Gamle vegger blir som nye

Denne tømmerkassen er den opprinnelige, den som stod ferdig i 1776. Men det er svært sannsynlig at deler av tømmerkassen faktisk er enda eldre. Dermed er det ikke så merkelig at det er relativt få rette vinkler å finne i dette huset.

Snekkeren lekter ut, slik at vi kan få satt på bordkledning på en litt rettere vegg. Men det er ganske stor forskjell på dybden på lekta nede og oppe, mange centimeter. Dermed blir det også forskjellig hvor mye isolasjon det er plass til øverst og nederst. Om en bare pakker fullt av isolasjon, mer enn det er plass til, blir gipsplatene stående og bule. Og det er heller ikke så bra.

Isolasjonen fikk vi forresten brukt, av noen som trengte hjelp til å rive. Så dette er gjenbruk på høyt nivå. Apropos høyt nivå: Det er jaggu høyt ned fra stillaset. Best å ikke se ned.

Selv om det altså blir litt mindre isolasjon på veggen i andre etasje enn i første, vil jeg tro det likevel blir ganske stor forskjell i innetemperatur for dem som bor i huset. Den isolasjonen som var fra før, var ikke så kjempemye å skryte av. Og det er lett å se at sprekkene er tettet med gamle filler, ofte i gilde farger.

Til slutt er en hel seksjon av nordveggen kledd med røde gipsplater. Disse er støyisolerende og isolerer også litt mot nordavind. Men det vil nok også merkes for husets beboere at det blir mindre bråk fra trafikken.

  1. Alf E. til Tor

    Et vakkert minne og en flott nekrolog, hugget i digital sten for evigheten. ❤️

  2. Takk for det, Alf. Egentlig litt rart at det har vært så utbredt her med Altaskifer i gamle dager –…

Velkommen til oss!

Foto: Malene

Vi bor på en gård med en lang historie og djupe røtter på kanten av Stjørnfjorden. Stjørnfjorden skjærer seg inn i Fosenhalvøya (nord for Trondheim), fra Agdenes ytterst til Råkvågen innerst. Her vi bor har vi utsikt over skipsleia til Trondheim, og på grunn av fjordens beskaffenhet, må alt av båter og skip som skal til og fra trønderhovedstaden seile forbi her.

I det siste har hverdagen vår vært sterkt prega av at bygningene på gården, og ikke minst trønderlåna, har et stort behov for opppussing. Det er sterkt press på byggebransjen her ute for tida, og derfor må vi gjøre mye sjøl. Da er det heldig at det er mye flinke folk her på bruket, som til sammen utfyller hverandres evner og kompetanse. Og så er det fint å få til noe verdifullt i lag.

Det er usikre tider for jordbruket, og her i bygda har 35 blomstrende melkebruk blitt redusert til 3-4, bare i løpet av de siste tre tiårene. Men her er det unge folk som vil ta over, og det skal være drift så lenge vi kan, med kyr på beite, hester i innhegningen og kalver i kveet. For, som odelsgutten sier: «Æ vil itj bo på en spøkelsesgård».

Det første blogginnlegget

Veien blir til mens vi går. Dette er Strandveien.

En dag bestemte vi oss, Malene og jeg, for at vi skulle prøve å starte en blogg. Nå er det vel egentlig litt ute med blogger og mer inne med insta og snap — men det finnes en instagramkonto også, som Malene fyller med vakre bilder av gården, renoveringen, og dagliglivet.

Det er veldig mange som føler tilknytning til denne gården. Slik blir det, når det er en eiendom med lang historie, der samme slekt har sittet i flere hundre år. Det har vært store familier, mange barn, og mange har hatt gode opplevelser fra barndom, ungdom og voksenliv.

Hvorfor skulle vi starte en blogg?

  • For å la folk få et lite innblikk i renovering og restaurering
  • For å gi noen glimt av gårdsdrift i dag der nesten alle jobber utenom gården
  • For å gi oss selv påskudd til å bli bedre kjent med denne tradisjonsrike gårdens historie– og kanskje det kan være verdt å lese for flere også?

Hvorfor skulle du ha lyst til å lese denne bloggen?

Egentlig lager vi denne bloggen mest for oss selv, og for slekta. Så kan dere følge med litt på hva vi driver på med. Men dessuten:

  • Det er altfor få blogger om renovering av trønderlåner!
  • Det er altfor mange i dag som har lite og ingen direkte kunnskap om moderne gårdsdrift!
  • Altfor mange gårder legges ned i raskt tempo, så les om oss som fremdeles er her!
  • Vi syns selv det hadde vært artig å lese om slikt som vi skriver om her.

Vi kan jo ikke blogge, så her må veien nødvendigvis bli til mens vi går. Vi håper denne bloggen kan brukes til inspirasjon, praktisk nytte, til ettertanke, og til fellesskap. Vi håper også at du vil være sammen med oss, lenge.

På den annen side KAN jo denne bloggen bli en svært så kortlivet greie. I så fall, desto større grunn til å lese den mens den fremdeles eksisterer!

Skrevet av Kristin