Reisebrev fra et nådelandskap XXII

«My cup runeth over»

Jeg har nylig hatt bursdag.

Da jeg vokste opp, var det forferdelig sørgelig å ha bursdag midt på sommeren.

Midt i skoleferien. Som betydde at jeg aldri kunne invitere noen klassevenninner, de var bortreist på ferie, og hvis de ikke var det, var de jo nesten umulig å få tak i. Det var smått med smarttelefoner på den tida.

Midt i sommerferien betydde også midt i den verste onna for de voksne. For oss barn også, forresten. Vi deltok i det meste av arbeidet på gården.

Steinplukking, høykjøring og siloslått.

Når en driver gård i Trøndelag, må alle smålige hensyn vike for å få inn graset når været er medgjørlig. For det er det graset som bestemmer levebrødet for resten av året. Hvis en ikke har fôr til dyra, må en sende dem til slakt. Og det blir det dårlig langsiktig økonomi av.

Så hvert år, når det nærmer seg bursdagen min, vet jeg allerede, langt inn i margen, på refleks, at det er litt tilfeldig om det blir noen slags bursdagsfeiring på selve dagen min i år, eller om vi skal drøye det til søndag, eller neste uke, for da melder de dårligere vær. Så da blir det ikke noen slått uansett.

Da har en tid til å sose bort en dag på å lage bløtkake og drikke kaffe i anledning bursdagen.

Nå er det jeg som bestemmer om det blir noen feiring eller ikke. Jeg har en mann som bærer meg på hendene. Og sønnene mine gjør alt de kan for å gjøre stas på mamma i anledning dagen, godt hjulpet av svigerdøtre og eks-svigerdøtre. Barnebarnet er også et mirakel; fjorten år og klok som en ugle i det ene øyeblikket, impulsiv som ei loppe det neste.

Det er vel ikke helt umulig å si hvem hun slekter på, tenker jeg i lyse øyeblikk av selvransakelse.

Denne kreative skapningen har forøvrig laget en egen bestemor-emoji som bursdagsgave til meg. Helt utrolig.

Men altså, siden jeg gifta meg med en odelsbonde, blir det ikke så veldig annerledes prioriteringer i voksen alder, heller, for den bursdagsfeiringen. Sjøl om jeg i teorien bestemmer mer sjøl. De samme hensyna må jo uansett tas. Dyra er prisgitt det stellet vi gir dem. Det er et ufravikelig ansvar.

På bursdagen min i år har vi feriegjester også, av gresk opphav denne gang. Det er en kollega som har kommet et par dager før bursdagen min; de skal være ei lita uke.

I tillegg er alle senger i huset opptatt av sønner og barnebarn.

«Fullt hus og stormende jubel!»

Slik jeg elsker det.

Flere hundre hyggelige hilsninger på Facebook og andre sosiale medier.

Venner som kjører non-stop Norge på langs for å være her i tide til bløtkaka.

Videosamtaler med kjempekoselig hilsen fra slektningene i USA, som øver seg på norske gratulasjoner og bursdagssanger.

Rørende, langt inn i sjelen.

My cup runeth over.

Brutal oppvåkning

Det er bare det, at siden bursdagsfeiringen ble planlagt og fram til nå, er det en hel del ting som har endret seg.

Først og fremst skal jeg reise inn til Trondheim, på St. Olavs, for strålebehandling. Hver dag i tre uker. Femten behandlinger, fri lørdag og søndag.

Jaja. Det må jo gå likevel, selv om det betyr at jeg må reise fra gjester og familie noen timer hver dag. Jeg kan prøve å få lagt det så tidlig som mulig på dagen, slik at det merkes minst mulig.

Stråleterapeutene er så forståelsesfulle og snille som tenkes kan, og de stokker om på timer og avtaler slik at jeg kan komme meg hjem med en tidligst mulig båt.

Dagene faller inn i en prinsipielt umulig rytme.

Jeg sliter allerede med søvnen. Nå som jeg vet at jeg må opp klokka seks, sover jeg nesten ikke. Jeg klarer ikke å roe meg, og jeg føler meg superheldig om jeg klarer å svime av i så mye som fire timer.

Jeg våkner før klokka, nesten hver dag, og sjangler inn i dusjen. Det er vondt overalt. Bivirkninger av antihormonbehandling, søvnmangel, daglig stråling og et stressnivå som holder hver celle i kroppen i helspenn.

Jeg er blltt advart om at jeg kommer til å oppleve fatigue.

Ekstrem utmattelse.

Men det er slettes ikke tid akkurat nå til å kjenne etter om den har meldt seg.

For akkurat nå har jeg tretti minutter til rådighet før jeg må sitte i bilen.

Som vanlig skvetter jeg til av mitt eget speilbilde, som nå er på vei fra versjon Gollum til versjon straff-fange: Håret mitt er i ferd med å komme tilbake. Men hvilken farge og tekstur det får, det er helt umulig å si.

Hans står alltid opp sammen med meg, og så stille som mulig lister vi oss rundt i huset for ikke å vekke alle som skal sove lenge enda; de har jo ferie. I stille panikk flyr vi rundt og leter etter den riktige handveska, klær, bilnøkler, ladeledninger, og avtalearket fra stråleavdelingen, for det har en barcode nederst som jeg må scanne for å varsle om at jeg har ankommet.

Den forhatte parykken må også danderes.

Og hvor i granskauen har jeg lagt fra meg mobilen nå?!! Uten moblien har jeg verken båtbillett eller legitimasjon. Åja, på vasken på badet. Jeg sjekka jo e-post mens jeg pussa tenner.

Nå vil den uthvilte, rasjonelle leser spørre seg selv hvorfor ikke en såpass fornuftig og oppegående dame som jeg sannsynligvis er, ikke har tenkt ut at det går an å gjøre klart alt dette og legge det fram dagen før.

Og det kunne jeg så klart ha gjort. Jeg hadde faktisk store planer om å gjøre det, men en eller annen gang innimellom hjernetåke, snikutføring av forefallende husarbeid, gedigne oppvasker, åndelig stimulerende samtaler, og sannsynligvis noe haltende utførte vertinneplikter, forsvant den prioriteringen, for jeg kan da heller gjøre det like før jeg legger meg. Bare at jeg som vanlig svimte av i godstolen da jeg bare skulle sette meg og roe ned med litt strikking etter kveldens sosiale samvær, våkna stiv som en stokk og stavra meg til sengs, iskald og skjelvende, lenge etter midnatt.

Sove i noen få timer uten å røre meg, våkne før klokka ringer i vill panikk for at jeg har sovna av. Opjuh, det var bare drømmespøkelset i dag også. Nothing to see here.

En ny brutal oppvåkning. Repeat fra dagen før.

Kaste seg inn i min trofaste Toyota, parkere på hurtigbåtkaia, rakk båten i dag også. Prøver å få gjort litt på en referanseliste jeg skylder, noen ganger slokner jeg og sover noen minutter. Reiser meg tidlig, står først i køen når båten legger til. Styrter ut som førstemann, peser som en hval oppover den bratte gangbrua som heter Sjøgangen, alle har advart meg om at pusten blir mye påvirket av strålingen, men forhåpentligvis midlertidig. Nesten alle fra båtkøen tar meg igjen, jeg småløper så fort jeg kan mens det prikker for øynene og pusten min piper som et musespist tramporgel.

Kommer akkurat for seint til bussen fra jernbanen, hver eneste dag, for de korresponderer jo ikke, og ettersom det er fjorten minutter til neste bussavgang (FRA JERNBANEN!!! Jeg er klar over at det er ferietid, men kom igjen, da!!), må jeg småløpe opp i Olav Trygg og ta bussen derifra.

Etter noen dager finner jeg ut at om jeg hopper over en buss, kommer det en som kjører rett forbi sykehuset. Dermed sparer jeg enda flere minutter. Hopper av utenfor Gastro, styrter mellom regnbygene inn mot dobbeldørene, som vanlig sitter den samme dama der i rullestol, med venstre handa i et solid grep om intravenøsstativet sitt, den andre handa fører sigaretten med vante bevegelser opp mot munnen. Jeg tipper det er lungekreft.

Men jeg vet det jo ikke.

Etter noen dager er vi blitt på nikk med hverandre.

Jeg løper ned trappene, ned i underetasjen, der alle slike tunge, farlige apparater står.

Scanne avtalearket, sette seg på venterommet, tvangsmessige gløtt opp på klokka på veggen ca. annethvert sekund.

Terapeutene kommer ut og roper ut ulike etternavn.

Men meg bruker de fornavn på. Terapeuten kommer ut på venterommet, og før hun rekker å rope etternavnet mitt, får hun øye på meg og sier: Ja, Kristin!

Det er det samme med legen også. Av en eller annen grunn er jeg den som de roper fornavnet på.

Jeg velger å tenke at det er på grunn av at alle kjenner meg. Jeg er lett å bli kjent med. Jeg syns det er fint.

Hold pusten

Jeg er snar og flink. Bare forklar meg hva jeg skal gjøre, så gjør jeg det. Derfor tar strålebehandlingen veldig kort tid. Som beskrevet i forrige bloggpost, er strålingen pustestyrt, og maskinen kutter automatisk strålingen hvis ikke pusten holder hjertet lite og lungene i et bestemt spenn.

Men jeg er altså knallgod på å puste.

Nå betaler det seg å ha spilt kornett i skolemusikken i en mannsalder, og i voksen alder er det blitt opptil flere saksofoner i tillegg til tverrfløyte og alt mulig annet som kan blåses på.

Så jeg er sykt god på å holde pusten.

Derfor er behandlingen fryktelig fort unnagjort, og jeg må smøre meg med tålmodighet mens de heiser ned den benken jeg ligger på, jeg ville helst hoppe ned straks, kan ta inn et lite minutt der også, men jeg får beskjed om å vente, før jeg kan kle på meg så fort jeg kan, trøske parykken tilbake på hodet, sjekke raskt om jeg har mistet noe på gulvet, huske å si takk for i dag til de utrolig hyggelige og proffe stråleterapeutene, styrte ned korridorer og opp trapper, noen ganger sitter den røykende damen der fremdeles når jeg småløper forbi og nikker igjen, rekker jeg bussen? Kanskje? Jeg rekker det akkurat, klamper ombord, før jeg oppdager at det er feil buss, denne går til Lerkendal, rekker akkurat å få kommet meg av på neste holdeplass, der kommer den riktige, denne går helt til jernbanen — det kommer til å gå i dag også, med mindre det skjer noe uforutsett.

Jeg hopper av på jernbanen og tar fatt på trappa. Jeg må holde meg i rekkverket, det danser svarte flekker foran øynene mine. Men jeg stopper i tre sekunder og puster litt, da går det likevel.

Jeg smetter ombord, det er fremdeles tre minutter igjen. Et hav av tid.

Denne båten går bare til Brekstad, derfor trenger jeg ikke egentlig å sette på alarmen på mobilen i tilfelle jeg slokner. Ellers kan det være helt nødvendig for å forhindre at jeg blir med på en ufrivillig tur ut til øyrekka ute i havet, det har jeg ikke tid til nå.

Uansett er kroppen altfor full av adrenalin til at det er mulig å sove, og idet jeg stabler meg inn i Toyotaen, slår jeg nummeret til Hans og spør om det er noe jeg skal handle på tur heim. Ellers kan jeg rolig kjøre de femten minuttene heim, til et hus der feriegjestene er i ferd med å våkne.

Jeg hilser på hver enkelt og spør om de har sovet bra.

Feriegjestene fra Hellas er spesielt fulle av lovord.

Foto: Phoevos

Foto: Phoeveos

Faren i huset sier han har sovet helt fantastisk godt og lenge. Dette klimaet er helt fortreffelig for dem, som ringer heim til naboer og venner og får vite at de der nede holder på å omkomme av heteslag.

Jeg sjangler bort til godstolen og får en kopp kaffe av min kjære.

Jeg er forferdelig sliten. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å gjennomføre bursdagsfeiringen, selv om alle er mer enn villige til å hjelpe meg.

Jeg kan ikke det der, det å ta i mot hjelp. I mitt hode er det et svakhetstegn.

For meg, altså. Jeg ser det ikke som en svakhet hos noen andre. Det er bare jeg som på død og liv må klare meg selv, helst bestandig.

Og samtidig er det grelt synlig at jeg ikke er i stand til å ivareta mine vertinneplikter etter min normale standard.

Men hvis jeg bare kan få lov til å sove litt her, en halvtime bare, eller legge opp beina og hvile litt i hvert fall.

Bare hvile litt.

Så skal jeg klare det.

Happy birthday to me

Bursdagen min er heldigvis på en søndag. Og lørdag og søndag er jeg ikke på strålebehandling. Så da har jeg i teorien to hele dager til å bake og rydde litt.

Det første smilet kommer idet jeg går opp på badevekta.

Ikke for at vekta i seg sjøl er så mye å rope hurra for, men fordi badevekta gratulerer meg med dagen, med fyrverkeri i alle farger, jippi og hurra og happy birthday.

Teknologi, ass!

Jeg har sovet i fem og en halv time og føler meg uvanlig uthvilt. Full av pepp. Til tross for at jeg var oppe til klokka halv tre i natt og bakte en kake som ble dønn mislykket fordi den egentlig skulle vært stekt lenger, men siden jeg var så sliten at jeg gråt mine modige tårer, måtte jeg ta den ut for tidlig og sjangle til sengs.

Nå er jeg klar som et egg for å bake en ny. Heldigvis har jeg det jeg trenger.

Huset mitt ser ikke ut. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan klare å ta imot gjester slik det ser ut, å ha gjester boende på dagevis, jeg må bare lukke øynene for det verste, blomstene er visna på trappa av mangel på stell, sko hauger seg opp i gangen, det står plastkasser med usortert innhold overalt.

Kattehår på sofaen og alle tepper, stabler med bøker og artikler, håndarbeid overalt, og gjestene må klare seg selv.

Men de var egentlig klar over det. Besøket deres var planlagt lenge før det ble klart at jeg var syk, og de har tilbudt seg mange ganger å avlyse besøket.

Det har ikke vært et alternativ. De kan jo ikke noe for at jeg er syk. Jeg bare advarte dem om at de må regne med å klare seg litt mer selv.

Og det gjør de. Uten at de virker nevneverdig plaget, engang.

Men så har vi altså dette med stråling og reising og alt sammen.

Og midt oppi alt dette må høyet berges, og Hans har innført 18-timers dag, han rekker ikke engang å komme inn til middag på fredagen, bestiller bare yngstesønnen til å smøre noen blingser og komme ut til ham på jordet med, her må høyet berges for at dyra skal ha mat.

Jeg må underholde gjestene uten ham, godt hjulpet av sønnene, heldigvis. Vi bestiller guided tour på Austråttborgen, der jeg riktignok må oversette for gjestene selv, til tross for at vi har spurt om guiden kan snakke engelsk.

Men gjestene er storfornøyde. De er skolerte, og fyller inn opplysninger fra bibelhistorien der det mangler. I mange tilfeller til det bedre.

Vi spiser enkel middag, pasta til alle mann, bare at ikke alle spiser pasta, så det må bli poteter også. Og bolognese, men bare at ikke alle kan spise løk, så det må bli en ekstra saus også. Og dessuten kan ikke alle spise pastasaus heller, viser det seg, så det må bli stekte pølser også.

Sønnene underholder og bistår alt de kan. Og jeg syns det er som en pause å få stå i oppvasken, for jeg er ikke mitt vanlige, sprudlende jeg.

Hvis jeg bare ikke hadde vært så hoven i beina, hvis jeg bare ikke hadde hadde vært så trøtt, hvis jeg bare ikke hadde hatt så vondt overalt. Hvis jeg bare ikke hadde vært så sliten.

Biter tennene sammen. Klarer det. Makter det. Dette går, det må gå. Det er ikke så mange dager igjen av strålingen, jeg fikser det.

Og bursdagen blir fantastisk koselig og flott. Viltmiddag som Hans lager. Kaker som jeg har bakt. Veldig vellykket. Eplekake med epler skrelt av gjestene selv. Perfekt kuttet i bittesmå biter.

Selv om bordet ikke var ferdig dekket da gjestene kom. Hans spurte om tillatelse til å legge på dukene selv om de ikke var strøket. Og jeg sa jada, det må da gå fint med ustrøkne duker for en gangs skyld.

Med det til følge at når gjestene kommer, står jeg så til de grader busted og stryker dukene, for jeg måtte plukke av tallerkener og glass og stryke dem likevel. Jeg holdt det ikke ut.

Foto: Tove

Alle løsninger blir halvveis. Improvisert. Utilstrekkelig.

For en elendig vertinne jeg må være.

For det er jo ikke slik at jeg klarer å skjule det.

Hvor inn i margen sliten jeg er.

For en forferdelig flopp jeg er. Faller igjennom, igjen og igjen.

Det var ikke slik jeg hadde tenkt det skulle bli.

Jeg skammer meg, dypt og inderlig.

Og ingenting av dette får jeg til å si.

Jeg, som er et unikum med ord, jeg som har ordet i min makt, jeg som er så utrolig verbal av meg.

Jeg klarer ikke å si det jeg føler. At jeg er så sliten, det kjennes som om jeg står på bunnen av en brønn, og vinker beroligende til alle dere der oppe.

Det går helt fint med meg. Hva da? Brønn?

Heh, heh, brønn og brønn, fru Blom.

Det går så fint, så.

Jeg kommer straks. Bare gå i forveien, dere.

Hvis jeg bare kan få hvilt meg litt nå, så.

Legge opp beina. Få sove en hel natt.

Ikke akkurat nå, altså.

Men ganske snart.

På tørre møkka

Dagen etter bursdagen min må feriegjestene stå opp i grisotta og ta båten til byen sammen med meg. Hans har begynt på jobb igjen, og ferien er over.

Et hastig farvel med gjestene, de er reisevante og klarer seg fint selv, bare gå, sier de, du må rekke tima di.

Det er en tårevåt avskjed. Det er fine folk.

Jeg har starta på siste uka med strålebehandling, og det er trøbbel med maskina, så jeg må smettes innimellom på en annen maskin. Jeg bli hentet og plassert på et annet venterom.

Jeg sovner på venterommet mens jeg venter på å bli ropt opp. Jeg skvetter til når jeg hører navnet mitt, og et øyeblikk forstår jeg ikke hvor jeg er. Jeg har ikke vært på dette venterommet før.

Tar taxi til båten, slik at jeg skal rekke heim to timer før. Jeg unner meg det, jeg er så sliten at jeg ikke henger sammen, hvis jeg bare kan få hvile meg litt.

Jeg slokner i godstolen omtrent i det jeg lander. Slokner som et lys. Sover i tjue minutter. Det hjelper masse.

Og om kvelden går jeg på Kopparn med Tove. Bruker vanvittig lang tid, men klarer det.

De siste dagene denne uka kjennes vanvittig seige. Bare noen få strålinger igjen.
Tove står opp tidlig i ferien sin, møter meg på båten for å holde meg med selskap.

Det betyr vanvittig mye. Det er ei kneik, disse siste dagene.

Men jeg greier det, det går fint.

Det skal gå helt fint.

Jeg har samtale med kreftlege Solveig dagen før jeg har siste behandling. Hans har kjørt meg inn til byen, han er med hele veien. Det blir en ganske kort konsultasjon. Jeg er så trøtt at jeg ikke husker noe av det jeg skulle ha spurt om, og doktor Solveig er også forsinket.

Du ser sliten ut, sier doktor Solveig. Du trenger nok å hvile deg litt før vi tenker på noen flere typer behandling.

Jeg innrømmer det. Jeg er sliten.

Hans og jeg har planlagt å gå ut og spise lunsj i byen. Når det kommer til stykket, makter jeg det ikke. Jeg må bare hjem, rett og slett.

Jeg er så sliten at jeg knapt orker tanken på å gå en runde med støvsugeren.

Noe som forøvrig er hardt tiltrengt.

Og på torsdagen går Tove og jeg på Kopparn igjen.

Jeg vet det.

Det henger ikke på greip, noe av det.

«It’s like my brain has a mind of its own.»

Reisebrev fra et nådelandskap, del XXI

Mennesker og medmennesker

En viktig årsak til å begynne å skrive denne bloggen, er all den overveldende medmenneskeligheten som finnes nesten overalt, som bare faller deg i øynene, til og med når du ikke søker den, eller leter etter den.

Ofte arter den seg som en stille inderlighet, en strøm av empati der de utvendige geberdene gjerne holdes strengt tilbake av ren og skjær hensynsfullhet.

Eller folk som sier rett ut at de digger deg og heier på deg, når de treffer deg in persona, eller i offentlighet, på Facebook eller kommentarfelt. Så en kan bli så rørt og berørt at en blir helt forknytt og sjenert, og stolt og overveldet, alt på en gang.

For en er jo bare et menneske.

Og så er det noen dager der en bare trenger trøst og forsikring, forståelse for hvor fælt alt er, hvor prisgitt en føler seg, sykdom og dagsform og ressursene som alltid er for knappe, på ett eller annet vis. Ens egne, ikke minst.

En vil så mye. Men evner så lite, i forhold til før.

Og så treffer en på en sykepleier, for eksempel, som tilter merkbart på hodet og lager skrå øyenbryn og sukker tungt på dine vegne. Fordi det er jo veldig synd på deg som er så syk.

Men det kan man ikke kjenne på så lenge. For det skurer ned kreftene, å være en person det er så inn i granskauen synd på. I hvert fall for meg.

Jeg kommer nok aldri til å bli komfortabel med akkurat det.

Og når det er mer enn nok med den sørgeligheten, er det et funn å treffe på helsepersonell som et øyeblikk ser ut til å glemme at du er en pasient, at du er en pakke i pakkeforløpet, en kake på samlebåndet, folk som er hyggelige og blide og medmenneskelige og ikke fokuserer på at du er syk.

I stedet snakker de til deg som om du var et helt vanlig menneske. De fokuserer på hva de skal gjøre, hva jeg skal gjøre, og hvordan vi kan løse oppgavene våre best mulig. For å samarbeide om en jobb vi skal gjøre sammen. Og ler og spør deg om ting du kanskje har greie på. Som om du hadde fått det gamle, vanlige livet ditt tilbake.

Ei bitte lita stund.

Aldeles strålende!

Anne Martine og Eira er to strålende unge damer.

Som Eira og Anne Martine. De jobber som stråleterapeuter. På avdelingen for stråleterapi.

De ler høflig av den vitsen de må ha hørt millioner ganger, når de spør hvordan jeg har det, der på benken.

Og selvfølgelig må jeg svare «aldeles strålende».

Jeg har på sett og vis bestemt det selv, at jeg skal ha stråleterapi. For hvis jeg hadde latt kirurgene uten videre fjerne brystet, eller helst begge to, da hadde jeg ikke trengt stråling, forstår jeg.

Men jeg var villig til å ta den støyten, Jeg ville helst beholde brystet mitt. Begge to., faktisk. De er jo en del av meg, av kroppen min. Jeg går gjerne i krigen for bryster. I hvert fall mine egne, viser det seg.

De lot da jaggu vente på seg lenge nok., det syntes jeg i hvert fall da jeg var fjorten. Nå vil jeg helst beholde dem lengst mulig.

Altså er det slik det blir.

Strålende.

Foreløpig er det planlagt 15 behandlinger. Hver dag i tre uker, opphold i helgene. Jeg reiser fram og tilbake med båten. Styrter av båten og springer mot bussen, for sein i dag også. Siden det er ferieruter på bussen, som betyr at det ikke går buss, må jeg ta beina fatt.

Men jeg har ikke noe vondt av å gå. Selv om jeg blir litt svett. Og selv om jeg syns jeg stinker av svette når jeg kommer fram.

Man skal nemlig helst ikke smøre noe på kroppen før man bestråles. Det kan gi større stråleskader enn nødvendig.

Jeg har vært inne til CT for å finne ut hvordan hjertet og lunger er plassert i forhold til det området som skal bestråles. Nå ligger jeg i akkurat samme posisjon som på CT-scanningen, langsetter en blå strek av lys de lager på kroppen min for at det skal bli helt riktig. Dette er viktig for ikke å skade hjertet og lungene mine. Det er bare vevet i nærheten av de kulene de har fjerna som skal ha stråledosen.

Hvis en celle i nabolaget skulle finne på at den ville begynne å dele seg og vokse, så er strålingen der for å oppmuntre den til å slippe den tanken.

Det er litt som f.eks. skilsmisser sprer seg i nabolaget. Eller når en kompis har kjøpt seg Porsche, så må den andre kjøpe seg Jaguar. Den ene har lett for å rive den neste med seg.

Nå ligger jeg på ryggen på benken med armene over hodet. Jeg må trekke pusten og holde den på kommando, for å krympe hjertets utstrekning slik at det er minst mulig i overflate, og slik at alle organer er ute av veien for den farlige strålen.

Via denne skjermen styrer jeg selv strålemaskinen med pusten.
Tegnet etter hukommelsen.

Eira og Anne Martine forklarer meg hvordan jeg kan styre strålemaskinen med pusten min. De plasserer en liten skjerm foran ansiktet mitt. Og så forklarer de hva som skal skje, hvordan det skal skje, hva som er min oppgave. Vi kan prøve og øve litt først.

De kalibrerer først maskinen etter pusten min. Og så setter vi i gang.

Jeg skal trekke pusten så langt inn at den gule søylen er inne i den grønne boksen, og holde den der. Når søylen dropper nedenfor eller smetter ovenfor den grønne boksen, da stopper strålemaskinen.

De er utrolig flinke til å rose pasienten, må jeg si. Det er ikke egentlig snakk om astrofysikk jeg skal ligge der og prestere.

Men jeg får masse skryt. De sier jeg er flink. Jeg får derfor lov til å styre mye selv, og derfor går det fort unna med behandlingen.

Og de er så snille, så snille, og finsnekrer tidspunkt for behandlingen slik at jeg kan rekke det akkurat når jeg tar halv-åtte-båten til byen. Som er i byen halv ni-ish.

Og så går det en båt tilbake en og en halv time seinere.

Den rekker jeg som oftest. Det er intet mindre en skikkelig imponerende.

Når jeg er heldig, går det en buss i helt riktig tid og helt riktig retning. Andre ganger går det ingen buss.

Da kreves det litt springing.

Jeg får ta det som en trim.

Og så er det så mange som hilser og er blide når en springer heseblesende for å nå båten. Noen ler, rett ut.

Men veldig mange nikker og hilser.

Hallo, hallo.

Jeg hilser og hilser.

Om å hilse i tide

Jeg har en sånn jobb at det er mange som kjenner ansiktet mitt. Jeg har vært ganske fast foreleser på relativt store kurs, åtti, hundre, hundreogførti studenter, en del semestre.

Jeg klarer selvfølgelig ikke å gjenkjenne alle disse studentene, kull etter kull, år etter år, utenfor auditoriet.

Men siden de alle sammen ser på meg, og derfor kjenner ansiktet mitt, er det en ganske vanlig opplevelse for meg å treffe mennesker på båten, eller bussen, eller butikken, som hilser hjertelig og familiært på meg, uten at jeg har noen som helst peiling på hvem de er.

Det har også vært en laaaaang rekke av gjesteforelesninger og konferanser og seminarer, der jeg har pratet med folk; både som fagperson og som mangeårig medlem i NTNU-styret, folk, folk, folk, nye bestevenner, intenst, hjertelig, med samme mål, leirskoleaktig, men bare for et par dager.

En uendelig rekke ansikter, avlest og lagret, men det utgjør data som hjernen min ikke klarer å holde på for evig, det er for mye informasjon i lengden.

Men det er jo ikke din skyld, du som hilser så blidt og gjenkjennende på meg akkurat nå.

Derfor har jeg lært meg å spontant hilse like hjertelig i retur. Bare jeg ser en endring i ansiktet, en antydning til trekning i et øyenbryn, noe som helst som kan tyde på gjenkjennelse, så hilser jeg like inderlig blidt og hjertelig tilbake. Til tross for at jeg av natur egentlig er ganske sjenert, oppvokst i gårdsplassen heime, som jeg er., så hilser jeg.

Overstrømmende.

Heller en gang for mye enn en gang for lite, tenker nå jeg.

Som en gang for noen år siden.

Jeg kommer spurtende forbi bagasjebåndet på Værnes og ser noen velkjente fjes, to karer i livlig passiar, som begge kaster det jeg oppfatter som avventende blikk i min retning —

–og jeg har så lyst til å rekke første flybuss, for da har jeg sjanse til å rekke en tidligere båt, alltid dette tidspresset, jeg må jo over fjorden, og verdens min hvor mange ganger jeg har sittet strandet på Hurtigbåtterminalen fordi jeg ble akkurat for sein, men dessuten, utallige ganger har jeg rukket båten akkurat, halsende ned tuben med skjerfet som et flagg rett ut i lufta bak meg, og jeg rakk akkurat å smette ombord denne gangen også, mannskapet rister oppgitt på hodet, hvorfor kan ikke folk komme tidsnok, bare? Belønningen for meg er noen flere timer heime, og den tanken koser jeg meg med når jeg synker ned i setet, drivvåt av svette og med pusten som en blåsebelg mens jeg tørker panna med skjerfet og registrerer halvt imponerte, oppmuntrende blikk fra mannskap og medpassasjerer, denne gangen trodde de virkelig ikke at det skulle gå, men joda. Dama er sprekere enn hun ser ut til.

–men så var det de to karene, de står og venter på kofferter og har en munter liten sladderfadder imens, og de ser avventende og, tenker jeg, litt oppfordrende på meg, og de er noen sånne språkfolk, det er jeg helt overbevist om, men for mitt bare liv kan jeg ikke ta igjen hvem de er; likevel, jeg syns ikke så godt at jeg kan la være å skli bortom bagasjebåndet, sjøl om det er noen meter omvei, jeg vil jo for alt i verden ikke få ord på meg for å være arrogant og overlegen, så jeg spurter bortover, parkerer håndkofferten i to sekunder, og tar på meg mitt minst stressede og mest hyggelige smil, og utbryter «spontant-hjertelig»:

«Nei, men! Er dere også her, så utrolig hyggelig! Håper dere hadde en fin flytur? Ja? Så bra, håper det blir fine dager framover, det blir visst bra vær nå, endelig. Ja, jeg må bare løpe, jeg må rekke denne bussen, helst, beklager det, men kos dere da, så masse!»

Karene nikker litt reservert og kanskje nesten litt overrasket mot meg, men velvillig, bevares, blide og velvillige er de, og jeg tenker, der tok jeg kanskje i litt for mye, hakket for mye Møllers Tran, jaja, uansett for seint nå.

Bedre det, enn å være arrogant og uhøflig. Jeg var i hvert fall hjertelig nok. Og jeg gir meg sjøl en mental klapp på skuldra for å ha overvunnet min naturlige sjenanse og oppført meg som folk.

Men at jeg ikke for mitt bare liv kan komme på hvem de var?! Hjernen min jobber alltid med minst seks ulike strenger på en gang, nå var det antakelig ikke noen nevrale nettverk ledig.

Og idet jeg setter foten i nederste trinnet på flybussen og skal til å klatre ombord med trillekofferten min, kommer jeg på det.

Hvem de var.

Det var Anders Giæver og Per Egli Hegge. To mediepersonligheter som jeg aldri har hilst på.

Anders Giæver til venstre, Per Egil Hegge til høyre. Her med en annen journalist i sin midte.

Men jeg kjenner fjesene deres, selvfølgelig.

Det finnes overhodet ingen som helst grunn i hele verdens rike til at de skal kjenne mitt. Så da forstår jeg litt bedre de reserverte, forbausede fjesene deres.

De ante jo ikke hvem jeg var.

Jeg blir først dødsens flau og sprut rød i ansiktet. Men så kan jeg ikke annet enn å brøle av latter over min egen oppførsel.

På turen inn til byen ler jeg flere ganger, høyt og lenge, når jeg tenker på den samtalen de muligens hadde etter at jeg var ute av døra.

«Aner du hvem det mennesket var?»

«Overhodet ingen peiling.»

Pause.

«Virket forsåvidt som en hyggelig dame, da.»

«Ja. Veldig hjertelig.»

Pause.

«Nesten litt i overkant?»

«Mm.»

Jeg ler nå også, når jeg tenker på det.

nb_NONorwegian