Eide – Eide Gård på Fosen

Vi vet ikke egentlig når hovedlåna på Eid (opprinnelig skrivemåte) eller Eide (dansk skrivemåte) er oppført, men vi har noen holdepunkter.

Kjøpekontrakten av 16. januar 1759 beskriver i detalj grenser og verdier når Mette Christine Høyer, enke etter Austråtts besitter Søren Dass, selger gårdene Eide og Furunes (som altså inntil da har ligget under Austrått), med tilliggende laksevald og storholmen Brattingen, til «kongelig foged over Fosen Fogderi, Johan Rüberg» for 600 riksdaler.

Gammelt kart over Stjørnfjorden, Eidsvatnet er godt synlig og avmerket midt i bildet, Eidsbukta er like nord for N-en i SKIØREN.

I kjøpekontrakten står det at gården Furunes har ligget øde, i motsetning til Eide, og så står det «…og ingen huse på begge disse gaarder». Nå er dette litt uklart skrevet, men kontrakten ellers er utrolig detaljert med tanke på hva som er og ikke er på gården, så det rart at husene ikke er nevnt, om de var noe voldsomt å snakke om.

Sorenskriveren Peder Sivertsen Barup bodde også på Eid(e) i tjue år; han leide gården av Austrått fra 1723 til 1743. Det er rimelig å anta at også sorenskriveren måtte bo standsmessig. Men kjøpekontrakten 16 år seinere mellom hans etterfølger på gården, fogden Johan Rüberg og Mette Høyer (eier av Austrått) nevner altså ingen hus.

Dermed kan en gjerne tenke seg at fogd Rüberg, som nå er eier av gården (i motsetning til sorenskriver Barup, som leide), ruster opp og bygger seg skikkelige hus på gården. På et tidspunkt selger han så gården sin til sorenskriver Ove Schjelderup von Hadeln, som var sorenskriver i Fosen fra 1764 til 1800. Rüberg dør i år 1773. En eller annen gang i tidsrommet mellom 1764 og 1773 overtar von Hadeln gården, og det er ikke urimelig å anta at han fullfører byggeprosjektene. Og sannsynligvis med stil.

Her strekker jeg faktagrunnlaget litt, men jeg syns det virker sannsynlig at han ble frista til å stikke handa i pengskuffa for å gjøre ferdig sitt storslåtte gods. Von Hadeln ble nemlig suspendert fra sitt embete i 1792 på grunn av flere ankepunkter i hans embedsførsel, og ble slått personlig konkurs før han døde i 1800. I 1801 blir gården solgt på tvangsauksjon.

Bildet viser familien Von Hadelns våpenskjold.

Det er også rimelig å anta at hovedlåna stod ferdig i 1776. Det finnes en relativt forseggjort værhane/vindfløy i metall på gården, med von Hadelns initialer (OSvH, Ove Schjelderup von Hadeln) og årstallet 1776. Så vi bruker dette som holdepunkt for å anta at hovedlåna stod ferdig da.

Denne vindfløyen eller værhanen står i dag på taket av Nordstua.

I 1821 ble gården delt i to (se også i innlegget om Johan Arnt), og husene ble også delt. Deler av bygningsmassen ble dermed flyttet fra Østergården til Vestergården (mer spesifikt fra Nergården til Øvergården).

Det er veldig mye vi ikke vet om hvordan bygningene på gården så ut og hvor store de var.

Men vi vet noen ting likevel. Alt som ble bygd i Trøndelag i denne perioden sorterer under hustypen trønderlån. Dette hadde med kapasiteten på sagbrukene å gjøre, de kunne sage stokker på 6 meter. Dermed ble dette bredden på låna. Senere utvikles sager som kan sage stokker på 7 meter, så da blir lånene tilsvarende en meter bredere.

Låna på Eid var likevel spesiell. Vi har bilder fra 1901 og seinere som tydelig viser at låna hadde to fløyer: Den var bygd i en L-form.

Bildet er tatt fra øst, og veien går gjennom tunet. Låna har en tydelig L-form.

På dette bildet ser vi at veien går igjennom tunet, sør for den L-forma låna. Veien ble lagt om, til nord for låna, i 1920. Da blir denne veien også utstyrt med ei ny bru. Gabriel bygger seg kårstue på nordsida av veien, og slik går veien fortsatt mellom bygningene på gården. Gabriels kårstue og smia ligger på nordsida av den nye veien (se maleriet under).

Bildet er tatt fra nordvest, fra Midtigården, muligens like før ombygginga i 1947. Her ser vi den L-forma låna før ombygging til høyre. Til venstre er den kårstua som Gabriel bygde, som Borghild bodde i, og som Kristin og Hans med to sønner (Jon Gunnar og Thomas) også bodde i før de bygde seg ny kårstue på Smihaugen. Familien flyttet inn i det nye huset til jul i 1986. Tredje sønn, Einar, ble født i 1988.

Faksimile fra «Norges bebyggelse» der det står en hel del viktige årstall og fakta om bygningene på gården, om ombygginga i 1948 og mange andre vitale tall og mål.

Vi finner også en hel del interessante tall om folk og besetningen av dyr som bebodde de ulike bygningene på gården.

Bildet er tatt fra en nokså uvant vinkel, nede fra naustene i elvamunningen. Sammenlign med maleriet av Paul Grav vist ovenfor, som er tatt fra en lignende vinkel.

Som nevnt ovenfor, i 1947- 1948 blir det altså foretatt ei kraftig ombygging av bygningskroppen, og flere av bygningene blir flyttet. Den ene fløya blir delvis flyttet (Nordstua), en seksjon blir revet, og den resterende bygningen blir utvidet både i lengden og bredden, samt at taket blir hevet slik at mønet fremdeles går midt etter taket. Murpipene blir derimot ikke lenger midtstilt, men kommer til å stå litt sør for mønets midtrand. Nordstua (gul på maleriet under) blir altså et separat hus som delvis leies ut som bolig for ulike familier opp gjennom årene.

Samtidig blir stabburet flyttet bort fra elvakanten og lenger inn på tunet. Dette stabburet blir seinere revet (ca. 1979-80) for å gi plass til et nytt redskapshus.

Fasadene på låna i 1978, dokumentert i forbindelse med SEFRAK-registrering («Fast kulturminne»). De to bildene til venstre er sør-fasaden, mens bildet til høyre viser nordveggen med den omtalte «potetkassen».

Den lille inngangspartiet mot sør, som vises på bildene fra 1978, blir revet og erstattet av et litt større tilbygg til inngangsparti og yttergang i 2001.

Låna fra sør etter at det lille bislaget ble erstattet av et større tilbygg i 2001. I dette tilbygget er det som i svigermor Kittys tid var en stor yttergang, i dag erstattet med et moderne vaskerom med grovkjøkken, dusj og skap med avtrekk for fjøsklær.

Da vi begynte totalrenoveringa av låna, ønsket vi å rive gjesteinngangen mot nord (som odelsgutten noe uerbødig omtalte som «potetkassen»). Denne inngangen har vært i bruk kanskje et dusin ganger de siste 40 årene, og da alltid i forbindelse med selskaper.

For oss var ikke dette nok til å forsvare de utallige kvadratmeter med gang i hele lånas lengde som denne planløsningen førte til, og vi ønsket å utnytte bygningskroppen på en mye bedre måte. Derfor søkte vi om å få rive «potetkassen» og sette opp et nytt inngangsparti i to etasjer pluss kjeller.

Siden denne låna er registrert som et fast kulturminne (SEFRAK) siden 1978 (se bildene over), er fylkesmannen v/fylkesantikvar rådgivende organ i slike saker. Etter at fylkesantikvaren hadde vært på grundig befaring (til og med oppe på kryploftet), fikk vi hans anbefaling: «Lag to små inngangsparti mot sør, og flytt nordstua nærmere hovedlåna, for å delvis gjenskape den gamle L-forma.»

Vi vurderte dette som håpløst upraktisk, planløsningen ville bli nesten like håpløs som det den var i dag, og fasade og inngangsparti ville bli innadvendt mot tunet heller enn utadvendt mot veien. Dessuten hadde veivesenet på forhånd varslet om at den dispansen vi hadde fått for å få bygge ut tilbygget et par meter nærmere veien, allerede var strukket så langt det lot seg gjøre. Vi ville dermed aldri ha fått godkjent å flytte en verneverdig bygning så nært veien. Ikke hadde vi lyst, heller.

Ny runde med anke, søknader, utfyllende opplysinger og argumenter. Og den kommunale rådmannen så saken relativt likt som vi så det: Resultatet skal være ei moderne bygning til å bo i, ikke en museumsgjenstand til utstilling og omvisning for kulturelle pilegrimer av ymse slag. Ikke BARE det, i hvert fall.

Her er fasaden mot nord med det nye tilbygget. Bordkledning og en del vinduer mangler foreløpig. Nye bilder kommer etter hvert.

Johan Arnt eller Johan-Arnt er ikke et veldig vanlig navn i Norge i dag, og det er bare ca. 100 karer som heter det. I følge navneforsker Ivar Utne i Bergen er det nesten bare i Trøndelag at dette navnet har vært brukt, ikke ellers i landet. En ting er sikkert, det fantes i hvert fall en hel bråte med Johan-Arnter på Eide på 1800-tallet. Det er fryktelig lett å gå i surr mellom de forskjellige navnebrødrene.

Johan Arnt er altså et vanlig navn i Norge og særlig i Trøndelag på denne tida, og enkelte navneforskere knytter dette til oppkalling av den store tyske teologen Johan Arendt. På Eide tipper jeg det er vel så viktig at Jon og Arnt er vanlige navn i slekta når de kommer hit, og om en vil kombinere disse to navna, er både Arnt-Jon og Jon-Arnt omtrent komplett umulige å uttale. Men om en smetter inn en liten ha i Jon, blir Johan-Arnt et nokså greit navn. Det syns i hvert fall trøndere.

Jon Arntsen Føll fra Rissa, som kjøpte gården i 1801, hadde tre barn, og han delte gården Eide mellom disse tre. Ettersom det var en gutt og to jenter, og siden en brorpart er dobbelt så stor som en søsterpart, ble gården altså delt i to halvdeler (Vestergården og Østergården) med grense i Eidselva, og mens sønnen (som også het Jon) fikk Østergården, måtte de to søstrene Anne og Beret dele Vestergården mellom seg.

Dette stemmer selvfølgelig ikke egentlig, for begge søstrene var gift, og det var slik ektemennene deres som fikk hver sin fjerdedel av den opprinnelige gården.

Sønnen, Jon Jonsen, giftet seg med Ingeborg og fikk ni barn, fem gutter og fire jenter. To av guttene (Anders og Gabriel) druknet som unge, i 1857, på fiske utenfor Smøla. Da er det altså fire døtre (Sigrid, Marit, Anne og Johanna) og tre sønner igjen, Bengt, Hans (yngstemann), og odelsgutten Johan Arnt.

Johan Arnt er ikke bare eldste sønn, han er eldst av alle de ni barna, født i 1811. Men når hans far Jon Jonsen vil overdra gården til barna sine i 1861, nevnes det ikke med ett ord at Johan Arnt får noe som helst. Mens Bengt får overta jorda nord for elva og bygger seg hus på Harahaugen, er det Hans, den yngste, som ender opp med Hovedbølet på Eide. Døtrene, eller rettere svigersønnene, tilgodeses også med passende gårddeler. Men femti år gamle Johan Arnt fikk tilsynelatende ingenting.

Det kan se ut til at Johan Arnt relativt tidlig ble lei av å vente på å ta over farsgården, for allerede tjue år før kjøpte han midtigården av sin tante Anne Jonsdatter Eide (som var blitt enke da, og dermed fikk lov til å bestemme dette selv). Så kanskje mente faren at Johan Arnt allerede var framfødd. Eller det var muligens en konflikt mellom far og sønn. Dette får vi vel aldri vite.

Det vi vet, er at Johan Arnt ikke fikk ta over farsgården, selv om han var odelsgutt. Han kjøpte altså nabogården, giftet seg med Helene som han mistet i barselseng, giftet seg på nytt med Anne Margrete og fikk sju barn med henne, bl.a. Gabriel, som var nummer fire.

Hans, yngstesønnen, som tok over hovedbølet, fikk tre barn med sin hustru Beret (ja, igjen ganske forvirrende med alle Beretene, men han gifta seg ikke med sin tante, altså). To døtre, Johanna og Gurina, og odelsgutten Johan Arnt. Joda, Johan Arnt igjen som navn på den eldste sønnen.

Johan Arnt II måtte ha vært ganske etterlengtet, ettersom han fikk seg egen skuvseng da han var to år (alternativt har vi tyda skrifta feil og dette er egentlig Johan Arnt I (altså Johan Arnt den første) si skuvseng), men det ser ut som det står J. A. H. S. E (Johan Arnt Hans’ Sønn Eide), ikke J. A. J. S. E (Johan Arnt Jons Sønn Eide). Ellers hadde skuvsenga passa bedre tidsmessig til den eldste Johan Arnt.

Denne skuvsenga har vi fått av Hallstein Sørmyr, fordi han syntes senga til Johan Arnt skal får komme heim til gården. Han hadde tatt vare på den i påvente av at det skulle komme noen på Eide gård som ikke bare syns at slike senger er «mott-ete gammelt rask», men klenodier verdt å ta vare på. Vi takker for tilliten, og for skuvsenga hass Johan Arnt. Tusen takk, Hallstein.

Johan Arnt nummer to lever bare til han er 21 år (1862 -1883). Med det til følge at han altså ikke kan ta over noen gård. Så det blir hans søster Johanna som tar over den, etter å ha gifta seg med Gabriel på nabogården. Det beyr at selv om den FØRSTE Johan Arnt ikke fikk ta over farsgården, er det i hvert fall en av sønnene hans som tar over den (i 1897), og sitter med den til 1925, når den går over til neste generasjon.

Denne kista, ei lofotkiste som uten noe som helst tvil tilhørte Johan Arnt II, tigde jeg til meg fra svigerfar Gudmund, som brukte den til å ha grasfrø i. Han var frykelig skeptisk til at jeg skulle dra inn dette gamle rasket inn i det nye huset vårt, og spurte «Ka ska æ ha grasfrø i no, tænkt du?». Men han var snill og fant noe annet å ha grasfrø i, og jeg fikk kista.

Og hva er neste generasjon? Joda, Gabriel følger tradisjonen og kaller også sin førstefødte for Johan Arnt. i tillegg har han to døtre (Anna Margrete og Helga Marie) og en sønn til, yngstesønnen Hans. Hans er født i 1899 og blir morløs i 1902, da Johanna dør. Faren gifter seg igjen i 1904, rikt, sies det, med Margrete Riber (det er et slags gjetord i bygda og slekta om «Ribe-pengene», som tydeligvis er en uømmelig skatt. Dessverre har ikke vi funnet den, men vi skal holde dere oppdatert).

Johan Arnt er født i 1890 og er altså fjorten år når faren gifter seg på nytt, mens Hans er fem år. Det er lett å tenke seg at Margrete får et nært og godt forhold til Hans, mens Johan Arnt sannsynligvis er som fjortiser flest og sikkert vanskeligere for stemora å få et forhold til. Når Johan Arnt blir gammel nok, tjue år eller der omkring, reiser han til Amerika bl.a. for å tjene penger til å ta over farsgården sin. På denne tida er lønningene i USA tre til fire ganger så høye som i Norge, selv om det er oppgangstid i Norge også. Johan Arnt arbeider på ulike fabrikker, men tjenestegjør tydeligvis også i den amerikanske hæren.

Her er bilde av ham i uniform, men nå er han allerede ute av armeen og «har sin gamle arbeidsplass tilbake». På baksida på dette bildet vi fant på loftet i kårstua står det dessverre ikke noe årstall, men det er veldig tydelig at gutten har heimlengsel og savner sine.

Stakkars Johan Arnt, han skriver heim til tante og onkel og trygler dem om å sende ham noen ord. Det er så sjelden han hører noe hjemmefra.

I Amerika treffer han etter hvert den vakre Gunhild fra Vågå og gifter seg med henne. Og så bærer det heim til Norge — for å ta over farsgården sin, tenker han. Men den gang ei, sa Tordenskjold.

I slektens krøniker er det Margrete som setter en stopper for denne planen. Johan Arnt kan bare holde seg i det nye landet, det er yngstemann Hans som skal ta over (historien gjentar seg!). Den unge bruden Gunhild tilbringer stort sett hele oppholdet på Eide med å sitte på kjøkkenloftet og gråte nesen sår og rød. De føler seg ytterst uvelkomne, og reiser snart tilbake til USA.

Her får Gunhild og Johan Arnt to barn, Asbjørn Gabriel og Olga Johanna. Johan Arnt kommer til Norge noen ganger på besøk og er fryktelig glad i å fiske, gjerne helt alene på fjorden. Han dør i 1972, og så hører vi ikke mer fra familien. Før i 1984, da vi finner en annonse fra Olgas datter Kristen i Adresse-avisa, men det er en annen historie.

Det ser altså ut til at tradisjonen med å kalle odelsgutten på Eid Johan Arnt, ikke fører til at denne odelsgutten faktisk ender opp med gården. I stedet er det i to tilfeller broren, yngstemann Hans, som får hovedbølet, mens Johan Arnt II dør som ganske ung.

I generasjonene etter dette har man sikra seg ved å kalle odelsguttene noe helt annet: Gudmund, Hans og Jon Gunnar. Og disse har da også tatt over drifta av gården, i tur og orden.

Kilder:

Gudmund Eide (1995): Gårdshistorie (med god hjelp av Tor Eide).

Einar Eides nylige dypdykk i gårdshistoria.

http://www.aftenposteninnsikt.no/7-juli-og-august-2012/det-norske-amerika

Stikkord: Eide

Bygningskroppen: hovedlåna

Johan Arnt Eide