Stikkord: renovering

Vi vet ikke egentlig når hovedlåna på Eid (opprinnelig skrivemåte) eller Eide (dansk skrivemåte) er oppført, men vi har noen holdepunkter.

Kjøpekontrakten av 16. januar 1759 beskriver i detalj grenser og verdier når Mette Christine Høyer, enke etter Austråtts besitter Søren Dass, selger gårdene Eide og Furunes (som altså inntil da har ligget under Austrått), med tilliggende laksevald og storholmen Brattingen, til «kongelig foged over Fosen Fogderi, Johan Rüberg» for 600 riksdaler.

I kjøpekontrakten står det at gården Furunes har ligget øde, i motsetning til Eide, og så står det «…og ingen huse på begge disse gaarder». Nå er dette litt uklart skrevet, men kontrakten ellers er utrolig detaljert med tanke på hva som er og ikke er på gården, så det rart at husene ikke er nevnt, om de var noe voldsomt å snakke om.

Sorenskriveren Peder Sivertsen Barup bodde også på Eid(e) i tjue år; han leide gården av Austrått fra 1723 til 1743. Det er rimelig å anta at også sorenskriveren måtte bo standsmessig. Men kjøpekontrakten 16 år seinere mellom hans etterfølger på gården, fogden Johan Rüberg og Mette Høyer (eier av Austrått) nevner altså ingen hus.

Dermed kan en gjerne tenke seg at fogd Rüberg, som nå er eier av gården (i motsetning til sorenskriver Barup, som leide), ruster opp og bygger seg skikkelige hus på gården. På et tidspunkt selger han så gården sin til sorenskriver Ove Schjelderup von Hadeln, som var sorenskriver i Fosen fra 1764 til 1800. Rüberg dør i år 1773. En eller annen gang i tidsrommet mellom 1764 og 1773 overtar von Hadeln gården, og det er ikke urimelig å anta at han fullfører byggeprosjektene. Og sannsynligvis med stil.

I 1821 ble gården delt i to (se også i innlegget om Johan Arnt),  og husene ble også delt. Deler av bygningsmassen ble dermed flyttet fra Østergården til Vestergården (mer spesifikt fra Nergården til Øvergården).

Det er veldig mye vi ikke vet om hvordan bygningene på gården så ut og hvor store de var.

Men vi vet noen ting likevel. Alt som ble bygd i Trøndelag i denne perioden sorterer under hustypen trønderlån. Dette hadde med kapasiteten på sagbrukene å gjøre, de kunne sage stokker på 6 meter. Dermed ble dette bredden på låna. Senere utvikles sager som kan sage stokker på 7 meter, så da blir lånene tilsvarende en meter bredere.

Låna på Eid var likevel spesiell. Vi har bilder fra 1901 og seinere som tydelig viser at låna hadde to fløyer: Den var bygd i en L-form.

På dette bildet ser vi at veien går igjennom tunet, sør for den L-forma låna. Veien ble lagt om, til nord for låna, i 1920. Da blir denne veien også utstyrt med ei ny bru. Gabriel bygger seg kårstue på nordsida av veien, og slik går veien fortsatt mellom bygningene på gården. Gabriels kårstue og smia ligger på nordsida av den nye veien (se maleriet under).

Som nevnt ovenfor, i 1947- 1948 blir det altså foretatt ei kraftig ombygging av bygningskroppen, og flere av bygningene blir flyttet. Den ene fløya blir delvis flyttet (Nordstua), en seksjon blir revet, og den resterende bygningen blir utvidet både i lengden og bredden, samt at taket blir hevet slik at mønet fremdeles går midt etter taket. Murpipene blir derimot ikke lenger midtstilt, men kommer til å stå litt sør for mønets midtrand. Nordstua (gul på maleriet under) blir altså et separat hus som delvis leies ut som bolig for ulike familier opp gjennom årene.

Samtidig blir stabburet flyttet bort fra elvakanten og lenger inn på tunet. Dette stabburet blir seinere revet (ca. 1979-80) for å gi plass til et nytt redskapshus.

• 

• 

• 

Den lille inngangspartiet mot sør, som vises på bildene fra 1978, blir revet og erstattet av et litt større tilbygg til inngangsparti og yttergang i 2001.

Da vi begynte totalrenoveringa av låna, ønsket vi å rive gjesteinngangen mot nord (som odelsgutten noe uerbødig omtalte som «potetkassen»). Denne inngangen har vært i bruk kanskje et dusin ganger de siste 40 årene, og da alltid i forbindelse med selskaper.

For oss var ikke dette nok til å forsvare de utallige kvadratmeter med gang i hele lånas lengde som denne planløsningen førte til, og vi ønsket å utnytte bygningskroppen på en mye bedre måte. Derfor søkte vi om å få rive «potetkassen» og sette opp et nytt inngangsparti i to etasjer pluss kjeller.

Siden denne låna er registrert som et fast kulturminne (SEFRAK) siden 1978 (se bildene over), er fylkesmannen v/fylkesantikvar rådgivende organ i slike saker. Etter at fylkesantikvaren hadde vært på grundig befaring (til og med oppe på kryploftet), fikk vi hans anbefaling: «Lag to små inngangsparti mot sør, og flytt nordstua nærmere hovedlåna, for å delvis gjenskape den gamle L-forma.»

Vi vurderte dette som håpløst upraktisk, planløsningen ville bli nesten like håpløs som det den var i dag, og fasade og inngangsparti ville bli innadvendt mot tunet heller enn utadvendt mot veien. Dessuten hadde veivesenet på forhånd varslet om at den dispansen vi hadde fått for å få bygge ut tilbygget et par meter nærmere veien, allerede var strukket så langt det lot seg gjøre. Vi ville dermed aldri ha fått godkjent å flytte en verneverdig bygning så nært veien. Ikke hadde vi lyst, heller.

Ny runde med anke, søknader, utfyllende opplysinger og argumenter. Og den kommunale rådmannen så saken relativt likt som vi så det: Resultatet skal være ei moderne bygning til å bo i, ikke en museumsgjenstand til utstilling og omvisning for kulturelle pilegrimer av ymse slag. Ikke BARE det, i hvert fall.

Her er fasaden mot nord med det nye tilbygget. Bordkledning og en del vinduer mangler foreløpig. Nye bilder kommer etter hvert.