Reisebrev fra et nådelandskap, del XII

Den som vet og den som ikke vet (Hair today, gone tomorrow del II)

Jeg gruer meg fryktelig til å miste håret.

Selve tanken fyller meg med gru.

Jeg strever for å skjønne hvorfor akkurat dette er så hardt for meg; verre enn kvalmen, verre enn svimmelheten, verre enn verkingen i muskler og ledd, verre enn å få skåret bort et stykke av kroppen min, verre enn å være prisgitt andres omsorg, verre enn å være isolert på grunn av dårlig immunforsvar, verre enn å klare ingenting.

Det er det verste. Å miste håret.

Jeg tenker at det skyldes at jeg har et spesielt forhold til mitt røde hår. Og ja, det er en viktig del av min personlighet. Det har jeg skrevet om i del X.

https://eide-gaard.no/2026/05/01/hair-today-gone-tomorrow-del-1-reisebrev-fra-et-nadelandskap-del-x/

Men så begynner jeg å legge merke til noe. Andre damer som har gjennomlevd det samme, skjønner akkurat hva jeg snakker om. Når jeg snakker om at jeg gruer meg til å miste håret, skutter de seg, til og med sykepleieren som selv har opplevd det samme. Min venninne Solveig også. Og alle jeg møter som selv har mistet håret, på grunn av cellegift eller av andre ting.

De får en ufrivillig, fysisk reaksjon. De blir sårbare, hudløse. Kroppen deres avslører hvor hardt dette har vært. Hvor avkledd en blir.

Hvor synlig.

De forstår det.

«Ja.

Det er dessverre noe en bare må klare seg igjennom,» sier de.

Og så skutter de seg.

Kryper sammen, liksom. Blir bittelitt mindre.

De syns synd på meg som har dette stykket foran meg. Og virker samtidig litt skyldbetynget lettet over at de selv er ferdige med sitt opphold i skjærsilden.

Så da skjønner jeg at dette har lite og ingenting med hårfarge å gjøre.

Det er jo bare hår

Jeg kaster meg ut på verdensveven med et ønske om å forstå mer. Dette har det helt sikkert vært forsket på, og skrevet om.

Og der finner jeg det. Psychology Today, selvfølgelig. De har undersøkelsene.

Mange kvinner som gjennomgår kreftbehandling syns det er verre å miste håret enn å miste brystene.

Å miste håret oppleves som et mye større traume enn å miste brystene!!!

MYE! STØRRE! TRAUME!

Å miste håret oppleves som å miste en stor del av din identitet.

Heretter blir du tildelt en annen identitet, enten du vil eller ikke.

Det hårløse hodet ditt definerer deg som kreftpasient, synlig for alle. Du kan ikke lenger velge hvem du vil dele sårbarheten din med. Du er blitt tildelt en rolle i offentligheten, så hvem som helst kan se det, og hvem som helst kan syns synd på deg.

På rent instinkt.

Hvor ofte har jeg ikke selv sett en medsøster på båten, på gata, i auditoriet mitt, med den karakteristiske kreftlua som et flagg på hodet, og automatisk tenkt:

Huff.

Stakkars!

Nå er det meg.

Nå er det stakkars meg.

Gollum

Det blir verre.

Å barbere hodet på synderen har vært brukt som en offentlig avstraffelse i våre samfunn.

Og vi snakker ikke om for tusen år siden. Vi snakker om nær fortid, for eksempel mot unge jenter som hadde forelsket seg i tyske soldater under krigen.

Det har vært brukt mot slaver, som identifikasjon og straff, mot unger på barnehjem og i fosterhjem, mot straff-fanger.

I filmatiseringen av Ringenes herre avbildes Smeagols fall fra en normal tilværelse til en tilværelse i avhengighet og selvfornedrelse. Han havner i ringens makt og underkaster seg forbannelsen. Han blir mindre og mindre seg selv.

Hvordan synliggjøres denne forvandlingen?

Han mister mer og mer hår.

Til slutt er han helt naken.

Og da har han sluttet å være menneske.

Han er blitt en grotesk skapning som er noe annet, mindre, dårligere.

Hårløs.

Han er blitt Gollum.

De gode hjelperne

Heldigvis har jeg en veldig god venninne i Monica. Vi ble først riktig godt kjent etter et nachspiel i etterkant av en sommeravslutning i teaterlaget, der vi endte opp med å se oss rundt og konstatere at hele festlyden nå bestod av oss to.

Vi benyttet sjansen som en slik festlig anledning gir til å lekse opp for hverandre, vår hjertens mening om hva vi syntes. Om hverandre. Til hverandre.

Til dels i ganske krasse ordelag.

Og vi har vært hjertevenner helt siden det.

Og så er det så heldig at Monica er frisør.

For da kan jeg spørre henne til råds.

Slik har det seg at Monica er en av de første jeg forteller det til, at jeg har fått diagnosen brystkreft.

Og Monica forteller meg om Apollo hårsenter, som er spesialister på hårtap.

Så da får jeg time hos dem.

Men først finner Monica og jeg ut at det kan være smart å klippe håret mitt litt på lengda. For nå har jeg jo veldig langt hår. Kanskje det blir litt lettere å venne seg til det, når en tar det litt etappevis.

Så ikke overgangen blir fullt så stor.

Særlig.

Hårguden Apollo

Gnothi seauton «Kjenn deg selv» skal ha stått som inskripsjon i Apollontemplet i Delfi.

Og det er da visst og sant at en får rik anledning til å bli kjent med seg selv på denne reisen.

Plutselige gråtetokter. Trang til isolasjon. Selvmedlidenhet. Overmot. Uutholdelige smerter i muskler jeg aldri har ant at jeg hadde. Mildhet og overbærenhet. Galgenhumor i plutselige skred som kan overmanne meg selv, men også hvem som helst som er til stede.

De vet ikke om de tør å le, ikke i et hus der det bor en kreftpasient.

Så for meg går det da nesten litt sport i det, å få folk til å le. Gapskratte. Det får jeg til. Det har jeg alltid fått til.

Men tårene er aldri langt unna.

Verken hos Hans eller meg.

På Apollo Hårsenter får jeg time hos Mali.

Det som er så fint med å komme til proffe folk, er at de er vant til å forholde seg til alle slags reaksjoner. De forstår at de som kommer hit, er mennesker som er i nød.

Som sørger over håret sitt og sin offentlige identitet.

Så selv om det kjennes egoistisk og overfladisk, kanskje, er det et sorgarbeid en skal utføre når en kommer hit.

Det er jo bare hår, liksom. Men det er bare alle andre som syns det. For det er jo rett og slett mer enn bare hår.

Og en kommer hit for å få en krykke til å kreke seg gjennom dette fryktelige, denne uventet skarpe sorgen over å miste sitt eget hår.

Foreløpig har jeg ikke mistet noe hår, så jeg kler på en strømpe for å simulere hvordan det vil se ut.

Og Mali prøver på meg noen parykker.

Jeg får en time til hos Mali, slik at hun kan finpusse og stæsje litt. Og så er jeg i det minste forberedt. Da er det bare å vente på at håret skal falle av.

Stakkars meg.