Strandstua

Strandstua med Eidsfjellet i bakgrunnen

Vi har hytte 585 meter fra husene på gården. Det er Strandstua.

Litt kort vei til hytta, kanskje? Men det er mange ganger veldig greit å kunne ta en miniferie, bare for noen timer. Og til sosiale sammenkomster er det uovertruffent.

Strandstua ligger i fjæresteinene rett under Eidsfjellet, og det er takket være en kombinasjon av direkte råflaks og steinhard jobbing som gjør at vi er stolte eiere av denne perlen av en idyll. Takknemligheten fyller oss hver gang vi trør over dørstokken.

Historien til Strandstua starter i 1941, når Edvin Risvik kjøper en liten flekk land av Hans Eide (bestefar av nåværende eier), helt nede ved sjøen, antakelig en gammel strandsitterplass. Her setter han seg opp ei lita stue året etter, i 1942. Men det er krig, det finnes lite og ingenting å få skaffet av byggematerialer, grunnmuren blir nesten bare sand og stein, med en liten tanke sement hist og her.

Strandstua ca. 1950.

På loftet er det ett lag med planker til vegg — en kan se tvers gjennom veggen mellom sprekkene. Men det er uansett bare på sommeren de bruker loftet.

Edvin er fisker, og sammen med sin kone Anna eier han en liten motorisert fiskebåt med kahytt. Når det blir for kaldt og for lite ved til å holde varmen i huset, ligger de i kahytten om natta. På fjorden blir det aldri så kaldt som på land, og det trengs langt mindre ved for å holde den lille kahytten varm.

Stjørnfjorden er en prima fiskefjord. Men Eidsbukta er en værhard plass. Strøm og vind arbeider med sandbotnen og flytter på bankene fra den ene måneden til den neste. I gamle dager hadde bygdas folk båtbruk ute på holmene, der det var litt mindre grunt, sjøl om det stod tett i tett med naust på land, rundt munningen av Eidselva, og ellers dro de båtene på land i Båtvika (ikke så langt fra Trillsteinvika). Sørvesten står rett på inn fra havet, og det er mye av den. Og den kommer fort.

Sørvest kuling kjennes godt på Eidsbukta.

Men så, når det «skin tå», finnes det ikke finere plass.

Strandstua ligger veldig fint til, Eidsbukta i forgrunnen.

Så, i 1961 står det en flott molo ferdig i Høybakken. Båthavn, smul som en søledam, der båtene ligger trygt. Tenk å ha båten sin der! Slippe å passe den dag og døgn, for at ikke sjøen og plutselig uvær skal slå den i stykker. Anna og Edvin blir enige om å «sule opp» i Eidsbukta og heller bygge seg hus i Høybakken, rett over den nye båthavna.

Men hva skal de gjøre med Strandstua? I mellomtida har søster av Edvin, Kitty, blitt husfrue på Eid, og i 1963 bestemmer Edvin og Anna seg for at de vil selge «Strandheim» tilbake til gården, og så «kan det liksom være Kitty sin sommerstue».

Og det blir det. Kitty er blitt tobarnsmor, Hans kom i 1961 og Gunnar i 1962, og straks det er finvær, inviterer Kitty slekt og venner til Strandstua, til soling og piknik og sosialt samvær. Det skal bemerkes at Kitty (svigermor) sannsynligvis er blant de mest sosiale vesener som noen gang har betrådt jordkloden. Så det skjer aldri at hun og barna er der alene, det er alltid flere i laget. Når værgudene er på lag, starter Kitty fra morgenen av; skreller poteter og steiker skuffkake og legger i korga, henger korga på sykkelstyret, og belager seg på lange dager på plena på Strandstua. Karene driver onn oppe på gården, og får beskjed om å stille opp på Strandstua om de vil ha middag. Med påfølgende middagskvil i solsteiken.

Mens hun venter på at storinnrykket av dagens gjester skal innfinne seg, plukker Kitty stein i fjæra. En halv meter bred stripe i støa renskes for stein, slik at små føtter skal ha det bedre når de tripper ned til vatnet. Dette er et Sisyfos-arbeid. Neste finværsdag må en starte nesten på nytt igjen. Men da er det jo bare å starte på nytt igjen, da. Folk må jo få slippe å gå med sko når de skal ned og bade!

Det er utrolig mange som har fantastiske minner fra denne plassen. Unger og voksne kravler over hverandre, det er luftmadrasser og baderinger å plaske rundt i for de minste ungene, gummibåt og plastbåt for de som er litt større.

Barnevogna kan en plassere i skyggen bak Strandstua, eller legge solsøvnige unger til formiddagsdupp i køyesengene på soverommet. Det er do, riktignok bare en utedo, men det går. En kan skifte til badetøy inne i huset. Det er gassbluss på kjøkkenbenken, så en kan varme barnemat til babyen. Og om en gruer for at det blir litt sein middag når en kommer heim etter en lang dag i sola, var det rart om ikke Kitty hadde et par karbonader og noen nypoteter på luringa. Og så vanker det alltid skuffkake, i alle varianter, til kaffen. Om en ikke vil forsmå.

Og det vil en jo ikke.

Dette bildet er av alle barnebarna til Kitty på Strandstua (Bibbi har tatt bildet).

Det blir et stort hull etter slike folk når de dør. Og når Kitty dør i november 2002, blir det et hull som er ganske mye større enn hennes beskjedne høyde skulle tilsi.

Det går liksom ikke an å være på Strandstua nå. Det blir så rart. Dette er jo Kittys sommerhus. Det går ikke an å være her når ikke hun er her sjøl. Vi skyr Strandstua, faktisk i flere år.

Men da er det andre som syns det er desto kjekkere å være her, når de plagsomme eierne ikke er her. Stadig må vi plukke søppel etter folk som villcamper på plena, folk som rigger seg til på hagemøblene, og går i fra rykende engangsgriller i det tørre graset på plena.

En dag har tydeligvis noen like godt satt seg til oppe på terrassen og grilla med engangsgrill. De går bare i fra den på hagebordet når de er ferdige, og neste gang vi kommer innom for å sjekke at alt er bra med Strandstua, finner vi engansgrillen hvelva på dørstokken. Vinden har tatt engangsgrillen og blåst den inn til veggen, opp-ned mot ytterdøra og dørstokken. Kullet har svidd merker i dørstokken og trappetrinnet før det har slokka av seg selv. Men her er det åpenbart at det har vært branntilløp.

Dette går jo ikke. Vi blir nødt til å ta tak i dette, før Kittys sommerhus er en saga blott.

Vi bestemmer oss for å renovere. Så kanskje det blir LITT mindre Kittys sommerhus og litt mer vårt eget. Vi søker kommunen og fylket om å få restaurere Strandstua, og få bygge på litt i retning nord og øst. Det blir innvilget.

Så begynner vi å rive. Men tømmeret er pill råttent etter 70 år i saltvannsrokk og sørvest. Vi plukker ned svampete tømmerstokker med bare fingrene. Dette kan ikke brukes.

Vi må søke på nytt, nå om å få sette opp et nybygg. Det er et lengre lerret å bleke, viser det seg. Det er strengt å få bygge i standsonen. Uansett. Men etter noen runder med søknader, anker og nye søknader, og direkte kommunikasjon med fylkesmannens kontor, går søknaden igjennom. Det viser seg å være veldig viktig at vi ikke har revet den gamle hytta før vi søker.

Så lenge bygget som står der, er lovlig oppsatt, får vi lov å sette opp et nytt bygg, litt mer etter dagens standard. Og Edvinsstua er lovlig oppsatt — den ble satt opp flere tiår før plan-og bygningsloven ble vedtatt. Vi kan begynne å rive.

Kjekt med egen gravemaskin og gravemaskinfører når det skal rives hus!

På taket er det lagt bølgeblikkplater oppå det gamle taket av «handklåvvespon». Dette spontaket har altså ligget og tørka seg i femti år. Hans river av bølgeblikkplatene for hånd og løfter så halvparten av takflata i ett stykke, med gravemaskinen, bort på bålet nede i fjæra. Bålet er langt nedenfor flomålet, så vi tar ingen sjanser.

Men idet flammene får tak i den knusktørre taksponen, skyter det ei søyle av røyk og flammer opp gjennom taket, synlig i kilometers omkrets. Dette er den store skogbrannvinteren, der hele Trøndelag herjes av lyngbranner og skogbranner. Bålforbudet er oppheva i Bjugn og Ørland, men ikke i Fevåg og Rissa, på andre sida av fjorden.

Odelsgutten er plutselig på tråden. «Hva er det dere holder på med der nede? TO uniformerte politibiler er på vei ned til Strandstua!» UPS… Men vi HAR kontroll, altså. og det er ikke ulovlig å brenne bål her i Bjugn.

Den ene politimannen er en slektning av Edvins kone Anna, og han er vel offisielt den første som lurer på om vi kan tenke oss å selge denne tomta. Dessverre, det kan vi ikke tenke oss. Men det har ikke akkurat mangla på tilbud. Jeg mener det har vært 28 forespørsler så langt.

Det er veldig effektivt å rive med gravemaskin. Men det er et pokker til arbeid å rydde det opp igjen. Hundrevis av trillebårlass seinere, der vi har raka og plukka og sortert murstein, trebrokker, og bygningsskrot for hånd, kan vi sette opp ny grunnmur.

Vi er så fantastisk heldige å få hyra inn en legendarisk dyktig snekker. Han kan sine ting, og i løpet av tre uker står råbygget ferdig, og bygget er tett. Alt det innvendige arbeidet gjør vi sjøl. Og terrassen. Men med masse gode råd fra snekkeren.

Vi bygger terrassen først. Den er viktigst. Og sommeren slår til med helt fantastisk vær. Inne har vi strøm på kjøleskapet og kaffemaskinen. Ellers trrenger vi bare terrassen, så lenge.

Storfint besøk på terrassen, bilde tatt med drone fløyet av Thomas.

Det er fruen i huset som står for all glava som skal pakkes. Husbonden får influensasymptomer hver gang han er i nærkontakt med glava. Og så er vi så heldige at vi kjenner en fantastisk dyktig elektiker.

Men det er uansett ikke noe mangel på annet å gjøre. All fritida vi har, kvelder, helger, ferier, i to år. Her ligger det utrolig mange hundretusen i egeninnsats.

2015 står hovedetasjen ferdig, til feiring av fruens femitårsdag. Vi dekker til 54 personer på terrassen. Så det er en solid terrasse. Det er umota å gå løs på andre etasje. Hele høsten går uten at vi kommer i gang. Men så, på etterjulsvinteren, tar vi oss på tak igjen.

Hver kveld det samme: «I dag tar vi fri fra husbygging, sant?» «Ja, vi fortjener litt fri nå.» «Det er klart, vi kunne jo ta ei lita time, bare. Bli ferdige med akkurat den veggen, så blir det bedre inneklima der.» «Ja, det kunne vi. Vi tar ei lita time, da.»

Og så ble det å holde på til midnatt i dag igjen…

Men i 2016 er vi ferdige. Og jammen er det verdt alt arbeidet.

I byggesøknaden fikk vi også innvilget å sette opp et lite naust. Og like før holdbarhetsdatoen går ut på den tillatelsen (å jo, det er faktisk holdbarhetsdato på slike), får vi satt opp naustet også.

Vi har hatt utallige fantastiske stunder på Strandstua. Med familie, venner, folk vi er glad i. Vi håper og tror at det blir mange flere, når livet blir litt mer normalt igjen.

Det aller flotteste med Strandstua er den fantastiske utsikten. Den går det ikke an å bli lei av. «Verdens finaste plass,» sier far til Malene hver gang han er på besøk. Vi er vel ikke akkurat uenige med ham i det.

Strandstua by night

Planløst?

Trønderlåner og planløsning

Maleri av Allan Grav, malt mellom 1920 (da nybrua ble bygd) og 1948 (da låna ble ombygd).

Hovedlåna på Eide er ei trønderlån, og som alle trønderlåner er den lang og smal. Bredden ble begrensa av gårdssagene, som kunne sage stokker på opptil seks meter (senere opp til sju meter). Låna på Eide var antakelig opprinnelig bare fem meter. Dette betyr at rommene ligger på rekke, i seksjoner, og for å komme seg fra ett rom til det neste, har du egentlig bare to muligheter. Enten må man ha gjennomgang fra ett rom til neste rom (med alt det medfører for mangel på privatliv, særlig på loftet), ellers må man ha en gang som strekker seg i hele husets lengde med dører inn til alle rommene.

Hovedlåna på Eid

Låna (våningshuset) på Eid(e) var muligens opprinnelig bygd i en hesteskoform. I 1821 ble gården delt i to (se innleggene om Johan Arnt og om bygningskroppen), og husene ble også delt. Deler av bygningsmassen ble dermed flyttet fra Østergården til Vestergården (mer spesifikt fra Nergården til Øvergården). Det som stod igjen, var en L-forma bygningskropp.

Bildet er tatt fra nordvest ca. 1946.

Denne bygningskroppen ble gjort om i 1948. En seksjon av nordfløya ble revet, og en annen ble slept litt bort fra hovedkroppen (denne seksjonen kalles den dag i dag for Nordstua). Altså vandret den i motsatt retning av det som er avbildet på tegningen under.

Den gjenstående bygningskroppen ble utvida et par meter mot øst, det ble også utvida litt i bredden, med en svalgang mot nord, og taket ble hevet.

På denne tida fantes det ikke tømmer å få skaffet på Fosen, fordi tyskerne hadde støvsugd hele halvøya for alt som fantes for å bygge anleggene sine. Blant annet hadde de bygd rullebane for flyene sine: tømmertremmer i tre lag, bolta sammen. Etter krigen blir denne rullebanen demontert og tømmeret delt ut til nybygging. En del av det finner altså veien til østveggen på Eide.

Under renoveringen avdekker vi solid flyplank fra rullebanen på Ørland. Rullebanen ble montert av krigsfanger og så demontert etter krigen. Deretter ble deler av rullebanen satt opp som østvegg på låna i 1948. Snakk om at det sitter historie i veggene her!

Foto: Malene.

Nå står man altså igjen med ei lån som ser ut som ei ganske typisk trønderlån; fra å (muligens) ha vært ei hesteskoforma lån, til ei L-forma lån, til ei ordinær, rektangulær lån.

Ei rektangulær trønderlån, uten utvekster. Ja, bortsett fra et par små kasser, en mot sør og en mot nord.

Når yngstebror til Hans, Tor, flytter ut, bestemmer Jon Gunnar seg for at det er fornuftig at han flytter inn hos farfar. På denne tida har Gudmund begynt å bli dårligere, han faller rett som det er, og vi syns dette er en smart ide. Jon Gunnar ordner seg en «hybel» på loftet, i «vesterenden». Det som opprinnelig var to små soverom, et kleskott og en bit loftsgang blir inkludert i et ganske stort hovedsoverom som strekker seg i hele bredden på låna, med trefags vindu på nordveggen og sørveggen, og dermed rikelig med gjennomlys.

Når dette er gjort, er det ganske fristende å komme i gang med renovering av resten av huset også, men Gudmund ber for seg og sier at han syns han var vært med på nok ombygninger i sitt liv. Og kan vi være så snille å vente til han er borte? Og det er klart at vi kan. Det er han som må bestemme det.

Hyggelig frokost i solveggen ute på plena med husgjester en gang på seint nittitall. Fra venstre: Birgit, Jostein (Gudmunds yngste bror), Kitty og Gudmund. Foto: Tor.

I 2019 er både Kitty og Gudmund borte for lengst, og det har kommet ny «ungkone» på Eide: Malene. Jon Gunnar har starta på renoveringa, men i og med at han jobber døgnet rundt, går det ikke så fort. Malene har vært veldig tålmodig hver gang hun er på besøk, trør over glava-ruller for å komme seg inn og ut, forserer plankestabler og lever i en evig sky av byggestøv.

En meget tålmodig dame, som sagt.

Vi har tenkt på mulige nye planløsninger i mange år allerede. Den gamle planløsninga er svært prega av at det var viktig med en inngang for husets folk (mot sør), og en annen for gjester (mot nord). Gjestene skulle selvfølgelig slippe å gå via kjøkkenet. Nå ble «nyinngangen» mot nord egentlig nesten aldri brukt, for det meste ble det lagerrom og ekstra-kjøleskap. Gjestene gikk ellers gjerne og gladelig via kjøkkenet. I 2001 ble det bygd et lite tilbygg til erstatning for det gamle bislaget mot sør/øst, og nå ble det god plass til garderobeskap etc. Det gamle spiskammerset og plassen til fryseren ble gjort om til gjestedo og et lite bad. Trappa fikk til og med en liten terrasse, som egentlig bare ble brukt til å fôre kattene på. Da Jon Gunnar begynte med renoveringa, starta han med inngangspartiet fra 2001. Egentlig ville han rive dette, siden han syntes det ødela fasongen på bygget. Men jeg (hans mor) mente at dette tilbygget også er del av husets historie — alt må ikke være fra 1800-tallet for at det skal være bevaringsverdig. Så da ble vi enige om at her skulle det bli vaskerom med dusj og skap for fjøsklær. Kattenes fordums fôringsplass ble innlemma i det nye vaskerommet og ble til et helt nytt kjølerom.

Planløsninga i 2019.

Siden dette er gamle bygninger, er de underlagt strenge vilkår, og alt må søkes om og godkjennes. Her kan en ikke bare ta seg til rette. Jeg var ganske opptatt av at vi skulle eliminere mest mulig gang: Låna er smal fra før, og gangen strekker seg i nesten hele husets lengde i andre etasje, og utgjør masse dødt boareal i første etasje også. Det virket som om det mest fornuftige var å lage et lite påbygg midt på veggen mot nord, der vi kunne plassere trappa til 2. etasje. Dette er den trappa som står i nederste venstre hjørne på tegninga over.

Det aller beste ville jo være om vi klarte å bevare trappa intakt, slik at den kunne fortsette sitt virke som loftstrapp også i det nye bygget. Det er jo ei fin trapp? Vi var fire stykker til å demontere trappa og buksere den ut gjennom kjøkkenet, via plena og ut på låven, i påvente av at den kanskje kunne brukes om igjen. Det må nok modifiseres litt her og der, men i utgangspunktet var vi innstilt på at dette skulle være sjølveste trappa også etter renoveringen.

Bilde tatt fra (det nye) vaskerommet. Kjøkkendøra til venstre, gjestedo og bad til høyre, og trappa bortest i høyre hjørne (syns ikke på bildet).

Lang gang, altså. Dødt boareal. Rundt hjørnet framme til venstre fortsetter gangen i en ny gang, langs veggen mot nord. Også dødt boareal, til nød brukt til lager.

Legg merke til at dette bildet er tatt etter at vi har bytta vinduet mot nord, der et gammelt tofagsvindu ble erstattet av et nytt trefags.

Hans har tatt kurs i bygningstegning og tegner gjerne sjøl. De første utkastene til ny planløsning var prega av at jeg ønsket et storvolig påbygg, som faktisk nesten ville gitt låna fasong av en T. Heldigvis har vi slekta full av arkitekter som har omsorg for slektsgården. Gunhild Eide (kusine av Hans) ga oss gode råd om å krympe påbygget til det helt nødvendige, slik at trønderlåna kunne fortsette å være trønderlån. «Sjela til huset er ei trønderlån,» sier Gunhild. Og «fagfolk er nå fagfolk, da,» som Sverre Jensen brukte å si. Så det er klart vi hører på det. Påbygget blir ganske mye mindre enn først tenkt.

Hans tegner ny planløsning, til søknad om ombygging. Det er også denne vi har fulgt i ombygginga. Riktignok har vi plassert trappa i et annet hjørne, mot veggen på låna, slik at trappa starter fra nord og svinger mot øst.

Den største forandringa er i den østre enden av huset. Når trappa flyttes, kan vi rive det gamle badet og gjestedoen, og legge åser i det gamle trappehuset. Dermed blir det et stort, nytt soverom i andre etasje i den østre enden av huset også. Og plutselig blir alt det gamle gangarealet, bad, trapp og do, tilgjengelig for å lage et gedigent, for ikke å si schvææært kjøkken, på 42 kvadrat. Å rive det som i dag er kjøkken og bygge nytt kjøkken, er neste prosjekt vi skal i gang med.

Og jammen finner vi initialene til den første forfaren, under alt panelet og tonnevis med muselort og støv. Dette er på kjøkkenveggen, det som helt sikkert var yttervegg da slekta kom hit.

JAE: Jon Arntsen Eide.

Vi setter inn vinduer mot øst, slik at det nye kjøkkenet/allrommet nå får lys fra tre sider, sør, øst, og nord. Vi har allerede satt in ny, dobbel terrassedør der det gamle kjøkkenvinduet var, med utgang til en ny, lun terrasse på sørsida, i nesten hele husets lengde. Vi har også satt inn to tofags vinduer i første etasje, på stua, der det før var ett trefags nede og to tofags oppe. Det blir penere med symmetri, synes vi.

På loftet er det også ganske store endringer. Som sagt har vi et mål om å redusere gangarealet mest mulig, fra det som før var 14 meter til noe ganske mye mindre.

Som dere ser, var det mye gang på loftet også. Før Jon Gunnar laga hovedsoverommet (Sov I), var den gangen enda et par meter bortover. Det gamle hovedsoverommet, sov III (som var Kitty og Gudmunds rom), strakte seg rundt badet og do, og hadde klesskap inn mot naborommet (sov II).
Den nye planløsninga på loftet eliminerer ganske mye gang. Mer enn på tegningen, faktisk, fordi veggen på garderoben ble forlenget mot nord, slik at det er gjennomgang gjennom garderoben fra hovedsoverommet til gangen.

Et tidlig prosjekt er å lage garderoberom utenfor hovedsoverommet. Siden det er gjennomgang fra soverommet til garderoben, krymper gangen allerede med 2,5 meter.

Dette var altså Tors rom før i tiden. Det er liksom litt sånn … annerledes nå.

Malene en en fremragende interiørstylist, og det syns. Kommoden har hun kjøpt brukt på nett, og så pusset opp og malt selv.

Så var det badet.

Først må det gamle badet og doen rives. Disse lå midt i huset i andre etasje og hadde ikke vindu. Nå tas en del av det gamle hovedsoverommet inn i badet, så nå blir det ganske mye større.

Avretting av golvet.
Badekaret må selvfølgelig stå ved vinduet, så man kan se utover fjorden når man bader.

En brukt kommode som Malene har redesigna til baderoomsmøbel.

Det som før var hovedsoverommet (minus en del som nå er blitt bad), er blitt et fantastisk flott gjesterom (soverom III). Her må det gå an å få en god natts søvn.

Malenes interiører er alltid vakre.

En vakker blanding av nytt og gammelt.
Ei lita sildetønne vi fant på Nordstua er blitt nattbord.
Jon Gunnar har bygd plassbygde skap, og her kan man ligge i senga og skue utover Stjørnfjorden,

Loftsstua blir også veldig fin. Malene fikk møblene i hus i går, og i dag ser loftsstua slik ut.

Nå er det trappa ned fra loftsstua til den nye yttergangen, rekkverk, handtre og spiler, som er under arbeid. Soverommet mot øst og loftgangen er også straks klar for «visning».

Det nye påbygget mot nord ble ganske mye mindre enn først tenkt, og det er vi glad for. Foto: Malene.

Vi legger ut bilder etterhvert som de blir ferdige. Følg med på Instagram! Etter hvert blir det flere innlegg på bloggen også.

The building structures: Main building

We do not really know when the main building on Eid (local/oral/original name) or Eide (Danish spelling) was erected. However, we do have some clues.

The purchase contract of January 16, 1759 describes in detail the demarcation lines and all values included as Mette Christine Høyer, the widow of Austrått's owner Søren Dass, sells the farms Eide and Furunes (which both up to that point were part of the Austrått estate), with the salmon fishing rights and the island Brattingen, to "the royal bailiff over Fosen bailiwick, Johan Rüberg" for 600 riksdaler.

Old map over Stjørnfjorden, Eidsvatnet (the Eide lake) is clearly visible in the middle of the map, Eide bay is drawn just North of the N in SKIØREN.

The puchase contract states that the Furunes farm has been deserted for a long time, unlike Eide (which always had inhabitants) and it says that "...and no houses on either of these farms". This part is actually a bit ambigous, but the contract is otherwise very detailed regarding the values and assets of the farm, so one would think the buildings would at least be mentioned, had they been worth mentioning.

The magistrate Peder Sivertsen Barup also lived on Eid(e) for twenty years; he rented the farm from the Austrått estate from 1723 to 1743. It is reasonable to think that even the magistrate had to live stately. However, 16 years later the contract of purchase transferring the Eide/Furunes estate from Mette Høyer (Austrått's owner) to the magistrate's successor as the inhabitant of the farm, bailiff Johan Rüberg, there is no mention of the buildings.

Therefore one might reason that bailiff Rüberg, who is now the owner of the Eide estate (unlike magistrate Barup, who never owned the farm), decides to erect some stately buildings on the farm. At some point he sells his farm to a second magistrate, Ove Schjelderup von Hadeln, magistrate of Fosen from 1764 to 1800. Rüberg dies in 1773. Some time between 1764 and 1773 the farm is trasferred to magistrate von Hadeln, and it is not too farfetched to assume that he finishes the building project. And very likely: with a vengeance.

I am allowing a small leap of faith here, but to me it seems likely that von Hadeln was tempted to reach into the cookie jar, i.e. the tax money he collected, to finish his grand estate. Von Hadeln was suspended from his office in 1792 because of several remarks about the way he ran his office, and he was declared bankrupt before he died in 1800. In 1801 the farm is foreclosed (and bought by the forefather of the current owners).

The picture shows the family Von Hadeln's coat of arms.

We can also reasonably assume that the main building was finished by 1776. One rather artistic metal weathervane still exists at the farm with von hadeln's initials (OSvH, Ove Schjelderup von Hadeln) and the year 1776. We take this to signify the finished status of the main building.

This weathervane still tells its story from the roof top of Nordstua.

We have had this sign mounted on the western wall of Nordstua displaying the same year as the weathervane. The weathervane is small and not very visble, the sign however is very much so.

In 1821 the farm was split into two parts (cf. the post about Johan Arnt), and one half of the buildings were allotted to each of the farms. Some of the structures were thus moved from East farm to West farm (specifically from Nergården to Øvergården).

There is a whole lot we do not know about how the buildings used to look and how big they used to be.

But there are also a couple of things we do know. Everything built for human accomodation in this period is classified as a "trønderlån". This is an effect of the capacity of the Norwegian saw mills, they could only accomodate logs 6 meters long. later saw mills can accomodate 7 meter long logs, and the houses accordingly get one meter wider.

The main building on Eid was still rather special. We have pictures from 1901 and later showing that the main building at this time boasts two wings: It was build in an L-shape.

The picture is taken from East, and the road clearly goes through the yard. The main building is clearly L-shaped.

This picture displays how the road cuts through the yard, South of the L-shaped main building. The road was moved north of the main building in 1920, equipped with a new bridge. Gabriel builds himself a small house in 1924 north of this new road, thus the road still runs between some of the buildings on the farm. Gabriel's small house and the black smithy are at this point both north of the new road (cf. the painting below).

Painting by local artist Paul Grav, motif approx. 1930
This picture is taken from northwest, from Midtigården, possibly shortly before the renovation and remodelling of the building in 1947. We see the L-shaped main building to the right. To the left you can see the little house that Gabriel had built in 1924, which Borghild lived in, and that Kristin and Hans and their two little sons lived in from 1984 to 1986, when they built a new house at the location of the old smithy. Their third son, Einar, born in 1988, was born after they moved into their new house (they moved into this house just before Christmas in 1986).

Entry from "Norwegian estate" revealing a great deal of important facts about the buildings and rebuildings of the farm, e.g. the renovation in 1948 and many other pivotal pieces of information.

We also find interesting figures over the amount of people and animals living on the farm.

The picture is taken from a rather unusual angle, from down by the river delta. Compare to the painting by Paul Grav above, displaying the farm from a similar angle.

As mentioned above, in 1947-1948 the main building undergoes a thorough transformation, and several of the buildings are altered and moved. The north wing of the main building is partly moved (Nordstua), one section is demolished, and the remainder of the building is extended and made longer and wider. The roof is also lifted so the ridge is still in center on the roof top, However, the chimneys are no longer centered at this ridge, instead they remain a bit to the south of the ridge. Nordstua (yellow building on the painting below) now becomes a separete annex which is rented out to various families as accomodation for the next couple of decades.

Panting by Allan Grav ca. 1957.

The storehouse is also moved, from the river's edge to a different location in the yard. This storehouse is later demolished (ca. 1979-1980) to give way to a new tractor stall.

The little entrance on the south wall shown on the two pictures to the left from 1978 is torn down and replaced by a slightly bigger structure in 2001, this is used as the main entrance at that point.

The south wall of the main building after the replacement of the small entrance structure with one which was a bit bigger. This extension today houses a modern utility room (laundry), but also a shower room and wardrobes for work clothes (no odeurs escape the modern techology where fans extract the air from the cabinets).

As we started renovating the main building we wanted to replace the guest entrance at the north wall. This entrance has been used altogether about one dozen times for the last fourty years, each time for very distinguished guests.

To us this did not legitimize the immense waste of space for useless hallways resulting from this arrangement. We wanted to utilize the building structure much more efficiently. Accordingly, we submitted an application to the relevant auhtorities to demolish this small entrance and to erect a new structure for the main entrance, two stories high and also including a basement.

As mentioned above, the main buiding (like several other buildings on the farm) is registered as an entity of cultural heritage since 1978 (cf. the pictures above) and accordingly the county governor's office of cultural heritage perservation has a say in matters like ours. The official representative came for a thorough inspection (he even scrutinized the beams in the attic), and then made his official recommendation: You should construct two smaller entrance structures on the south wall, mimicking the features from 1901, and also move Nordstua back to the vicinity of the north wall, partially recreating the old L-shape of the old main building.

We considered this to be an impossible solution; this arrangement would imply an outline almost as impractical as the current one. The main entrance (or the TWO entrances!) would face the yard rather than the public road (introvert rather than extrovert!). Also, the authority for public roads had extended us the dispensation from ordinary regulations and allowed us to build the extension we wanted, but there was no way they would allow the placement of a cultural heritage building (the core of Nordstua possibly stems from the 17th century) this close to a public road. And worse: We would not want them to.

Another round of appealing, applying, providing new information and new arguments. The local authorities' views on these matters were more or less identical to our own. The result of this expensive renovation should be a modern building suited to house a modern family, not a museal structure solely suited for exhibitions and guided tours. At least not as its only function.

This is the north wall with the new extension. Planking and some windows are still missing on this picture. New pictures will come eventually, and the post might be updated.

The slated roof

The original slated roof on the "trønderlån" (a building type very common in the middle of Norway).

The old roof on the main building (the trønderlån) was a slated roof; classical slates from Alta in Northern Norway, designet to last for eternity. We were not planning to replace the slates on the Southern side, but here on the Northern side most of the slates had to come off, and we even needed more slates, because of the extension that we built instead of this square box with a balcony on top, placed there sometimes in the fourties (cf. the painting on the front page, cf. also below).

The old building was originally built in an L-shape (cf. the post about the buildings and structures), and when this L-wing was demolished during the same renovation, the valuable Alta-slates were of course carefully stacked and stored. One might think therefore that there would be ample reserves of slates. But as luck would have it, our eldest son at the age of five was gifted a small, but truly efficient hammer by his grandfather.

Where is one to try out one's new hammer? Can you imagine how brittle these slates really are when placed in a stack like this? Do you understand how merciless and highly efficient a five-year-old can be when left alone for a few minutes without any bothersome adults around?

«To a man with a hammer, everything looks like a nail.» Mark Twain.

This treasure was therefore lost to us, and we did not have enough slates. Also, if we were to keep the old slated roof, all the slates on the Northern side had to come off and be thoroughly steamed before we could reuse them. There was a lot of moss and guano stuck to the slates after decades and decades. If we were to buy more slates, they would be old and used too, and we would obviously have to steam all of the "new" slates as well. It sounded like a terrible job. Also, it would be very expensive, more so than a brand new roof with modern roof tiles, since we needed to get hold of an expert to lay down the slates. All this would also take a lot of time.

And when do we get the necessary stretch of nice weather with no precipitation, here where we live?

Also, if we decided to remove all the slates on the northern side of the roof, the wooden part of the roof would have to be replaced as well. This would also take a lot of time, but it would not be very smart to skip this step and place the slates on top of old woodwork in less than minty condition. We do want this roof to last.

A lot of work, a lot of time, a lot of money.

Those are all good reasons to consider other solutions and to rather replace the slated roof with Dutch roof tiles. On the other hand: to be frank, all of us really wanted to keep the precious slated roof. It is really beautiful, it is old and original, and if restored correctly, it can easily last for a hundred years or more.

The people of the farm finally decided. Let's do it!

So first of all the old slates have to come off.

Hans is working hard to take the old slates off of the roof without breaking any slates.
This would be a rather high fall. You can clearly see how much dirt, moss and guano is on the slates.

Peeling off the slates, one by one, is time-consuming work, and you have to be very careful. If you are not, or do things in the wrong order, the brittle edges and the nicks where the nails attch the slates to the roof will break off. This would make that slate useless. As mentioned, it is a far drop down, so you can easily drop a slate which will then shatter on the ground. It is also a very demanding job with a lot of responsibility.

The slates must then be brought down from the roof without breaking, and carefully placed on a suited surface to be steamed, inch by inch. This has to be done very thoroughly, but very lightly, since otherwise the slates will break and become useless. A lot of slates in the first stack did not make it (it took us a while to master the right technique).

Before and after. Kristin is steaming the slates, inch by inch, removing centuries worth of moss, guano and dirt.

Luckily we already had an appropriate steamer on the farm.

This work was very time-consuming, and it took us every night for many weeks to finish the stacks. These slates have a lot of sides and edges, and all of them have to be cleaned and steamed. As already said, if you are not very careful you can easily damage the slate.

It might seem as if we put the slates directly on the ground, but they are safely resing on a sheet of waterproof plywood. Placing the slates directly on the ground would lead to a lot of dirt being whirled up.

Hans managed to buy some more used slates from a local farmer who was replacing his own slated roof with tiles. After Kristin and Hans had steamed all the slates on almost all the stacks, the slate expert roofer informed us that the slates were of the wrong kind. 75% of the additional slates were Otta-slates, not Alta-slates. Besides the fact that Otta-skifer is thicker, heavier, and more rouchly cut, the nicks are also placed in a different position. So we had a lot of clean, but useless slates.

A rahter long, frustrated and desperate silence occurred in the aftermath of this devastating piece of information.

Now, Hans is relatively optimistic by nature and has an uncanning ability to consider the glass half full. So he declared that "this means that we have slates for the roof at Nordstua (the yellow house on the painting), when we are renovating that house."

The roof slate expert acquired some more use slates from a different supplier, and here we go, start up the steam machine again.

Eventually we had enough clean slates to cover the roof on the northern side, including the extension. And then the slates must be restacked, and the stacks brought back up on the scaffolding, preferably withouth breaking one single slate.

I think we all have to agree that this is an incredibly beatiful roof, very mcuh suitable for a trønderlån. What do you think? There are still some whhite spots of guano here and there, but these are so deeply entrenched in the slate that to remove these, one would have to damage the slate.

Photo: Malene

Actually we should have had a celebration, because the roof is finally finished. Let us try to have a party in the near future!

Old log walls, good as new

The core of the house, an old log building, is the original structure that was finished in 1776. In fact it is quite likely that this core is even older, from the 17th century. No wonder then, that there are very few straight angles in this house.

The carpenter attaches battens to the logs, so we can put the weatherboaring up on a wall with slightly straighter angles. There is quite the difference between the. depth of the batten on the top of the wall as compared to further down. This implies that the amount of insulation will also iffer, because you can only use as much insulation as there is room for. If you just stuff the available space with insulation, the platerboards will be bent. And that would not be good.

The insulation has been used before, and we got it for free from a guy who needed help tearing it down. Tihs is recycling on a high level. Speaking of high level: Looking down, this would be a very high falll. Better not look down, then.

Even if there will be less insulation material in the wall on the second floor than the first floor, I would think that the inhabitants will experience a better temperature inside the house. The old insulation was not all that... It is easy to see that the cracks were stuffed with old rags, often in bright colours.

At last one entire section of the northern wall is clad in red plasterboards. These boards reduce the noise from the traffic, which will be very noticable for the two living in the house. The cold wind from the north will also have less impact on the tempreature inside from now on.

  1. Hei Kristin. Så koselig å få svar fra deg. Jeg har en plan om å få tatt turen til Høybakken…

  2. Hei Laila! Jeg husker din tante Anna veldig godt, jeg var med svigermor og hilste på henne i Høybakken mange…

  3. Oj, dette var veldig interessant å «komme over». ☺️ Begynte å tenke på min gamle tante Anna, som var min…

  4. Hei, Så spennende å lese om gårdens historie! For meg veldig gøy med vimpelen av jern med initialene til Ove…

en_USEnglish