Skifertak

Opprinnelig skifertak på trønderlåna.

Det gamle taket på trønderlåna var et skifertak, klassisk altaskifer beregnet på å vare inn i evigheten. Vi hadde ikke tenkt å skifte ut taket på sørsida, men her på nordsida måtte det jo uansett det meste tas av, og vi trengte til og med MER skifer, for der har vi jo laget et påbygg i stedet for denne firkanta kassen med balkong på taket som ble satt på der en gang på førtitallet.

Nå var jo den gamle bygningen opprinnelig laget i en L-form (det kommer eget innlegg om dette seinere), og da dette ble revet en gang på det samme førtitallet, ble jo selvfølgelig altaskiferen plukket av og lagt i sirlige stabler. Det fantes altså i utgangspunktet rikelige reserver å ta av. Men så falt det seg slik at odelsgutten i en alder av fem år fikk lov å låne en gild kulehammer av farfar!

Og hvor skal man egentlig prøve en slik hammer? Og VET dere egentlig hvor sprø sånn stabla altaskifer er? Og vet dere hvor snar og ubønnhørlig effektiv en femåring kan være, når han har noen minutter i fred og ro uten brysomme voksne?

«To a man with a hammer, everything looks like a nail.» Mark Twain.

Det var altså en skatt som var forsvunnet i det store sluket, så vi hadde for lite skifer. Dessuten, hvis vi skulle beholde det gamle skifertaket, måtte all skiferen på nordsida tas av og spyles med høytrykkspyler og varmt vann. Den var fryktelig grodd med mose og lav og fugleetterlatenskaper fra hundre år tilbake. Om vi skulle få tak i mer skifer, brukt, så ville jo den også se tilsvarende ut, og da måtte den også spyles på samme vis. Det ville altså medføre vanvittig mye jobb. I tillegg ville det bli veldig dyrt, ettersom vi måtte få tak i en taklegger som behersket kunsten å legge skifertak. Og det ville ta tid.

Og når er det oppholdsvær så lenge som nødvendig, her vi bor?

Dessuten, hvis en først tar av all skiferen på taket på nordsida, må en skifte undertaket også, fjerne alle de gamle lektene og legge nytt undertak. Det vil jo også ta noe tid, men det måtte til, om en først skulle ta jobben med å ta av all steinen.

Mye jobb, mye tid, mye penger.

Det var altså mange gode grunner til å vurdere andre løsninger og heller skifte ut taket med f.eks. hollandsk takstein. Men på den andre siden: for å være aldeles ærlig, hadde vi alle sammen aller mest lyst til å beholde det staselige skifertaket. Det er jo vanvittig vakkert, det er gammelt og tradisjonelt, og om det blir riktig lagt, kan det vare i hundre år til.

Gårdens folk ble enige. Vi gjør det!

Da må først og fremst den gamle skiferen plukkes av.

Her er Hans i full gang med å plukke av skiferen på taket.
Det er ganske høyt ned. Her ser du også hvor inngrodd skiferen er med uhumskheter.

Å plukke av skiferen, stein for stein, er seint og nøyaktig arbeid. Om en ikke er forsiktig, eller gjør ting i feil rekkefølge, vil de sprø kantene og hakkene der skiferen spikres fast på lektene, brekke av og gjøre steinen ubrukelig. Det er høyt ned også, så det er fort gjort å miste en stein i bakken. Det er altså en ansvarsfull og krevende jobb.

Skiferen må så fraktes «heilabeina» ned fra taket, og legges utover og spyles, centimeter for centimeter. Dette må gjøres grundig, men med lett hånd, ellers kan skiferen knekke og bli ubrukelig. Det gikk med noen steiner før vi fant teknikken.

Litt sånn før-og-etter-bilder. Her står Kristin og spyler, centimeter for centimeter, og fjerner hundre år med mose, lav og generell uhumskhet.

Heldigvis fantes det allerede en høytrykksspyler av den typen vi trengte på gården, en med varmt vann.

Dette var veldig tidkrevende arbeid, og det tok mange uker før vi var ferdig. Det er mange sider på en sånn skiferstein, sidene må også rengjøres, og som sagt må en være ytterst forsiktig så en ikke slår av kanter og flak.

Her ser det ut som om vi har lagt steinene direkte på bakken, men de ligger på ei plate av vannfast kryssfiner. Det hadde blitt altfor grisete å spyle skiferen direkte på grus.

Hans fikk skaffa mer skifer av en lokal kar, en som skulle kvitte seg med sitt skifertak. Etter at Kristin og Hans på skift hadde spyla nesten all skiferen på alle pallene, kunne takleggeren opplyse om at dette var feil type. 75% av den tilkjøpte skiferen var ottaskifer, ikke altaskifer, og foruten at den var tjukkere og grovere, var også hakkene feil plassert.

En ganske lang, fortvilt og frustrert stillhet fulgte denne dramatiske opplysningen.

Nå er Hans relativt optimistisk av natur og har en uhyggelig evne til å se positivt på ting. Så dermed avgjorde han at «Da blir det jo skifer på nordstua (masstua) også, når vi skal renovere den!»

Takleggeren skaffet til veie mer brukt skifer fra en annen leverandør, og dermed var det til til å spyle i vei igjen.

Omsider var det nok skifer til å få tekket hele taket på nordsida, inkludert påbygget. Og så må steinen legges på paller og fraktes opp på stillaset igjen, helst uten å knuse en eneste.

Jeg tror nesten vi må være enige om at dette ble et utrolig vakkert tak, som passer fremragende på ei trønderlån. Eller hva synes dere? (Det er fremdeles enkelte kvite flekker her og der, men en kan som sagt ikke spyle steinene i stykker, heller).

Foto: Malene

Egentlig burde vi ha hatt en større feiring, nå som taket er tett. Må vel prøve å få til det ved nærmeste høve.

Gamle vegger blir som nye

Denne tømmerkassen er den opprinnelige, den som stod ferdig i 1776. Men det er svært sannsynlig at deler av tømmerkassen faktisk er enda eldre. Dermed er det ikke så merkelig at det er relativt få rette vinkler å finne i dette huset.

Snekkeren lekter ut, slik at vi kan få satt på bordkledning på en litt rettere vegg. Men det er ganske stor forskjell på dybden på lekta nede og oppe, mange centimeter. Dermed blir det også forskjellig hvor mye isolasjon det er plass til øverst og nederst. Om en bare pakker fullt av isolasjon, mer enn det er plass til, blir gipsplatene stående og bule. Og det er heller ikke så bra.

Isolasjonen fikk vi forresten brukt, av noen som trengte hjelp til å rive. Så dette er gjenbruk på høyt nivå. Apropos høyt nivå: Det er jaggu høyt ned fra stillaset. Best å ikke se ned.

Selv om det altså blir litt mindre isolasjon på veggen i andre etasje enn i første, vil jeg tro det likevel blir ganske stor forskjell i innetemperatur for dem som bor i huset. Den isolasjonen som var fra før, var ikke så kjempemye å skryte av. Og det er lett å se at sprekkene er tettet med gamle filler, ofte i gilde farger.

Til slutt er en hel seksjon av nordveggen kledd med røde gipsplater. Disse er støyisolerende og isolerer også litt mot nordavind. Men det vil nok også merkes for husets beboere at det blir mindre bråk fra trafikken.

  1. Hei Kristin. Så koselig å få svar fra deg. Jeg har en plan om å få tatt turen til Høybakken…

  2. Hei Laila! Jeg husker din tante Anna veldig godt, jeg var med svigermor og hilste på henne i Høybakken mange…

  3. Oj, dette var veldig interessant å «komme over». ☺️ Begynte å tenke på min gamle tante Anna, som var min…

  4. Hei, Så spennende å lese om gårdens historie! For meg veldig gøy med vimpelen av jern med initialene til Ove…

nb_NONorwegian