Month: May 2026

Om å se opp

Jeg har reist veldig mye gjennom jobben min.

På et tidspunkt tenkte jeg at det var noe av det fineste med jobben min, all reisingen.

Jeg gifta meg da jeg var 18, med en odelsbonde, og hadde tre barn da jeg var 23.

Så jeg tenkte ikke at det lå an til så mye reising, akkurat.

Dermed ble det en slags uventet luksus å få reise så mye gjennom jobb.

Men ganske snart ble reisingen mer og mer en plikt. Veldig morsomt å treffe nye og gamle kolleger, som nørder i vei på de mest obskure tema som tenkes kan.

Men også mye transport. Flyplasser, taxi, flybuss, hotellrom.

Jeg grøsser når jeg tenker på hvor mange fine byer jeg har vært i uten i det hele tatt å se opp fra PC-en.

Det var foredrag eller gjesteforelesninger å forberede, det var oppgaver å rette, det var veiledning å forberede på tur heim.

Det er helt tragisk, hvor mange byer jeg har latt meg sjøl gå glipp av.

Nå er jeg en ensom reisende i en by dit ingen vil dra.

Jeg skjønner det. Skjønner det så veldig godt.

Men jeg har i det minste tenkt å se opp.

Slik at jeg vet at jeg har vært her.

Og kan skrive reisebrev til dere andre.

Dere som slipper å reise hit.

Venterom og veldig mange ganger

Det er så mange episoder jeg husker, når jeg tenker tilbake på mine første besøk på kreftklinikken i februar.

Jeg husker helt klart paret fra venterommet, i midten av tredveåra, kanskje, hun med stor gravidmage. Og han med stor kostebart og kroppen sammenkrøket av skrekk og omsorg for sin kjære. Jeg kan til og med huske den grønne ytterjakken hennes, i babycordfløyel med store trykk-knapper. Jeg husker den, fordi jeg en gang hadde en som lignet.

Og jeg husker hennes vakre, men forgremmede ansikt, det er fordreid av engstelse og grimet av tårene hun ikke makter å holde tilbake; hun gråter stille og sammenbitt i den lysebrune sofaen, med sin kjære tilsynelatende nesten uvelkomment nær, hengende med arma over skulderen hennes. Han er egentlig litt for kort. han rekker ikke helt over med arma slik han vil, det ser klønete ut.

Mest fordi hun åpenbart ikke samarbeider.

Han rekker henne et papirlommetørkle som egentlig er et tørkepapir fra dispenseren på do. Hun nekter å ta i mot, hun stirrer ned og til venstre som om hun ikke ser ham, verken ham eller det framstrakte tørkepapiret hans. Den velpleide mørkebrune pasjefrisyren henger som et sceneteppe fram over fjeset hennes.

Og hun er så sint og redd. Så fryktelig sint og redd.

Og i denne skrekken har hun bare raseriet å klamre seg til, det er det eneste som holder henne fra å reise seg og storme skrikende ned korridoren, denne skrekkens korridor, der folk hver dag sitter og venter på dommen,.

Dette er den personlige dommedagen til en hel masse mennesker, alle vi som sitter og venter på dommen, om vi skal få leve eller om vi skal dø, om det er noe mer liv igjen å snakke om, hvor smertefullt det skal bli, hva kroppen din skal måtte tåle, hva du og dine kjære skal måtte klare i månedene som kommer.

En annen gang. En annen korridor. Dette er senere.

Damen rett overfor meg sitter og nikker og pludrer blidt mot meg, kommenterer på strikkinga mi, så pene farger, så intrikat mønster, smiler og nikker mot meg, uten at jeg klarer å svare, for jeg venter på dommen min.

Hun har fått sin før.

Det vet jeg. For jeg kjenner henne, nemlig. Hun var fast vara for meg i universitetsstyret. Jeg vet ikke om hun kjenner meg igjen. Skrekken har kanskje gjort meg ugjenkjennelig og bittelita. Dessuten prøver jeg så godt jeg kan å gjøre meg usynlig.

Det gir meg verdens svarteste samvittighet, men jeg klarer ikke å produsere et gram med small-talk nå. Det bare går ikke. Jeg er bare oppfylt av en eneste tanke: Om jeg har spredning. Hjernen min bare kjører og kjører og kjører i det sporet.

Jeg lover meg selv at jeg skal ta det igjen senere, enten jeg får gode eller dårlige nyheter. Hun kan jo ikke noe for at vi begge har fått kreft.

Jeg skal skrive e-post til henne, vi kan avtale å treffes, snart, snart, og så skal jeg be om unnskyldning for min manglende folkeskikk, jeg skal forklare hele sammenhengen. Jeg skal være påkobla, til stede, oppriktig interessert.

Ingen tvil om det.

Seks dager senere er hun død.

Sovnet fredfullt inn, står det i dødsannonsen hennes.

Men dette er altså senere, i en annen skrekkens korridor.

Vi var ikke ferdige med denne første skrekkens korridor, angstsalongen, fra februar, der lufta stadig er tjukk av skrekk, for det har overhodet ikke endret seg, selv om vi tok en liten avstikker til april, ingenting er endret, og den vakre damen løper fremdeles ikke skrikende ned korridoren mens hun veiver med armene og roper forbudte paranoide tanker ut over de stakkars snille folkene som prøvende har satt seg i salongen, påpasselige med ikke å se på den vakre damen i tilfelle blikket deres skulle knekke henne som en sprø kvist.

Men dere aner ikke.

Hun er så sterk.

Hun løper ikke skrikende noe sted.

Hun strekker hånda inn i seg sjøl, innerst, inn i et eldgammelt sikringsskap så skrøpelig å se til og så nedrustet at jeg ikke aner hvordan det i det hele tatt kan virke.

Om det i det hele tatt kan tenkes å virke.

Men joda, dette finner hun fram til, tilsynelatende på rent instinkt, hun låser opp, stiller på noen brytere, og trekker pusten dypt noen ganger.

Så er hun tilbake.

Naglet til sitt eget personlige kors, denne prosaiske lysebrune skinnsofaen i denne linoleumsluktende venteromslusen som egentlig bare er en utvidelse av korridoren, der vi alle sitter på brutal utstilling med alle følelsene vi eier og har.

Og nå åpner den vakre damen slusene for fullt og lar raseriet strømme i kaskader gjennom hele seg. Dette gjør henne usårlig. Utilnærmelig.

Så godt kjent jeg skal bli med dette raseriet, dette innestengte trykket, å kjenne det bygge seg opp til jeg nesten sprekker. Det fyller meg slik som en oppblåsbar reklamefigur utenfor bilbutikker fylles av trykkluft, før den reiser seg og veiver med altfor lange armer. Og stakkars den som kommer i veien, den kan få seg et skikkelig ubarmhjertig schmokk rett over nesa hvis de ikke passer seg.

Men akkurat som den figuren er det også for meg noen dager slik at dette rasende trykket er det eneste som holder meg på beina.

Problemet er at dette trykket er avhengig av en tett membran, seig og ugjennomtrengelig, for at det skal kunne funke.

Denne ugjjennomtrengeligheten virker usunn, uforståelig og urettferdig utenfra. For deg på utsiden ser det bare ut som om at din kjære plutselig har låst seg inne der, og samtidig låst deg ute.

Når du ikke vil noe i verden heller enn å komme på innsiden og hjelpe til. Det kjennes blodig urettferdig, og du begynner kanskje å lete og spørre etter hva det kan være du har gjort.

Svaret kan være så enkelt som at du, i motsetning til meg, har latt være å få kreft.

Det er jeg så vanvittig glad for, for om jeg måtte velge mellom oss to, mellom at jeg skulle få kreft sjøl, eller du, min elskede, ville jeg uten å blunke foretrekke at jeg fikk det.

Jeg vet at du ville ha gjort det samme. Så dyp er vår kjærlighet til hverandre. Jeg trenger ikke å spørre deg en gang. Jeg vet at det er slik.

Men nå var det ikke du som fikk kreft. Det var jeg. Og i dag er en dag da bare raseriet duger, det eneste som holder meg oppe.

Og på utsiden står du og krasser, med neglene, med en pennesplitt, med en liten småstein, hva du kan finne, for at det skal gå hull på meg slik at jeg slipper deg inn.

Du skjønner ikke at i dag kjennes den nitide krassingen din som en utidig pågående plaging. Du vil ikke noe heller enn å få hull på meg, og på innsiden sitter jeg og vet at akkurat i dag kommer du til å ødelegge meg litt; nei, mer enn litt, hvis du lykkes.

Alle andre dager, men ikke i dag. Hvis du klarer å få hull på meg idag, kommer jeg til å gå i stykker.

Akkurat i dag.

Og i ansiktet, og i kroppsholdningen, og i den iskalde avvisningen overfor den vordende far, kan jeg se at den vakre kvinna med den store gravide magen klamrer seg til raseriet sitt, hun har prøvd optimisme, hun har prøvd håpet, hun har prøvd rasjonell tenkning, statistikk og forskningsnyheter. Hun har prøvd alt det.

Ingenting virket.

Hun har prøvd å bli trøstet, hun har prøvd å være nær. Nå trenger hun raseriet sitt. Det er det eneste hun har.

Og nå har hun det.

Og hun slår fort blikket ned og henger håret enda lenger fram, slik at raseriet ikke skal synes for tydelig. For øynene hennes slipper ut dette raseriet som irritasjon, motvilje, nesten fiendskap. Og et forbudt ønske om å slå rundt seg, skade, såre, rase mot verden.

Og den som står nærmest, har uten å vite det stilt seg lagelig til for hogg.

Hun venter.

Jeg venter også. Vi venter alle sammen.

Men nå kommer sykepleieren og henter meg til nye undersøkelser. De informerer meg om at jeg har kreft, at jeg må opereres, behandles med flere typer cellegift, stråling, og hormoner. Alt for at jeg ikke skal dø.

Dette er første gangen jeg stifter bekjentskap med min nye hjelper raseriet. Det er som en helt egen kreft-kraft. I hvert fall har jeg aldri kjent det slik før. En isnende ensomhet, en oppgitthet, en fysisk påtagelig følelse av at jeg bare har meg selv å stole på.

I en verden som tilsynelatende har latt meg surfe oppå, ha det enkelt, er det noen sak.

Mens jeg har strevd livet av meg for at alt skal se lett ut. Fytti katta hvor jeg har strevd for å skjule hvor mye jeg har strevd. Aldri gråte når noen ser. Aldri vise seg svak. Bite tennene sammen. Og jobbe dobbelt så hardt. Mer enn det.

Hva det har kostet. For meg selv og dem jeg er mest glad i. Det er ikke til å ta innover seg.

Selvfølgelig skulle jeg få kreft også.

På vei fra det ene undersøkelsesrommet til det andre, med en nødtørftig kneppet sykehusskjorte delvis flagrende i trekken der jeg småspringer etter sykepleieren, løper jeg plutselig forbi det gravide paret, de sitter i to limtrestoler på korridoren.

De sitter tett sammen, han med armen over skuldrene hennes, hun er sammenkrøket og hulker høyt. Skuldrene hennes rister. Jeg skjønner ingenting, han gråter også, men han ser jo nesten glad ut? Han nikker gjenkjennende til meg, han husker meg fra den lange ventetiden i forrige korridor. Han er glad for å få feste blikket på noe annet, et påskudd for å kjenne på lettelsen. Jeg skynder meg å klistre på meg et oppmuntrende smil og rekker akkurat å tygge det på plass før den gravide dama ser opp på meg med ansiktet grimete av tårer, hun er rød og prikket i hele ansiktet, som er hovent av gråt, det renner litt sikkel fra begge munnvikene hennes i det munnen hennes åpner seg til et vanvittig lettet og lykkelig smil, hun snur seg mot mannen sin og spør med grøtete stemme om de skal gå; ja, vi skal gå, sier han, og så begynner de å reise seg forsiktig, han klapper og klapper og klapper henne på ryggen, på akkurat samme sted, og jeg kjenner jeg blir så ekstremt irritert på hennes vegne, rasende, faktisk, jeg kjenner på mye annet også idet jeg passerer henne i korridoren med det påklistra smilet mitt, bredt, så bredt jeg kan få det, for jeg vil nemlig ikke at hun skal huske meg som et dårlig omen, jeg smiler så bredt og oppmuntrende jeg kan, så flott at du fikk så strålende nyheter!

Det fikk ikke jeg.

Og akkurat idet jeg passerer henne der hun prøver å buksere seg opp av den ekle stolen med den store gravidemagen sin mens mannen hennes står så himla tafatt, er det mulig, nå får du pinadø skjerpe deg, mann, skal ikke du bli far her, nå får du jaggu ta skjeen i en annen hånd. Og den gravide dama ser opp på meg med et ansikt så fullt av lettelse og lykke at en bare må smile tilbake, om en sjøl har fått aldri så dårlige nyheter, og samtidig kjenner jeg hvordan raseriet hennes tar bolig i meg og fyller meg med styrke og kraft, og en slags utilnærmelig usårlighet. Jeg blir uovervinnelig.

Men bare så lenge du klarer å la være å pirke hull på meg.

For du pirker og pirker. Og hvis jeg lar meg selv slappe av, senke guarden, slippe ned skuldrene, kan du lykkes.

Det blir et bittelite hull.

Det hullet, som kjennes som en lettelse og en seier for deg, den vislende lyden, er ikke lyden av suksess. Det er lyden av en bresje i muren. Det er lyden av svik, av en invasjon.

Det er den lyden som forteller meg at du er glad, kjempeglad, for at jeg aldeles ikke er uovervinnelig.

Så bra at jeg viser de ekte følelsene mine, sier du.

Du aner ikke.

Jeg trengte raseriet mitt i dag. I stedet kommer jeg straks til å få en følelsesmessig kollaps, nå, rett foran øynene dine. Av ren og skjær medgjørlighet, kjærlighet og empati.

Jeg kan ikke fatte hvorfor du vil meg så vondt.

Det er ikke til å fatte.

Jeg snur meg mot deg og sier det slemmeste jeg kan tenke ut.

Giftige padder hopper vellystig ut av munnen min.

Og det er en grusom nytelse i gjengjeldelsen, å se ditt skrekkslagne, nakne ansikt.

Der har du. For krassingen din.

Øynene dine er svarte brønner av vantro såret godhet.

Sjokk. Skrekk.

Det var deg eller meg.

Men det er bare i dag.

Alle andre dager trenger jeg deg her, nær, på innsiden. Du som er glad i meg, og vil meg det beste, du kjemper også min kamp, det er vår felles kamp.

Alle andre dager.

Ikke i dag.

Hvis du spør folk som går på cellegift, hvilken runde de ser på som den verste, ligner det akkurat på dette svaret. Første runde er verst, og neste runde er også verst. Den tredje runden er helt forferdelig. Og så blir det bare verre og verre.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ta dette.

Jeg kjenner jeg er blitt flinkere til å grue meg. Men jeg vet ikke om det er noe jeg trengte å lære, egentlig. Det kjennes som unødvendig å ta alle sorgene på forskudd.

Men, så klart, hvis man tar alle sorgene på forskudd, får man jo dobbelt utbytte av dem.

Celleforgifta

Klokka er blitt ett på natta.

Jeg har fått cellegiftbehandling tidligere i dag.

Jeg har tatt alt jeg skulle ta, jeg har fulgt retningslinjene til siste punkt. Og nå sitter jeg her, i godstolen på stua, med en hodepine som nesten sprenger hodet mitt. Jeg sitter og bader i min egen svette, peser av anstrengelse, hikster i meg luft i korte, bjeffende støt.

Det er vondt i hver eneste muskel. Smerten pulserer i hver eneste celle. Det er vondt overalt. Jeg er nummen i leppene, og klarer ikke å snakke rent. Jeg klarer ikke å formulere en sammenhengende tanke. Bortsett fra denne ene:

«Å nei å nei å nei å nei å nei å nei…»

Det som skremte meg mest den første gangen, var at jeg plutselig fikk så dårlig syn. Jeg så dobbelt.

Min kjære venninne Tove, som var optiker i sitt tidligere liv, forklarer meg sammenhengen. Øyet bruker muskler og nerver for å oppnå skarpsyn, dybdesyn, og samsyn. Disse rammes, de også, når alle andre muskler og nerver rammes.

Men det går over. Slik som alt det andre går over.

Hans har nettopp vært oppe igjen, i et nytt, stadig like forgjeves forsøk på å lokke meg til sengs.

I det minste klarer jeg å hekle, når jeg er våken. Så det blir omsider enda en ny hatt.

Jeg syns jeg har det best i godstolen på stua. Jeg vinker avvergende med handa, bare gå, hvisker jeg lavt, med nattestemme. Det går fint. Jeg klarer meg. Jeg kommer snart. Jeg kan jo kanskje prøve å sitte litt mer opprett i senga, komme litt høyere med hodet. Da blir det sikkert bra.

Da blir jeg kanskje ikke så kvalm.

Og kanskje ikke dyna blir en sammenfiltret kladeis av svette.

Giftig svette.

Prins Andrew av England gjorde et stort poeng av at han aldri hadde sett det som nødvendig å svette noe. Dette er i så fall noe eksprinsen og jeg har til felles, jeg har også alltid hatt svært vanskelig for å svette. For meg personlig har ikke dette vært et like stort tema som for tidligere prins Andrew, men når en har rødt hår fra naturens side, følger det med en del andre merkelige nedarva trekk, som blir relevant også når en får cellegift.

Rødhåringer tåler for eksempel sol og varme ganske dårlig. Derfor hadde det jo vært praktisk med et sett med svettekjertler som virka veldig bra, som kunne kjøle ned kroppen i sola og dermed dempe faren for solstikk.

Men nei. Kroppen min har alltid foretrukket å heller få solstikk.

Vi rødhåringer prosesserer også smerte på andre måter enn andre. Og selv om vi kjenner temperaturforandringer bedre, og opplever smerten fra kulde og varme sterkere enn andre, er det mye som tyder på at vi generelt har en høyere smerteterskel enn folk flest. Men det er spesifikke typer av smerte som erfares på andre måter enn vanlig.

Vi er mye mer følsomme for visse smertestillende midler, for eksempel morfin. Likevel trenger rødhåringer vanligvis opptil 20% mer anestesi for å bli bedøvd under narkose, som vanligvis innebærer andre midler, og vi trenger også mer lokalbedøvelse, som lidocain og novocain, for å bli bedøvd. Tannlegeskrekk er altså svært utbredt blant rødhåringer, siden ganske få tannleger er klar over dette.

Mine særegenheter på svettefronten hittil har også hatt som en naturlig konsekvens at når Hans, på nattlig basis, etter at han har svetta ut si eiga seng, har vært vant til å ha ei innbydende, kroppstemperert, luftig og tørr dyne rett bortafor, lett tilgjengelig.

Bare å elge seg innunder, helst uten å vekke dynas rettmessige eier. I en teknikk perfeksjonert gjennom mer enn førti år.

Det blir det nå en brå og heller ubehagelig slutt på.

Cellegifta jeg får er såpass sterk at de anbefaler spesielle forholdsregler for pasientens partner de første par dagene etter behandling.

Sengetøyet må skiftes med et par dagers mellomrom, gjerne daglig. Med engangshansker, uansett om jeg eller Hans gjør det.

Jeg sprayer do med sterke vaskemidler hver gang jeg har vært der, selv midt på natta. Jeg skyller ned flere ganger, slik jeg har fått beskjed om, sjøl om jeg ikke helt skjønner logikken. Kommer giftstoffene til å hoppe opp av toalettvannet og bite Hans i rumpa?

Eller hva?

Men uansett lyder jeg det rådet jeg klart kan lese mellom linjene i alle skrivene jeg har fått. Bunkevis, et helt lass:

At Hans egentlig bør holde rundt meg minst mulig de første tre-fire dagene etter «infusjonen», altså cellegiftbehandlingen. Og det er vanskelig. Hans er så vant til å krype inntil meg på natta. Og jeg er så vant til at han gjør det. Det beste hadde antakelig vært om jeg sov på et annet rom. Men det får vi visst ikke til. Å sove halve natta i stolen på stua blir et slags kompromiss for meg.

Som jeg strengt tatt egentlig ikke har innviet Hans i.

Jeg prøver i all stillhet å ta konsekvensen av at kroppen min altså er giftig, både for meg og for kjæresten min.

Det er den fordi den gjør det som er helt naturlig for en kropp som fortvilt prøver å holde seg i live.

Den flinke, gode kroppen min prøver å kvitte seg med det farlige. Og kroppen min og jeg, vi syns at det kjennes ut som om cellegift er det farligste av alt.

Jeg har sekken full

Den mørke, pene jenta som er apotektekniker på sykehusapoteket må le litt hjelpeløst når hun strever for å få løfta det som nesten er en hel sekk med medisiner over skranken, det er visst litt komisk å handle så masse medisiner på en gang.

Det er som en julenissesekk.

Men gavene oppi er det strengt tatt ingen som vil ha.

Sekken inneholder nemlig et helt regime med kvalmestillende stoffer som skal tas i helt bestemte tilmålte doser, ganske nøyaktig ei time før cellegiften settes.

Og så porsjonert utover de neste dagene. I et forsøk på å lure kroppen til å samarbeide, til å la være å gjøre det som er aller mest naturlig for en kropp når den merker at den blir pumpa full av gift.

Å brekke seg.

Kroppen min prøver fortvilt å kvitte seg med alle de giftige stoffene. Og da må vi lure den til å godta, best mulig, det som skjer med den.

Forgiftningen.

Hans sin amerikanske inngifta slektning, som både er medisiner og terapeut, altså psykiater, går selv og får cellegiftbehandling for egen kreftsykdom. Han er sterkt bekymret på mine vegne. Han er fryktelig glad i meg, og ønsker meg alt det beste i verden. Han vil ikke at jeg skal måtte gjennomgå dette. Nå vil han vite i detalj alle stoffer jeg skal gå på, hvilke kurer som avløser denne hestekuren som jeg har nå.

Straks jeg har meddelt dem min diagnose, må han spørre og grave så mye om detaljer i medisinering og planer for behandling at jeg ikke ser annen råd enn å logge meg inn på Helseplattformen og dele skjerm med ham. Jeg tar ham altså med inn i journalen min.

Han blir synlig letta over det meste av plana. Og han blir mektig imponert over våre øyeblikkelige tilganger til egne journaler. Han har aldri sett noe tilsvarende. Men først og fremst er han fryktelig irritert over at legestanden, som han selv tilhører, ikke har kommet opp med noe bedre i kampen mot kreft enn at vi må forgifte alle kroppens celler med fullt overlegg.

Og så er det et sjansespill, en kalkulert risiko, der vi satser alt på at kreftcellene skal tåle giften dårligere enn våre friske celler. Kreften dør altså først, og mest, og fortest.

Får vi håpe.

På grunn av cellegiften blir immunforsvaret mitt så dårlig at jeg må gå og få satt ei sprøyte nøyaktig 24 timer etter infusjonen med cellegift, slik at jeg ikke skal dø av en vanlig forkjølelse.

Sepsis, blodforgiftning, er den store skrekken ved cellegift.

Det er dette som gjør meg til en fast gjest på legevakta ved den minste antydning til infeksjon i kroppen. Og som har fått oss til å gå til innkjøp av to termometer, noe vi ikke har hatt i huset siden barna var små.

Joda, det ble en tur på legevakta denne gangen også. Og ny antibiotikakur.

Det en ikke vet

Det sies at det en ikke vet, har en ikke vondt av. Men jeg mener egentlig at kunnskap nesten alltid er av det gode.

Det er sant at jeg ikke har hatt like godt av alle nattlige google-søk, der jeg blir sittende alene med tankene mine og frykte det verste. Men noen ganger hjelper det meg helt utrolig mye.

For eksempel i natt, da jeg matet inn alle opplysninger fra journalen min på google, og fikk svar fra AI.

• Kirurgene har fått med seg alt det syke vevet, og det er frisk, kreftfri margin rundt svulsten.
• De to fjernede vaktpostlymfeknutene i armhulen var begge frie for kreft, noe som er et svært positivt funn.
• Det er heller ikke påvist spredning til hud, kar eller andre organer ved MR og CT.
• Prosigna (Luminal A, ROR 48): Luminal A regnes som den gunstigste undergruppen av hormonfølsom brystkreft. ROR-skåren på 48 plasserer denne svulsten i en gunstig prognosegruppe med lav risiko for fjernspredning.
• Biomarkører: Svulsten er svært følsom for østrogen og progesteron (>50%), og den er HER2-negativ. Dette gjør at den vil respondere godt på antihormonell behandling.
• Celledelingsindeksen (viser at svulsten ligger i grenseland mellom lav og moderat veksttakt.

Jeg kan ikke tenke annet enn at det er svært positive ting som står her.

Jeg føler meg såpass beroliget at jeg kan prøve å liste meg til sengs.

På tide, nå er klokka blitt over fire. Men i det minste sovner jeg straks.

Det er mange som lurer på hvordan det går med meg for tida. Dere tror kanskje at når jeg ikke skriver, betyr det at jeg ikke har det særlig bra. At jeg er for dårlig til å skrive.

Men det stemmer ikke nødvendigvis, noen ganger skriver jeg ikke fordi jeg har det så travelt med andre ting.

Jeg prøver å få til å trimme litt, og komme meg ut. Tove er gull verdt i så måte, hun får meg med opp på fjellets topp. Og venter tålmodig sjøl om jeg bruker uanstendig lang tid på turen opp.

Men det har faktisk vært for lite tid til å skrive blogg i det siste, ettersom jeg har prioritert å få ferdig et prosjekt, «afrobunaden» til Theresa. Ettersom jeg ikke kan å sy, og siden vi heller ikke hadde noe mønster å snakke om, har det tatt litt tid med prøving og feiling. Men vi ble veldig fornøyd med resultatet.

Jeg har holdt på med den til og fra siden januar, og det var litt om å gjøre å få den ferdig til 17. mai. Og det ble den!

Og apropos 17. mai.

På kort varsel ble jeg spurt om å holde tale for dagen under 17. mai-feiringen i bygda vår.

Det kjentes ut som om det var en mening bak det, at jeg skulle holde den talen.

Den talen sier veldig mye av det jeg tenkte å si på bloggen denne gangen, derfor legger jeg den ut her.

Tanken på 17. mai i Kongsvoll var en viktig årsak til at jeg begynte å skrive på bloggen.

Så det virker helt rett å publiserer talen her.

Tale for dagen

Først og fremst vil jeg gratulere oss alle sammen med dagen!

Og FOR en flott dag det er!

Det er ikke alltid at vi har hatt et slikt vær på 17. mai.  Jeg husker godt det året som egentlig var da den gamle fanen takket for seg. Jeg tror det var i 1987. 

Jeg var med og bar en av fanesnorene, mens Hans bar fanen, og da vi kom over toppen av bakken (Høybakkskardet), møtte vi en vegg av sludd og hagl som kom mest nedenfra. Fanen stod rett bakover som et dårlig reivet råsegl i sterk kuling og fanestanga knaka faretruende, mens frisyren min, som var nykrøllet og påkosta med flid tidligere den morgenen, lå klistret inntil hodet som pelsen på en nyfødt kattunge. 

Jeg blunket fortvilet mot sluddet, for jeg så ingenting. Øyensverten ga tapt ved første regnskyll; den la seg etter hvert i flere parallelle striper, blåst rett bakover mot hårfestet. 

Det var ikke noe å gjøre med det. Det gikk ikke an å buksere paraply mens en bar fanesnora, så det var bare å legge seg på været, knipe øynene hardt igjen mot haglskurene og rennende øyensverte, og blåholde, eller slippe etter, fanesnora ettersom styrmannen brølte ut ordrene i vindrossene – han var fast bestemt på at fanemasta skulle berges, i år også. Det er vel sjelden at Hans sin erfaring med segl og mast har kommet så klart til nytte. 

Og ned bakken kom vi, et svært begredelig syn, klissvåte som drukna katter. Endelig kom vi velberget under tak i (forsamlingslokalet) Kongsvoll. Vi var heldige som bodde nært, og til overmål hadde en anstrengt økonomi nettopp gitt plass i budsjettet for noe så luksriøst som en tørketrommel. Så mens Kitty og Gudmund (svigermor og svigerfar) passet guttene som hadde sittet rent og tørt i sportsvogna, smatt Hans og jeg hjemom slik at han fikk bytte skjorte og dressbukse, mens jeg fikk kasta kjolen min i tørketrommelen, så vi ikke skulle bli iskalde og «hælslaus», altså syke. 

Og apropos helse og helseløs. 

Som en del av dere vet: på nyåret i år ble jeg diagnostisert med alvorlig sykdom. 

Brystkreft. 

Jeg har valgt å skrive en blogg om min sykdom og mitt møte med helsevesenet. Der har jeg valgt å være veldig åpen om min diagnose, min sykdom, mine egne og andres reaksjoner. 

Og da må jeg tilstå at en viktig årsak til å begynne å skrive denne bloggen, det var akkurat denne dagen. 17. mai. 

Jeg så for meg denne dagen i Kongsvoll, hvordan den skulle bli, om jeg kom til å orke å være med her i dag, om jeg kom til å være veldig dårlig, om jeg kom til å få mange spørsmål og kommentarer, eller om det kom til å være en sak det ikke var lov til å snakke om. Med noen som visste, andre som ikke visste, mange som ikke visste hvor mye de kunne si, og så skulle det være like vanskelig for alle enten det var slik eller sånn. 

Det hadde jeg ikke noe lyst til. 

Saken er den, at veldig mange er engstelige for å nærme seg den som er syk. Man er så redd for å si noe som blir feil. Man er redd for at man kommer for nærme, at man bryr seg for mye, eller for lite, eller å være til plage. Hun har sikkert evig nok med seg sjøl, tenker folk. 

Det holdt på å ikke bli mannskor her i år, blant annet fordi folk ikke vil plage den som er syk. Av ren hensyntagen, for så snille er folk, når de vet at du er syk. 

Jeg ville altså være helt åpen om min sykdom, slik at det skulle være like greit for alle, at det var greit å prate om. 

Nå skal det sies, at jeg helt sikkert hadde sett annerledes på det om det ikke hadde vært for at legene erklærte meg kreftfri allerede etter operasjonen i mars. Det finnes ikke antydning til spredning noe sted. All behandling som jeg får etter det, cellegift og stråling og all slags etterbehandling, er for å være på den sikre siden. 

For at jeg skal fortsette å være fullstendig kreftfri. 

Fra jeg ble diagnostisert og til jeg ble operert, gikk det bare noen få uker. 

Jeg ble sykmeldt på dagen, jeg får sykepenger fra første dag, og jeg trenger ikke å være redd for å miste jobben mens jeg er borte. Jeg kan konsentrere meg om å bli frisk. 

For det er en jobb som skal gjøres. Det er slik jeg ser på det. Jeg har permisjon fra min vanlige jobb for å kunne vie meg til å bli frisk. Helt frisk, slik at jeg kan leve og virke i tredve år til. 

Legene og alle jeg har truffet av helsepersonell har forklart meg alt underveis, hva de gjør, hvorfor de gjør det, og hva jeg selv kan få være med og bestemme. 

Alt som finnes av undersøkelser, CT-scanning, MR, ultralyd, blodprøver, absolutt alt står til min rådighet. 

Og selv om egenandelene kan merkes for ei lommebok, er det helt bagatellmessig i forhold til det som er de reelle kostnadene. 

En kollega av meg på NTNU stod nylig fram i Universitetsavisa og fortalte om sin egen kreftsykdom. Hun var også amerikansk statsborger, og siden hun hadde helseforsikring gjennom sitt universitet der borte, fikk hun tilgang på det som regnes for et av verdens beste behandlingssenter for kreft, i Houston, Texas.  

Da hun kom tilbake til Norge, oppdaget hun at det er omtrent nøyaktig samme behandling som gis på St. Olavs også. I Norge er denne behandlingen gratis.

Der borte koster behandling med stråling og immunterapi i utgangspunktet 40 000 dollar per gang. 

Det er best effekt om man får ti behandlinger. Det er nesten fire millioner kroner. Hvis du ikke har helseforsikring, må du betale det selv. Eller om forsikringsselskapet ditt bestemmer at de ikke vil bekoste det for akkurat deg. Da må du selge huset ditt, om du har et, eller ta opp lån, eller starte en kronerullingsaksjon på facebook. 

Sykehusregninger er i dag en av de viktigste årsakene til personlig konkurs i USA. Sykdom kan gjerne ende med at en mister huset, jobben, og familien, i tillegg til helsa. Taksameteret regner på hver eneste globoid og brødskive du får.

Når pengene tar slutt, blir du i verste fall kasta ut av sykehuset. Og må klare deg selv.

På et tidspunkt blir det slik at selv om du tjener godt, blir det en økonomisk vurdering hvor mye du kan spandere på din egen helse, hvor mye vits det er, om det er økonomisk lønnsomt. Om du er verdt det, rett og slett. 

Jeg trenger ikke å tenke på det. Den norske staten har allerede bestemt at jeg, du, alle som sitter her, alle som får bo i Norge, alle er verdt det. 

De spanderer det de har av undersøkelser og medisiner, støtteapparat og hjelpemidler, fordi du er verdt det. 

Fordi du er norsk. Fordi du er en av oss. Fordi «vi er så få her i landet, enhver er en bror og venn», i en lett omskriving av Nordahl Grieg.

I dag er det største problemet mitt at så mange har så lyst til å gi meg en klem, men cellegiften gir meg så dårlig immunforsvar, så jeg kan faktisk bli syk, alvorlig syk, om jeg får for mange basselusker på meg. 

Det kan det være litt vanskelig for meg også å huske, midt i alle gode ønsker for min helbred.   Jeg skulle så gjerne ha klemt dere alle sammen.

Men jeg vil takke dere uansett. Jeg vil takke dere for livet mitt. 

Takk for at dere betaler deres skatt med glede. Takk for at du viser tillit til systemet, for selv om helsetoppene har fiksa seg etterlønninger på et par millioner i året, så havner mesteparten av pengene dit de var tenkt, i hendene på dyktige og dedikerte leger, bioingenører, radiografer, sykepleiere, hjelpearbeidere. Folk som står på alt de kan for hver enkelt av oss. 

Og det er dette vi egentlig feirer på 17. mai. Fellesskapet. Samhørigheten. Den gjensidige tilliten, det av vi unner hverandre den best tenkelige pleie og omsorg, det best tenkelige helsevesen og støtteapparat når noen for eksempel blir syk. 

Derfor har komiteen pyntet så fint her i dag. Derfor legger alle på det arbeidet som trengs for å feire denne samhørigheten. 

Vi er så få her i landet. Enhver er en bror og venn.  

Gratulerer med dagen til oss alle!

Den som vet og den som ikke vet (Hair today, gone tomorrow del II)

Jeg gruer meg fryktelig til å miste håret.

Selve tanken fyller meg med gru.

Jeg strever for å skjønne hvorfor akkurat dette er så hardt for meg; verre enn kvalmen, verre enn svimmelheten, verre enn verkingen i muskler og ledd, verre enn å få skåret bort et stykke av kroppen min, verre enn å være prisgitt andres omsorg, verre enn å være isolert på grunn av dårlig immunforsvar, verre enn å klare ingenting.

Det er det verste. Å miste håret.

Jeg tenker at det skyldes at jeg har et spesielt forhold til mitt røde hår. Og ja, det er en viktig del av min personlighet. Det har jeg skrevet om i del X.

https://eide-gaard.no/2026/05/01/hair-today-gone-tomorrow-del-1-reisebrev-fra-et-nadelandskap-del-x/

Men så begynner jeg å legge merke til noe. Andre damer som har gjennomlevd det samme, skjønner akkurat hva jeg snakker om. Når jeg snakker om at jeg gruer meg til å miste håret, skutter de seg, til og med sykepleieren som selv har opplevd det samme. Min venninne Solveig også. Og alle jeg møter som selv har mistet håret, på grunn av cellegift eller av andre ting.

De får en ufrivillig, fysisk reaksjon. De blir sårbare, hudløse. Kroppen deres avslører hvor hardt dette har vært. Hvor avkledd en blir.

Hvor synlig.

De forstår det.

«Ja.

Det er dessverre noe en bare må klare seg igjennom,» sier de.

Og så skutter de seg.

Kryper sammen, liksom. Blir bittelitt mindre.

De syns synd på meg som har dette stykket foran meg. Og virker samtidig litt skyldbetynget lettet over at de selv er ferdige med sitt opphold i skjærsilden.

Så da skjønner jeg at dette har lite og ingenting med hårfarge å gjøre.

Det er jo bare hår

Jeg kaster meg ut på verdensveven med et ønske om å forstå mer. Dette har det helt sikkert vært forsket på, og skrevet om.

Og der finner jeg det. Psychology Today, selvfølgelig. De har undersøkelsene.

Mange kvinner som gjennomgår kreftbehandling syns det er verre å miste håret enn å miste brystene.

Å miste håret oppleves som et mye større traume enn å miste brystene!!!

MYE! STØRRE! TRAUME!

Å miste håret oppleves som å miste en stor del av din identitet.

Heretter blir du tildelt en annen identitet, enten du vil eller ikke.

Det hårløse hodet ditt definerer deg som kreftpasient, synlig for alle. Du kan ikke lenger velge hvem du vil dele sårbarheten din med. Du er blitt tildelt en rolle i offentligheten, så hvem som helst kan se det, og hvem som helst kan syns synd på deg.

På rent instinkt.

Hvor ofte har jeg ikke selv sett en medsøster på båten, på gata, i auditoriet mitt, med den karakteristiske kreftlua som et flagg på hodet, og automatisk tenkt:

Huff.

Stakkars!

Nå er det meg.

Nå er det stakkars meg.

Gollum

Det blir verre.

Å barbere hodet på synderen har vært brukt som en offentlig avstraffelse i våre samfunn.

Og vi snakker ikke om for tusen år siden. Vi snakker om nær fortid, for eksempel mot unge jenter som hadde forelsket seg i tyske soldater under krigen.

Det har vært brukt mot slaver, som identifikasjon og straff, mot unger på barnehjem og i fosterhjem, mot straff-fanger.

I filmatiseringen av Ringenes herre avbildes Smeagols fall fra en normal tilværelse til en tilværelse i avhengighet og selvfornedrelse. Han havner i ringens makt og underkaster seg forbannelsen. Han blir mindre og mindre seg selv.

Hvordan synliggjøres denne forvandlingen?

Han mister mer og mer hår.

Til slutt er han helt naken.

Og da har han sluttet å være menneske.

Han er blitt en grotesk skapning som er noe annet, mindre, dårligere.

Hårløs.

Han er blitt Gollum.

De gode hjelperne

Heldigvis har jeg en veldig god venninne i Monica. Vi ble først riktig godt kjent etter et nachspiel i etterkant av en sommeravslutning i teaterlaget, der vi endte opp med å se oss rundt og konstatere at hele festlyden nå bestod av oss to.

Vi benyttet sjansen som en slik festlig anledning gir til å lekse opp for hverandre, vår hjertens mening om hva vi syntes. Om hverandre. Til hverandre.

Til dels i ganske krasse ordelag.

Og vi har vært hjertevenner helt siden det.

Og så er det så heldig at Monica er frisør.

For da kan jeg spørre henne til råds.

Slik har det seg at Monica er en av de første jeg forteller det til, at jeg har fått diagnosen brystkreft.

Og Monica forteller meg om Apollo hårsenter, som er spesialister på hårtap.

Så da får jeg time hos dem.

Men først finner Monica og jeg ut at det kan være smart å klippe håret mitt litt på lengda. For nå har jeg jo veldig langt hår. Kanskje det blir litt lettere å venne seg til det, når en tar det litt etappevis.

Så ikke overgangen blir fullt så stor.

Særlig.

Hårguden Apollo

Gnothi seauton «Kjenn deg selv» skal ha stått som inskripsjon i Apollontemplet i Delfi.

Og det er da visst og sant at en får rik anledning til å bli kjent med seg selv på denne reisen.

Plutselige gråtetokter. Trang til isolasjon. Selvmedlidenhet. Overmot. Uutholdelige smerter i muskler jeg aldri har ant at jeg hadde. Mildhet og overbærenhet. Galgenhumor i plutselige skred som kan overmanne meg selv, men også hvem som helst som er til stede.

De vet ikke om de tør å le, ikke i et hus der det bor en kreftpasient.

Så for meg går det da nesten litt sport i det, å få folk til å le. Gapskratte. Det får jeg til. Det har jeg alltid fått til.

Men tårene er aldri langt unna.

Verken hos Hans eller meg.

På Apollo Hårsenter får jeg time hos Mali.

Det som er så fint med å komme til proffe folk, er at de er vant til å forholde seg til alle slags reaksjoner. De forstår at de som kommer hit, er mennesker som er i nød.

Som sørger over håret sitt og sin offentlige identitet.

Så selv om det kjennes egoistisk og overfladisk, kanskje, er det et sorgarbeid en skal utføre når en kommer hit.

Det er jo bare hår, liksom. Men det er bare alle andre som syns det. For det er jo rett og slett mer enn bare hår.

Og en kommer hit for å få en krykke til å kreke seg gjennom dette fryktelige, denne uventet skarpe sorgen over å miste sitt eget hår.

Foreløpig har jeg ikke mistet noe hår, så jeg kler på en strømpe for å simulere hvordan det vil se ut.

Og Mali prøver på meg noen parykker.

Jeg får en time til hos Mali, slik at hun kan finpusse og stæsje litt. Og så er jeg i det minste forberedt. Da er det bare å vente på at håret skal falle av.

Stakkars meg.

At jeg kjenner så mange fine folk?

Det er fryktelig mange som bryr seg om meg.

Det har vært ganske overveldende å ta innover seg, midt i sykdom og dødsangst og strev.

Det har nærmest vært noe av et sjokk, dette. Ufattelig. At det er så mange som faktisk vier tanker og følelser til meg og min tilværelse, som bryr seg om hvordan jeg har det, som vil at jeg skal leve. Som er glad for at de kjenner meg, og vil jeg skal leve, så vi kan ha flere opplevelser sammen.

Som husker meg.

Som heier på meg.

Og dette er på alle slags plan. Noen føler sterkt omkring dette, andre investerer følelsesmessig mindre, naturlig nok.

Det som er helt, helt sikkert, er at det ikke kan leses direkte av hvor mange eller lange kommentarer og meldinger de skriver. Eller hvor mange telefonsamtaler de tar, eller ikke tar.

Det som er på innsida

For noen blir det for nært, for sterkt, de kan ikke nærme seg noen som har fått kreft. De har for mange store følelser knyttet til egne opplevelser omkring kreftsykdom, annen sykdom, eller død. Det finnes ikke ord som passer til å uttrykke det de føler. Det som finnes inni dem selv blir for stort og farlig. De har har brukt tid på å krympe det til en håndterlig masse. Nå tør de ikke å vekke det. Derfor skriver de lite, eller ingenting. De klarer ikke.

Og det er helt forståelig.

For andre blir det uforklarlig, de lever seg inn i meg og min sykdom sterkere enn de syns de har rett til, som om de ikke har lov til å engasjere seg. De syns det blir på grensen til flaut at de skal uttrykke sympati og medfølelse, som om de hadde noe med det. For de kjenner meg jo ikke SÅ godt. Det blir trøblete, rett og slett. Og så blir det ikke noe lettere av at det ser ut som om jeg selv uttrykker meg så ubesværet og lett om alt mulig.

Og det er også helt forståelig.

For noen er det slik at vi har hatt et nært og tett forhold en gang, der vi delte tanker og følelser med hverandre, kjente hverandre ut og inn, fullførte hverandres tankerekker. Men av en eller annen grunn er det forholdet gått i stykker. Og nå kjennes veien tilbake helt umulig; tida og livet, alt som har skjedd i mellomtida har stilt seg i veien for at du kan finne en sti gjennom villniset slik at du kan få sagt det du ønsker. At du vil vi begge skal leve slik at håpet kan leve. Om forsoning, eller at det skal bli mindre vondt, eller at du skal bry deg mindre. Eller få lov til å bry deg mer. For akkurat nå kjennes det ut som om du har sagt ifra deg retten til å få lov til å bry deg. Men du vil absolutt ikke at jeg skal dø. Det bare er så ufattelig vanskelig å si det.

Og det er også helt, helt forståelig.

Det er nemlig ikke så lett, alltid, å finne ordene.

Ord til glede, ord til trøst, ord i sorg og sykdom

For noen er ordene bestevenner. Noen fant ordene tidlig, var tidlige til å prate, tok sine første snublende steg inn i bøkenes verden som smårollinger, var suveren kjentmann blant bokstavene for bestekompisen når han kom med et nytt Donald-blad han ikke klarte å lese selv.

Noen fant ordene trøsterike og fulle av løfter om andre liv som kunne leves, gjennom eventyr, historier og fortellinger om andre, til andre tider, i andre land. Hele verdener kunne males fram gjennom ordene, slik at de fikk liv, ble virkelighet på innsiden av pannen. Bilder som kunne hentes fram på kommando. Og males på nytt, med sterkere strøk, med nye ord.

For det fantes alltid nye ord. Så mange en ville ha. Og selv om noen ord var slemme og stygge, var de aller fleste ordene villige til å gå i det godes tjeneste, for å hjelpe deg, trøste deg, oppmuntre deg. Ta deg med til spennende steder.

Men slik er det absolutt ikke for alle.

Mange har en iboende mistillit til ord. Ordene har ikke vært på deres side. Ordene har vært brukt av andre mot dem, til å såre, skade, forulempe. Å gjøre det svart og trist på innsida. Eller rødglødende rasende, uhåndterbart, vilt.

For noen har det vært en kamp å prøve å tvinge ordene til å være på sin side. Både de ordene som skal sies og de som skal skrives eller leses. Ordene gjemmer seg og er ikke der de skal være når de trengs, de er svikefulle skapninger som aldri står ved din side når du er svak, avkledd, redd, eller altfor glad.

Ordene er ikke dine venner.

Det er nok derfor vi har standardiserte fraser som vi alle sammen kan bruke i situasjoner der store følelser må uttrykkes, men der det kreves et for stort maskineri å hente fram akkurat det vi gjerne skulle uttrykke.

Nå for tiden har vi emojis, små tegninger, som kan hjelpe oss litt på vei.

Gratulerer så masse!

Det gledes!

Break a leg!

Jeg heier på deg!

Varme tanker fra meg!

Klem!

Hjerte!

Omtanke!

Kondolerer.

Ordet

Og her er vi framme ved poenget.

For den som strever med å uttrykke sympati og oppmuntring overfor en som er syk, så kjennes det som om at det er så mye som er avhengig av akkurat den formen budskapet uttrykkes i.

For den som er syk, betyr formen på budskapet svært, svært lite.

For meg personlig vet jeg i hvert fall at jeg har min fulle hyre med å bli frisk, at jeg tar med meg hver en liten smule med oppmuntring, kjærlighet og støtte jeg kan få på veien mot mitt nye, friske jeg.

Jeg sitter ikke og måler.

Om den eller den har tatt i for mye, eller for lite, eller for tidlig, eller for seint.

Hver eneste person jeg kjenner har i utgangspunktet nok med sine egne plager. Hvis de har noe som helst tankevirksomhet å ofre på meg og min sykdom, er det stort. Det er en medmenneskelig gjerning, bare at de tenker på meg.

Hver tanke du ofrer på å vurdere om din reaksjon er passende, passelig, eller teit, er egentlig bortkastet tanke-energi.

For jeg tar alle henvendelser i aller beste mening. Og, håper jeg, slik de var tenkt.

Og dette er et faktum og en kjensgjerning for meg.

Dette vet jeg, for jeg våkner hver morgen, noen ganger kvalm og slapp, noen ganger skjelvende og svett, andre ganger full av pepp og klar til å ta fatt på dagen.

Men uansett hvilken form jeg våkner i, er hjertet mitt alltid breddfullt av takknemlighet, og ett eneste ord ligger fremst på tungen.

TAKK!

Hair today — gone tomorrow, del I

Reptil

Det er første undersøkelse etter at jeg har fått svaret på biopsi, og det er konstatert at jeg har brystkreft. Kirurg Ida forklarer at jeg må opereres slik at kreftkulene kan fjernes snarest. Videre vil de forfølge kreftcellene nådeløst, med cellegift, om nødvendig, stråling, og hormonbehandling. Alt sammen.

«Må jeg ha cellegift», spør jeg. Det er den første gangen jeg spør om det.

«Det vet vi ikke enda», sier kirurg Ida. «Men det er ikke usannsynlig, siden dette er den mest effektive måten å minimere risikoen for at kreften skal komme tilbake. Det kan jo tenkes at du slipper, om vi for eksempel fjerner hele brystet. Men du ønsker jo å beholde brystet, ikke sant?»

Jeg vil absolutt ikke fjerne brystet hvis det finnes en vei utenom.

Men jeg vil ikke ha cellegift heller, forklarer jeg til kirurg Ida.

Blikket hennes lander igjen på håret mitt. Hun trekker det fort vekk, men flere ganger under samtalen trekkes blikket hennes bort fra mitt blikk og glir bort på det røde håret mitt.

Hver gang hun nevner ordet cellegift.

«Jeg ser du kikker på håret mitt,» sier jeg. «Kommer jeg til å miste håret, da?»

«Ja, svarer kirurg Ida. «Da kommer du til å miste håret.»

Det kryper en liten firfisle langs ryggen min, med iskalde bein og en lang, lang hale.

Jeg er glad i håret mitt.

Det har fulgt meg i tykt og tynt, gjennom alt. Nå blir det en venn som skal ofres i kampen for å overleve. En tapper fallen kamerat i kampen mot den ufyselige fienden.

En som må dø for at kamerat bryst skal få leve.

Stakkars håret mitt.

Rødhåra åfjording

Det er ikke så vanlig med rødt hår. I nordvestlige deler av Europa er det mellom 2 og 6 prosent av befolkninga som har rødt hår.

Rødt hår er nedarvet via det som kalles et recessivt, eller vikende gen. Det betyr at det skjuler seg i genmassen og ikke bryter fram hvis du også har et gen for en hvilken som helst annen hårfarge. Det betyr igjen at det må arves både fra mor og far (litt forenklet framstilt).

Så hvis du har ett gen for svart hår fra far, og ett fra mor, da får du svart hår. Hvis du har ett gen for svart hår fra mor, og et gen for rødt hår fra far, får du svart hår. Hvis du har omvendt, et gen for rødt hår fra mor og et gen for svart hår fra far, da får du også svart hår. Det er bare om du har arva ned genet fra både mor og far, at du får rødt hår. Det bare viser hvor til de grader smålåtne og beskjedne vi rødhåra folk er. Pelirojos. Gingers. My peeps.

Men altså, derfor er det at mine foreldre fikk seks unger før meg, som alle var enten mørke eller lyse. Ingen av dem hadde i hvert fall rødt hår. Som vi ser av oppsettet over gener, må det meste klaffe for at man skal klare å få rødt hår. Det må maksimal flaks, eller uflaks til.

Terje bror var ti år eldre enn meg og elsket å terge. Han påstod at mamma fant meg i en kålåker. Det var derfor jeg ikke lignet på noen andre i familien.

Som en ser det. Jeg syns jo at jeg er ganske lik mamma, egentlig.

Noen ganger syns jeg at jeg ligner på pappa også. Faktisk.

Men: Det blir skylddeling mellom mor og far her.

Begge bærer genet for rødt hår.

Mamma var svært lite glad for mitt røde hår. Hun ville aldri ha innrømmet det frivillig, men jeg skjønte det ganske tidlig.

Ting jeg husker: Jeg sitter ved bordet på lillestua og tegner. Så kjenner jeg et par øyne i ryggen, og snur meg. Jeg er kanskje åtte år. Det er mamma som står og lener seg til dørkarmen, noe hun aldri, aldri gjør, for det har hun ikke tid til.

Men nå står hun egentlig og steker kjøttkaker, hun har en tretinna gaffel med svart skaft i handa, den hun snur kjøttkakene med, og så sier hun ut i lufta:

«Jeg syns da ikke håret ditt er SÅÅÅÅÅ rødt?»

Jeg snur meg og tegner videre. Jeg skjønner at mamma er lei seg for håret mitt. Hun bare prøver å leke være-glad-leken. Hun tror kanskje at hun trøster meg.

Med at håret mitt ikke er SÅÅÅ rødt. Altså, det kunne ha vært verre. Enda rødere.

Tilfeldigvis, eller kanskje ikke, blir det ofte nevnt i slike sammenhenger at min farmor kommer fra Rånes i Åfjord. Og der er de jo bare rauhåringer, hele Åfjord er fullt av rauhåringer. Verre enn Irland, nesten.

Verre er det når mamma forteller meg om en av søster Solfrids klassevenninner som har rødt hår. Det har hun fremdeles, når mamma forteller om det. Men da hun vokste opp, du! Hun var så lei seg for sitt røde hår. Hun hatet det. Håret hennes fikk henne til å ønske at hun var død. «Død! Tenk på det!» sier mamma. «For at en har rødt når!»

Og jeg tenker på det. Mamma har fortalt meg denne historien mange ganger. Om Solfrids lille klassevenninne som skammer seg sånn over det røde håret sitt at hun ønsker at hun var død. Nå er denne lille jenta mammaen til to gutter som går i klasser over og under min. Og ingen av de to guttene har rødt hår. Så bra for dem. Og henne også, sikkert.

En annen gang. Jeg er yngre, kanskje fem år da. Jeg strever meg opp Barsetbakken, jeg er så lita og har plutselig så veldig korte bein. Vi skal besøke Solfrids venninne Randi. Og det er så langt. Og bratt. Jeg vil at Solfrid skal bære meg. Men hun har vondt i ryggen, hun har hatt giktfeber og har fått gullsprøyter mot det. Det er ikke lov å «bærra på påssarygg».

Så jeg må gå selv.

Og så er det så varmt. Sola smelter hodet mitt, nesten. Håret mitt brenner. Jeg sier det til Solfrid. Jeg tåler ikke sol noe særlig bra. Men Solfrid begynner å storle, sånn fnisete ut av nesa som bare hun gjør.

Og så sier hun, som om det var akkurat nå hun så det for aller første gang:

«Håret ditt skinner akkurat som en nyslått femøre!»

Og så legger hun hånda si på håret mitt, på siden av hodet, og lukter parfyme og bydame.

«Oi! Her brenner det jammen på loftet!» sier hun, og så storler hun igjen, ut av nesa. Og så sier hun at neste gang vi skal ut og gå, må vi ta på meg en solhatt.

Jeg vet ikke hva en solhatt er, engang. Men jeg kan jo tenke meg det. Jeg sier at vi kanskje kan kjøpe en solhatt. Og så en is. Nei, selvfølgelig, to is. Men butikken er kjempelangt unna, og vi har ikke bil.

«Hvem vet, kanskje Randi har is?» prøver Solfrid.

Det tror jeg ikke noe på. Jeg legger armene i kors foran brystet. Det er slik jeg gjør når jeg skal vise at jeg er sint, sånn gjør nemlig pappa. Det er ikke lov å lyve om is.

Solfrid ler igjen, og så løfter hun meg og bærer meg på ryggen likevel. Selv om både hun og jeg vet at det er strengt forbudt.

Pupper og hår

«Dag nummer 16,» sier sykepleier Nina. «Eller natta mellom dag 16 og 17 etter cellegiften. Da slipper det, det er da du mister håret.»

Så forklarer hun at det finnes unntak, men etter hennes erfaring er det slik det er for de aller fleste. Ja, jeg ville veldig gjerne være et unntak her.

Jeg syns det er så synd med håret mitt. Det er nesten verre enn at de måtte skjære i brystet. Jeg spør sykepleier Nina hvorfor det er slik. Jeg spør mange andre også. Og jeg gjør meg selv noen tanker.

Og det handler kanskje om at for de fleste, så er den voksne frisyren antakelig det første tegnet fjortisjenta viser fram som tegn på at hun begynner å finne seg til rette i den nye damekroppen sin.

Lenge før hun begynner å strutte med de fremdeles veldig uvante puppene, lenge før hun begynner med BH, hun skal fremdeles lute ryggen og gå med store gensere for at ingen skal ta anstøt av de nye tilvekstene. Lenge før hun slutter med dette, kan hun gå til frisøren og ta permanent. Eller glatte ut de ekle krøllene. Eller farge bort den fryktelige fargen.

Når en er fjortis, er en på konstant audition. VI håper desperat at vi er pene nok, men ikke så pene at det blir et problem, og snille nok, men ikke dumsnille, og vittige nok, men ikke så mye at det slår tilbake, og sexy nok, men ikke for sexy. Og så må man ha selvtillit. bare ikke for mye. Og være flink på skolen, men ikke altfor flink, da. Ingen liker en smartass.

Eller en rauhåring.

Skurker på TV har rødt hår, og de slemmeste heksene har alltid rødt hår.

Og de er kjent for å være farlige. Temperamentsfulle.

En ting jeg husker: Jeg er i klasse sammen med soldatene på Ørland, jeg holder på å ta ex-phil, forberedende prøver til universitetet. Rektor for soldatene fant ut at han skulle åpne kurset for sivile, for å fylle opp klasserommet. Filosofi, logikk, og psykologi. Soldatene er umotiverte, flåser og tuller, mens jeg og de andre sivile har betalt for å få være der.

Så gir de seg til å mobbe læreren. Han bryr seg filla. Men JEG bryr meg. Jeg tåler det dårlig når det blir alle mot en. Så den anonyme rødhåra dama (det er helt, helt sant!! Det var sånn jeg var den gangen!) midt i alle pultrekkene reiser seg så stolen står og skjelver. Og roper: «Men går det an å være så barnslige? Hvor gamle er dere egentlig?! Han prøver faktisk å lære oss det vi skal ha om på eksamen!!!»

Det blir helt stilt. Dette har ingen ventet seg, gitt.

Jeg blir litt mo i knærne og siger langsomt ned på stolen. Herre min juledag, hva har jeg gjort.

Læreren skjønner på et vis at jeg har kommet ham til unnsetning, men vil gjerne komme videre. Han kremter og spør med sprukken røst: «Ja, vi holdt jo akkurat på med fordommer…. Er det noen som kan gi et eksempel på en fordom?»

Peder fra Frogner sitter på pulten ved siden av min, naturlige blonde krøller, hvit pologenser med mørkeblå boblevest med en dyr logo på; nå slenger han handa resolutt opp i lufta.

«For eksempel det at rødhåra damer er så INNNMARI HISSIGE!» sier han uskyldig.

Det tar et halvt sekund før hele klasserommet eksploderer i latter. Læreren holder ut så lenge han kan, men til slutt må han også gi seg over.

Jeg ler ikke. Jeg har bare lyst til å synke, gjennom stolen, gjennom gulvet, bort og vekk, i skam. Ansiktet mitt brenner, og er helt sikkert like rødt som håret.

Oppreisning

Jeg hos frisøren, Connie heter hun; blond og vakker og smal som et siv. Hun eier frisørsalongen og er en meget dyktig frisør; flink til å skjønne kundens ønsker og vet dessuten når hun forsiktig bør overse hva den samme kunden ønsker.

Teknisk dyktig også. Klipper fint.

Plutselig ser jeg hun er oppe i håret mitt med et fargekart. Hun holder opp den ene lokken etter den andre mot håret mitt.

Jeg har farga håret mitt to ganger. Den ene gangen ble det akkurat samme fargen som Baktus. Knall oransje.

En annen gang ble det sånn stål-rød-lilla som russiske damer liker så godt. Begge gangene gråt jeg så det spruta, så frisøren måtte gjøre det om.

Derfor får jeg panikk når jeg ser Connie drive på med fargekartet oppe i håret mitt. Jeg roper. «Hva gjør du,» roper jeg, «jeg skal ikke farge håret mitt, du skal ikke… jeg vil ikke… du får ikke!»

Som om noen kan tvinge meg til å farge håret om jeg ikke vil.

Stropper meg fast og tvangsfarger håret mitt, liksom.

Connie ler. «Neida,» sier hun. «Men jeg har tenkt litt på å bytte farge på mitt eget hår, i hvert fall ta noen highlights. Og da vil jeg ha akkurat den fargen som du har. Den er helt nydelig.»

Jeg blir helt stum. Connie, som er frisør og kan velge seg akkurat den fargen hun vil ha, hun vil ha nøyaktig min farge. Nøyaktig den rødfargen jeg har. På mitt hår.

Jeg har vært «rødt hår og fregna pissa så det regna» hele oppveksten.

For en triumf. For en oppreisning!

Så når doktor Solveig prater med meg før første cellegiftbehandling, og vi snakker om at jeg gruer helt forferdelig for å få cellegift, og for å miste håret også, så er doktor Solveig veldig forståelsesfull.

«Du føler kanskje at en del av identiteten din er knyttet opp mot håret ditt,» sier doktor Solveig.

Ehhhhhhhhh……… Ja, kanskje.

Litt.