet du, hvis du skal være så innmari prippen, så er det jo ikke noen vits i at vi er kjærester.»
Jeg kjenner at frykten min erstattes av irritasjon, sinne.
«Men da kanskje vi ikke skal være kjærester, da.»
Jeg er ganske stolt av meg selv. Jeg begynner å åpne døra. Det går ikke.
Han har låst den med sentrallåsen.
Jeg blir stadig sintere. «Hva gjør du, er du gal, låser du meg inne? Slipp meg ut! Jeg skal inn på festen! «
Han er iskald i stemmen. «Det skal du faen meg ikke.»
Han starter bilen, vi triller sakte ut fra parkeringsplassen. Nå blir jeg redd.
Jeg ber tynt om at han skal slippe meg ut.
Han svarer ikke. Nå er vi på landeveien.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg har aldri opplevd ham sånn. Jeg har aldri opplevd noen som har vært sånn.
Raseriet hans står som en isvind fra kroppen hans, og han kjører altfor fort, uvørent, slurvete.
Kjære Gud. Ikke la ham drepe meg. Ikke la ham drepe oss.
Jeg prøver døra igjen, nå er den ikke låst lenger. Kanskje sentrallåsen ikke virker når bilen er i fart. Men om jeg prøver å kaste meg ut i fart, er det nok den visse død.
Typen slenger et blikk til høyre. I min retning. Han ser fingrene mine om dørlåsen.
Ikke vær idiot, sier han.
Nei. Jeg er enig. Jeg må ikke være idiot.
Hjernen min er en ost. Jeg kommer ikke på noe jeg kan gjøre. Jeg er prisgitt.
Jeg kjenner tårene velle opp i øynene mine. Jeg blunker sint. Ikke gråte. Ikke det. Tårene mine skal han ikke få.
Jeg vet ikke hva som skjer i hodet på mennesket ved siden av meg. Han er blitt en fremmed. For noen timer siden var vi så nær som to mennesker kunne være. Opp over ørene forelsket. I hvert fall jeg.
Han har buskete, sammenrynkede øyenbryn. Svarte, viltvoksende, stygge.
Herregud, hvordan kunne jeg for alvor noen gang ha syntes at dette mennesket var en kjekk fyr.
Det er ikke til å forstå.
Gradvis tar sinnet over for redselen og føder en fornuftig tanke.
«Det var jo fint du rakk å hilse på pappa,» sier jeg. «Han kjenner jo hele slekta di, tydeligvis. Faren din også.»
Han skifter litt grep om rattet. Flytter hendene umotivert oppover og nedover.
Kjevene hans arbeider.
«Og så var det jo greit av du lovte pappa å bringe meg hjem i god behold.»
Han tygger på noe. Tyggis, muligens.
Stemmen hans er rusten, tykk av raseri.. Det ser ut som at det roterer ganske sakte bak den rynkede pannen. For en treig fyr. Stokk dum, tenker jeg nå.
«Du kunne jo ha satt deg inn i en annen bil. Jeg bare sier at du satt på med noen andre hiem.»
Men jeg hører det nå. Han er ikke overbevist av det han selv sier. Han hadde ikke tenkt på pappa. Nå gjør han det. Og dermed har han tapt.
Han er redd for pappa.
Jeg driver kniven inn.
«Det hjelper ikke, » sier jeg. «Du lovte pappa. Hvis det skjer meg noe, kommer han til å drepe deg med sine egne hender. Uansett.»
Dette er selvfølgelig ikke sant. Pappa er ekstremt lite voldelig anlagt. Han har aldri lagt hånd på verken meg eller noen av søskenene mine.
Jeg trekker pusten lettet idet bilen svinger opp i gårdsplassen hjemme hos oss. Mammas ansikt dukker opp i kjøkkenvinduet, permanentkrøllene er opplyst bakfra av lysrørene på kjøkkenet og gir henne en glorie.
Hun er en engel.
Takk og lov.
Jeg smeller bildøra så hardt jeg kan og motstår såvidt den overveldende lysten til å sparke inn den forbaska bildøra hans. Men kjenner jeg ham rett, vil han i så fall benytte sjansen til å servere meg en regning på hellakkering av bilen og full service og overhaling av alt.
Han er ekstremt gnien med penger.
Jeg tar strekkmetalltrappa i to klyv og skynder meg å sparke av meg de blå seilerskoene. Jeg hilser ikke på mamma og pappa engang. Jeg bare spurter opp trappa til andre etasje, til rommet mitt, og kaster meg på magen på senga, med den lyseblå catalinajakka fremdeles på.
Jeg hører mamma roper navnet mitt. Hun står på det nest nederste trinnet og roper opp.
Det der er en merkelig greie, hun tar aldri bare ett trinn, og går aldri helt opp. Hun går to trinn opp i trappa og roper. Kanskje stemmen hennes bærer spesielt godt derfra.
Hva er det, roper jeg halvkvalt tilbake.
Pappa vil snakke med meg. Han lurer på om jeg kan komme ned.
Jeg vil ikke komme ned. Jeg er utgrått og sint og skammer meg. Mest over at jeg er så dum at jeg lar meg behandle slik denne gutten har behandlet meg.
Men pappa er syk. Og selv før han ble syk, var det helt uaktuelt å nekte å adlyde en direkte ordre fra pappa. Det er en situasjon som ikke hører til i det kjente universet.
Jeg viser meg så vidt i dørsprekken til stua.
«Skulle ikke du på fest», spør pappa.
«Tydeligvis ikke, da,» kvekker jeg.
«Og hvordan ble det med kavaleren?» spør pappa. «Skulle ikke han kjøre deg?»
Jeg har vanskelig for å skjule sinnet mitt når jeg tenker på det.
«Vi var utafor Bjugnhallen,» sier jeg. «Og jeg villle inn og danse. Men så ble han sint og kjørte meg hiem.»
«Kunne du ikke bare si at han skulle slippe deg av?»
Jeg svelger og svelger så ikke tårene skal ta meg igjen.
«Jeg gjorde det. Han låste meg inne.»
Jeg ser det nå, pappa blir sint, han bruser seg opp.
«Det skjedde ikke noe,» sier jeg.
Og under sterk tvil legger jeg til:
«Det var derfor.
Derfor han ble sint.»
Pappa bakser seg opp av stresslessen. Han kaver for å få fotfeste på de glatte golvmattene, han er så dårlig.
Han aker seg fram, ytterst på stolsetet. «Bare kle på deg, » sier han. «Jeg kjører deg.»
Mamma, som har holdt seg på kjøkkenet, men med ørene på stilk, kommer styrtende ut på stua. «Nei men, Gunnar,» roper hun. «Du kan ikke kjøre. Du har ikke kjørt på lenge. Og Kristin vil jo ikke tilbake på festen, kan du skjønne. Hun vil jo ikke, ikke sant Kristin, du vil ikke det, nei?»
Jeg gjør alt jeg kan for å overbevise pappa om at jeg ikke vil tilbake til festen. Det er to mil å kjøre, pappa har ikke servo på rattet og har veldig dårlig styrke i føttene. Jeg vil ikke på noe vis at han skal kjøre meg på fest.
Men jeg VIL egentlig på festen. Om ikke annet så for å vise den bedritne dusten av en kavaler.
Men jeg er redd for pappa. Altfor redd. Tenk om har kjører seg utfor veien på tur tilbake, og så er det min skyld.
Men pappa har bestemt seg. Han ber om kjøresko, mamma snører dem på mens hun jamrer fram de samme protestene. Med skjelvende ganglag kjemper pappa seg over golvet, trykker resolutt på seg den grønne fløyelshatten sin, og tar den svarte spaserstokken med. Han trenger den til å hjelpe den svake høyrefoten å trykke på gassen.
Skaisetene i den lyseblå Cortinaen er iskalde og stive under rumpa når vi setter oss inn. Pappa starter motoren og ruser den som en månerakett.
Så er vi på veien. Jeg er nesten reddere på denne bilturen enn den forrige.
Men fram kommaer vi. Klokka er over ti, det er altfor seint å komme på fest. Men i alle fall er vi framme.
Jeg rekker å smelle igjen bildøra før jeg hører ham rope noe.
Jeg åpner bildøra igjen: «Har du festpenger?» spør pappa.
Jeg nikker, jeg har penger til inngangsbilletten.
Han finner fram den enorme lommeboka si, på størrelse med en velvoksen skinke. Den ser litt sånn ut også, blankslitt og skjev av å bo i baklomma hans i årevis.
Han tar ut en uhyre sum og rekker meg lappene over passasjersetet.
Jeg bøyer meg inn og tar i mot. Dette er for mye, sier jeg.
Ta dem, sier pappa. I tilfelle du må ta drosje hjem.
Før jeg lukker døra, rekker jeg akkurat å se pappas snille ansikt. Pannen og kinnbeina er dekket av store svetteperler. Men jeg kan også se at han er ytterst fornøyd med seg selv.
I det måneraketten ruser ut fra parkeringsplassen, sender jeg noen dypfølte bønner om at hjemturen hans skal gå bra.
Og det gjorde den.
Epilog
«Men gikk du på festen da?» spør barnebarnet.
«Ja,» svarer jeg. «Og jeg danset hele kvelden med venninnene mine. Og så kom han gutten. Sammen med kompisene sine.»
«Hva, «sier barnebarnet indignert. «Gikk han på festen selv? Og han lot ikke deg få lov? For en teit fyr!»
Der er vi fullstendig enige.
«Men så,» sier jeg «så fikk han øye på meg som drev og danset med vennene mine, og jeg skal si han fikk hakeslepp! Og da skyndte jeg meg å danse med en annen gutt også.
Dermed ble han helt rasende, han kom trampende bort til oss og begynte å rope og banne, hva jeg gjorde der og hvordan hadde jeg kommet meg dit?»
Barnebarnet er spent nå. «Hva svarte du?»
Jeg får et flashback tilbake, jeg flyr gjennom årtiene, og jeg kan gjenskape den følelsesstormen ganske nøyaktig, fra det første hugget i magen, det forte blaffet av skrekk, over til den triumfen, den lettelsen, den seieren, den enorme styrken det ga meg å kunne slenge et overlegent svar over skuldra til den ekle typen, som jeg aldri skal veksle ett eneste ord med igjen etter denne kvelden.»
«Du tror vel ikke at jeg er avhengig av deg?
Ikke vær idiot.»
Barnebarnet og jeg ler i kor, fulle av skadefryd og triumf.
«Derfor er det jeg gråter, » forklarer jeg. «Dette var det faren min ville gi meg. Akkurat den følelsen. Selv om han var så syk. Han ville ikke at jeg skulle straffes for å stå opp for meg selv og for kroppen min.»
Det alvorlige blikket hviler på ansiktet mitt. Vi har stått stille i busslomma ei god stund nå. Men hun ville høre slutten før hun går. Hun er klar for konklusjonen.
Og så gir hun den.
«Fin pappa!» fastslår hun.
Ja.
Norwegian 
English