Reisebrev fra et nådelandskap, del XIV

Hvis du spør folk som går på cellegift, hvilken runde de ser på som den verste, ligner det akkurat på dette svaret. Første runde er verst, og neste runde er også verst. Den tredje runden er helt forferdelig. Og så blir det bare verre og verre.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ta dette.

Jeg kjenner jeg er blitt flinkere til å grue meg. Men jeg vet ikke om det er noe jeg trengte å lære, egentlig. Det kjennes som unødvendig å ta alle sorgene på forskudd.

Men, så klart, hvis man tar alle sorgene på forskudd, får man jo dobbelt utbytte av dem.

Celleforgifta

Klokka er blitt ett på natta.

Jeg har fått cellegiftbehandling tidligere i dag.

Jeg har tatt alt jeg skulle ta, jeg har fulgt retningslinjene til siste punkt. Og nå sitter jeg her, i godstolen på stua, med en hodepine som nesten sprenger hodet mitt. Jeg sitter og bader i min egen svette, peser av anstrengelse, hikster i meg luft i korte, bjeffende støt.

Det er vondt i hver eneste muskel. Smerten pulserer i hver eneste celle. Det er vondt overalt. Jeg er nummen i leppene, og klarer ikke å snakke rent. Jeg klarer ikke å formulere en sammenhengende tanke. Bortsett fra denne ene:

«Å nei å nei å nei å nei å nei å nei…»

Det som skremte meg mest den første gangen, var at jeg plutselig fikk så dårlig syn. Jeg så dobbelt.

Min kjære venninne Tove, som var optiker i sitt tidligere liv, forklarer meg sammenhengen. Øyet bruker muskler og nerver for å oppnå skarpsyn, dybdesyn, og samsyn. Disse rammes, de også, når alle andre muskler og nerver rammes.

Men det går over. Slik som alt det andre går over.

Hans har nettopp vært oppe igjen, i et nytt, stadig like forgjeves forsøk på å lokke meg til sengs.

I det minste klarer jeg å hekle, når jeg er våken. Så det blir omsider enda en ny hatt.

Jeg syns jeg har det best i godstolen på stua. Jeg vinker avvergende med handa, bare gå, hvisker jeg lavt, med nattestemme. Det går fint. Jeg klarer meg. Jeg kommer snart. Jeg kan jo kanskje prøve å sitte litt mer opprett i senga, komme litt høyere med hodet. Da blir det sikkert bra.

Da blir jeg kanskje ikke så kvalm.

Og kanskje ikke dyna blir en sammenfiltret kladeis av svette.

Giftig svette.

Prins Andrew av England gjorde et stort poeng av at han aldri hadde sett det som nødvendig å svette noe. Dette er i så fall noe eksprinsen og jeg har til felles, jeg har også alltid hatt svært vanskelig for å svette. For meg personlig har ikke dette vært et like stort tema som for tidligere prins Andrew, men når en har rødt hår fra naturens side, følger det med en del andre merkelige nedarva trekk, som blir relevant også når en får cellegift.

Rødhåringer tåler for eksempel sol og varme ganske dårlig. Derfor hadde det jo vært praktisk med et sett med svettekjertler som virka veldig bra, som kunne kjøle ned kroppen i sola og dermed dempe faren for solstikk.

Men nei. Kroppen min har alltid foretrukket å heller få solstikk.

Vi rødhåringer prosesserer også smerte på andre måter enn andre. Og selv om vi kjenner temperaturforandringer bedre, og opplever smerten fra kulde og varme sterkere enn andre, er det mye som tyder på at vi generelt har en høyere smerteterskel enn folk flest. Men det er spesifikke typer av smerte som erfares på andre måter enn vanlig.

Vi er mye mer følsomme for visse smertestillende midler, for eksempel morfin. Likevel trenger rødhåringer vanligvis opptil 20% mer anestesi for å bli bedøvd under narkose, som vanligvis innebærer andre midler, og vi trenger også mer lokalbedøvelse, som lidocain og novocain, for å bli bedøvd. Tannlegeskrekk er altså svært utbredt blant rødhåringer, siden ganske få tannleger er klar over dette.

Mine særegenheter på svettefronten hittil har også hatt som en naturlig konsekvens at når Hans, på nattlig basis, etter at han har svetta ut si eiga seng, har vært vant til å ha ei innbydende, kroppstemperert, luftig og tørr dyne rett bortafor, lett tilgjengelig.

Bare å elge seg innunder, helst uten å vekke dynas rettmessige eier. I en teknikk perfeksjonert gjennom mer enn førti år.

Det blir det nå en brå og heller ubehagelig slutt på.

Cellegifta jeg får er såpass sterk at de anbefaler spesielle forholdsregler for pasientens partner de første par dagene etter behandling.

Sengetøyet må skiftes med et par dagers mellomrom, gjerne daglig. Med engangshansker, uansett om jeg eller Hans gjør det.

Jeg sprayer do med sterke vaskemidler hver gang jeg har vært der, selv midt på natta. Jeg skyller ned flere ganger, slik jeg har fått beskjed om, sjøl om jeg ikke helt skjønner logikken. Kommer giftstoffene til å hoppe opp av toalettvannet og bite Hans i rumpa?

Eller hva?

Men uansett lyder jeg det rådet jeg klart kan lese mellom linjene i alle skrivene jeg har fått. Bunkevis, et helt lass:

At Hans egentlig bør holde rundt meg minst mulig de første tre-fire dagene etter «infusjonen», altså cellegiftbehandlingen. Og det er vanskelig. Hans er så vant til å krype inntil meg på natta. Og jeg er så vant til at han gjør det. Det beste hadde antakelig vært om jeg sov på et annet rom. Men det får vi visst ikke til. Å sove halve natta i stolen på stua blir et slags kompromiss for meg.

Som jeg strengt tatt egentlig ikke har innviet Hans i.

Jeg prøver i all stillhet å ta konsekvensen av at kroppen min altså er giftig, både for meg og for kjæresten min.

Det er den fordi den gjør det som er helt naturlig for en kropp som fortvilt prøver å holde seg i live.

Den flinke, gode kroppen min prøver å kvitte seg med det farlige. Og kroppen min og jeg, vi syns at det kjennes ut som om cellegift er det farligste av alt.

Jeg har sekken full

Den mørke, pene jenta som er apotektekniker på sykehusapoteket må le litt hjelpeløst når hun strever for å få løfta det som nesten er en hel sekk med medisiner over skranken, det er visst litt komisk å handle så masse medisiner på en gang.

Det er som en julenissesekk.

Men gavene oppi er det strengt tatt ingen som vil ha.

Sekken inneholder nemlig et helt regime med kvalmestillende stoffer som skal tas i helt bestemte tilmålte doser, ganske nøyaktig ei time før cellegiften settes.

Og så porsjonert utover de neste dagene. I et forsøk på å lure kroppen til å samarbeide, til å la være å gjøre det som er aller mest naturlig for en kropp når den merker at den blir pumpa full av gift.

Å brekke seg.

Kroppen min prøver fortvilt å kvitte seg med alle de giftige stoffene. Og da må vi lure den til å godta, best mulig, det som skjer med den.

Forgiftningen.

Hans sin amerikanske inngifta slektning, som både er medisiner og terapeut, altså psykiater, går selv og får cellegiftbehandling for egen kreftsykdom. Han er sterkt bekymret på mine vegne. Han er fryktelig glad i meg, og ønsker meg alt det beste i verden. Han vil ikke at jeg skal måtte gjennomgå dette. Nå vil han vite i detalj alle stoffer jeg skal gå på, hvilke kurer som avløser denne hestekuren som jeg har nå.

Straks jeg har meddelt dem min diagnose, må han spørre og grave så mye om detaljer i medisinering og planer for behandling at jeg ikke ser annen råd enn å logge meg inn på Helseplattformen og dele skjerm med ham. Jeg tar ham altså med inn i journalen min.

Han blir synlig letta over det meste av plana. Og han blir mektig imponert over våre øyeblikkelige tilganger til egne journaler. Han har aldri sett noe tilsvarende. Men først og fremst er han fryktelig irritert over at legestanden, som han selv tilhører, ikke har kommet opp med noe bedre i kampen mot kreft enn at vi må forgifte alle kroppens celler med fullt overlegg.

Og så er det et sjansespill, en kalkulert risiko, der vi satser alt på at kreftcellene skal tåle giften dårligere enn våre friske celler. Kreften dør altså først, og mest, og fortest.

Får vi håpe.

På grunn av cellegiften blir immunforsvaret mitt så dårlig at jeg må gå og få satt ei sprøyte nøyaktig 24 timer etter infusjonen med cellegift, slik at jeg ikke skal dø av en vanlig forkjølelse.

Sepsis, blodforgiftning, er den store skrekken ved cellegift.

Det er dette som gjør meg til en fast gjest på legevakta ved den minste antydning til infeksjon i kroppen. Og som har fått oss til å gå til innkjøp av to termometer, noe vi ikke har hatt i huset siden barna var små.

Joda, det ble en tur på legevakta denne gangen også. Og ny antibiotikakur.

Det en ikke vet

Det sies at det en ikke vet, har en ikke vondt av. Men jeg mener egentlig at kunnskap nesten alltid er av det gode.

Det er sant at jeg ikke har hatt like godt av alle nattlige google-søk, der jeg blir sittende alene med tankene mine og frykte det verste. Men noen ganger hjelper det meg helt utrolig mye.

For eksempel i natt, da jeg matet inn alle opplysninger fra journalen min på google, og fikk svar fra AI.

• Kirurgene har fått med seg alt det syke vevet, og det er frisk, kreftfri margin rundt svulsten.
• De to fjernede vaktpostlymfeknutene i armhulen var begge frie for kreft, noe som er et svært positivt funn.
• Det er heller ikke påvist spredning til hud, kar eller andre organer ved MR og CT.
• Prosigna (Luminal A, ROR 48): Luminal A regnes som den gunstigste undergruppen av hormonfølsom brystkreft. ROR-skåren på 48 plasserer denne svulsten i en gunstig prognosegruppe med lav risiko for fjernspredning.
• Biomarkører: Svulsten er svært følsom for østrogen og progesteron (>50%), og den er HER2-negativ. Dette gjør at den vil respondere godt på antihormonell behandling.
• Celledelingsindeksen (viser at svulsten ligger i grenseland mellom lav og moderat veksttakt.

Jeg kan ikke tenke annet enn at det er svært positive ting som står her.

Jeg føler meg såpass beroliget at jeg kan prøve å liste meg til sengs.

På tide, nå er klokka blitt over fire. Men i det minste sovner jeg straks.