Reisebrev fra en nådelandskap, del XIX

Endimensjonal

Jeg ser det selv.

Jeg er blitt endimensjonal. Akkurat som alle som nettopp har kommet ut av skapet med en eller annen legning de har holdt skjult. Akkurat som de som er nyfrelst. Akkurat som vennene dine når de endelig får det barnet de har ventet på i evigheter.

Eller venninna di som er nyskilt.

Det finnes liksom bare ett eneste tema her i livet.

Ett tema hver, da.

Og jeg:

Jeg er syk. Jeg vil bli frisk. Akkurat nå er jeg nesten bare opptatt av dette ene.

Mamma pleide å si det, ofte, veldig ofte: Den som er frisk, ønsker seg så mange slags ting.

Men den som er syk ønsker seg bare en eneste ting.

Å bli frisk.

Det eneste ene

Jeg ser det kanskje enda lettere hos andre. Opp gjennom årene har jeg opplevd det mange ganger. Og jeg har definitivt vært slik selv, mange ganger.

Hvert år, når vi har innspurt på revyen, for eksempel. Da er det bare revyen som er i fokus, bare det som er verdt å tenke på, bare det jeg finner det verdt å skrive om på sosiale medier. Bilder, reels, artige tilbakeblikk på tidligere revyer.

Det finnes et ord for en slik som jeg er da.

MONOMAN.

Det er lett å bruke det spøkefullt og uhøytidelig, men det har også en psykiatrisk definisjon.

I eldre psykiatri var monomani en betegnelse på en sinnstilstand der pasienten var sykelig opptatt av kun ett begrenset tema, mens resten av sjelslivet fungerte normalt.

Vi er mange monomane mennesker.

Jeg kjenner mange.

Nå er det for eksempel fotball-VM. Og jeg forstår og ser skjønnheten i en hel masse norske-norskinger som setter seg på fortauet i amerikanske storbyer, i tyggisklyser, sprøytespisser og hundebæsj, for å delta i det taktfaste RO! RO!

Det er helt sant, jeg skjønner det.

Og likevel syns jeg det er litt tåpelig. Litt kleint. Litt. At man blir så opptatt av dette eneste ene.

Jeg har antakelig veldig få, eller ingen berøringspunkter med dem som gjør slikt.

Men det betyr ikke at jeg ikke kan skjønne besettelsen.

Det er også litt av det samme, og samtidig noe helt annet, å være vitne til at noen kommer ut av skapet, på ett eller annet vis.

Den moralske forpliktelsen man kjenner på for å være talsmann, ikke bare for sin egen del, men for alle slike som en selv som aldri har hatt noen stemme.

Men nå er du en slik stemme, du har ordene, du har publikum.

Og derfor kjennes det som et kall. Enten man vil eller ikke, er man blitt en representant.

En representant med en røst.

Berøringspunkter

En stor fare når en er slik, midt i sykdom, nettopp kommet ut av skapet, som mor, som nyfrelst, som nyskilt, eller uansett hvilken legning du har, kommer du snart til å svikte vennene dine.

Du bare vet det ikke selv.

Når vennene dine etter hvert går lei av alle statusene dine om ditt nye, fantastiske liv, eller forferdelige liv, alt ettersom, vil de først komme med noen litt morsomme og litt spydige kommentarer. Noen vil drive et slikt passivt-aggressivt spill ei stund, i håp om at du skal skjønne tegninga.

Andre vil etter hvert si det rett ut:

Jeg syns ikke vi har noe til felles lenger. Men jeg skjønner at du er veldig opptatt av dette akkurat nå.

Og da går vi nyfrelste som oftest rett i forsvar, og vi kan unne oss å være skikkelig sinte også, på den fine moralske måten som heter indignert. For vi har nemlig retten på vår side.

For min egen del, for eksempel: Det går ikke an å bli sur på noen fordi de er opptatt av å bli friske av kreft.

Og det er ikke det du er, heller. Du er ikke sur.

Men du er lei deg, og sørger for hvert ankertau som kappes, hver eneste trosse mellom deg og meg som klippes rett av, fordi jeg bare er vendt mot dette ene, som er det viktigste i verden for meg nå.

Det du kjenner, er ikke sinne først og fremst. Det er skuffelse og sorg. Kanskje litt såret stolthet, men mest sørger du over alle berøringspunktene du hadde med meg.

Alle de berøringspunktene som nå er avgått ved en stille død.

Vi som hadde så enormt mye å snakke med hverandre om. Det ble aldri slutt på nye tema.

Hvem vet om de noen gang kommer tilbake?

Kanske når jeg er ferdig med å bruke all min tid inne i denne boblen.

Men det er ikke sikkert.

Og derfor sørger du, uten at du vet det selv, mens jeg er stinn av moralsk oppblåst selvgodhet og skuler stygt på deg slik at du ikke skal komme på den tanken å si det du mener:

«Jeg savner den du var før. Jeg likte den du var før. Jeg skjønte den du var før. Den kunne jeg. Den kunne jeg ut og inn.

Denne nye, monomane? Sorry, men den begriper jeg ikke.

Kanskje jeg hadde skjønt det om du hadde holdt noen av våre berøringspunkter levende, så vi kunne snakke om andre ting, av og til.

Men det går visst ikke.»

Min tyske kollega Stefan

For noen år siden fikk jeg noen penger til å arrangere en liten konferanse. Den skulle handle om hvordan ulike språk uttrykker tid. Og det første jeg gjorde, var å sette meg ned og tenke på hvem jeg kjente, eller ikke kjente, eller kjente litt, som jeg kunne invitere og som kanskje hadde lyst til å komme til Trondheim. 

En av de første jeg tenkte på, var en tysk professor, la oss kalle ham Stefan. 

Han kom til Trondheim, holdt et par glitrende gjesteforelesninger, kunnskapsrike og morsomme. Og så deltok han på konferansen, litt stille første dag, trøtt, kanskje, men neste dag var han full av pepp, tok ordet, stilte spørsmål, kom med lesetips og saksopplysninger til oss alle.

I lunsjen var han et oppkomme av hyggelige kommentarer mot alle studentene, som følte seg tatt på alvor, sett.

Og alt gjorde han med rause smil og en humrende, godsinnet latter. Herrefred, for en fin fyr.

En slik konferansedeltaker vi svært gjerne vil ha.

Han var en lysfontene. Hele tiden.

Den siste kvelden tok han meg litt til siden, og så takket han meg for konferansen. Han skulle med seksflyet, og det hadde ikke jeg tenkt å stå opp til. Så vi hadde en siste hyggelig prat, lovte å holde kontakt, snakket om reiseregningen hans.

Så ble Stefan plutselig alvorlig.

Jeg tror ikke du forstår hva dette har betydd, sa han, beveget.

Jeg stivna som et troll i sola. Her var det noe. Jeg laget noen oppmuntrende lyder, de få jeg kan på tysk.

Og så fortalte han.

Om det vonde året han var i ferd med å legge bak seg, gråflekkede dager som slepte seg vekk, den ene etter den andre, fulle av tårer, søvnløse netter og tause frokoster. Om han og kona som ikke lenger klarte å se på hverandre.

Etter at den eneste sønnen deres døde. 17 år gammel. For egen hånd.

Om kollegene, som ikke har klart å snakke til ham om noe som helst etter dette.

I ti måneder har folk slått blikket ned når de treffer ham på korridoren.

Han forteller om studentene som unngår ham, for å skåne ham, tror han.

Om kompisene som han ikke har hørt fra på månedsvis, men som går ut og drikker øl uten ham, på andre kneiper enn før.

Han sier det har vært som å leve i et glassbur. Der alle kan se ham, alltid, men ingen prøver å nå fram til ham. Og ingen vet hva de kan si, hva de burde si.

Det tar aldri slutt. Alle vet at han er faren til Hanno.

At han VAR faren til Hanno.

Og så. Å få komme hit, der ingen vet noe. Jeg visste ikke noe, Ingen visste noe.

Og så ble det lov å le, høyt, og prate om fag, og la seg smigre av studenter og kolleger. Og fnise over hvor elendig tysken min har blitt. Og hvor grønne de hardkokte eggene på hotelfrokosten var.

Vet du, sier Stefan, I dag gledet jeg meg som bare det til å stå opp og spise frokost, sammen med deg og alle dere andre. Jeg GLEDET meg. Vet du hvor lenge det er siden jeg gledet meg til å spise frokost?

Og så takker han meg igjen. For at jeg ikke visste noe. For at jeg inviterte ham. Og for at jeg lot ham le, støyende og ofte, uten at han måtte tåle fordømmende blikk og sure miner.

Og for at han selv glemte å ha det forferdelig et par dager, i noen øyeblikk av gangen.

Han var blank i øynene da han reiste seg fra den dype lenestolen i hotellresepsjonen. Og nikket kort, nesten bryskt, da han gikk. Men før han gikk inn i heisen snudde han så vidt hodet over skulderen, og da gråt han.

Eller: Sånn så det ut.

Og jeg tenker, det er prisen en betaler. For å være eller gjøre seg synlig når livet rammer en. For å være sterk. For å stå i det.

Mens vennene dine står på land og ser deg drive bort, de vet ikke hva de skal gjøre.

De savner deg. De sørger.

Mens du er rasende for at de ikke begriper det døyt.

Og det gjør de ikke, heller.

Det er ingen som skjønner noen verdens ting.