Tor

Nå er det lenge siden siste blogginnlegg. Helt siden slutten av august.

Det har vært en sørgelig og travel tid. Tor, yngste bror av husbond Hans, døde plutselig i en alder av 52 år. Det var altfor tidlig, det var altfor brått, og det var framfor alt fryktelig sørgelig. Vi savner deg, Tor. Hver dag. Og tror at du når som helst skal svinge opp i gårdsplassen når det er tid for en kopp kaffe. Gjerne et kvarter for tidlig. For til alle sosiale lag i slekta kom du, Tor, tidligst og dro sist.

Minnetale

Tor ble født den 7. juni i 1968. Han var stor og lang, og rund og frisk da han ble født. Han ble dermed fjerdemann i en søskenflokk på bare gutter, med storebrødrene Hans, Gunnar, og Jon. Guttene var ganske tette i alder, Hans var nesten sju, Gunnar fem, og Jon var bare litt over ett år da Tor meldte sin ankomst.

Foreldrene, Kitty og Gudmund, drev gård på Eide. Faren var en opptatt mann, med mange verv både i politikk og i næringsliv, og rundt Kitty var det alltid en hjertelig strøm av besøk, bondekvinner og lefsebakere, slekt, naboer og andre «kaffefremmen». Ingen kom inn på tunet uten å bli bedt inn på kaffe.

Her brygges det velkomstdrink til Kristin og Hans sitt bryllup. Juli 1984.

Tor vokste opp i dette sosiale hjemmet og var veldig glad i å ta del i det. Et hvert besøk bød sjansen til hyggelig samvær og ikke minst opphetede diskusjoner om alt fra strikkeoppskrifter, via sport og samfunnsliv til lokale og nasjonale politiske forhold. Intet tema var uinteressant som starten på en diskusjon.

Og det var heller ingen grunn til å avslutte en diskusjon når en først hadde tatt seg bryet med å starte den. Farmora, som var lærerinne, pleide å si «Æ skjønn-itj kæm du gut legne!» Alle andre så helt klart at det var henne selv han lignet på. Borghild var også særdeles glad i å diskutere.

Men det var ikke bare diskusjonene som lokket. Tor var alltid svært sosial og elsket å være til stede uansett hvem som kom på besøk. Han var spesielt glad i alle tantene og onklene og resten av slekta. Hele sitt liv hadde han en veldig sterk slektsfølelse, og utviklet etter hvert stor interesse for slektsgransking.

Tor var alltid god og rund, helt siden han ble født. Da han var to år trødde han på broren Jon under leik, med det til følge at kragebeinet brakk. Det var et hendelig uhell, og ingen sure miner fra noen av partene i etterkant. Det er slikt som kan skje når en vokser opp i en søskenflokk på fire gutter – og i nabogården var det fire gutter til. Særlig de to yngste naboguttene var ofte med i leiken, og det innelukkede tunet på Eide egnet seg fryktelig godt til å spille fotball med uthusdørene som mål.

Men var det stygt vær, kunne en godt spille fotball på den lange loftsgangen også. Det var ikke få ganger lyskuplene gikk i tusen knas etter et spesielt velrettet skudd! Etterhvert ble disse byttet ut med kupler i hardplast, av HMS-hensyn.

Familiens store tragedie inntraff på Tors første skoledag. Mor Kitty var med Tor på skolen, og på gården var det slått. Jon var åtte år og ville gjerne hjelpe til, han var høyt og lavt og utenfor moras årvåkne blikk. På sekunder var familiens liv omsnudd, ulykken og Jons død preget dem alle for resten av livet.

Jon ble bare åtte år.

Ikke minst ble dette ganske avgjørende for Tors oppvekst. Det er lett å tenke seg at når en har mistet et barn, blir det vanskelig å være streng mot dem som er igjen. Ikke minst for Tor sin del førte dette til at foreldrene hadde vanskelig for å nekte ham noe.

En flott vinterdag da Tor var 11 år var han ute og rente seg på Gunnar sine svarte jetski i skogkanten. Med slalåmstøvler fikk skiene fin fart, og ferden endte med et brak i et grantre. Resultatet var et stygt og komplisert brudd i lårbeinet, som førte til et langvarig sykehusopphold. I løpet av dette oppholdet, med påfølgende stillesitting etter hjemkomst, begynte Tor for alvor å legge på seg, og vekten begynte å bli et problem. Ikke minst skulle dette påvirke helsen hans negativt.

Konfirmasjonsbilde av Tor.

Tor var alltid en svært oppvakt gutt, men det var bare om han likte læreren at han la inn en større innsats med skolearbeidet. Ellers var han glad til om Gunnar skrev stilene hans. Hvis han fikk sympati for læreren, var det derimot nærmest ingen grenser for innsatsen. Dette gjorde at karaktene ble nokså uforutsigelige, men han var alltid flink med tall.

Dette viste seg bl.a. i sport, der han og Gunnar kunne sitte og notere rundetider på skøyteløp, og de konkurrerte om å huske dem utenat i årtier etterpå. Denne store sportsinteressen delte Tor og Gunnar med faren Gudmund, mens storebror Hans satt på innerstua og spilte orgel (med øreklokker). Tor var også veldig glad i musikk, men i motsetning til de andre var Tor også veldig interessert i hesteløp, og satt gjerne på kiosken og plukket ut vinnere å spille på.

Hans, Håvard (i Midtigården) og Tor.

Tor gikk handelskolen i Bjugn og på Orkanger, og etter å ha jobbet i ulike firma, landet han for godt i Fosen regnskap. Her trivdes han godt med både arbeidsoppgaver og kolleger, han var tidlig på jobb og skulket aldri. Tvert i mot hadde han flere år med ferie til gode som han ikke hadde noen planer om å ta ut. Han likte seg på arbeid, og følte seg ganske viktig her.

Et vakkert minneord fra kollega og sjef Ingjerd Harøy

På jobben kunne man gjerne ha radioen på, Tor jobbet like godt for det, og en dag deltok han i en spørrekonkurranse på P24. Premien var en reise, og etter en del forhandlinger ble det til at Tor fikk reise til Thailand. Dette ble en ganske viktig tur, for det var da han traff Kong, som han ble kjæreste, samboer og etter hvert giftet seg med. Kong hadde to døtre, og Tor ble etter hvert bonusbestefar til tre små gutter.

Kong og Tor kjøpte seg hus på Høybakkskaret, og Tor flyttet ut av gutterommet i en alder av førti år. Bryllupsfesten ble avholdt både i Thailand og på Eide, og forsamlingen i Kongsvoll viste med all tydelighet hvor stor omgangskrets Tor hadde. Her var det venner fra helsesportslaget, fra volleyballklubben, jobben, naboer og slekt.

Foto: Ingvild Eide

Faren Gudmund begynte å skrive gårdshistorie på gammeldagan, og Tor var en uunværlig ressurs. Side opp og side ned med kirkebøker ble nitidig gransket, og ettersom Tor hadde så god hukommelse, ble han etterhvert et oppslagsverk for ulike slektsforhold ikke bare på gården, men for hele bygda.

Tor var en fast gjest i alle selskaper i familien også etter at mora og etter hvert faren døde. Siden han alltid var snar å be når onkelbarna skulle passes, enten det var på Eide eller på Karlestranda, fikk han et tett og nært forhold til alle niesene og nevøene sine. Riktignok syntes de han var ei «terglus», men han var ei terglus som alle var glad i, for han var fryktelig snill. Stri og glad i å diskutere, høyrøstet, påståelig og sta. Men Tor var alltid veldig snill, intelligent og omtenksom.

Tor i Cortina-genser som jeg strikket til ham til jul i 2014.

Til venstre: Jon Gunnar og Tor i 1985.

Hele familien pleier å stelle gravstedene sammen. Arven etter Kitty var blant annet en hel del graver som ingen andre stelte, så dette arbeidet tar litt tid. Noen av disse gravene er ganske vanskelige å finne, men Tor visste alltid hvor de var. Med stor selvfølgelighet pekte han ut de nesten usynlige gravstedene, så familen fikk stelt dem. Derfor var det en umulig tanke å stelle gravene uten at Tor var med.

Nå må de gjenlevende finne en måte å finne igjen disse gravene likevel. For ved neste gravstelldag blir det også Tors grav å stelle. Familien finner stor trøst i at Tor skal ligge sammen med sin bror Jon og foreldrene Kitty og Gudmund. Han ville alltid helst være der de andre var.

Ku-prat

Foto: Malene

Jeg jobber med språk, og innenfor de teoriene jeg jobber med, er målet å finne ut hva som er felles for alle verdens menneskespråk. Vi jakter liksom på de grunnstoffene som språk er bygget opp av, og beskriver disse grunnstoffene. På en måte prøver vi å finne fram til den periodiske tabellen for menneskespråk.

Ett slikt universelt trekk, et grunnstoff som alle språk må ha, kaller vi «predikasjon». Det høres kanskje innfløkt ut, men vi kan tenke på denne mekanismen som en slags hengsel. Hvis jeg sier, for eksempel

FISKEN

så har jeg ikke gitt deg noe informasjon om noe i verden. Heller ikke om jeg sier

LEVER!

Men når jeg bruker den fine hengselen som alle språk har, og hengsler disse to sammen, får jeg

FISKEN LEVER!

Dermed har jeg gitt deg en bit informasjon om noe som du kanskje ikke var klar over fra før, og så kan du handle etter det. Uten denne hengselen kunne vi ikke bruke språket til å overføre informasjon om verden, og dermed er denne hengselen et grunnstoff i menneskespråk.

For å finne slike grunnstoffer er det ikke nok å kunne norsk. Jeg må sammenligne alle de språkene jeg kan (og en hel del jeg ikke kan) for å finne ut hvordan slike grunnstoffer ser ut. Og jeg trenger å samarbeide med forskere som er eksperter på helt andre språk enn jeg er, så vi kan sammenligne språkenes grunnstoffer.

Dette betyr at selv om jeg bor på en gård langt ute på landet i provinsielle Norge, treffer jeg den store verden gjennom jobben min. Verden kommer hit, særlig til arbeidsplassen min på NTNU, Trondheim, men det hender ikke så sjelden at gode kolleger blir gode venner og blir med meg hjem.

Leonie er en av dem. Leonie er en nederlandsk språkforsker som jeg har kjent i mange år, og jeg har lest det hun har skrevet om forskningen sin i mange år før det. For dette er en veldig smart og interessant dame.

Her er Leonie på besøk på Eide, iført sin nylig ervervede kofte som jeg har strikket. Jeg strikket en til meg selv også. Foto: Hans.

Leonie er fryktelig glad i dyr. Hjemme har hun en svær hund (Roos), og hun benytter enhver anledning til å oppsøke gårder og husdyr hjemme i Nederland. Så du kan jo tenke deg hva som ligger henne på hjertet allerede første dagen hun er på besøk på Eide.

«Kan vi gå og hilse på kyrne?» spør Leonie. «HILSE på kyrne?» svarer jeg. «De er inne i fjøset nå, Jon Gunnar har tatt dem inn for vinteren.» «Ja, men kan vi gå inn i fjøset og hilse på dem?» Spør Leonie igjen. Jeg sukker tungt. Jeg har akkurat vasket håret. Det er umulig å være i fjøset sammen med kyr uten at lukten setter seg i klær og hår. «Må det være akkurat nå, altså? Kan vi ikke vente til i morgen? Jeg har nyvasket hår!» protesterer jeg.

«Men jeg kan godt gå alene,» sier Leonie. «Det gjør ikke meg noe. Jeg er ikke redd.» Nei, jeg er jo heller ikke akkurat så redd, bortsett fra for fjøslukt. Og kyrne kommer jo ikke til å gjøre henne noe. Som den dårlige vertinnen jeg er, lar jeg altså Leonie oppsøke fjøset alene.

Leonie har senere beskrevet sin visitt i fjøset. Det er trangt og ganske mørkt, kyrne står vendt mot hverandre i to rekker. Det kjennes litt som om hun trenger seg på; kyrne er rolige, stille, og sammen. Kyrne snur hodet mot henne; de har merket at hun kom.

Foto: Malene

Kyrne kikker på henne med store, brune øyne, og en av dem lager en dyp lyd: «mmmmmmm». Bonden er ikke der, og Leonie bestemmer seg for å komme tilbake senere. Neste gang hun kommer inn i fjøset, hører hun at en av kyrne lager akkurat den samme lyden som før. Det er bare med det samme hun viser seg at kyrne lager denne lyden, ikke senere, selv om hun er i fjøset en stund.

(Dette er et senere opptak, og det er Beatrice som lager lyden. Opptak: Jon Gunnar.)

Leonie spekulerer. Kan det være at at hun akkurat har hørt en ku-hilsen?

Men kyr hilser vel ikke? Det er jo bare mennesker som hilser med spesielle lyder. Dessuten har Leonie nylig gjennom en hel måned studert nederlandske kyr og sett hvordan de interagerer med sine eiere. Og hun er ganske sikker på at hun aldri har hørt en slik lyd fra de nederlandske kyrne. Det er riktignok mye større gårder, med mange flere kyr, og et mer perifert forhold mellom kyrne og de som steller dem. Men likevel.

Dette må undersøkes nærmere. «Kristin,» sier Leonie samme kveld. «Hvis ei ku lager en sånn lang, dyp mmmmmm-lyd når du kommer inn i fjøset, sånn: mmm-mmmm. Legger du noe betydning i det?»

«Det gjør jeg vel,» svarer jeg. «Det betyr «kom hit og la meg se litt nærmere på deg, der er du, her er jeg». Men det er også en beskjed til de andre kyrne, at dette ikke ser ut som noe å være redd for. Etter min mening, da.» Det er tydelig at Leonie synes dette er interessant. Av en eller annrn grunn.

Lett kubistisk versjon av mitt kontor på Institutt for språk og litteratur. Foto: Kristin.

Dagen etter er vi tilbake på mitt kontor på NTNU. «Så synd,» sier Leonie, «at det ikke finnes andre enn deg her på huset som har erfaring med kyr. Så kunne vi ha sjekket om andre har en tilsvarende tolkning av den ku-lyden.» Jeg begynner å le høyt. «Halve nordiskseksjonen er odelsbønder,» ler jeg. «Det skal nok ikke bli så vanskelig å få en informant til.»

Vi tilkaller Professor Stian, som også er vokst opp på gård, og Stian får samme spørsmål. Det kan ikke underslås at Professor Stian er en smule forbauset over spørsmålet. «Tja, vel, altså…» famler han. «For meg betyr den lyden at kua har sett deg, «der er du og her er jeg», liksom. Hun er ikke redd eller noe, det er en slags empatisk lyd. Vennlig nysgjerrig.»

Jeg gaper forbauset. Det høres ut som om Stian og jeg har samsnakka oss om denne tolkningen, den er delvis nærmest ordrett lik. Men det har vi altså ikke. Likevel er vi helt enige om hva denne lyden betyr. Så når kyrne vi kjenner hilser på oss, vet vi akkurat at det er det de gjør. Uten at vi har tenkt mer grundig over det.

Men Leonie tenker grundig over det. Hun begynner å sammenligne kommunikasjonen mellom kyr og bonde i slike små fjøs, som hos oss på Eide, med den som skjer i store, mer fabrikkaktige fjøs, som er mer vanlig i Nederland. Litt senere på høsten besøker hun en slik stor gård, med mer enn 150 melkekyr. Hun spør bonden på den gården om hva han legger i sliek mmmmmm-lyd. «En sånn lyd har jeg aldri hørt,» sier han.

Likevel er bildet mer sammensatt, og Leonie finner etterhvert at de fleste kalver prøver å hilse på dem som tar vare på dem, på denne måten. I Nederland er det ikke så uvanlig at fjøs har en eller flere åpne vegger. Norske fjøs, som fjøset på Eide, har fire tette vegger, på grunn av klimaet. Når kyr er innelukket, i et fjøs med tette vegger (altså ikke ute, eller et fjøs med åpne vegger), lager de lettere denne lyden, helst mot folk de kjenner, og av og til er det faktisk nok å høre traktoren til en bonde de liker.

Om en leter, kan en finne andre norske bønder som også forstår hva kyr uttrykker med ulike typer av raut. Ikke bare hilsing. Som Svein Arild Aae, nå pensjonert bonde fra Averøy, som sier at «Det finnes et mø for alt. Jeg kan høre forskjell på brunst, kalving, vannlekkasje eller om noen går løse.»

Faksimile fra Norsk Landbruk. Bonden Svein Arild Aae sier kyr har ulike typer av raut for ulike ting de vil formidle. «Det er et mø for alt.»

Hvorfor er det så viktig å fastslå at kyr hilser på mennesker? Fordi en hilsen er uttrykk for respekt. Og når dyr er i stand til å utvise respekt, og hilse, fortjener de også selv selvfølgelig respekt. Det er det dessverre ikke alle kyr som får i dag. Derfor er dette viktig forskning.

Forskning på kommunikasjon mellom dyr og mennesker er i sin spede begynnelse, men det er et fagfelt som kommer til å bli viktig framover. Den nye generasjonen unge, og derfor også forskere av denne generasjonen, er opptatt av dyrs rettigheter og krav på respekt.

Greta Thunberg vil berge kloden, og er også opptatt av dyrs rettigheter.

Da syns jeg det er litt stas å tenke på at et viktig steg i dette forskningsfeltet ble tatt her hos oss, på Eide, for ikke så lenge siden. Akkurat her hos oss, på denne gården.

Så kan en jo innvende at det ikke er så rart at bøndene i Norge kommuniserer med kyrne sine. De er jo medskapninger på gården, og kyrne som melkes på båsen har også vokst opp her, i kalvekveet. Vi har kjent hverandre lenge.

Det ble sagt at oppe i Lierne hadde folk et så nært forhold til sauene sine at sauene snakket libygg til langt utpå sekstitallet. Men jeg lurer på om vi også kan trekke inn en påstand fra våre amerikanske venner her, om noe som sikkert kan lette kommunikasjonen akkurat når det gjelder denne mmmmm-lyden som kyrne lager.

Jeg vil understreke at dette siste rett og slett var en spøk.

Forresten er det helt forskjellig setningsmelodi i kyrnes mmmmmmmm og det mmmm-mmmm som nordmenn lager. Bare hør her:

Men det er jo en artig observasjon likevel!

Bratt

Hver fredag prøver vi å få til fellesmiddag. Og siden det er fredag, blir det nasjonalretten taco. Som alltid har vi livlig diskusjon rundt middagsbordet.

Malene har tidligere jobbet på Baroniet Rosendal i mange år, og her har hun bl.a. jobbet med å stelle sauer. «Kanskje det kunne være noe? Å skaffe en håndfull sauer?» Spør jeg. Odelsgutten er tvert avvisende. Her kjæm itj en sau på hass gård!

«Det er jo litt synd, da», sier jeg. «Vi har jo et helt fjell på gården, som kunne egne seg veldig fint til å ha en liten flokk sauer gående rundt i.

Utgangersau, for eksempel, som kunne hamle opp med gaupene som av og til ferdes oppe i Eidsfjellet.»

Foto: Malene

«He dokker eit fjell?» Spør Malene ivrig. «Kor er da fjellet, då?» Hans stusser, og ser opp. Og jeg peker på Eidsfjellet (som forøvrig kalles Husfjillet på gamle lokale kart over området).

Handtegna kart over Eide, med Eidsfjellet/Husfjille. Reksterkallens opptegnelser.

«Det e da DER!» Malene kikker forbauset opp på Eidsfjellet. «Ååååååå,» sier hun overbærende. «E det DA som e fjellet?! Heima kallar vi det der for EIN ÅS.»

Jada, jada! Eidsfjellet er 156 meter. Melderskin , fjellet som ligger rett bak baroniet Rosendal, er 1 426 meter høyt. Nesten ti-gangen, der altså.

Baroniet Rosendal, Malenes gamle arbeidsplass. Foto: Malene.

Ås, fjell, samma det. Uansett er Eidfjellet uten tvil et terreng som egner seg til å gå tur i! For en ekte vestledning er det kanskje ikke bratt nok, men til gjengjeld er det rett utafor stuedøra.

Og jammen er Malene flink til å bruke Eidsfjellet, både titt og ofte. Til bærtur, fotosafari, og til fysisk fostring.

Og en dag Malene er ute på sine mange turer i «Eidsåsen», kommer hun over ei grasslette. Ei hemmelig oppdyrka ekre? Den er på flere mål, og har åpenbart vært dyrka mark en gang. For hundre år siden, kanskje? Nå er den selvfølgelig gjenvokst av bjørk og or, men det er tydelig at her har det en gang vært adskillige kufor med gras.

Hele familien ut på befaring, store og små, inkludert Malenes foreldre, som er innom på ei ukes besøk. Vi strever oss opp til det hemmelige åkerlandet. Herreminhatt, så bratt! Rebecca (8) angrer seg høylytt for at hun ble med, og bestemor puster og peser. Hvordan kan noen finne på å dyrke opp land oppi her? Har man fraktet dyra opp eller har man frakta graset ned? Hvorfor har vi aldri hørt om denne grasekra? Gudmund har aldri nevnt den, som vi kan huske.

Foto: Hans

Vi står i det grønne halvlyset og ser oss forundret om. Det er jo stort, det her! Og det kan ikke være tvil om at Malene har rett. Dette er dyrka mark. Så merkelig!

Hvordan kan vi bringe dette tilbake i den stand det var? Er det noen vits?

Hvordan skal vi i så fall ta oss opp og ned? Firhjuling? Til fots? Skal vi prosjektere vei oppover, så det går an å komme hit med traktor eller andre redskaper? Er dette realistisk? Har vi ikke nok prosjekter foreløpig?

Og dessuten: hvem i alle dager kan ha dyrka opp denne sletta? Når kan det ha skjedd? Vi får finlese Gudmunds gårdshistorie.

Og Gudmund svikter ikke. Under overskriften «Husmannsplasser under Eide» finner vi historien om husmannen Andreas Henriksen Halbrendt. Det er ei spennende historie!

«På stranda sydøst for Nergården 33/1 lå det en husmannsplass som ble bygslet av Andreas Henriksen Halbrendt. Han var en fartøykar som kom fra Førde i Sogn og Fjordane og ble gift med Olina Johnsdatter fra Agdenes. Det var et lite jordstykke lagt til plassen som kunne fø noen sauer og geiter.

Han var en habil fisker, men seilte også en del med større fartøyer. Han dyrka opp ei lita slette oppe i Eidsfjellet, og det fortelles at han bar husdyrgjødsel i ei skreppe på ryggen opp til denne sletta. Dette vakte oppsikt i grenda som ikke var vant til den slags transport.

Andreas Halbrendt er vel den eneste på disse kanter som har gravd etter gull. Det er en haug like ved huset der han bodde som han mente var en gammel gravplass. Denne haugen er nå fredet.»

Andreas Halbrendt døde i november 1915, uten etterkommere. Så det er vel omtrent hundre år siden han dyrka opp denne sletta. Litt mer enn hundre år. Hundreogtjue, kanskje.

Arbeidsom fyr, han der Andreas. Og ikke redd for å gå der det var litt bratt. Men han var jo vestlending, han også. Kanskje han også fnøs overbærende over at flatbygdingene på Eid kalte den lille haugen for et fjell.

Og det er jo veldig merkelig å tenke på at over hundre år etter at Andras Halbrendt la ned skreppa og grastransporten fra fjellsletta, er det en annen vestlending som finner den igjen. Ikke bare det, Einar yngstesønn har flytta til Sogndal, han har fått seg fast jobb som lærer der. Det er jo heller ikke så langt fra Førde, bare noen mil lenger øst. Det kjennes ut som om vi broderer fram og tilbake mellom fortid og nåtid på denne gården.

Andreas Henrik Henriksen Halbrendt. Nå skal vi huske navnet ditt, vær du sikker. Og for hundreogtjue år siden stod du kanskje akkurat her, og kvilte deg etter en lang og hard dag med nyrydding, og så utover Stjørnfjorden, ned fra den unnselige Eidsåsen. Akkurat som vi gjør i dag. Og du så at det var såre godt. «Det her er vakkert», tenkte du sikkert.

For det er det. Var og er.

Foto: Malene

Bygningskroppen: hovedlåna

Vi vet ikke egentlig når hovedlåna på Eid (opprinnelig skrivemåte) eller Eide (dansk skrivemåte) er oppført, men vi har noen holdepunkter.

Kjøpekontrakten av 16. januar 1759 beskriver i detalj grenser og verdier når Mette Christine Høyer, enke etter Austråtts besitter Søren Dass, selger gårdene Eide og Furunes (som altså inntil da har ligget under Austrått), med tilliggende laksevald og storholmen Brattingen, til «kongelig foged over Fosen Fogderi, Johan Rüberg» for 600 riksdaler.

Gammelt kart over Stjørnfjorden, Eidsvatnet er godt synlig og avmerket midt i bildet, Eidsbukta er like nord for N-en i SKIØREN.

I kjøpekontrakten står det at gården Furunes har ligget øde, i motsetning til Eide, og så står det «…og ingen huse på begge disse gaarder». Nå er dette litt uklart skrevet, men kontrakten ellers er utrolig detaljert med tanke på hva som er og ikke er på gården, så det rart at husene ikke er nevnt, om de var noe voldsomt å snakke om.

Sorenskriveren Peder Sivertsen Barup bodde også på Eid(e) i tjue år; han leide gården av Austrått fra 1723 til 1743. Det er rimelig å anta at også sorenskriveren måtte bo standsmessig. Men kjøpekontrakten 16 år seinere mellom hans etterfølger på gården, fogden Johan Rüberg og Mette Høyer (eier av Austrått) nevner altså ingen hus.

Dermed kan en gjerne tenke seg at fogd Rüberg, som nå er eier av gården (i motsetning til sorenskriver Barup, som leide), ruster opp og bygger seg skikkelige hus på gården. På et tidspunkt selger han så gården sin til sorenskriver Ove Schjelderup von Hadeln, som var sorenskriver i Fosen fra 1764 til 1800. Rüberg dør i år 1773. En eller annen gang i tidsrommet mellom 1764 og 1773 overtar von Hadeln gården, og det er ikke urimelig å anta at han fullfører byggeprosjektene. Og sannsynligvis med stil.

Her strekker jeg faktagrunnlaget litt, men jeg syns det virker sannsynlig at han ble frista til å stikke handa i pengskuffa for å gjøre ferdig sitt storslåtte gods. Von Hadeln ble nemlig suspendert fra sitt embete i 1792 på grunn av flere ankepunkter i hans embedsførsel, og ble slått personlig konkurs før han døde i 1800. I 1801 blir gården solgt på tvangsauksjon.

Bildet viser familien Von Hadelns våpenskjold.

Det er også rimelig å anta at hovedlåna stod ferdig i 1776. Det finnes en relativt forseggjort værhane/vindfløy i metall på gården, med von Hadelns initialer (OSvH, Ove Schjelderup von Hadeln) og årstallet 1776. Så vi bruker dette som holdepunkt for å anta at hovedlåna stod ferdig da.

Denne vindfløyen eller værhanen står i dag på taket av Nordstua.

Vi har fått satt opp et skilt på vestveggen av Nordstua med samme årstall som værhanen.

I 1821 ble gården delt i to (se også i innlegget om Johan Arnt),  og husene ble også delt. Deler av bygningsmassen ble dermed flyttet fra Østergården til Vestergården (mer spesifikt fra Nergården til Øvergården).

Det er veldig mye vi ikke vet om hvordan bygningene på gården så ut og hvor store de var.

Men vi vet noen ting likevel. Alt som ble bygd i Trøndelag i denne perioden sorterer under hustypen trønderlån. Dette hadde med kapasiteten på sagbrukene å gjøre, de kunne sage stokker på 6 meter. Dermed ble dette bredden på låna. Senere utvikles sager som kan sage stokker på 7 meter, så da blir lånene tilsvarende en meter bredere.

Låna på Eid var likevel spesiell. Vi har bilder fra 1901 og seinere som tydelig viser at låna hadde to fløyer: Den var bygd i en L-form.

Bildet er tatt fra øst, og veien går gjennom tunet. Låna har en tydelig L-form.

På dette bildet ser vi at veien går igjennom tunet, sør for den L-forma låna. Veien ble lagt om, til nord for låna, i 1920. Da blir denne veien også utstyrt med ei ny bru. Gabriel bygger seg kårstue på nordsida av veien, og slik går veien fortsatt mellom bygningene på gården. Gabriels kårstue og smia ligger på nordsida av den nye veien (se maleriet under).

Maleri av Paul Grav, motiv ca. 1930.
Bildet er tatt fra nordvest, fra Midtigården, muligens like før ombygginga i 1947. Her ser vi den L-forma låna før ombygging til høyre. Til venstre er den kårstua som Gabriel bygde, som Borghild bodde i, og som Kristin og Hans med to sønner (Jon Gunnar og Thomas) også bodde i før de bygde seg ny kårstue på Smihaugen. Familien flyttet inn i det nye huset til jul i 1986. Tredje sønn, Einar, ble født i 1988.

Faksimile fra «Norges bebyggelse» der det står en hel del viktige årstall og fakta om bygningene på gården, om ombygginga i 1948 og mange andre vitale tall og mål.

Vi finner også en hel del interessante tall om folk og besetningen av dyr som bebodde de ulike bygningene på gården.

Bildet er tatt fra en nokså uvant vinkel, nede fra naustene i elvamunningen. Sammenlign med maleriet av Paul Grav vist ovenfor, som er tatt fra en lignende vinkel.

Som nevnt ovenfor, i 1947- 1948 blir det altså foretatt ei kraftig ombygging av bygningskroppen, og flere av bygningene blir flyttet. Den ene fløya blir delvis flyttet (Nordstua), en seksjon blir revet, og den resterende bygningen blir utvidet både i lengden og bredden, samt at taket blir hevet slik at mønet fremdeles går midt etter taket. Murpipene blir derimot ikke lenger midtstilt, men kommer til å stå litt sør for mønets midtrand. Nordstua (gul på maleriet under) blir altså et separat hus som delvis leies ut som bolig for ulike familier opp gjennom årene.

Maleri av Allan Grav ca. 1957.

Samtidig blir stabburet flyttet bort fra elvakanten og lenger inn på tunet. Dette stabburet blir seinere revet (ca. 1979-80) for å gi plass til et nytt redskapshus.

Den lille inngangspartiet mot sør, som vises på bildene fra 1978, blir revet og erstattet av et litt større tilbygg til inngangsparti og yttergang i 2001.

Låna fra sør etter at det lille bislaget ble erstattet av et større tilbygg i 2001. I dette tilbygget er det som i svigermor Kittys tid var en stor yttergang, i dag erstattet med et moderne vaskerom med grovkjøkken, dusj og skap med avtrekk for fjøsklær.

Da vi begynte totalrenoveringa av låna, ønsket vi å rive gjesteinngangen mot nord (som odelsgutten noe uerbødig omtalte som «potetkassen»). Denne inngangen har vært i bruk kanskje et dusin ganger de siste 40 årene, og da alltid i forbindelse med selskaper.

For oss var ikke dette nok til å forsvare de utallige kvadratmeter med gang i hele lånas lengde som denne planløsningen førte til, og vi ønsket å utnytte bygningskroppen på en mye bedre måte. Derfor søkte vi om å få rive «potetkassen» og sette opp et nytt inngangsparti i to etasjer pluss kjeller.

Siden denne låna er registrert som et fast kulturminne (SEFRAK) siden 1978 (se bildene over), er fylkesmannen v/fylkesantikvar rådgivende organ i slike saker. Etter at fylkesantikvaren hadde vært på grundig befaring (til og med oppe på kryploftet), fikk vi hans anbefaling: «Lag to små inngangsparti mot sør, og flytt nordstua nærmere hovedlåna, for å delvis gjenskape den gamle L-forma.»

Vi vurderte dette som håpløst upraktisk, planløsningen ville bli nesten like håpløs som det den var i dag, og fasade og inngangsparti ville bli innadvendt mot tunet heller enn utadvendt mot veien. Dessuten hadde veivesenet på forhånd varslet om at den dispansen vi hadde fått for å få bygge ut tilbygget et par meter nærmere veien, allerede var strukket så langt det lot seg gjøre. Vi ville dermed aldri ha fått godkjent å flytte en verneverdig bygning så nært veien. Ikke hadde vi lyst, heller.

Ny runde med anke, søknader, utfyllende opplysinger og argumenter. Og den kommunale rådmannen så saken relativt likt som vi så det: Resultatet skal være ei moderne bygning til å bo i, ikke en museumsgjenstand til utstilling og omvisning for kulturelle pilegrimer av ymse slag. Ikke BARE det, i hvert fall.

Her er fasaden mot nord med det nye tilbygget. Bordkledning og en del vinduer mangler foreløpig. Nye bilder kommer etter hvert.

Johan Arnt Eide

Johan Arnt eller Johan-Arnt er ikke et veldig vanlig navn i Norge i dag, og det er bare ca. 100 karer som heter det. I følge navneforsker Ivar Utne i Bergen er det nesten bare i Trøndelag at dette navnet har vært brukt, ikke ellers i landet. En ting er sikkert, det fantes i hvert fall en hel bråte med Johan-Arnter på Eide på 1800-tallet. Det er fryktelig lett å gå i surr mellom de forskjellige navnebrødrene.

Johan Arnt er altså et vanlig navn i Norge og særlig i Trøndelag på denne tida, og enkelte navneforskere knytter dette til oppkalling av den store tyske teologen Johan Arendt. På Eide tipper jeg det er vel så viktig at Jon og Arnt er vanlige navn i slekta når de kommer hit, og om en vil kombinere disse to navna, er både Arnt-Jon og Jon-Arnt omtrent komplett umulige å uttale. Men om en smetter inn en liten ha i Jon, blir Johan-Arnt et nokså greit navn. Det syns i hvert fall trøndere.

Jon Arntsen Føll fra Rissa, som kjøpte gården i 1801, hadde tre barn, og han delte gården Eide mellom disse tre. Ettersom det var en gutt og to jenter, og siden en brorpart er dobbelt så stor som en søsterpart, ble gården altså delt i to halvdeler (Vestergården og Østergården) med grense i Eidselva, og mens sønnen (som også het Jon) fikk Østergården, måtte de to søstrene Anne og Beret dele Vestergården mellom seg.

Dette stemmer selvfølgelig ikke egentlig, for begge søstrene var gift, og det var slik ektemennene deres som fikk hver sin fjerdedel av den opprinnelige gården.

Sønnen, Jon Jonsen, giftet seg med Ingeborg og fikk ni barn, fem gutter og fire jenter. To av guttene (Anders og Gabriel) druknet som unge, i 1857, på fiske utenfor Smøla. Da er det altså fire døtre (Sigrid, Marit, Anne og Johanna) og tre sønner igjen, Bengt, Hans (yngstemann), og odelsgutten Johan Arnt.

Johan Arnt er ikke bare eldste sønn, han er eldst av alle de ni barna, født i 1811. Men når hans far Jon Jonsen vil overdra gården til barna sine i 1861, nevnes det ikke med ett ord at Johan Arnt får noe som helst. Mens Bengt får overta jorda nord for elva og bygger seg hus på Harahaugen, er det Hans, den yngste, som ender opp med Hovedbølet på Eide. Døtrene, eller rettere svigersønnene, tilgodeses også med passende gårddeler. Men femti år gamle Johan Arnt fikk tilsynelatende ingenting.

Det kan se ut til at Johan Arnt relativt tidlig ble lei av å vente på å ta over farsgården, for allerede tjue år før kjøpte han midtigården av sin tante Anne Jonsdatter Eide (som var blitt enke da, og dermed fikk lov til å bestemme dette selv). Så kanskje mente faren at Johan Arnt allerede var framfødd. Eller det var muligens en konflikt mellom far og sønn. Dette får vi vel aldri vite.

Det vi vet, er at Johan Arnt ikke fikk ta over farsgården, selv om han var odelsgutt. Han kjøpte altså nabogården, giftet seg med Helene som han mistet i barselseng, giftet seg på nytt med Anne Margrete og fikk sju barn med henne, bl.a. Gabriel, som var nummer fire.

Hans, yngstesønnen, som tok over hovedbølet, fikk tre barn med sin hustru Beret (ja, igjen ganske forvirrende med alle Beretene, men han gifta seg ikke med sin tante, altså). To døtre, Johanna og Gurina, og odelsgutten Johan Arnt. Joda, Johan Arnt igjen som navn på den eldste sønnen.

Johan Arnt II måtte ha vært ganske etterlengtet, ettersom han fikk seg egen skuvseng da han var to år (alternativt har vi tyda skrifta feil og dette er egentlig Johan Arnt I (altså Johan Arnt den første) si skuvseng), men det ser ut som det står J. A. H. S. E (Johan Arnt Hans’ Sønn Eide), ikke J. A. J. S. E (Johan Arnt Jons Sønn Eide). Ellers hadde skuvsenga passa bedre tidsmessig til den eldste Johan Arnt.

Denne skuvsenga har vi fått av Hallstein Sørmyr, fordi han syntes senga til Johan Arnt skal får komme heim til gården. Han hadde tatt vare på den i påvente av at det skulle komme noen på Eide gård som ikke bare syns at slike senger er «mott-ete gammelt rask», men klenodier verdt å ta vare på. Vi takker for tilliten, og for skuvsenga hass Johan Arnt. Tusen takk, Hallstein.

Johan Arnt nummer to lever bare til han er 21 år (1862 -1883). Med det til følge at han altså ikke kan ta over noen gård. Så det blir hans søster Johanna som tar over den, etter å ha gifta seg med Gabriel på nabogården. Det beyr at selv om den FØRSTE Johan Arnt ikke fikk ta over farsgården, er det i hvert fall en av sønnene hans som tar over den (i 1897), og sitter med den til 1925, når den går over til neste generasjon.

Denne kista, ei lofotkiste som uten noe som helst tvil tilhørte Johan Arnt II, tigde jeg til meg fra svigerfar Gudmund, som brukte den til å ha grasfrø i. Han var frykelig skeptisk til at jeg skulle dra inn dette gamle rasket inn i det nye huset vårt, og spurte «Ka ska æ ha grasfrø i no, tænkt du?». Men han var snill og fant noe annet å ha grasfrø i, og jeg fikk kista.

Og hva er neste generasjon? Joda, Gabriel følger tradisjonen og kaller også sin førstefødte for Johan Arnt. i tillegg har han to døtre (Anna Margrete og Helga Marie) og en sønn til, yngstesønnen Hans. Hans er født i 1899 og blir morløs i 1902, da Johanna dør. Faren gifter seg igjen i 1904, rikt, sies det, med Margrete Riber (det er et slags gjetord i bygda og slekta om «Ribe-pengene», som tydeligvis er en uømmelig skatt. Dessverre har ikke vi funnet den, men vi skal holde dere oppdatert).

Johan Arnt er født i 1890 og er altså fjorten år når faren gifter seg på nytt, mens Hans er fem år. Det er lett å tenke seg at Margrete får et nært og godt forhold til Hans, mens Johan Arnt sannsynligvis er som fjortiser flest og sikkert vanskeligere for stemora å få et forhold til. Når Johan Arnt blir gammel nok, tjue år eller der omkring, reiser han til Amerika bl.a. for å tjene penger til å ta over farsgården sin. På denne tida er lønningene i USA tre til fire ganger så høye som i Norge, selv om det er oppgangstid i Norge også. Johan Arnt arbeider på ulike fabrikker, men tjenestegjør tydeligvis også i den amerikanske hæren.

Her er bilde av ham i uniform, men nå er han allerede ute av armeen og «har sin gamle arbeidsplass tilbake». På baksida på dette bildet vi fant på loftet i kårstua står det dessverre ikke noe årstall, men det er veldig tydelig at gutten har heimlengsel og savner sine.

Stakkars Johan Arnt, han skriver heim til tante og onkel og trygler dem om å sende ham noen ord. Det er så sjelden han hører noe hjemmefra.

I Amerika treffer han etter hvert den vakre Gunhild fra Vågå og gifter seg med henne. Og så bærer det heim til Norge — for å ta over farsgården sin, tenker han. Men den gang ei, sa Tordenskjold.

I slektens krøniker er det Margrete som setter en stopper for denne planen. Johan Arnt kan bare holde seg i det nye landet, det er yngstemann Hans som skal ta over (historien gjentar seg!). Den unge bruden Gunhild tilbringer stort sett hele oppholdet på Eide med å sitte på kjøkkenloftet og gråte nesen sår og rød. De føler seg ytterst uvelkomne, og reiser snart tilbake til USA.

Her får Gunhild og Johan Arnt to barn, Asbjørn Gabriel og Olga Johanna. Johan Arnt kommer til Norge noen ganger på besøk og er fryktelig glad i å fiske, gjerne helt alene på fjorden. Han dør i 1972, og så hører vi ikke mer fra familien. Før i 1984, da vi finner en annonse fra Olgas datter Kristen i Adresse-avisa, men det er en annen historie.

Det ser altså ut til at tradisjonen med å kalle odelsgutten på Eid Johan Arnt, ikke fører til at denne odelsgutten faktisk ender opp med gården. I stedet er det i to tilfeller broren, yngstemann Hans, som får hovedbølet, mens Johan Arnt II dør som ganske ung.

I generasjonene etter dette har man sikra seg ved å kalle odelsguttene noe helt annet: Gudmund, Hans og Jon Gunnar. Og disse har da også tatt over drifta av gården, i tur og orden.

Kilder:

Gudmund Eide (1995): Gårdshistorie (med god hjelp av Tor Eide).

Einar Eides nylige dypdykk i gårdshistoria.

http://www.aftenposteninnsikt.no/7-juli-og-august-2012/det-norske-amerika

Skifertak

Opprinnelig skifertak på trønderlåna.

Det gamle taket på trønderlåna var et skifertak, klassisk altaskifer beregnet på å vare inn i evigheten. Vi hadde ikke tenkt å skifte ut taket på sørsida, men her på nordsida måtte det jo uansett det meste tas av, og vi trengte til og med MER skifer, for der har vi jo laget et påbygg i stedet for denne firkanta kassen med balkong på taket som ble satt på der en gang på førtitallet.

Nå var jo den gamle bygningen opprinnelig laget i en L-form (det kommer eget innlegg om dette seinere), og da dette ble revet en gang på det samme førtitallet, ble jo selvfølgelig altaskiferen plukket av og lagt i sirlige stabler. Det fantes altså i utgangspunktet rikelige reserver å ta av. Men så falt det seg slik at odelsgutten i en alder av fem år fikk lov å låne en gild kulehammer av farfar!

Og hvor skal man egentlig prøve en slik hammer? Og VET dere egentlig hvor sprø sånn stabla altaskifer er? Og vet dere hvor snar og ubønnhørlig effektiv en femåring kan være, når han har noen minutter i fred og ro uten brysomme voksne?

«To a man with a hammer, everything looks like a nail.» Mark Twain.

Det var altså en skatt som var forsvunnet i det store sluket, så vi hadde for lite skifer. Dessuten, hvis vi skulle beholde det gamle skifertaket, måtte all skiferen på nordsida tas av og spyles med høytrykkspyler og varmt vann. Den var fryktelig grodd med mose og lav og fugleetterlatenskaper fra hundre år tilbake. Om vi skulle få tak i mer skifer, brukt, så ville jo den også se tilsvarende ut, og da måtte den også spyles på samme vis. Det ville altså medføre vanvittig mye jobb. I tillegg ville det bli veldig dyrt, ettersom vi måtte få tak i en taklegger som behersket kunsten å legge skifertak. Og det ville ta tid.

Og når er det oppholdsvær så lenge som nødvendig, her vi bor?

Dessuten, hvis en først tar av all skiferen på taket på nordsida, må en skifte undertaket også, fjerne alle de gamle lektene og legge nytt undertak. Det vil jo også ta noe tid, men det måtte til, om en først skulle ta jobben med å ta av all steinen.

Mye jobb, mye tid, mye penger.

Det var altså mange gode grunner til å vurdere andre løsninger og heller skifte ut taket med f.eks. hollandsk takstein. Men på den andre siden: for å være aldeles ærlig, hadde vi alle sammen aller mest lyst til å beholde det staselige skifertaket. Det er jo vanvittig vakkert, det er gammelt og tradisjonelt, og om det blir riktig lagt, kan det vare i hundre år til.

Gårdens folk ble enige. Vi gjør det!

Da må først og fremst den gamle skiferen plukkes av.

Her er Hans i full gang med å plukke av skiferen på taket.
Det er ganske høyt ned. Her ser du også hvor inngrodd skiferen er med uhumskheter.

Å plukke av skiferen, stein for stein, er seint og nøyaktig arbeid. Om en ikke er forsiktig, eller gjør ting i feil rekkefølge, vil de sprø kantene og hakkene der skiferen spikres fast på lektene, brekke av og gjøre steinen ubrukelig. Det er høyt ned også, så det er fort gjort å miste en stein i bakken. Det er altså en ansvarsfull og krevende jobb.

Skiferen må så fraktes «heilabeina» ned fra taket, og legges utover og spyles, centimeter for centimeter. Dette må gjøres grundig, men med lett hånd, ellers kan skiferen knekke og bli ubrukelig. Det gikk med noen steiner før vi fant teknikken.

Litt sånn før-og-etter-bilder. Her står Kristin og spyler, centimeter for centimeter, og fjerner hundre år med mose, lav og generell uhumskhet.

Heldigvis fantes det allerede en høytrykksspyler av den typen vi trengte på gården, en med varmt vann.

Dette var veldig tidkrevende arbeid, og det tok mange uker før vi var ferdig. Det er mange sider på en sånn skiferstein, sidene må også rengjøres, og som sagt må en være ytterst forsiktig så en ikke slår av kanter og flak.

Her ser det ut som om vi har lagt steinene direkte på bakken, men de ligger på ei plate av vannfast kryssfiner. Det hadde blitt altfor grisete å spyle skiferen direkte på grus.

Hans fikk skaffa mer skifer av en lokal kar, en som skulle kvitte seg med sitt skifertak. Etter at Kristin og Hans på skift hadde spyla nesten all skiferen på alle pallene, kunne takleggeren opplyse om at dette var feil type. 75% av den tilkjøpte skiferen var ottaskifer, ikke altaskifer, og foruten at den var tjukkere og grovere, var også hakkene feil plassert.

En ganske lang, fortvilt og frustrert stillhet fulgte denne dramatiske opplysningen.

Nå er Hans relativt optimistisk av natur og har en uhyggelig evne til å se positivt på ting. Så dermed avgjorde han at «Da blir det jo skifer på nordstua (masstua) også, når vi skal renovere den!»

Takleggeren skaffet til veie mer brukt skifer fra en annen leverandør, og dermed var det til til å spyle i vei igjen.

Omsider var det nok skifer til å få tekket hele taket på nordsida, inkludert påbygget. Og så må steinen legges på paller og fraktes opp på stillaset igjen, helst uten å knuse en eneste.

Jeg tror nesten vi må være enige om at dette ble et utrolig vakkert tak, som passer fremragende på ei trønderlån. Eller hva synes dere? (Det er fremdeles enkelte kvite flekker her og der, men en kan som sagt ikke spyle steinene i stykker, heller).

Foto: Malene

Egentlig burde vi ha hatt en større feiring, nå som taket er tett. Må vel prøve å få til det ved nærmeste høve.

Gamle vegger blir som nye

Denne tømmerkassen er den opprinnelige, den som stod ferdig i 1776. Men det er svært sannsynlig at deler av tømmerkassen faktisk er enda eldre. Dermed er det ikke så merkelig at det er relativt få rette vinkler å finne i dette huset.

Snekkeren lekter ut, slik at vi kan få satt på bordkledning på en litt rettere vegg. Men det er ganske stor forskjell på dybden på lekta nede og oppe, mange centimeter. Dermed blir det også forskjellig hvor mye isolasjon det er plass til øverst og nederst. Om en bare pakker fullt av isolasjon, mer enn det er plass til, blir gipsplatene stående og bule. Og det er heller ikke så bra.

Isolasjonen fikk vi forresten brukt, av noen som trengte hjelp til å rive. Så dette er gjenbruk på høyt nivå. Apropos høyt nivå: Det er jaggu høyt ned fra stillaset. Best å ikke se ned.

Selv om det altså blir litt mindre isolasjon på veggen i andre etasje enn i første, vil jeg tro det likevel blir ganske stor forskjell i innetemperatur for dem som bor i huset. Den isolasjonen som var fra før, var ikke så kjempemye å skryte av. Og det er lett å se at sprekkene er tettet med gamle filler, ofte i gilde farger.

Til slutt er en hel seksjon av nordveggen kledd med røde gipsplater. Disse er støyisolerende og isolerer også litt mot nordavind. Men det vil nok også merkes for husets beboere at det blir mindre bråk fra trafikken.

  1. Alf E. til Tor

    Et vakkert minne og en flott nekrolog, hugget i digital sten for evigheten. ❤️

  2. Takk for det, Alf. Egentlig litt rart at det har vært så utbredt her med Altaskifer i gamle dager –…

Velkommen til oss!

Foto: Malene

Vi bor på en gård med en lang historie og djupe røtter på kanten av Stjørnfjorden. Stjørnfjorden skjærer seg inn i Fosenhalvøya (nord for Trondheim), fra Agdenes ytterst til Råkvågen innerst. Her vi bor har vi utsikt over skipsleia til Trondheim, og på grunn av fjordens beskaffenhet, må alt av båter og skip som skal til og fra trønderhovedstaden seile forbi her.

I det siste har hverdagen vår vært sterkt prega av at bygningene på gården, og ikke minst trønderlåna, har et stort behov for opppussing. Det er sterkt press på byggebransjen her ute for tida, og derfor må vi gjøre mye sjøl. Da er det heldig at det er mye flinke folk her på bruket, som til sammen utfyller hverandres evner og kompetanse. Og så er det fint å få til noe verdifullt i lag.

Det er usikre tider for jordbruket, og her i bygda har 35 blomstrende melkebruk blitt redusert til 3-4, bare i løpet av de siste tre tiårene. Men her er det unge folk som vil ta over, og det skal være drift så lenge vi kan, med kyr på beite, hester i innhegningen og kalver i kveet. For, som odelsgutten sier: «Æ vil itj bo på en spøkelsesgård».

Det første blogginnlegget

Veien blir til mens vi går. Dette er Strandveien.

En dag bestemte vi oss, Malene og jeg, for at vi skulle prøve å starte en blogg. Nå er det vel egentlig litt ute med blogger og mer inne med insta og snap — men det finnes en instagramkonto også, som Malene fyller med vakre bilder av gården, renoveringen, og dagliglivet.

Det er veldig mange som føler tilknytning til denne gården. Slik blir det, når det er en eiendom med lang historie, der samme slekt har sittet i flere hundre år. Det har vært store familier, mange barn, og mange har hatt gode opplevelser fra barndom, ungdom og voksenliv.

Hvorfor skulle vi starte en blogg?

  • For å la folk få et lite innblikk i renovering og restaurering
  • For å gi noen glimt av gårdsdrift i dag der nesten alle jobber utenom gården
  • For å gi oss selv påskudd til å bli bedre kjent med denne tradisjonsrike gårdens historie– og kanskje det kan være verdt å lese for flere også?

Hvorfor skulle du ha lyst til å lese denne bloggen?

Egentlig lager vi denne bloggen mest for oss selv, og for slekta. Så kan dere følge med litt på hva vi driver på med. Men dessuten:

  • Det er altfor få blogger om renovering av trønderlåner!
  • Det er altfor mange i dag som har lite og ingen direkte kunnskap om moderne gårdsdrift!
  • Altfor mange gårder legges ned i raskt tempo, så les om oss som fremdeles er her!
  • Vi syns selv det hadde vært artig å lese om slikt som vi skriver om her.

Vi kan jo ikke blogge, så her må veien nødvendigvis bli til mens vi går. Vi håper denne bloggen kan brukes til inspirasjon, praktisk nytte, til ettertanke, og til fellesskap. Vi håper også at du vil være sammen med oss, lenge.

På den annen side KAN jo denne bloggen bli en svært så kortlivet greie. I så fall, desto større grunn til å lese den mens den fremdeles eksisterer!

Skrevet av Kristin