Bratt

Hver fredag prøver vi å få til fellesmiddag. Og siden det er fredag, blir det nasjonalretten taco. Som alltid har vi livlig diskusjon rundt middagsbordet.

Malene har tidligere jobbet på Baroniet Rosendal i mange år, og her har hun bl.a. jobbet med å stelle sauer. «Kanskje det kunne være noe? Å skaffe en håndfull sauer?» Spør jeg. Odelsgutten er tvert avvisende. Her kjæm itj en sau på hass gård!

«Det er jo litt synd, da», sier jeg. «Vi har jo et helt fjell på gården, som kunne egne seg veldig fint til å ha en liten flokk sauer gående rundt i.

Utgangersau, for eksempel, som kunne hamle opp med gaupene som av og til ferdes oppe i Eidsfjellet.»

Foto: Malene

«He dokker eit fjell?» Spør Malene ivrig. «Kor er da fjellet, då?» Hans stusser, og ser opp. Og jeg peker på Eidsfjellet (som forøvrig kalles Husfjillet på gamle lokale kart over området).

Handtegna kart over Eide, med Eidsfjellet/Husfjille. Reksterkallens opptegnelser.

«Det e da DER!» Malene kikker forbauset opp på Eidsfjellet. «Ååååååå,» sier hun overbærende. «E det DA som e fjellet?! Heima kallar vi det der for EIN ÅS.»

Jada, jada! Eidsfjellet er 156 meter. Melderskin , fjellet som ligger rett bak baroniet Rosendal, er 1 426 meter høyt. Nesten ti-gangen, der altså.

Baroniet Rosendal, Malenes gamle arbeidsplass. Foto: Malene.

Ås, fjell, samma det. Uansett er Eidfjellet uten tvil et terreng som egner seg til å gå tur i! For en ekte vestledning er det kanskje ikke bratt nok, men til gjengjeld er det rett utafor stuedøra.

Og jammen er Malene flink til å bruke Eidsfjellet, både titt og ofte. Til bærtur, fotosafari, og til fysisk fostring.

Og en dag Malene er ute på sine mange turer i «Eidsåsen», kommer hun over ei grasslette. Ei hemmelig oppdyrka ekre? Den er på flere mål, og har åpenbart vært dyrka mark en gang. For hundre år siden, kanskje? Nå er den selvfølgelig gjenvokst av bjørk og or, men det er tydelig at her har det en gang vært adskillige kufor med gras.

Hele familien ut på befaring, store og små, inkludert Malenes foreldre, som er innom på ei ukes besøk. Vi strever oss opp til det hemmelige åkerlandet. Herreminhatt, så bratt! Rebecca (8) angrer seg høylytt for at hun ble med, og bestemor puster og peser. Hvordan kan noen finne på å dyrke opp land oppi her? Har man fraktet dyra opp eller har man frakta graset ned? Hvorfor har vi aldri hørt om denne grasekra? Gudmund har aldri nevnt den, som vi kan huske.

Foto: Hans

Vi står i det grønne halvlyset og ser oss forundret om. Det er jo stort, det her! Og det kan ikke være tvil om at Malene har rett. Dette er dyrka mark. Så merkelig!

Hvordan kan vi bringe dette tilbake i den stand det var? Er det noen vits?

Hvordan skal vi i så fall ta oss opp og ned? Firhjuling? Til fots? Skal vi prosjektere vei oppover, så det går an å komme hit med traktor eller andre redskaper? Er dette realistisk? Har vi ikke nok prosjekter foreløpig?

Og dessuten: hvem i alle dager kan ha dyrka opp denne sletta? Når kan det ha skjedd? Vi får finlese Gudmunds gårdshistorie.

Og Gudmund svikter ikke. Under overskriften «Husmannsplasser under Eide» finner vi historien om husmannen Andreas Henriksen Halbrendt. Det er ei spennende historie!

«På stranda sydøst for Nergården 33/1 lå det en husmannsplass som ble bygslet av Andreas Henriksen Halbrendt. Han var en fartøykar som kom fra Førde i Sogn og Fjordane og ble gift med Olina Johnsdatter fra Agdenes. Det var et lite jordstykke lagt til plassen som kunne fø noen sauer og geiter.

Han var en habil fisker, men seilte også en del med større fartøyer. Han dyrka opp ei lita slette oppe i Eidsfjellet, og det fortelles at han bar husdyrgjødsel i ei skreppe på ryggen opp til denne sletta. Dette vakte oppsikt i grenda som ikke var vant til den slags transport.

Andreas Halbrendt er vel den eneste på disse kanter som har gravd etter gull. Det er en haug like ved huset der han bodde som han mente var en gammel gravplass. Denne haugen er nå fredet.»

Andreas Halbrendt døde i november 1915, uten etterkommere. Så det er vel omtrent hundre år siden han dyrka opp denne sletta. Litt mer enn hundre år. Hundreogtjue, kanskje.

Arbeidsom fyr, han der Andreas. Og ikke redd for å gå der det var litt bratt. Men han var jo vestlending, han også. Kanskje han også fnøs overbærende over at flatbygdingene på Eid kalte den lille haugen for et fjell.

Og det er jo veldig merkelig å tenke på at over hundre år etter at Andras Halbrendt la ned skreppa og grastransporten fra fjellsletta, er det en annen vestlending som finner den igjen. Ikke bare det, Einar yngstesønn har flytta til Sogndal, han har fått seg fast jobb som lærer der. Det er jo heller ikke så langt fra Førde, bare noen mil lenger øst. Det kjennes ut som om vi broderer fram og tilbake mellom fortid og nåtid på denne gården.

Andreas Henrik Henriksen Halbrendt. Nå skal vi huske navnet ditt, vær du sikker. Og for hundreogtjue år siden stod du kanskje akkurat her, og kvilte deg etter en lang og hard dag med nyrydding, og så utover Stjørnfjorden, ned fra den unnselige Eidsåsen. Akkurat som vi gjør i dag. Og du så at det var såre godt. «Det her er vakkert», tenkte du sikkert.

For det er det. Var og er.

Foto: Malene

nb_NONorwegian