Bygningskroppen: hovedlåna

Vi vet ikke egentlig når hovedlåna på Eid (opprinnelig skrivemåte) eller Eide (dansk skrivemåte) er oppført, men vi har noen holdepunkter.

Kjøpekontrakten av 16. januar 1759 beskriver i detalj grenser og verdier når Mette Christine Høyer, enke etter Austråtts besitter Søren Dass, selger gårdene Eide og Furunes (som altså inntil da har ligget under Austrått), med tilliggende laksevald og storholmen Brattingen, til «kongelig foged over Fosen Fogderi, Johan Rüberg» for 600 riksdaler.

Gammelt kart over Stjørnfjorden, Eidsvatnet er godt synlig og avmerket midt i bildet, Eidsbukta er like nord for N-en i SKIØREN.

I kjøpekontrakten står det at gården Furunes har ligget øde, i motsetning til Eide, og så står det «…og ingen huse på begge disse gaarder». Nå er dette litt uklart skrevet, men kontrakten ellers er utrolig detaljert med tanke på hva som er og ikke er på gården, så det rart at husene ikke er nevnt, om de var noe voldsomt å snakke om.

Sorenskriveren Peder Sivertsen Barup bodde også på Eid(e) i tjue år; han leide gården av Austrått fra 1723 til 1743. Det er rimelig å anta at også sorenskriveren måtte bo standsmessig. Men kjøpekontrakten 16 år seinere mellom hans etterfølger på gården, fogden Johan Rüberg og Mette Høyer (eier av Austrått) nevner altså ingen hus.

Dermed kan en gjerne tenke seg at fogd Rüberg, som nå er eier av gården (i motsetning til sorenskriver Barup, som leide), ruster opp og bygger seg skikkelige hus på gården. På et tidspunkt selger han så gården sin til sorenskriver Ove Schjelderup von Hadeln, som var sorenskriver i Fosen fra 1764 til 1800. Rüberg dør i år 1773. En eller annen gang i tidsrommet mellom 1764 og 1773 overtar von Hadeln gården, og det er ikke urimelig å anta at han fullfører byggeprosjektene. Og sannsynligvis med stil.

Her strekker jeg faktagrunnlaget litt, men jeg syns det virker sannsynlig at han ble frista til å stikke handa i pengskuffa for å gjøre ferdig sitt storslåtte gods. Von Hadeln ble nemlig suspendert fra sitt embete i 1792 på grunn av flere ankepunkter i hans embedsførsel, og ble slått personlig konkurs før han døde i 1800. I 1801 blir gården solgt på tvangsauksjon.

Bildet viser familien Von Hadelns våpenskjold.

Det er også rimelig å anta at hovedlåna stod ferdig i 1776. Det finnes en relativt forseggjort værhane/vindfløy i metall på gården, med von Hadelns initialer (OSvH, Ove Schjelderup von Hadeln) og årstallet 1776. Så vi bruker dette som holdepunkt for å anta at hovedlåna stod ferdig da.

Denne vindfløyen eller værhanen står i dag på taket av Nordstua.

Vi har fått satt opp et skilt på vestveggen av Nordstua med samme årstall som værhanen.

I 1821 ble gården delt i to (se også i innlegget om Johan Arnt),  og husene ble også delt. Deler av bygningsmassen ble dermed flyttet fra Østergården til Vestergården (mer spesifikt fra Nergården til Øvergården).

Det er veldig mye vi ikke vet om hvordan bygningene på gården så ut og hvor store de var.

Men vi vet noen ting likevel. Alt som ble bygd i Trøndelag i denne perioden sorterer under hustypen trønderlån. Dette hadde med kapasiteten på sagbrukene å gjøre, de kunne sage stokker på 6 meter. Dermed ble dette bredden på låna. Senere utvikles sager som kan sage stokker på 7 meter, så da blir lånene tilsvarende en meter bredere.

Låna på Eid var likevel spesiell. Vi har bilder fra 1901 og seinere som tydelig viser at låna hadde to fløyer: Den var bygd i en L-form.

Bildet er tatt fra øst, og veien går gjennom tunet. Låna har en tydelig L-form.

På dette bildet ser vi at veien går igjennom tunet, sør for den L-forma låna. Veien ble lagt om, til nord for låna, i 1920. Da blir denne veien også utstyrt med ei ny bru. Gabriel bygger seg kårstue på nordsida av veien, og slik går veien fortsatt mellom bygningene på gården. Gabriels kårstue og smia ligger på nordsida av den nye veien (se maleriet under).

Maleri av Paul Grav, motiv ca. 1930.
Bildet er tatt fra nordvest, fra Midtigården, muligens like før ombygginga i 1947. Her ser vi den L-forma låna før ombygging til høyre. Til venstre er den kårstua som Gabriel bygde, som Borghild bodde i, og som Kristin og Hans med to sønner (Jon Gunnar og Thomas) også bodde i før de bygde seg ny kårstue på Smihaugen. Familien flyttet inn i det nye huset til jul i 1986. Tredje sønn, Einar, ble født i 1988.

Faksimile fra «Norges bebyggelse» der det står en hel del viktige årstall og fakta om bygningene på gården, om ombygginga i 1948 og mange andre vitale tall og mål.

Vi finner også en hel del interessante tall om folk og besetningen av dyr som bebodde de ulike bygningene på gården.

Bildet er tatt fra en nokså uvant vinkel, nede fra naustene i elvamunningen. Sammenlign med maleriet av Paul Grav vist ovenfor, som er tatt fra en lignende vinkel.

Som nevnt ovenfor, i 1947- 1948 blir det altså foretatt ei kraftig ombygging av bygningskroppen, og flere av bygningene blir flyttet. Den ene fløya blir delvis flyttet (Nordstua), en seksjon blir revet, og den resterende bygningen blir utvidet både i lengden og bredden, samt at taket blir hevet slik at mønet fremdeles går midt etter taket. Murpipene blir derimot ikke lenger midtstilt, men kommer til å stå litt sør for mønets midtrand. Nordstua (gul på maleriet under) blir altså et separat hus som delvis leies ut som bolig for ulike familier opp gjennom årene.

Maleri av Allan Grav ca. 1957.

Samtidig blir stabburet flyttet bort fra elvakanten og lenger inn på tunet. Dette stabburet blir seinere revet (ca. 1979-80) for å gi plass til et nytt redskapshus.

Den lille inngangspartiet mot sør, som vises på bildene fra 1978, blir revet og erstattet av et litt større tilbygg til inngangsparti og yttergang i 2001.

Låna fra sør etter at det lille bislaget ble erstattet av et større tilbygg i 2001. I dette tilbygget er det som i svigermor Kittys tid var en stor yttergang, i dag erstattet med et moderne vaskerom med grovkjøkken, dusj og skap med avtrekk for fjøsklær.

Da vi begynte totalrenoveringa av låna, ønsket vi å rive gjesteinngangen mot nord (som odelsgutten noe uerbødig omtalte som «potetkassen»). Denne inngangen har vært i bruk kanskje et dusin ganger de siste 40 årene, og da alltid i forbindelse med selskaper.

For oss var ikke dette nok til å forsvare de utallige kvadratmeter med gang i hele lånas lengde som denne planløsningen førte til, og vi ønsket å utnytte bygningskroppen på en mye bedre måte. Derfor søkte vi om å få rive «potetkassen» og sette opp et nytt inngangsparti i to etasjer pluss kjeller.

Siden denne låna er registrert som et fast kulturminne (SEFRAK) siden 1978 (se bildene over), er fylkesmannen v/fylkesantikvar rådgivende organ i slike saker. Etter at fylkesantikvaren hadde vært på grundig befaring (til og med oppe på kryploftet), fikk vi hans anbefaling: «Lag to små inngangsparti mot sør, og flytt nordstua nærmere hovedlåna, for å delvis gjenskape den gamle L-forma.»

Vi vurderte dette som håpløst upraktisk, planløsningen ville bli nesten like håpløs som det den var i dag, og fasade og inngangsparti ville bli innadvendt mot tunet heller enn utadvendt mot veien. Dessuten hadde veivesenet på forhånd varslet om at den dispansen vi hadde fått for å få bygge ut tilbygget et par meter nærmere veien, allerede var strukket så langt det lot seg gjøre. Vi ville dermed aldri ha fått godkjent å flytte en verneverdig bygning så nært veien. Ikke hadde vi lyst, heller.

Ny runde med anke, søknader, utfyllende opplysinger og argumenter. Og den kommunale rådmannen så saken relativt likt som vi så det: Resultatet skal være ei moderne bygning til å bo i, ikke en museumsgjenstand til utstilling og omvisning for kulturelle pilegrimer av ymse slag. Ikke BARE det, i hvert fall.

Her er fasaden mot nord med det nye tilbygget. Bordkledning og en del vinduer mangler foreløpig. Nye bilder kommer etter hvert.

Skifertak

Opprinnelig skifertak på trønderlåna.

Det gamle taket på trønderlåna var et skifertak, klassisk altaskifer beregnet på å vare inn i evigheten. Vi hadde ikke tenkt å skifte ut taket på sørsida, men her på nordsida måtte det jo uansett det meste tas av, og vi trengte til og med MER skifer, for der har vi jo laget et påbygg i stedet for denne firkanta kassen med balkong på taket som ble satt på der en gang på førtitallet.

Nå var jo den gamle bygningen opprinnelig laget i en L-form (det kommer eget innlegg om dette seinere), og da dette ble revet en gang på det samme førtitallet, ble jo selvfølgelig altaskiferen plukket av og lagt i sirlige stabler. Det fantes altså i utgangspunktet rikelige reserver å ta av. Men så falt det seg slik at odelsgutten i en alder av fem år fikk lov å låne en gild kulehammer av farfar!

Og hvor skal man egentlig prøve en slik hammer? Og VET dere egentlig hvor sprø sånn stabla altaskifer er? Og vet dere hvor snar og ubønnhørlig effektiv en femåring kan være, når han har noen minutter i fred og ro uten brysomme voksne?

«To a man with a hammer, everything looks like a nail.» Mark Twain.

Det var altså en skatt som var forsvunnet i det store sluket, så vi hadde for lite skifer. Dessuten, hvis vi skulle beholde det gamle skifertaket, måtte all skiferen på nordsida tas av og spyles med høytrykkspyler og varmt vann. Den var fryktelig grodd med mose og lav og fugleetterlatenskaper fra hundre år tilbake. Om vi skulle få tak i mer skifer, brukt, så ville jo den også se tilsvarende ut, og da måtte den også spyles på samme vis. Det ville altså medføre vanvittig mye jobb. I tillegg ville det bli veldig dyrt, ettersom vi måtte få tak i en taklegger som behersket kunsten å legge skifertak. Og det ville ta tid.

Og når er det oppholdsvær så lenge som nødvendig, her vi bor?

Dessuten, hvis en først tar av all skiferen på taket på nordsida, må en skifte undertaket også, fjerne alle de gamle lektene og legge nytt undertak. Det vil jo også ta noe tid, men det måtte til, om en først skulle ta jobben med å ta av all steinen.

Mye jobb, mye tid, mye penger.

Det var altså mange gode grunner til å vurdere andre løsninger og heller skifte ut taket med f.eks. hollandsk takstein. Men på den andre siden: for å være aldeles ærlig, hadde vi alle sammen aller mest lyst til å beholde det staselige skifertaket. Det er jo vanvittig vakkert, det er gammelt og tradisjonelt, og om det blir riktig lagt, kan det vare i hundre år til.

Gårdens folk ble enige. Vi gjør det!

Da må først og fremst den gamle skiferen plukkes av.

Her er Hans i full gang med å plukke av skiferen på taket.
Det er ganske høyt ned. Her ser du også hvor inngrodd skiferen er med uhumskheter.

Å plukke av skiferen, stein for stein, er seint og nøyaktig arbeid. Om en ikke er forsiktig, eller gjør ting i feil rekkefølge, vil de sprø kantene og hakkene der skiferen spikres fast på lektene, brekke av og gjøre steinen ubrukelig. Det er høyt ned også, så det er fort gjort å miste en stein i bakken. Det er altså en ansvarsfull og krevende jobb.

Skiferen må så fraktes «heilabeina» ned fra taket, og legges utover og spyles, centimeter for centimeter. Dette må gjøres grundig, men med lett hånd, ellers kan skiferen knekke og bli ubrukelig. Det gikk med noen steiner før vi fant teknikken.

Litt sånn før-og-etter-bilder. Her står Kristin og spyler, centimeter for centimeter, og fjerner hundre år med mose, lav og generell uhumskhet.

Heldigvis fantes det allerede en høytrykksspyler av den typen vi trengte på gården, en med varmt vann.

Dette var veldig tidkrevende arbeid, og det tok mange uker før vi var ferdig. Det er mange sider på en sånn skiferstein, sidene må også rengjøres, og som sagt må en være ytterst forsiktig så en ikke slår av kanter og flak.

Her ser det ut som om vi har lagt steinene direkte på bakken, men de ligger på ei plate av vannfast kryssfiner. Det hadde blitt altfor grisete å spyle skiferen direkte på grus.

Hans fikk skaffa mer skifer av en lokal kar, en som skulle kvitte seg med sitt skifertak. Etter at Kristin og Hans på skift hadde spyla nesten all skiferen på alle pallene, kunne takleggeren opplyse om at dette var feil type. 75% av den tilkjøpte skiferen var ottaskifer, ikke altaskifer, og foruten at den var tjukkere og grovere, var også hakkene feil plassert.

En ganske lang, fortvilt og frustrert stillhet fulgte denne dramatiske opplysningen.

Nå er Hans relativt optimistisk av natur og har en uhyggelig evne til å se positivt på ting. Så dermed avgjorde han at «Da blir det jo skifer på nordstua (masstua) også, når vi skal renovere den!»

Takleggeren skaffet til veie mer brukt skifer fra en annen leverandør, og dermed var det til til å spyle i vei igjen.

Omsider var det nok skifer til å få tekket hele taket på nordsida, inkludert påbygget. Og så må steinen legges på paller og fraktes opp på stillaset igjen, helst uten å knuse en eneste.

Jeg tror nesten vi må være enige om at dette ble et utrolig vakkert tak, som passer fremragende på ei trønderlån. Eller hva synes dere? (Det er fremdeles enkelte kvite flekker her og der, men en kan som sagt ikke spyle steinene i stykker, heller).

Foto: Malene

Egentlig burde vi ha hatt en større feiring, nå som taket er tett. Må vel prøve å få til det ved nærmeste høve.

Gamle vegger blir som nye

Denne tømmerkassen er den opprinnelige, den som stod ferdig i 1776. Men det er svært sannsynlig at deler av tømmerkassen faktisk er enda eldre. Dermed er det ikke så merkelig at det er relativt få rette vinkler å finne i dette huset.

Snekkeren lekter ut, slik at vi kan få satt på bordkledning på en litt rettere vegg. Men det er ganske stor forskjell på dybden på lekta nede og oppe, mange centimeter. Dermed blir det også forskjellig hvor mye isolasjon det er plass til øverst og nederst. Om en bare pakker fullt av isolasjon, mer enn det er plass til, blir gipsplatene stående og bule. Og det er heller ikke så bra.

Isolasjonen fikk vi forresten brukt, av noen som trengte hjelp til å rive. Så dette er gjenbruk på høyt nivå. Apropos høyt nivå: Det er jaggu høyt ned fra stillaset. Best å ikke se ned.

Selv om det altså blir litt mindre isolasjon på veggen i andre etasje enn i første, vil jeg tro det likevel blir ganske stor forskjell i innetemperatur for dem som bor i huset. Den isolasjonen som var fra før, var ikke så kjempemye å skryte av. Og det er lett å se at sprekkene er tettet med gamle filler, ofte i gilde farger.

Til slutt er en hel seksjon av nordveggen kledd med røde gipsplater. Disse er støyisolerende og isolerer også litt mot nordavind. Men det vil nok også merkes for husets beboere at det blir mindre bråk fra trafikken.

  1. Alf E. til Tor

    Et vakkert minne og en flott nekrolog, hugget i digital sten for evigheten. ❤️

  2. Takk for det, Alf. Egentlig litt rart at det har vært så utbredt her med Altaskifer i gamle dager –…