Innlegg

Publisert

Johan Arnt Eide

Johan Arnt eller Johan-Arnt er ikke et veldig vanlig navn i Norge i dag, og det er bare ca. 100 karer som heter det. I følge navneforsker Ivar Utne i Bergen er det nesten bare i Trøndelag at dette navnet har vært brukt, ikke ellers i landet. En ting er sikkert, det fantes i hvert fall en hel bråte med Johan-Arnter på Eide på 1800-tallet. Det er fryktelig lett å gå i surr mellom de forskjellige navnebrødrene.

Johan Arnt er altså et vanlig navn i Norge og særlig i Trøndelag på denne tida, og enkelte navneforskere knytter dette til oppkalling av den store tyske teologen Johan Arendt. På Eide tipper jeg det er vel så viktig at Jon og Arnt er vanlige navn i slekta når de kommer hit, og om en vil kombinere disse to navna, er både Arnt-Jon og Jon-Arnt omtrent komplett umulige å uttale. Men om en smetter inn en liten ha i Jon, blir Johan-Arnt et nokså greit navn. Det syns i hvert fall trøndere.

Jon Arntsen Føll fra Rissa, som kjøpte gården i 1801, hadde tre barn, og han delte gården Eide mellom disse tre. Ettersom det var en gutt og to jenter, og siden en brorpart er dobbelt så stor som en søsterpart, ble gården altså delt i to halvdeler (Vestergården og Østergården) med grense i Eidselva, og mens sønnen (som også het Jon) fikk Østergården, måtte de to søstrene Anne og Beret dele Vestergården mellom seg.

Dette stemmer selvfølgelig ikke egentlig, for begge søstrene var gift, og det var slik ektemennene deres som fikk hver sin fjerdedel av den opprinnelige gården.

Sønnen, Jon Jonsen, giftet seg med Ingeborg og fikk ni barn, fem gutter og fire jenter. To av guttene (Anders og Gabriel) druknet som unge, i 1857, på fiske utenfor Smøla. Da er det altså fire døtre (Sigrid, Marit, Anne og Johanna) og tre sønner igjen, Bengt, Hans (yngstemann), og odelsgutten Johan Arnt.

Johan Arnt er ikke bare eldste sønn, han er eldst av alle de ni barna, født i 1811. Men når hans far Jon Jonsen vil overdra gården til barna sine i 1861, nevnes det ikke med ett ord at Johan Arnt får noe som helst. Mens Bengt får overta jorda nord for elva og bygger seg hus på Harahaugen, er det Hans, den yngste, som ender opp med Hovedbølet på Eide. Døtrene, eller rettere svigersønnene, tilgodeses også med passende gårddeler. Men femti år gamle Johan Arnt fikk tilsynelatende ingenting.

Det kan se ut til at Johan Arnt relativt tidlig ble lei av å vente på å ta over farsgården, for allerede tjue år før kjøpte han midtigården av sin tante Anne Jonsdatter Eide (som var blitt enke da, og dermed fikk lov til å bestemme dette selv). Så kanskje mente faren at Johan Arnt allerede var framfødd. Eller det var muligens en konflikt mellom far og sønn. Dette får vi vel aldri vite.

Det vi vet, er at Johan Arnt ikke fikk ta over farsgården, selv om han var odelsgutt. Han kjøpte altså nabogården, giftet seg med Helene som han mistet i barselseng, giftet seg på nytt med Anne Margrete og fikk sju barn med henne, bl.a. Gabriel, som var nummer fire.

Hans, yngstesønnen, som tok over hovedbølet, fikk tre barn med sin hustru Beret (ja, igjen ganske forvirrende med alle Beretene, men han gifta seg ikke med sin tante, altså). To døtre, Johanna og Gurina, og odelsgutten Johan Arnt. Joda, Johan Arnt igjen som navn på den eldste sønnen.

Johan Arnt II måtte ha vært ganske etterlengtet, ettersom han fikk seg egen skuvseng da han var to år (alternativt har vi tyda skrifta feil og dette er egentlig Johan Arnt I (altså Johan Arnt den første) si skuvseng), men det ser ut som det står J. A. H. S. E (Johan Arnt Hans’ Sønn Eide), ikke J. A. J. S. E (Johan Arnt Jons Sønn Eide). Ellers hadde skuvsenga passa bedre tidsmessig til den eldste Johan Arnt.

Denne skuvsenga har vi fått av Hallstein Sørmyr, fordi han syntes senga til Johan Arnt skal får komme heim til gården. Han hadde tatt vare på den i påvente av at det skulle komme noen på Eide gård som ikke bare syns at slike senger er «mott-ete gammelt rask», men klenodier verdt å ta vare på. Vi takker for tilliten, og for skuvsenga hass Johan Arnt. Tusen takk, Hallstein.

Johan Arnt nummer to lever bare til han er 21 år (1862 -1883). Med det til følge at han altså ikke kan ta over noen gård. Så det blir hans søster Johanna som tar over den, etter å ha gifta seg med Gabriel på nabogården. Det beyr at selv om den FØRSTE Johan Arnt ikke fikk ta over farsgården, er det i hvert fall en av sønnene hans som tar over den (i 1897), og sitter med den til 1925, når den går over til neste generasjon.

Denne kista, ei lofotkiste som uten noe som helst tvil tilhørte Johan Arnt II, tigde jeg til meg fra svigerfar Gudmund, som brukte den til å ha grasfrø i. Han var frykelig skeptisk til at jeg skulle dra inn dette gamle rasket inn i det nye huset vårt, og spurte «Ka ska æ ha grasfrø i no, tænkt du?». Men han var snill og fant noe annet å ha grasfrø i, og jeg fikk kista.

Og hva er neste generasjon? Joda, Gabriel følger tradisjonen og kaller også sin førstefødte for Johan Arnt. i tillegg har han to døtre (Anna Margrete og Helga Marie) og en sønn til, yngstesønnen Hans. Hans er født i 1899 og blir morløs i 1902, da Johanna dør. Faren gifter seg igjen i 1904, rikt, sies det, med Margrete Riber (det er et slags gjetord i bygda og slekta om «Ribe-pengene», som tydeligvis er en uømmelig skatt. Dessverre har ikke vi funnet den, men vi skal holde dere oppdatert).

Johan Arnt er født i 1890 og er altså fjorten år når faren gifter seg på nytt, mens Hans er fem år. Det er lett å tenke seg at Margrete får et nært og godt forhold til Hans, mens Johan Arnt sannsynligvis er som fjortiser flest og sikkert vanskeligere for stemora å få et forhold til. Når Johan Arnt blir gammel nok, tjue år eller der omkring, reiser han til Amerika bl.a. for å tjene penger til å ta over farsgården sin. På denne tida er lønningene i USA tre til fire ganger så høye som i Norge, selv om det er oppgangstid i Norge også. Johan Arnt arbeider på ulike fabrikker, men tjenestegjør tydeligvis også i den amerikanske hæren.

Her er bilde av ham i uniform, men nå er han allerede ute av armeen og «har sin gamle arbeidsplass tilbake». På baksida på dette bildet vi fant på loftet i kårstua står det dessverre ikke noe årstall, men det er veldig tydelig at gutten har heimlengsel og savner sine.

Stakkars Johan Arnt, han skriver heim til tante og onkel og trygler dem om å sende ham noen ord. Det er så sjelden han hører noe hjemmefra.

I Amerika treffer han etter hvert den vakre Gunhild fra Vågå og gifter seg med henne. Og så bærer det heim til Norge — for å ta over farsgården sin, tenker han. Men den gang ei, sa Tordenskjold.

I slektens krøniker er det Margrete som setter en stopper for denne planen. Johan Arnt kan bare holde seg i det nye landet, det er yngstemann Hans som skal ta over (historien gjentar seg!). Den unge bruden Gunhild tilbringer stort sett hele oppholdet på Eide med å sitte på kjøkkenloftet og gråte nesen sår og rød. De føler seg ytterst uvelkomne, og reiser snart tilbake til USA.

Her får Gunhild og Johan Arnt to barn, Asbjørn Gabriel og Olga Johanna. Johan Arnt kommer til Norge noen ganger på besøk og er fryktelig glad i å fiske, gjerne helt alene på fjorden. Han dør i 1972, og så hører vi ikke mer fra familien. Før i 1984, da vi finner en annonse fra Olgas datter Kristen i Adresse-avisa, men det er en annen historie.

Det ser altså ut til at tradisjonen med å kalle odelsgutten på Eid Johan Arnt, ikke fører til at denne odelsgutten faktisk ender opp med gården. I stedet er det i to tilfeller broren, yngstemann Hans, som får hovedbølet, mens Johan Arnt II dør som ganske ung.

I generasjonene etter dette har man sikra seg ved å kalle odelsguttene noe helt annet: Gudmund, Hans og Jon Gunnar. Og disse har da også tatt over drifta av gården, i tur og orden.

Kilder:

Gudmund Eide (1995): Gårdshistorie (med god hjelp av Tor Eide).

Einar Eides nylige dypdykk i gårdshistoria.

http://www.aftenposteninnsikt.no/7-juli-og-august-2012/det-norske-amerika

Publisert

Skifertak

Opprinnelig skifertak på trønderlåna.

Det gamle taket på trønderlåna var et skifertak, klassisk altaskifer beregnet på å vare inn i evigheten. Vi hadde ikke tenkt å skifte ut taket på sørsida, men her på nordsida måtte det jo uansett det meste tas av, og vi trengte til og med MER skifer, for der har vi jo laget et påbygg i stedet for denne firkanta kassen med balkong på taket som ble satt på der en gang på førtitallet.

Nå var jo den gamle bygningen opprinnelig laget i en L-form (det kommer eget innlegg om dette seinere), og da dette ble revet en gang på det samme førtitallet, ble jo selvfølgelig altaskiferen plukket av og lagt i sirlige stabler. Det fantes altså i utgangspunktet rikelige reserver å ta av. Men så falt det seg slik at odelsgutten i en alder av fem år fikk lov å låne en gild kulehammer av farfar!

Og hvor skal man egentlig prøve en slik hammer? Og VET dere egentlig hvor sprø sånn stabla altaskifer er? Og vet dere hvor snar og ubønnhørlig effektiv en femåring kan være, når han har noen minutter i fred og ro uten brysomme voksne?

«To a man with a hammer, everything looks like a nail.» Mark Twain.

Det var altså en skatt som var forsvunnet i det store sluket, så vi hadde for lite skifer. Dessuten, hvis vi skulle beholde det gamle skifertaket, måtte all skiferen på nordsida tas av og spyles med høytrykkspyler og varmt vann. Den var fryktelig grodd med mose og lav og fugleetterlatenskaper fra hundre år tilbake. Om vi skulle få tak i mer skifer, brukt, så ville jo den også se tilsvarende ut, og da måtte den også spyles på samme vis. Det ville altså medføre vanvittig mye jobb. I tillegg ville det bli veldig dyrt, ettersom vi måtte få tak i en taklegger som behersket kunsten å legge skifertak. Og det ville ta tid.

Og når er det oppholdsvær så lenge som nødvendig, her vi bor?

Dessuten, hvis en først tar av all skiferen på taket på nordsida, må en skifte undertaket også, fjerne alle de gamle lektene og legge nytt undertak. Det vil jo også ta noe tid, men det måtte til, om en først skulle ta jobben med å ta av all steinen.

Mye jobb, mye tid, mye penger.

Det var altså mange gode grunner til å vurdere andre løsninger og heller skifte ut taket med f.eks. hollandsk takstein. Men på den andre siden: for å være aldeles ærlig, hadde vi alle sammen aller mest lyst til å beholde det staselige skifertaket. Det er jo vanvittig vakkert, det er gammelt og tradisjonelt, og om det blir riktig lagt, kan det vare i hundre år til.

Gårdens folk ble enige. Vi gjør det!

Da må først og fremst den gamle skiferen plukkes av.

Her er Hans i full gang med å plukke av skiferen på taket.
Det er ganske høyt ned. Her ser du også hvor inngrodd skiferen er med uhumskheter.

Å plukke av skiferen, stein for stein, er seint og nøyaktig arbeid. Om en ikke er forsiktig, eller gjør ting i feil rekkefølge, vil de sprø kantene og hakkene der skiferen spikres fast på lektene, brekke av og gjøre steinen ubrukelig. Det er høyt ned også, så det er fort gjort å miste en stein i bakken. Det er altså en ansvarsfull og krevende jobb.

Skiferen må så fraktes «heilabeina» ned fra taket, og legges utover og spyles, centimeter for centimeter. Dette må gjøres grundig, men med lett hånd, ellers kan skiferen knekke og bli ubrukelig. Det gikk med noen steiner før vi fant teknikken.

Litt sånn før-og-etter-bilder. Her står Kristin og spyler, centimeter for centimeter, og fjerner hundre år med mose, lav og generell uhumskhet.

Heldigvis fantes det allerede en høytrykksspyler av den typen vi trengte på gården, en med varmt vann.

Dette var veldig tidkrevende arbeid, og det tok mange uker før vi var ferdig. Det er mange sider på en sånn skiferstein, sidene må også rengjøres, og som sagt må en være ytterst forsiktig så en ikke slår av kanter og flak.

Her ser det ut som om vi har lagt steinene direkte på bakken, men de ligger på ei plate av vannfast kryssfiner. Det hadde blitt altfor grisete å spyle skiferen direkte på grus.

Hans fikk skaffa mer skifer av en lokal kar, en som skulle kvitte seg med sitt skifertak. Etter at Kristin og Hans på skift hadde spyla nesten all skiferen på alle pallene, kunne takleggeren opplyse om at dette var feil type. 75% av den tilkjøpte skiferen var ottaskifer, ikke altaskifer, og foruten at den var tjukkere og grovere, var også hakkene feil plassert.

En ganske lang, fortvilt og frustrert stillhet fulgte denne dramatiske opplysningen.

Nå er Hans relativt optimistisk av natur og har en uhyggelig evne til å se positivt på ting. Så dermed avgjorde han at «Da blir det jo skifer på nordstua (masstua) også, når vi skal renovere den!»

Takleggeren skaffet til veie mer brukt skifer fra en annen leverandør, og dermed var det til til å spyle i vei igjen.

Omsider var det nok skifer til å få tekket hele taket på nordsida, inkludert påbygget. Og så må steinen legges på paller og fraktes opp på stillaset igjen, helst uten å knuse en eneste.

Jeg tror nesten vi må være enige om at dette ble et utrolig vakkert tak, som passer fremragende på ei trønderlån. Eller hva synes dere? (Det er fremdeles enkelte kvite flekker her og der, men en kan som sagt ikke spyle steinene i stykker, heller).

Foto: Malene

Egentlig burde vi ha hatt en større feiring, nå som taket er tett. Må vel prøve å få til det ved nærmeste høve.

Publisert

Gamle vegger blir som nye

Denne tømmerkassen er den opprinnelige, den som stod ferdig i 1776. Men det er svært sannsynlig at deler av tømmerkassen faktisk er enda eldre. Dermed er det ikke så merkelig at det er relativt få rette vinkler å finne i dette huset.

Snekkeren lekter ut, slik at vi kan få satt på bordkledning på en litt rettere vegg. Men det er ganske stor forskjell på dybden på lekta nede og oppe, mange centimeter. Dermed blir det også forskjellig hvor mye isolasjon det er plass til øverst og nederst. Om en bare pakker fullt av isolasjon, mer enn det er plass til, blir gipsplatene stående og bule. Og det er heller ikke så bra.

Isolasjonen fikk vi forresten brukt, av noen som trengte hjelp til å rive. Så dette er gjenbruk på høyt nivå. Apropos høyt nivå: Det er jaggu høyt ned fra stillaset. Best å ikke se ned.

Selv om det altså blir litt mindre isolasjon på veggen i andre etasje enn i første, vil jeg tro det likevel blir ganske stor forskjell i innetemperatur for dem som bor i huset. Den isolasjonen som var fra før, var ikke så kjempemye å skryte av. Og det er lett å se at sprekkene er tettet med gamle filler, ofte i gilde farger.

Til slutt er en hel seksjon av nordveggen kledd med røde gipsplater. Disse er støyisolerende og isolerer også litt mot nordavind. Men det vil nok også merkes for husets beboere at det blir mindre bråk fra trafikken.

Publisert

Velkommen til oss!

Foto: Malene

Vi bor på en gård med en lang historie og djupe røtter på kanten av Stjørnfjorden. Stjørnfjorden skjærer seg inn i Fosenhalvøya (nord for Trondheim), fra Agdenes ytterst til Råkvågen innerst. Her vi bor har vi utsikt over skipsleia til Trondheim, og på grunn av fjordens beskaffenhet, må alt av båter og skip som skal til og fra trønderhovedstaden seile forbi her.

I det siste har hverdagen vår vært sterkt prega av at bygningene på gården, og ikke minst trønderlåna, har et stort behov for opppussing. Det er sterkt press på byggebransjen her ute for tida, og derfor må vi gjøre mye sjøl. Da er det heldig at det er mye flinke folk her på bruket, som til sammen utfyller hverandres evner og kompetanse. Og så er det fint å få til noe verdifullt i lag.

Det er usikre tider for jordbruket, og her i bygda har 35 blomstrende melkebruk blitt redusert til 3-4, bare i løpet av de siste tre tiårene. Men her er det unge folk som vil ta over, og det skal være drift så lenge vi kan, med kyr på beite, hester i innhegningen og kalver i kveet. For, som odelsgutten sier: «Æ vil itj bo på en spøkelsesgård».

Publisert

Det første blogginnlegget

Veien blir til mens vi går. Dette er Strandveien.

En dag bestemte vi oss, Malene og jeg, for at vi skulle prøve å starte en blogg. Nå er det vel egentlig litt ute med blogger og mer inne med insta og snap — men det finnes en instagramkonto også, som Malene fyller med vakre bilder av gården, renoveringen, og dagliglivet.

Det er veldig mange som føler tilknytning til denne gården. Slik blir det, når det er en eiendom med lang historie, der samme slekt har sittet i flere hundre år. Det har vært store familier, mange barn, og mange har hatt gode opplevelser fra barndom, ungdom og voksenliv.

Hvorfor skulle vi starte en blogg?

  • For å la folk få et lite innblikk i renovering og restaurering
  • For å gi noen glimt av gårdsdrift i dag der nesten alle jobber utenom gården
  • For å gi oss selv påskudd til å bli bedre kjent med denne tradisjonsrike gårdens historie– og kanskje det kan være verdt å lese for flere også?

Hvorfor skulle du ha lyst til å lese denne bloggen?

Egentlig lager vi denne bloggen mest for oss selv, og for slekta. Så kan dere følge med litt på hva vi driver på med. Men dessuten:

  • Det er altfor få blogger om renovering av trønderlåner!
  • Det er altfor mange i dag som har lite og ingen direkte kunnskap om moderne gårdsdrift!
  • Altfor mange gårder legges ned i raskt tempo, så les om oss som fremdeles er her!
  • Vi syns selv det hadde vært artig å lese om slikt som vi skriver om her.

Vi kan jo ikke blogge, så her må veien nødvendigvis bli til mens vi går. Vi håper denne bloggen kan brukes til inspirasjon, praktisk nytte, til ettertanke, og til fellesskap. Vi håper også at du vil være sammen med oss, lenge.

På den annen side KAN jo denne bloggen bli en svært så kortlivet greie. I så fall, desto større grunn til å lese den mens den fremdeles eksisterer!

Skrevet av Kristin