Jeg jobber med språk, og innenfor de teoriene jeg jobber med, er målet å finne ut hva som er felles for alle verdens menneskespråk. Vi jakter liksom på de grunnstoffene som språk er bygget opp av, og beskriver disse grunnstoffene. På en måte prøver vi å finne fram til den periodiske tabellen for menneskespråk.
Ett slikt universelt trekk, et grunnstoff som alle språk må ha, kaller vi «predikasjon». Det høres kanskje innfløkt ut, men vi kan tenke på denne mekanismen som en slags hengsel. Hvis jeg sier, for eksempel
FISKEN
så har jeg ikke gitt deg noe informasjon om noe i verden. Heller ikke om jeg sier
LEVER!
Men når jeg bruker den fine hengselen som alle språk har, og hengsler disse to sammen, får jeg
FISKEN LEVER!
Dermed har jeg gitt deg en bit informasjon om noe som du kanskje ikke var klar over fra før, og så kan du handle etter det. Uten denne hengselen kunne vi ikke bruke språket til å overføre informasjon om verden, og dermed er denne hengselen et grunnstoff i menneskespråk.
For å finne slike grunnstoffer er det ikke nok å kunne norsk. Jeg må sammenligne alle de språkene jeg kan (og en hel del jeg ikke kan) for å finne ut hvordan slike grunnstoffer ser ut. Og jeg trenger å samarbeide med forskere som er eksperter på helt andre språk enn jeg er, så vi kan sammenligne språkenes grunnstoffer.
Dette betyr at selv om jeg bor på en gård langt ute på landet i provinsielle Norge, treffer jeg den store verden gjennom jobben min. Verden kommer hit, særlig til arbeidsplassen min på NTNU, Trondheim, men det hender ikke så sjelden at gode kolleger blir gode venner og blir med meg hjem.
Leonie er en av dem. Leonie er en nederlandsk språkforsker som jeg har kjent i mange år, og jeg har lest det hun har skrevet om forskningen sin i mange år før det. For dette er en veldig smart og interessant dame.
Leonie er fryktelig glad i dyr. Hjemme har hun en svær hund (Roos), og hun benytter enhver anledning til å oppsøke gårder og husdyr hjemme i Nederland. Så du kan jo tenke deg hva som ligger henne på hjertet allerede første dagen hun er på besøk på Eide.
«Kan vi gå og hilse på kyrne?» spør Leonie. «HILSE på kyrne?» svarer jeg. «De er inne i fjøset nå, Jon Gunnar har tatt dem inn for vinteren.» «Ja, men kan vi gå inn i fjøset og hilse på dem?» Spør Leonie igjen. Jeg sukker tungt. Jeg har akkurat vasket håret. Det er umulig å være i fjøset sammen med kyr uten at lukten setter seg i klær og hår. «Må det være akkurat nå, altså? Kan vi ikke vente til i morgen? Jeg har nyvasket hår!» protesterer jeg.
«Men jeg kan godt gå alene,» sier Leonie. «Det gjør ikke meg noe. Jeg er ikke redd.» Nei, jeg er jo heller ikke akkurat så redd, bortsett fra for fjøslukt. Og kyrne kommer jo ikke til å gjøre henne noe. Som den dårlige vertinnen jeg er, lar jeg altså Leonie oppsøke fjøset alene.
Leonie har senere beskrevet sin visitt i fjøset. Det er trangt og ganske mørkt, kyrne står vendt mot hverandre i to rekker. Det kjennes litt som om hun trenger seg på; kyrne er rolige, stille, og sammen. Kyrne snur hodet mot henne; de har merket at hun kom.
Kyrne kikker på henne med store, brune øyne, og en av dem lager en dyp lyd: «mmmmmmm». Bonden er ikke der, og Leonie bestemmer seg for å komme tilbake senere. Neste gang hun kommer inn i fjøset, hører hun at en av kyrne lager akkurat den samme lyden som før. Det er bare med det samme hun viser seg at kyrne lager denne lyden, ikke senere, selv om hun er i fjøset en stund.
(Dette er et senere opptak, og det er Beatrice som lager lyden. Opptak: Jon Gunnar.)
Leonie spekulerer. Kan det være at at hun akkurat har hørt en ku-hilsen?
Men kyr hilser vel ikke? Det er jo bare mennesker som hilser med spesielle lyder. Dessuten har Leonie nylig gjennom en hel måned studert nederlandske kyr og sett hvordan de interagerer med sine eiere. Og hun er ganske sikker på at hun aldri har hørt en slik lyd fra de nederlandske kyrne. Det er riktignok mye større gårder, med mange flere kyr, og et mer perifert forhold mellom kyrne og de som steller dem. Men likevel.
Dette må undersøkes nærmere. «Kristin,» sier Leonie samme kveld. «Hvis ei ku lager en sånn lang, dyp mmmmmm-lyd når du kommer inn i fjøset, sånn: mmm-mmmm. Legger du noe betydning i det?»
«Det gjør jeg vel,» svarer jeg. «Det betyr «kom hit og la meg se litt nærmere på deg, der er du, her er jeg». Men det er også en beskjed til de andre kyrne, at dette ikke ser ut som noe å være redd for. Etter min mening, da.» Det er tydelig at Leonie synes dette er interessant. Av en eller annrn grunn.
Dagen etter er vi tilbake på mitt kontor på NTNU. «Så synd,» sier Leonie, «at det ikke finnes andre enn deg her på huset som har erfaring med kyr. Så kunne vi ha sjekket om andre har en tilsvarende tolkning av den ku-lyden.» Jeg begynner å le høyt. «Halve nordiskseksjonen er odelsbønder,» ler jeg. «Det skal nok ikke bli så vanskelig å få en informant til.»
Vi tilkaller Professor Stian, som også er vokst opp på gård, og Stian får samme spørsmål. Det kan ikke underslås at Professor Stian er en smule forbauset over spørsmålet. «Tja, vel, altså…» famler han. «For meg betyr den lyden at kua har sett deg, «der er du og her er jeg», liksom. Hun er ikke redd eller noe, det er en slags empatisk lyd. Vennlig nysgjerrig.»
Jeg gaper forbauset. Det høres ut som om Stian og jeg har samsnakka oss om denne tolkningen, den er delvis nærmest ordrett lik. Men det har vi altså ikke. Likevel er vi helt enige om hva denne lyden betyr. Så når kyrne vi kjenner hilser på oss, vet vi akkurat at det er det de gjør. Uten at vi har tenkt mer grundig over det.
Men Leonie tenker grundig over det. Hun begynner å sammenligne kommunikasjonen mellom kyr og bonde i slike små fjøs, som hos oss på Eide, med den som skjer i store, mer fabrikkaktige fjøs, som er mer vanlig i Nederland. Litt senere på høsten besøker hun en slik stor gård, med mer enn 150 melkekyr. Hun spør bonden på den gården om hva han legger i sliek mmmmmm-lyd. «En sånn lyd har jeg aldri hørt,» sier han.
Likevel er bildet mer sammensatt, og Leonie finner etterhvert at de fleste kalver prøver å hilse på dem som tar vare på dem, på denne måten. I Nederland er det ikke så uvanlig at fjøs har en eller flere åpne vegger. Norske fjøs, som fjøset på Eide, har fire tette vegger, på grunn av klimaet. Når kyr er innelukket, i et fjøs med tette vegger (altså ikke ute, eller et fjøs med åpne vegger), lager de lettere denne lyden, helst mot folk de kjenner, og av og til er det faktisk nok å høre traktoren til en bonde de liker.
Om en leter, kan en finne andre norske bønder som også forstår hva kyr uttrykker med ulike typer av raut. Ikke bare hilsing. Som Svein Arild Aae, nå pensjonert bonde fra Averøy, som sier at «Det finnes et mø for alt. Jeg kan høre forskjell på brunst, kalving, vannlekkasje eller om noen går løse.»
Hvorfor er det så viktig å fastslå at kyr hilser på mennesker? Fordi en hilsen er uttrykk for respekt. Og når dyr er i stand til å utvise respekt, og hilse, fortjener de også selv selvfølgelig respekt. Det er det dessverre ikke alle kyr som får i dag. Derfor er dette viktig forskning.
Forskning på kommunikasjon mellom dyr og mennesker er i sin spede begynnelse, men det er et fagfelt som kommer til å bli viktig framover. Den nye generasjonen unge, og derfor også forskere av denne generasjonen, er opptatt av dyrs rettigheter og krav på respekt.
Greta Thunberg vil berge kloden, og er også opptatt av dyrs rettigheter.
Da syns jeg det er litt stas å tenke på at et viktig steg i dette forskningsfeltet ble tatt her hos oss, på Eide, for ikke så lenge siden. Akkurat her hos oss, på denne gården.
Så kan en jo innvende at det ikke er så rart at bøndene i Norge kommuniserer med kyrne sine. De er jo medskapninger på gården, og kyrne som melkes på båsen har også vokst opp her, i kalvekveet. Vi har kjent hverandre lenge.
Det ble sagt at oppe i Lierne hadde folk et så nært forhold til sauene sine at sauene snakket libygg til langt utpå sekstitallet. Men jeg lurer på om vi også kan trekke inn en påstand fra våre amerikanske venner her, om noe som sikkert kan lette kommunikasjonen akkurat når det gjelder denne mmmmm-lyden som kyrne lager.
Jeg vil understreke at dette siste rett og slett var en spøk.
Forresten er det helt forskjellig setningsmelodi i kyrnes mmmmmmmm og det mmmm-mmmm som nordmenn lager. Bare hør her:
Men det er jo en artig observasjon likevel!
Norwegian 
English