Reisebrev fra et nådelandskap, del XX

Alt man ikke vet

Det er så merkelig, det der. Med dagsformen. 

Den ene dagen kan humør, energi og innsatsvilje være på topp, en tåler alt, en utholder alt, en fikser det meste. 

Bring it on!

Og så neste dag. All piffen er forsvunnet, så langt bort at en ikke kan forstå at det har vært noen som helst piff der, noen gang. Så langt tilbake en kan huske. 

Det er et ork å stable seg opp av senga. 

En takler ikke å være i nærheten av dem, du vet, de som suger all energien ut av deg som en svamp. De som krever at du har full tank allerede før du treffer dem. For du trenger alt du har. 

Og i dag har du ikke. Det er ikke egentlig noe energi å suge. Så da må en sky dem, disse energi-sugefiskene, som pesten. For her er det tomt på tanken. 

Og det mikroskopiske energilageret som finnes, det trenger du til å tvinge tankene dine inn i et litte grann mer optimistisk mønster. 

At det kommer til å bli bedre. 

At DU kommer til å bli bedre. 

At det kommer bedre dager. 

Mye å glede seg over. 

Mye. 

Å glede seg over. 

Jada. 

Hjertet på utsida

Og så er det ikke alltid at det syns på utsida, hvordan det står til på innsida. 

Utsida kan se ut aldeles som vanlig. Selv om innsida er et svart hav. 

Noen av oss har litt vanskeligere for å skjule sinnsstemningen, da. 

Kroppsspråket, holdningen, blikk og fakter, energien en utstråler, alt avsløres bare en kaster et blikk i din retning. 

 Og likevel prøver en så godt en kan. En vil jo gjerne prøve. Det er jo ikke din skyld at jeg har en dårlig dag. Ikke din skyld i det hele tatt. 

Neida. 

Så det. 

Et daglig valg

Det er så mange slags oppbyggelige historier, ordtak og fine vendinger en kan bruke når en vil forklare for andre eller seg sjøl, at en kan gjøre det valget. Hver dag. 

Om en vil være en som dunster negativitet rundt seg, eller om en vil prøve å gjøre verden litt bedre for en eller annen i dag. Det kan godt være en tilfeldig person. 

Telefonselgeren. Sommervikaren på Rema. Sekretæren som prøver å gjøre jobben sin så godt hun kan, selv om alle legene er på ferie og alt roterer altfor seint. 

Det er ikke alltid en klarer å velge sprudlemodus. 

Men en kan alltids prøve å ikke legge stein til byrden. 

Det gjelder for dem vi bryr oss om, og dem vi ikke bryr oss så veldig mye om. De er uansett en slags mennesker. 

Som, må en gå ut fra, har sine egne dagsformer som kan variere. 

De også. 

Jeg har skrevet en liten snutt om det. 

Jeg har utvekslet noen tanker om denne teksten med hun som var læreren min den gang. 

Et hjertegodt menneske. 

Hun sier at jeg skal bare bruke det jeg har skrevet. 

Selv om hun ikke kan huske at hun var SÅ kvass. Det var hun antakelig ikke, heller.  Men alt kjennes uutholdelig kvasst for den som er hudløs. 

Slik jeg var den dagen. 

Å lære en lekse

For ikke så lenge siden fikk jeg en venneforespørsel på sosiale medier fra en dame som nå er min jevnaldrige. Men for førti år siden var vi ikke det. Da var hun min tysklærer på videregående, og selvfølgelig hundgammel i forhold til 17-årige meg.  

Men nå er vi altså jevngamle, og det var hyggelig å ta opp igjen tråden med en tidligere lærer – vi hadde jo snart russejubileum også. 

Ja, jeg gikk jo faktisk videre til å studere tysk på NTNU, fortalte jeg henne. “Så du må antakelig ha lært meg mang en lekse,” tastet jeg. 

“Så hyggelig,” svarte hun. “Du lærte meg mitt livs viktigste lekse, også.” 

Dette gjorde meg selvfølgelig nysgjerrig. Jeg har jo gått videre til å livnære meg som forsker og ikke minst pedagog, men at jeg hadde tilbøyeligheter i den retning da jeg gikk på videregående? I den grad at jeg lærte min tysklærer hennes livs viktigste lekse? 

Veldig spennende. Men hun vil ikke fortelle meg det, ikke da. Uansett hvor mye jeg maser. Hun er ikke klar.

Og ett av leksene livet har lært meg, er at du ikke kan tvinge folk til å være fortrolige. 

Joda, du kan det, men i ettertid kommer de til å kjenne det som et overgrep. Og lykke til med å finne tilbake til den fortroligheten da. 

Men senere fikk jeg vite det. Og det hun fortalte, tok meg tilbake til det krittluktende klasserommet, der jeg var en skoleflink, men litt storkjefta elev, alltid med en kjapp replikk, et ordtak i rett tid, en metafor, en som presterte godt, tilsynelatende uten at det kosta meg noe. 

Noe som var ganske irriterende for en nyutdannet lærer, som så det som sin oppgave å få elevene til å yte maksimalt. Og siden hun egentlig ikke var stort eldre enn meg, var det nok et snev av kamp om autoritet også. 

Og så kommer vi til den mandagen i april, dobbeltime i tysk, der jeg skal høres i bruk av konjunktiv eller fri dativ, eller hva vet jeg. Og jeg er åpenbart totalt uforberedt. Og her skal alt på bordet.

Det var ikke alltid av jeg var superforberedt i valgfagtysken. 

Vi som gikk på språklinja hadde nemlig “linjetysk” også, og der hadde vi en lærer som oppførte rene Nürnberg-utspørringer på den uheldige stakkaren som ikke kunne leksa på langs og på tvers, som hengte deg ut, uten skrupler, om du svarte feil, som satte opp et totalt uforstående ansikt og lurte på nøyaktig hva du hadde misforstått ved oppdraget ditt  – om det var rollefordelingen som var uavklart, om du kanskje hadde trodd at læreren ga lekser for sin fornøyelses skyld, eller nøyaktig HVA var det som hadde forhindret deg i å oppfylle din del av kontrakten som gikk ut på at ditt eminente sosialdemokratiske hjemland tilbød deg en gratis utdanning av ypperste kvalitet, mens du utelukkende hadde som  din skarve, minuskule plikt å absorbere den kunnskapen som var stykket opp og dandert og klargjort for ditt konsum, fritt og franko, gratis, men med et utfall som ÅÅÅÅÅBENBART var å kategorisere under rubrikken “perrrrler for sviiiiiinh”. Utttalt med en distinkt rulle-r og laaaaang i. 

Og sleng gjerne på en nasal post-aspirasjon på n-en også, for godt mål.

Så altså, det er ikke til å stikke under stol at den linjetysken definitivt ble auto-plotta relativt mange plasser høyere på prioriteringslista enn valgfagtysken. Men likevel. 

Denne mandagen er jeg åpenbart langt fra min vanlige, sprudlende person; jeg er sliten og grå i ansiktet, tverr i framtoning og oppsyn, har ikke lyst til å svare, ser ned i pulten og krasser på neglebåndene. 

Men den unge tysklæreren har vent seg til å stole på meg, at jeg bidrar, at jeg har sympati for den jobben hun gjør der oppe på tavla. Jeg er blitt en ressurs å ha i ryggen, en som er i lærerens hjørne, en man kan ty til. 

Og det kan vel skje den beste at man har en dårlig dag? Litt vel mye festing i helgen, kanskje? Litt mange hormoner å holde styr på? En liten puppy-love som røk åt pipslengen, eller en barnevaktjobb som varte litt for lenge? Hæ? Hæ?

Hun dytter litt på meg nå, en liten psykologisk pirkelek, kom igjen, du kan hvis du vil. 

Men jeg er ikke med på leken. Jeg bare ser ned på neglene mine og lar den røde luggen falle fram i pannen. 

Men læreren gir seg ikke. Hun har ikke tenkt å la hele dobbeltimen gå i stå for det om jeg er tverr og umulig. 

Hun har jo gått og lært om det her, akkurat slike ting har de øvd på på Lærerhøyskolen, rollespill til å oppøve egen autoritet, og hun har gjort seg avhengig av meg, hennes sparringpartner i et klasserom fullt av “tause Birgitter”. 

Og så vil jeg ikke?!

Her må hun åpenbart bli litt sterkere i klypa. Hun slenger krittet fra seg på kateteret, tramper bort til vindusrekka og griper med en hånd på hver side av pulten min. 

Og fra den andre siden av pulten stikker hun det rødkinnede ansiktet sitt helt opp i mitt, mobiliserer hele arnsenalet fra sin pedagogiske praksis, det er ikke slik hun er, hun er ung og velmenende, så snill og blid, altfor snill og altfor blid, det er derfor hun sliter med å holde disiplin, men her skal det statueres et eksempel. 

Og så freser hun, med trykk på hvert ord.

“Hva i alle dager er det som FEILER deg i dag?!”

Og nå står hun altfor nært, så nært at noen av tårene mine treffer hendene hennes, hennes hender på min pult, hennes ansikt altfor nært, altfor nært, hun kjenner det selv nå, hun kommer til å angre på dette resten av dette året og lenge, lenge etter at hun egentlig har glemt meg og hele klassen, i sjokk og vantro ser hun ansiktet mitt gå i oppløsning, jeg strigråter og hikster, og hvisker i rykkete hulk:

“Pappaen min døde.”

Jeg hadde tenkt at jeg skulle prøve å gå på skolen likevel, kanskje det kunne ta tankene vekk fra pappa som døde altfor ung, mamma som er blitt enke altfor tidlig, jeg som er den eldste som nå bor hjemme, som skal bli mammas klippe i sykdom og sorg, jeg er bare sytten, og alt er for tidlig. 

Alt. 

Men nå reiser jeg meg fra pulten, pakker ned tyskbøkene og forlater klasserommet. 

Ut av tysktimen. Ut av skolen. Jeg trekker hetta på boblejakken opp over ansiktet og tar den ulovlige stien tvers over rektors stolthet, den vakre plenen. Og tysklæreren står og ser meg gå, hun står i vinduet med korslagte armer og holder rundt seg selv, og kjenner klassens blikk på hele seg. 

Og hun svelger og svelger og blir blank på øynene. 

Og førti år senere husker hun fremdeles hver eneste liten detalj. 

“Og hva var leksen?” Spør jeg.

“Leksen?!” Nå skjønner hun ikke hva jeg spør om. 

“Du sa at jeg lærte deg ditt livs viktigste lekse?”

Og det var denne: 

Du vet ikke hva et annet menneske bærer på. Det kan man aldri vite. Derfor er det bestandig viktigere å være et medmenneske enn å beholde disiplin. 

Det hadde de aldri sagt noe om på Lærerhøyskolen. 

Men nå har hun lært det. 

Og hun skal aldri glemme det igjen.