Planløst?

Trønderlåner og planløsning

Maleri av Allan Grav, malt mellom 1920 (da nybrua ble bygd) og 1948 (da låna ble ombygd).

Hovedlåna på Eide er ei trønderlån, og som alle trønderlåner er den lang og smal. Bredden ble begrensa av gårdssagene, som kunne sage stokker på opptil seks meter (senere opp til sju meter). Låna på Eide var antakelig opprinnelig bare fem meter. Dette betyr at rommene ligger på rekke, i seksjoner, og for å komme seg fra ett rom til det neste, har du egentlig bare to muligheter. Enten må man ha gjennomgang fra ett rom til neste rom (med alt det medfører for mangel på privatliv, særlig på loftet), ellers må man ha en gang som strekker seg i hele husets lengde med dører inn til alle rommene.

Hovedlåna på Eid

Låna (våningshuset) på Eid(e) var muligens opprinnelig bygd i en hesteskoform. I 1821 ble gården delt i to (se innleggene om Johan Arnt og om bygningskroppen), og husene ble også delt. Deler av bygningsmassen ble dermed flyttet fra Østergården til Vestergården (mer spesifikt fra Nergården til Øvergården). Det som stod igjen, var en L-forma bygningskropp.

Bildet er tatt fra nordvest ca. 1946.

Denne bygningskroppen ble gjort om i 1948. En seksjon av nordfløya ble revet, og en annen ble slept litt bort fra hovedkroppen (denne seksjonen kalles den dag i dag for Nordstua). Altså vandret den i motsatt retning av det som er avbildet på tegningen under.

Den gjenstående bygningskroppen ble utvida et par meter mot øst, det ble også utvida litt i bredden, med en svalgang mot nord, og taket ble hevet.

På denne tida fantes det ikke tømmer å få skaffet på Fosen, fordi tyskerne hadde støvsugd hele halvøya for alt som fantes for å bygge anleggene sine. Blant annet hadde de bygd rullebane for flyene sine: tømmertremmer i tre lag, bolta sammen. Etter krigen blir denne rullebanen demontert og tømmeret delt ut til nybygging. En del av det finner altså veien til østveggen på Eide.

Under renoveringen avdekker vi solid flyplank fra rullebanen på Ørland. Rullebanen ble montert av krigsfanger og så demontert etter krigen. Deretter ble deler av rullebanen satt opp som østvegg på låna i 1948. Snakk om at det sitter historie i veggene her!

Foto: Malene.

Nå står man altså igjen med ei lån som ser ut som ei ganske typisk trønderlån; fra å (muligens) ha vært ei hesteskoforma lån, til ei L-forma lån, til ei ordinær, rektangulær lån.

Ei rektangulær trønderlån, uten utvekster. Ja, bortsett fra et par små kasser, en mot sør og en mot nord.

Når yngstebror til Hans, Tor, flytter ut, bestemmer Jon Gunnar seg for at det er fornuftig at han flytter inn hos farfar. På denne tida har Gudmund begynt å bli dårligere, han faller rett som det er, og vi syns dette er en smart ide. Jon Gunnar ordner seg en «hybel» på loftet, i «vesterenden». Det som opprinnelig var to små soverom, et kleskott og en bit loftsgang blir inkludert i et ganske stort hovedsoverom som strekker seg i hele bredden på låna, med trefags vindu på nordveggen og sørveggen, og dermed rikelig med gjennomlys.

Når dette er gjort, er det ganske fristende å komme i gang med renovering av resten av huset også, men Gudmund ber for seg og sier at han syns han var vært med på nok ombygninger i sitt liv. Og kan vi være så snille å vente til han er borte? Og det er klart at vi kan. Det er han som må bestemme det.

Hyggelig frokost i solveggen ute på plena med husgjester en gang på seint nittitall. Fra venstre: Birgit, Jostein (Gudmunds yngste bror), Kitty og Gudmund. Foto: Tor.

I 2019 er både Kitty og Gudmund borte for lengst, og det har kommet ny «ungkone» på Eide: Malene. Jon Gunnar har starta på renoveringa, men i og med at han jobber døgnet rundt, går det ikke så fort. Malene har vært veldig tålmodig hver gang hun er på besøk, trør over glava-ruller for å komme seg inn og ut, forserer plankestabler og lever i en evig sky av byggestøv.

En meget tålmodig dame, som sagt.

Vi har tenkt på mulige nye planløsninger i mange år allerede. Den gamle planløsninga er svært prega av at det var viktig med en inngang for husets folk (mot sør), og en annen for gjester (mot nord). Gjestene skulle selvfølgelig slippe å gå via kjøkkenet. Nå ble «nyinngangen» mot nord egentlig nesten aldri brukt, for det meste ble det lagerrom og ekstra-kjøleskap. Gjestene gikk ellers gjerne og gladelig via kjøkkenet. I 2001 ble det bygd et lite tilbygg til erstatning for det gamle bislaget mot sør/øst, og nå ble det god plass til garderobeskap etc. Det gamle spiskammerset og plassen til fryseren ble gjort om til gjestedo og et lite bad. Trappa fikk til og med en liten terrasse, som egentlig bare ble brukt til å fôre kattene på. Da Jon Gunnar begynte med renoveringa, starta han med inngangspartiet fra 2001. Egentlig ville han rive dette, siden han syntes det ødela fasongen på bygget. Men jeg (hans mor) mente at dette tilbygget også er del av husets historie — alt må ikke være fra 1800-tallet for at det skal være bevaringsverdig. Så da ble vi enige om at her skulle det bli vaskerom med dusj og skap for fjøsklær. Kattenes fordums fôringsplass ble innlemma i det nye vaskerommet og ble til et helt nytt kjølerom.

Planløsninga i 2019.

Siden dette er gamle bygninger, er de underlagt strenge vilkår, og alt må søkes om og godkjennes. Her kan en ikke bare ta seg til rette. Jeg var ganske opptatt av at vi skulle eliminere mest mulig gang: Låna er smal fra før, og gangen strekker seg i nesten hele husets lengde i andre etasje, og utgjør masse dødt boareal i første etasje også. Det virket som om det mest fornuftige var å lage et lite påbygg midt på veggen mot nord, der vi kunne plassere trappa til 2. etasje. Dette er den trappa som står i nederste venstre hjørne på tegninga over.

Det aller beste ville jo være om vi klarte å bevare trappa intakt, slik at den kunne fortsette sitt virke som loftstrapp også i det nye bygget. Det er jo ei fin trapp? Vi var fire stykker til å demontere trappa og buksere den ut gjennom kjøkkenet, via plena og ut på låven, i påvente av at den kanskje kunne brukes om igjen. Det må nok modifiseres litt her og der, men i utgangspunktet var vi innstilt på at dette skulle være sjølveste trappa også etter renoveringen.

Bilde tatt fra (det nye) vaskerommet. Kjøkkendøra til venstre, gjestedo og bad til høyre, og trappa bortest i høyre hjørne (syns ikke på bildet).

Lang gang, altså. Dødt boareal. Rundt hjørnet framme til venstre fortsetter gangen i en ny gang, langs veggen mot nord. Også dødt boareal, til nød brukt til lager.

Legg merke til at dette bildet er tatt etter at vi har bytta vinduet mot nord, der et gammelt tofagsvindu ble erstattet av et nytt trefags.

Hans har tatt kurs i bygningstegning og tegner gjerne sjøl. De første utkastene til ny planløsning var prega av at jeg ønsket et storvolig påbygg, som faktisk nesten ville gitt låna fasong av en T. Heldigvis har vi slekta full av arkitekter som har omsorg for slektsgården. Gunhild Eide (kusine av Hans) ga oss gode råd om å krympe påbygget til det helt nødvendige, slik at trønderlåna kunne fortsette å være trønderlån. «Sjela til huset er ei trønderlån,» sier Gunhild. Og «fagfolk er nå fagfolk, da,» som Sverre Jensen brukte å si. Så det er klart vi hører på det. Påbygget blir ganske mye mindre enn først tenkt.

Hans tegner ny planløsning, til søknad om ombygging. Det er også denne vi har fulgt i ombygginga. Riktignok har vi plassert trappa i et annet hjørne, mot veggen på låna, slik at trappa starter fra nord og svinger mot øst.

Den største forandringa er i den østre enden av huset. Når trappa flyttes, kan vi rive det gamle badet og gjestedoen, og legge åser i det gamle trappehuset. Dermed blir det et stort, nytt soverom i andre etasje i den østre enden av huset også. Og plutselig blir alt det gamle gangarealet, bad, trapp og do, tilgjengelig for å lage et gedigent, for ikke å si schvææært kjøkken, på 42 kvadrat. Å rive det som i dag er kjøkken og bygge nytt kjøkken, er neste prosjekt vi skal i gang med.

Og jammen finner vi initialene til den første forfaren, under alt panelet og tonnevis med muselort og støv. Dette er på kjøkkenveggen, det som helt sikkert var yttervegg da slekta kom hit.

JAE: Jon Arntsen Eide.

Vi setter inn vinduer mot øst, slik at det nye kjøkkenet/allrommet nå får lys fra tre sider, sør, øst, og nord. Vi har allerede satt in ny, dobbel terrassedør der det gamle kjøkkenvinduet var, med utgang til en ny, lun terrasse på sørsida, i nesten hele husets lengde. Vi har også satt inn to tofags vinduer i første etasje, på stua, der det før var ett trefags nede og to tofags oppe. Det blir penere med symmetri, synes vi.

På loftet er det også ganske store endringer. Som sagt har vi et mål om å redusere gangarealet mest mulig, fra det som før var 14 meter til noe ganske mye mindre.

Som dere ser, var det mye gang på loftet også. Før Jon Gunnar laga hovedsoverommet (Sov I), var den gangen enda et par meter bortover. Det gamle hovedsoverommet, sov III (som var Kitty og Gudmunds rom), strakte seg rundt badet og do, og hadde klesskap inn mot naborommet (sov II).
Den nye planløsninga på loftet eliminerer ganske mye gang. Mer enn på tegningen, faktisk, fordi veggen på garderoben ble forlenget mot nord, slik at det er gjennomgang gjennom garderoben fra hovedsoverommet til gangen.

Et tidlig prosjekt er å lage garderoberom utenfor hovedsoverommet. Siden det er gjennomgang fra soverommet til garderoben, krymper gangen allerede med 2,5 meter.

Dette var altså Tors rom før i tiden. Det er liksom litt sånn … annerledes nå.

Malene en en fremragende interiørstylist, og det syns. Kommoden har hun kjøpt brukt på nett, og så pusset opp og malt selv.

Så var det badet.

Først må det gamle badet og doen rives. Disse lå midt i huset i andre etasje og hadde ikke vindu. Nå tas en del av det gamle hovedsoverommet inn i badet, så nå blir det ganske mye større.

Avretting av golvet.
Badekaret må selvfølgelig stå ved vinduet, så man kan se utover fjorden når man bader.

En brukt kommode som Malene har redesigna til baderoomsmøbel.

Det som før var hovedsoverommet (minus en del som nå er blitt bad), er blitt et fantastisk flott gjesterom (soverom III). Her må det gå an å få en god natts søvn.

Malenes interiører er alltid vakre.

En vakker blanding av nytt og gammelt.
Ei lita sildetønne vi fant på Nordstua er blitt nattbord.
Jon Gunnar har bygd plassbygde skap, og her kan man ligge i senga og skue utover Stjørnfjorden,

Loftsstua blir også veldig fin. Malene fikk møblene i hus i går, og i dag ser loftsstua slik ut.

Nå er det trappa ned fra loftsstua til den nye yttergangen, rekkverk, handtre og spiler, som er under arbeid. Soverommet mot øst og loftgangen er også straks klar for «visning».

Det nye påbygget mot nord ble ganske mye mindre enn først tenkt, og det er vi glad for. Foto: Malene.

Vi legger ut bilder etterhvert som de blir ferdige. Følg med på Instagram! Etter hvert blir det flere innlegg på bloggen også.

Skifertak

Opprinnelig skifertak på trønderlåna.

Det gamle taket på trønderlåna var et skifertak, klassisk altaskifer beregnet på å vare inn i evigheten. Vi hadde ikke tenkt å skifte ut taket på sørsida, men her på nordsida måtte det jo uansett det meste tas av, og vi trengte til og med MER skifer, for der har vi jo laget et påbygg i stedet for denne firkanta kassen med balkong på taket som ble satt på der en gang på førtitallet.

Nå var jo den gamle bygningen opprinnelig laget i en L-form (det kommer eget innlegg om dette seinere), og da dette ble revet en gang på det samme førtitallet, ble jo selvfølgelig altaskiferen plukket av og lagt i sirlige stabler. Det fantes altså i utgangspunktet rikelige reserver å ta av. Men så falt det seg slik at odelsgutten i en alder av fem år fikk lov å låne en gild kulehammer av farfar!

Og hvor skal man egentlig prøve en slik hammer? Og VET dere egentlig hvor sprø sånn stabla altaskifer er? Og vet dere hvor snar og ubønnhørlig effektiv en femåring kan være, når han har noen minutter i fred og ro uten brysomme voksne?

«To a man with a hammer, everything looks like a nail.» Mark Twain.

Det var altså en skatt som var forsvunnet i det store sluket, så vi hadde for lite skifer. Dessuten, hvis vi skulle beholde det gamle skifertaket, måtte all skiferen på nordsida tas av og spyles med høytrykkspyler og varmt vann. Den var fryktelig grodd med mose og lav og fugleetterlatenskaper fra hundre år tilbake. Om vi skulle få tak i mer skifer, brukt, så ville jo den også se tilsvarende ut, og da måtte den også spyles på samme vis. Det ville altså medføre vanvittig mye jobb. I tillegg ville det bli veldig dyrt, ettersom vi måtte få tak i en taklegger som behersket kunsten å legge skifertak. Og det ville ta tid.

Og når er det oppholdsvær så lenge som nødvendig, her vi bor?

Dessuten, hvis en først tar av all skiferen på taket på nordsida, må en skifte undertaket også, fjerne alle de gamle lektene og legge nytt undertak. Det vil jo også ta noe tid, men det måtte til, om en først skulle ta jobben med å ta av all steinen.

Mye jobb, mye tid, mye penger.

Det var altså mange gode grunner til å vurdere andre løsninger og heller skifte ut taket med f.eks. hollandsk takstein. Men på den andre siden: for å være aldeles ærlig, hadde vi alle sammen aller mest lyst til å beholde det staselige skifertaket. Det er jo vanvittig vakkert, det er gammelt og tradisjonelt, og om det blir riktig lagt, kan det vare i hundre år til.

Gårdens folk ble enige. Vi gjør det!

Da må først og fremst den gamle skiferen plukkes av.

Her er Hans i full gang med å plukke av skiferen på taket.
Det er ganske høyt ned. Her ser du også hvor inngrodd skiferen er med uhumskheter.

Å plukke av skiferen, stein for stein, er seint og nøyaktig arbeid. Om en ikke er forsiktig, eller gjør ting i feil rekkefølge, vil de sprø kantene og hakkene der skiferen spikres fast på lektene, brekke av og gjøre steinen ubrukelig. Det er høyt ned også, så det er fort gjort å miste en stein i bakken. Det er altså en ansvarsfull og krevende jobb.

Skiferen må så fraktes «heilabeina» ned fra taket, og legges utover og spyles, centimeter for centimeter. Dette må gjøres grundig, men med lett hånd, ellers kan skiferen knekke og bli ubrukelig. Det gikk med noen steiner før vi fant teknikken.

Litt sånn før-og-etter-bilder. Her står Kristin og spyler, centimeter for centimeter, og fjerner hundre år med mose, lav og generell uhumskhet.

Heldigvis fantes det allerede en høytrykksspyler av den typen vi trengte på gården, en med varmt vann.

Dette var veldig tidkrevende arbeid, og det tok mange uker før vi var ferdig. Det er mange sider på en sånn skiferstein, sidene må også rengjøres, og som sagt må en være ytterst forsiktig så en ikke slår av kanter og flak.

Her ser det ut som om vi har lagt steinene direkte på bakken, men de ligger på ei plate av vannfast kryssfiner. Det hadde blitt altfor grisete å spyle skiferen direkte på grus.

Hans fikk skaffa mer skifer av en lokal kar, en som skulle kvitte seg med sitt skifertak. Etter at Kristin og Hans på skift hadde spyla nesten all skiferen på alle pallene, kunne takleggeren opplyse om at dette var feil type. 75% av den tilkjøpte skiferen var ottaskifer, ikke altaskifer, og foruten at den var tjukkere og grovere, var også hakkene feil plassert.

En ganske lang, fortvilt og frustrert stillhet fulgte denne dramatiske opplysningen.

Nå er Hans relativt optimistisk av natur og har en uhyggelig evne til å se positivt på ting. Så dermed avgjorde han at «Da blir det jo skifer på nordstua (masstua) også, når vi skal renovere den!»

Takleggeren skaffet til veie mer brukt skifer fra en annen leverandør, og dermed var det til til å spyle i vei igjen.

Omsider var det nok skifer til å få tekket hele taket på nordsida, inkludert påbygget. Og så må steinen legges på paller og fraktes opp på stillaset igjen, helst uten å knuse en eneste.

Jeg tror nesten vi må være enige om at dette ble et utrolig vakkert tak, som passer fremragende på ei trønderlån. Eller hva synes dere? (Det er fremdeles enkelte kvite flekker her og der, men en kan som sagt ikke spyle steinene i stykker, heller).

Foto: Malene

Egentlig burde vi ha hatt en større feiring, nå som taket er tett. Må vel prøve å få til det ved nærmeste høve.

Gamle vegger blir som nye

Denne tømmerkassen er den opprinnelige, den som stod ferdig i 1776. Men det er svært sannsynlig at deler av tømmerkassen faktisk er enda eldre. Dermed er det ikke så merkelig at det er relativt få rette vinkler å finne i dette huset.

Snekkeren lekter ut, slik at vi kan få satt på bordkledning på en litt rettere vegg. Men det er ganske stor forskjell på dybden på lekta nede og oppe, mange centimeter. Dermed blir det også forskjellig hvor mye isolasjon det er plass til øverst og nederst. Om en bare pakker fullt av isolasjon, mer enn det er plass til, blir gipsplatene stående og bule. Og det er heller ikke så bra.

Isolasjonen fikk vi forresten brukt, av noen som trengte hjelp til å rive. Så dette er gjenbruk på høyt nivå. Apropos høyt nivå: Det er jaggu høyt ned fra stillaset. Best å ikke se ned.

Selv om det altså blir litt mindre isolasjon på veggen i andre etasje enn i første, vil jeg tro det likevel blir ganske stor forskjell i innetemperatur for dem som bor i huset. Den isolasjonen som var fra før, var ikke så kjempemye å skryte av. Og det er lett å se at sprekkene er tettet med gamle filler, ofte i gilde farger.

Til slutt er en hel seksjon av nordveggen kledd med røde gipsplater. Disse er støyisolerende og isolerer også litt mot nordavind. Men det vil nok også merkes for husets beboere at det blir mindre bråk fra trafikken.

  1. Har hadd mange koselige stunder i dette paradiset av en plass, og håper på mange flere🤩🥰

  2. Alf E. til Tor

    Et vakkert minne og en flott nekrolog, hugget i digital sten for evigheten. ❤️