Reisebrev fra et nådelandskap, del XXIII

Oppkok

-Hvordan takler du det, egentlig? Du har jo virkelig hatt nok å stri med de seinere åra, om du ikke skulle få kreft i tillegg! Blir du ikke oppgitt og sint? Syns du ikke det er urettferdig?

Min gode venninne Maja myser gjennom den tykke dampen mellom oss. Hun må nesten rope litt for å høres over duren fra boblemaskinen.

Vi sitter i boblebadet og nipper til hvert vårt glass Prosecco.

Jeg setter det slanke glasset fra meg på golvet og dukker under til halsen. Vannet er glovarmt, her «koker vi virkelig kjerringer». Det er like før vi «slipper bena» nå.

En blir liksom helt gjennomkokt i hele skrotten.

Jada, jeg har også syntes at boblebad var ganske harry, og det var ei tid da jeg ikke skjønte bæra av at folk ville spandere penger på noe så teit.

Vi hadde en ganske anstrengt økonomi da vi hadde barna små, og jeg tenker med gru tilbake på den gangen vaskemaskinen røk og vi ikke ante hvor vi skulle ta pengene fra til å få reparert den. Vaskemaskin var relativt nødvendig når en hadde et par-tre bleieunger samtidig.

Den gangen virket boblebad som noe ekstremt idiotisk, UUUURTEIT, som en demonstrasjon av at en skattet altfor lite til fellesskapet, når en tok seg råd til slike totalt smakløse utskeielser.

Men de seinere åra har jeg skiftet oppfatning omkring anskaffelse og bruk av boblebad, kan en si. Jeg vet ikke om dette skyldes at jeg gradvis er blitt mer harry, uten å legge merke til det.

Jeg ser ikke bort fra at det er slik det henger sammen.

Men når jeg tenker tilbake, var den direkte foranledningen til anskaffelsen en uventet, og nokså direkte kommentar fra en besøkende islending.

Bergþór og Ásdís var på besøk på Strandstua, og Bergþór lurte på hvor vi hadde plassert vår heitur pottur. Han kunne nemlig ikke se den noe sted. Vi forklarte at vi ikke hadde noen heitur pottur. Så da lurte Bergþór på hvor den skulle stå når vi hadde anskaffet den, i en tone som mer enn antydet at dette måtte være en ren og skjær forglemmelse, en unnlatelsessynd som fort kan oppstå i hastverket med å bygge ny hytte.

Hans og jeg har vært flere ganger på Island, og har bak oss mer enn ett besøk i de islandske varme kildene. Så vi er kjent med konseptet, varme bad utendørs etc.

Jeg forklarte, nærmest litt lattermildt, at vi ikke hadde noen umiddelbare planer om å anskaffe oss noen heitur pottur, noen gang i evighet. Amen.

Case closed.

Ingen planer om heitur pottur her på tomta!

Hvorpå Bergþór vender det uskyldsblå blikket i min retning og spør:

-Hvorfor ikke?

I likhet med en del andre spørsmål her i verden, ble dette et spørsmål som hang igjen etter at de dro. Det måtte ha vekket en viss gjenklang i vertskapet, for siden ble vi gående og grunne på disse ordene i vårt hjerte.

Helt til vi bestilte vårt første boblebad. Det er nylig blitt byttet ut med et nytt, siden det gamle var utslitt.

Ja, faktisk. Utslitt.

For meg, som har en kronisk sykdom som til tider gjør meg stiv som en stokk, viste det seg at dette boblebadet ble en fantastisk helsebringende sak. Jeg har ikke tall på alle de morgenene at kveldsbadet kvelden før var helt avgjørende for at jeg skulle komme meg ut av senga den dagen.

Det er derfor ikke så rent sjelden at jeg sender Bergþór en takknemlig tanke for hans insisterende spørsmål.

Det er jo klart at ethvert landsted i fjæra bare kan bli enda bedre med en heitur pottur. Uten tvil. For hvor ofte kan en bade i fjorden her vi bor? Hvis en ikke er isbader av natur?

Bad + moon rising

Som regel bader jeg sammen med Hans. Men det hender også at jeg får anledning til å dele denne luksusen med andre, for eksempel gode venninner.

Som nå, her jeg sitter under en stigende, rund måne sammen med Maja.

Maja og jeg deler fort og villig våre filosofiske betraktninger om livet, helse og sykdom, gleder og sorger, våre kjæreste, partnere, barn, svigerbarn og barnebarn, venner, og alle andre vi har i livet vårt, som vi er så tvers igjennom takknemlige for.

I kveld har vi sittet i badet i timevis og blitt skrukkete som rosiner på tærne. Sånn går det, når en har så mange stive muskler som trenger å mykes opp og så utrolig mange tema som skal gjennomgås i løpet av en kveld.

Det er ganske betegnende for våre samtaler at min sykdom og hvordan jeg har det med den, kommer ganske langt ned på lista. Ikke for at Maja ikke er interessert i dette, det er heller tvert i mot, men fordi vi har så mange andre, rykende dagsaktuelle tema som skal gjennomgås før det. Og så skal vi både gapskratte og fnise en hel masse først, før vi kommer til en av de mer alvorlige bolkene.

Skjønt, jeg sliter ofte med å holde meg helt alvorlig hvis samtaler antar en for seriøs tone, da forbeholder jeg mer retten til å flåse og fnise og komme med dårlige ordspill. I hvert fall hvis det er meg selv det alvorlige temaet angår. Jeg liker ikke så godt at folk skal være bekymret for meg. Jeg vil være en kilde til glede og latter, lave skuldre og mirakuløse løsninger på andres problemer.

Jeg vil ikke være en kilde til bekymring.

Derimot har jeg ingenting imot at samtaler tar krappe svinger hit og dit; snart lystig, snart alvorlig, for ikke å snakke om begge deler på en gang.

Det er det ikke alle som takler like lett. På noen virker det kanskje useriøst eller respektløst. 

For meg har livet til tider vært en vill seilas. Ofte har det knaket godt i skrog og tauverk, når påkjenningene har vært som størst. Men det er ikke alle stormer som synes like godt utenpå. Av og til kan en sitte og ha en enorm indre krise som ikke syns mer enn som en viss blekhet i ansiktet.

Utallige ganger har humoren berget meg. Her i livet. For livet.

Jeg har en teori om at humor er intelligens som er blitt til overs, som tyter ut på rare plasser fordi — ja, fordi den kan. Den flyter ut, langt utfor boksen, og tar rare og uventede veier, trykker på knapper en ikke ante var der.

Noen ganger er det umulig å motstå fristelsen til å trykke på en slik knapp en ser, selv om en ikke i øyeblikket har oversikt over hva den egentlig ER til.

Dessuten kan en deilig seilas i smul sjø også kjennes som risikabel.

For noen av oss er den fredelige tilstanden bare et uhyggelig forvarsel.

Det å nyte øyeblikkene har vært noe jeg måtte lære meg. Med megen møye og stort besvær.

Men nå kan jeg det.

Og nå gjør jeg det. Nyter øyeblikket med Maja.

I likhet med en hel del av de folkene jeg helst omgås etter at jeg ble syk, er Maja en tvers igjennom ekte, genuin, dame. Hun har på et tidspunkt bestemt seg for at hun er akkurat sånn som hun er, og så får folk så gjerne omgås henne så mye det føles greit for begge parter, hvis de nå en gang liker henne, slik hun altså er.

Maja er på sett og vis fullstendig uforutsigbar, men på en trygg måte: Hun er nemlig så snill og godhjertet som tenkes kan. Dessuten har hun en latter som starter helt nede fra stortærne og varer lenge, og hun er slett ikke redd for å bruke den.

Maja har antakelig ikke en eneste oppfatning som kan oppfattes som A4 — og de gangene det skjer at hun gir uttrykk for noe ganske mainstream, blir jeg såpass forbauset at det høres ut som om dette også er noe hun har vrengt og vridd på før hun landa i det synspunktet. Som det tilfeldigvis er flere som mener.

Maja og jeg er antakelig sånn cirka like sprø. Derfor er hun lett å bli glad i, for meg.

Og så er hun åpenbart veldig glad i meg, også.

Det er alltid en opptur å prate med Maja.

Hvordan en har det og hvordan en tar det

Jeg blir alltid utfordret på mine oppfatninger av Maja. Hun er ikke så opptatt av å spørre etter det som er på overflaten, for det man kan jo se sjøl, med egne øyne.

Så når hun spør om dette, om jeg syns det er urettferdig, om jeg ikke blir bitter, oppgitt og sint, er det et ordentlig, gjennomtenkt, genuint spørsmål. Hun spør fordi hun vil ha et reflektert, ordentlig svar. Ikke et sånt liksom-tappert svar, at det går bra med meg, ikke tenk på det, kanskje noe politisk korrekt som får meg til å framstå som moder Theresas enormt mye yngre og enda mer filantropisk anlagte søster.

Så jeg kjenner grundig etter før jeg svarer.

Og så svarer jeg at det å få en kreftdiagnose, det er antakelig ikke det verste jeg har opplevd.

Joda, det er helt forferdelig, på mange slags vis, det å gjennomgå undersøkelser, operasjoner, cellegiftkur, etc. Og likevel: Jeg føler at jeg har så mange fine folk, støttespillere, venner og familie, som er sammen med meg i dette rommet. Jeg er ikke alene. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å bli, og forbli frisk.

Samtidig føler jeg sterkt på ansvaret for å ikke skremme flokken min unødvendig. Jeg sparer på kreftene deres til jeg trenger dem. Og i det ligger det også at jeg vil ikke gjøre meg sykere enn jeg føler meg.

Jeg skjønner at dette er en alvorlig diagnose.

Vanligvis nekter jeg å gå inn i denne skrekken, faktagrunnlaget som sier at mange folk dør av denne sykdommen, selv i dag, selv om de kommer tidlig, selv med de aller beste prognoser.

For, vet du? Mange, mange overlever også, og mange lever i en mannsalder etter avsluttet behandling.

Jeg har bestemt meg for å være i denne gruppa. De som blir friske, som er sprekere og friskere med en bedre generell allmentilstand når de kommer ut på den andre sida. Når jeg kommer tilbake i jobb, skal jeg ha bedre kondis enn da jeg ble sykmeldt.

Det er målet.

Om det er så realistisk, det få så være. Men det er planen.

Og så er det det, at jeg har vært kjempegod hele mitt liv til å forutse alle slags katastrofer som tenkes kan.

Jeg har bekymret meg så mye og så sterkt og så bredt, jeg utviklet meg til en ekspertbekymrer; en virtuos på beymringsfeltet, vil jeg si.

Jeg har alltid sagt at om en tar sorgene på forskudd, får en jo dobbelt utbytte av dem.

Men i virkeligheten er det slik at 95% av de sorgene jeg har tatt på forskudd, de kom aldri.

Ikke på ordentlig.

Så det viste seg altså at det i realiteten ble ekstremt lite overlapp mellom de sorgene jeg passa på å ta på forskudd, og det som faktisk skjedde.

Så da har jeg jo ikke tatt dem på forskudd, jeg har bare påført meg dem helt unødvendig.

Jeg har altså bomma så inn i granskauen på bekymringene mine, når det gjelder styrken av bekymring målt opp mot de katastrofene som faktisk slo til.

I stedet skjedde det helt andre katastrofer, som jeg aldri kunne ha drømt om. I min villeste fantasi.

Så derfor:

I og med at jeg tydeligvis er så elendig til å bekymre meg for de riktige tingene, har jeg bestemt meg for å overlate den jobben til noen som er bedre til å utføre den.

For jeg er tydeligvis skikkelig dårlig til å bekymre meg.

Bedre å overlate kompliserte saker til fagfolk.

Her kan jeg nok en gang sitere Maja: Ettersom jeg har passa på å bekymre meg så enormt mye på forhånd, så kan jeg anse meg ferdigbekymra.

Så da kan jeg rett og slett leve et bekymringsfritt liv heretter.

Veldig greit!

Dronning Sonja pleier å sitere sin mor, Fru Haraldsen, for et munnhell:

Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det.

Det tipper jeg dronningen også har fått bruk for å sitere for seg sjøl i speilet, mange ganger, de siste åra.

Jada. Vi har alle sammen vårt å stri med.

Dårlig karma

Det er mange som tenker, i sitt stille sinn, at alvorlig sykdom henger sammen med dårlig livsførsel.

Det går jo en Nemesis gjennom livet, tenker folk. En får jo til en viss grad som fortjent, ikke sant? Det er jo noe som heter Karma også, ikke sant?

Kanskje jeg ikke hadde fått kreft om jeg var litt mer elskelig anlagt?

Kreft er et fryktelig brutalt ord. De fleste rygger tilbake bare ved å høre ordet. Jeg vet at jeg selv har kviet meg for å lese om det. Det er akkurat som om en kan bli smittet bare av å høre ordet høyt, eller tenke det for mange ganger.

Det er en slags ordmagi. Om en sier det høyt, snakker om det, eller tenker på det, eller får dårlig samvittighet om en sjøl er overlykkelig over å ikke ha det, så kan en uansett tenke på seg kreft.

JEG kommer altså aldri til å få kreft. For det har jeg virkelig ikke fortjent. Virkelig ikke.

Tenker noen.

Jeg har sikkert tenkt det sjøl også. I en eller annen forbifart.

Men muligens ikke.

Jeg har jo med meg en ballast fra ungdommen, med en pappa som var kreftsyk i mange år. Under hele sitt yrkesaktive liv håndterte pappa svært kreftfremkallende stoffer på daglig basis. Med bare hender. Uten beskyttelsesmaske eller drakt.

Kreosot var for eksempel et sterkt innslag i hverdagen, alle kjeledressene hans var innsauset i kreosot når han kom heim.

De svære øsekarnevene hans var innsatt med striper av kreosot som aldri gikk bort, ikke før han ble syk av kreft og fikk slike «konsulent-hender».

(Flashback: Der husket jeg i et blaff hvor myke og hvite hendene til pappa var, der de lå på dyna i sykehussenga på Orkanger sykehus. Helt fremmede og rare, helt annerledes enn de svære arbeidsnevene jeg kjente. Det var da, på sykehuset, at ordene falt. «Konsulent-hender.»)

Men helt til da, helt til han ble syk, bygde han landet, strakte lyslinja på kryss og tvers, stolpe for stolpe, for alle oss andre.

Jeg vet ikke om jeg syns det er rimelig å tenke at han dermed fortjente å dø av kreft.

Å ha så vondt, å lide hver dag i mange år, fordi han leda arbeidslaget sitt gjennom hele Fosen og utrusta hele halvøya med elektrisk strøm.

Noen vil kanskje syns han var uopplyst. Uforsiktig. En må jo behandle farlige stoffer med forsiktighet, da!

Det er bare det, at det var ingen som snakka om kreftfremkallende stoffer på den tida.

Så nei. Jeg syns ikke at han dermed gjorde seg fortjent til å få kreft.

Min kjære svigermor Kitty døde også av kreft, altfor tidlig. Og det gikk så fort, altfor fort, så bare det gjorde at det nesten var altfor vanskelig å ta innover seg.

Og jeg husker så altfor godt øynene hennes da hun fortalte oss det, hva som var årsaken til at hun hadde vært i dårlig slag i det siste. Mørke brønner av skrekk og beklagelse, som om hun ba om unnskyldning for at hun måtte gi oss nettopp dette ordet som forklaring.

«Jeg har kreft, vet du.»

Hun sa det slik at det skulle være klart at dette var slutten. Det var ikke mer å håpe på. Og hun levde heller ikke så veldig lenge etter dette.

Så svigermor hadde helt rett.

Men jeg husker altså så altfor godt den spesielle beklagelsen i blikket, som om det var hennes egen skyld, at hun hadde vært så uforsiktig å få kreft. Sånn kjentes det ut.

Jeg kjenner den selvfølgelig igjen, denne forferdelige følelsen. Jeg kjenner også på den i forte blaff.

At dette er noe jeg har gjort mot meg selv, og alle andre som jeg er glad i. Om ikke med vilje, så av uforstand eller uforsiktighet.

Men jeg nekter å gi den tanken fotfeste i mange minutter av gangen. Bort!

Det hjelper en del når kirurgen og sykepleieren, uavhengig av hverandre, begge pukker på at de har funnet fram til den største enkeltårsaken til at jeg fikk brystkreft:

INNMARI UFLAKS.

Det er altså den medisinske ekspertisen som uttaler seg. Så da bør vi vel tro på det.

Kropp og sjel

Og så kan det virke som at sammenhengene er mer komplekse, likevel.

Norske forskere studerer for tiden sammenhengen mellom overforekomst av brystkreft og kronisk stress. Dette er en sammenheng som framstår som ganske robust påvist når det gjelder dyreforsøk.

25 av 29 rapporterte dyrestudier viser at kronisk stress påfører individet økt vekst av kreftceller, økt dannelse av svulster, og økt tendens til spredning.

https://www.vestreviken.no/om-oss/nyheter/ny-studie-langvarig-stress-kan-spille-en-storre-rolle-i-brystkreft-enn-antatt

For mennesker er denne sammenhengen mindre entydig.

Den er der, men bildet er, naturlig nok, mer sammensatt.

Det har pågått studier i flere tiår av sammenhengen mellom traumatiske barndomsopplevelser, psykososialt stress i barndommen, og dårlig helse som voksen. På befolkningsnivå ser sammenhengen ut til å være ganske klar: Jo verre barndom, jo verre helse som voksen.

Men her er det selvfølgelig en del faktorer som spiller inn. Blant annet er det ikke så uvanlig at mennesker som har utholdt en fryktelig barndom, selvmedisinerer med sigaretter, dårlig kosthold, alkohol og rusmidler. Dette er ikke veldig helsebringende vaner på sikt.

Men selv om en tar høyde for slike ting, er det en klar tendens, på gruppenivå, for at en dårlig barndom setter seg i kroppen.

Og lager kroniske smerter, kroniske sykdommer, autoimmune sykdommer.

Og kreft.

https://www.nature.com/articles/s44184-025-00138-6

Igjen, noen syns kanskje at hvis du har vært så uforsvarlig å utsette deg selv for en barndom som viste seg å være helseskadelig, så har du ditt to-årige jeg å takke for at du ikke klarte å komme deg bort derfra.

Jeg syns nok at det blir i overkant strengt.

Se for deg et barn som av en eller annen grunn, vi trenger ikke engang å tenke det verste, men av en eller annen grunn har det trasig hjemme, som blir mobba på skolen og ellers, som sover lite og dårlig, lider i stillhet og tappert prøver å utholde tilværelsen til man klarer å kommer seg vekk.

Og som så får kreft i voksen alder.

Opp med handa den som syns at dette er fullt fortjent.

Nei?

Nei.

Så det må bli svaret på spørsmålet. Det er klart det føles urettferdig å få kreft.

Men det er ikke mer eller mindre urettferdig enn mange andre ting man har opplevd.

Mange ting kjennes egentlig mye mer urettferdig, fordi det kjennes som at det burde være lett å gjøre noe med.

For eksempel når folk bestemmer seg for å ramme deg. Å misforstå deg, å baksnakke deg, å dømme deg, å fordømme deg. Fordi de har bestemt seg for at du fortjener det.

Jeg syns ikke det er verken mer eller mindre urettferdig at jeg har fått kreft, enn at andre får samme sykdom, at barn blir syke og dør, at kreft finnes i det hele tatt.

Og så er det alle de andre sykdommene. Det er heller ikke rettferdig.

I det hele tatt er det ikke så rettferdig fordelt, dette med sykdom, tap og død.

Selv om det er det en sier til seg sjøl, når en peser på tredemølla. Nå har jeg fortjent å få være frisk.

Og det har du.

I likhet med alle som aldri har satt sine bein på ei tredemølle.

Vi fortjener det, alle sammen.

Å få være frisk, og å være glad, og få leve en dag til, i denne stort sett vidunderlige verden.

Jeg limer inn en liten video fra uka som gikk. Med niser rundt båten. Er ikke verden bra fin? Sånn for det aller, aller meste?