Stikkord: tradisjon

Johan Arnt eller Johan-Arnt er ikke et veldig vanlig navn i Norge i dag, og det er bare ca. 100 karer som heter det. I følge navneforsker Ivar Utne i Bergen er det nesten bare i Trøndelag at dette navnet har vært brukt, ikke ellers i landet. En ting er sikkert, det fantes i hvert fall en hel bråte med Johan-Arnter på Eide på 1800-tallet. Det er fryktelig lett å gå i surr mellom de forskjellige navnebrødrene.

Johan Arnt er altså et vanlig navn i Norge og særlig i Trøndelag på denne tida, og enkelte navneforskere knytter dette til oppkalling av den store tyske teologen Johan Arendt. På Eide tipper jeg det er vel så viktig at Jon og Arnt er vanlige navn i slekta når de kommer hit, og om en vil kombinere disse to navna, er både Arnt-Jon og Jon-Arnt omtrent komplett umulige å uttale. Men om en smetter inn en liten ha i Jon, blir Johan-Arnt et nokså greit navn. Det syns i hvert fall trøndere.

Jon Arntsen Føll fra Rissa, som kjøpte gården i 1801, hadde tre barn, og han delte gården Eide mellom disse tre. Ettersom det var en gutt og to jenter, og siden en brorpart er dobbelt så stor som en søsterpart, ble gården altså delt i to halvdeler (Vestergården og Østergården) med grense i Eidselva, og mens sønnen (som også het Jon) fikk Østergården, måtte de to søstrene Anne og Beret dele Vestergården mellom seg.

Dette stemmer selvfølgelig ikke egentlig, for begge søstrene var gift, og det var slik ektemennene deres som fikk hver sin fjerdedel av den opprinnelige gården.

Sønnen, Jon Jonsen, giftet seg med Ingeborg og fikk ni barn, fem gutter og fire jenter. To av guttene (Anders og Gabriel) druknet som unge, i 1857, på fiske utenfor Smøla. Da er det altså fire døtre (Sigrid, Marit, Anne og Johanna) og tre sønner igjen, Bengt, Hans (yngstemann), og odelsgutten Johan Arnt.

Johan Arnt er ikke bare eldste sønn, han er eldst av alle de ni barna, født i 1811. Men når hans far Jon Jonsen vil overdra gården til barna sine i 1861, nevnes det ikke med ett ord at Johan Arnt får noe som helst. Mens Bengt får overta jorda nord for elva og bygger seg hus på Harahaugen, er det Hans, den yngste, som ender opp med Hovedbølet på Eide. Døtrene, eller rettere svigersønnene, tilgodeses også med passende gårddeler. Men femti år gamle Johan Arnt fikk tilsynelatende ingenting.

Det kan se ut til at Johan Arnt relativt tidlig ble lei av å vente på å ta over farsgården, for allerede tjue år før kjøpte han midtigården av sin tante Anne Jonsdatter Eide (som var blitt enke da, og dermed fikk lov til å bestemme dette selv). Så kanskje mente faren at Johan Arnt allerede var framfødd. Eller det var muligens en konflikt mellom far og sønn. Dette får vi vel aldri vite.

Det vi vet, er at Johan Arnt ikke fikk ta over farsgården, selv om han var odelsgutt. Han kjøpte altså nabogården, giftet seg med Helene som han mistet i barselseng, giftet seg på nytt med Anne Margrete og fikk sju barn med henne, bl.a. Gabriel, som var nummer fire.

Hans, yngstesønnen, som tok over hovedbølet, fikk tre barn med sin hustru Beret (ja, igjen ganske forvirrende med alle Beretene, men han gifta seg ikke med sin tante, altså). To døtre, Johanna og Gurina, og odelsgutten Johan Arnt. Joda, Johan Arnt igjen som navn på den eldste sønnen.

Johan Arnt II måtte ha vært ganske etterlengtet, ettersom han fikk seg egen skuvseng da han var to år (alternativt har vi tyda skrifta feil og dette er egentlig Johan Arnt I (altså Johan Arnt den første) si skuvseng), men det ser ut som det står J. A. H. S. E (Johan Arnt Hans’ Sønn Eide), ikke J. A. J. S. E (Johan Arnt Jons Sønn Eide). Ellers hadde skuvsenga passa bedre tidsmessig til den eldste Johan Arnt.

Johan Arnt nummer to lever bare til han er 21 år (1862 -1883). Med det til følge at han altså ikke kan ta over noen gård. Så det blir hans søster Johanna som tar over den, etter å ha gifta seg med Gabriel på nabogården. Det beyr at selv om den FØRSTE Johan Arnt ikke fikk ta over farsgården, er det i hvert fall en av sønnene hans som tar over den (i 1897), og sitter med den til 1925, når den går over til neste generasjon.

Og hva er neste generasjon? Joda, Gabriel følger tradisjonen og kaller også sin førstefødte for Johan Arnt. i tillegg har han to døtre (Anna Margrete og Helga Marie) og en sønn til, yngstesønnen Hans. Hans er født i 1899 og blir morløs i 1902, da Johanna dør. Faren gifter seg igjen i 1904, rikt, sies det, med Margrete Riber (det er et slags gjetord i bygda og slekta om «Ribe-pengene», som tydeligvis er en uømmelig skatt. Dessverre har ikke vi funnet den, men vi skal holde dere oppdatert).

Johan Arnt er født i 1890 og er altså fjorten år når faren gifter seg på nytt, mens Hans er fem år. Det er lett å tenke seg at Margrete får et nært og godt forhold til Hans, mens Johan Arnt sannsynligvis er som fjortiser flest og sikkert vanskeligere for stemora å få et forhold til. Når Johan Arnt blir gammel nok, tjue år eller der omkring, reiser han til Amerika bl.a. for å tjene penger til å ta over farsgården sin. På denne tida er lønningene i USA tre til fire ganger så høye som i Norge, selv om det er oppgangstid i Norge også. Johan Arnt arbeider på ulike fabrikker, men tjenestegjør tydeligvis også i den amerikanske hæren.

I Amerika treffer han etter hvert den vakre Gunhild fra Vågå og gifter seg med henne. Og så bærer det heim til Norge — for å ta over farsgården sin, tenker han. Men den gang ei, sa Tordenskjold.

I slektens krøniker er det Margrete som setter en stopper for denne planen. Johan Arnt kan bare holde seg i det nye landet, det er yngstemann Hans som skal ta over (historien gjentar seg!). Den unge bruden Gunhild tilbringer stort sett hele oppholdet på Eide med å sitte på kjøkkenloftet og gråte nesen sår og rød. De føler seg ytterst uvelkomne, og reiser snart tilbake til USA.

Her får Gunhild og Johan Arnt to barn, Asbjørn Gabriel og Olga Johanna. Johan Arnt kommer til Norge noen ganger på besøk og er fryktelig glad i å fiske, gjerne helt alene på fjorden. Han dør i 1972, og så hører vi ikke mer fra familien. Før i 1984, da vi finner en annonse fra Olgas datter Kristen i Adresse-avisa, men det er en annen historie.

Det ser altså ut til at tradisjonen med å kalle odelsgutten på Eid Johan Arnt, ikke fører til at denne odelsgutten faktisk ender opp med gården. I stedet er det i to tilfeller broren, yngstemann Hans, som får hovedbølet, mens Johan Arnt II dør som ganske ung.

I generasjonene etter dette har man sikra seg ved å kalle odelsguttene noe helt annet: Gudmund, Hans og Jon Gunnar. Og disse har da også tatt over drifta av gården, i tur og orden.

Kilder:

Gudmund Eide (1995): Gårdshistorie (med god hjelp av Tor Eide).

Einar Eides nylige dypdykk i gårdshistoria.

http://www.aftenposteninnsikt.no/7-juli-og-august-2012/det-norske-amerika